Pastor Tandin løslatt fra fengsel i Bhutan

Her er dagens store gladmelding! Etter nesten et år i fengsel i Bhutan er pastor Tandin Wangyal, her sammen med sin kone, satt fri.

Det var i mars i fjor at pastor Wangyal og pastor Mon Thapa ble arrestert mens de bar et sykt barn til en helseklinikk. I følge The Voice of the Martyrs i Canada ble de to pastorene anklaget for å ha holdt gudstjenester, for å ha vist en kristen film og for å ha samlet inn penger. Alt dette uten myndighetenes tillatelse. Barnabas Aid forteller at det var en nabo som hadde klaget når disse to pastorene hadde holdt et husmøte i hovedstaden Thimphu.

Pastor Tandin ble dømt til fire års fengsel, mens pastor Thapa fikk to år og fire måneder.

Pastor Thapa ble løslatt kort tid etterpå, etter at han stilte garanti for at han innen et år kunne betale en bot på 98.800 Ngultrum eller ca 13.000 norske kroner. Det er en skyhøy bot, men pastor Thapa skal ha klart å skaffe til veie disse pengene.

Pastor Tandin fikk senere redusert sin straff til to år og fire måneder. Denne straffen er nå omgjort til en bot, som er noe høyere enn det pastor Thapa måtte betale. Etter å ha betalt boten ble han lykkelig gjenforenet med sin familie.

La oss huske våre trossøsken i Bhutan i våre forbønner. De går gjennom harde tider.

I følge Åpne Dører finnes det ca 20.000 kristne i Bhutan, som har en befolkning på 776.000. De kristne opplever stor motstand fra landets myndigheter, og fra buddhistmunker.

3000 ungdommer til Taize de siste to ukene for å be

Midtvinters er det ganske stille i Taize, men nå har antall besøkende begynt å ta seg opp igjen. De siste to ukene har mer enn 3000 ungdommer besøkt den økumeniske kommuniteten i Frankrike.

Flesteparten er franske og portugisiske studenter. De største gruppene kom fra Toulouse, Saint Denis og Lyon i Frankrike, og Viseu og Santarem i Portugal. Men det har også vært besøk fra Den tsjekkiske republikk, Korea og USA. Fra USA kom det 30 tenåringer fra New York.

På den første dagen i Bønneuken for kristen enhet, den 18. januar, ble en bønnesamling holdt i Forsoningskirken i Taize. Her deltok den katolske biskopen av Autun og en reformert pastor fra Chalon-sur-Saone. Tema for årets bønneuke var laget av kristne fra Brasil.

Og som det er vanlig i Taize: mange unge mennesker kneler ved det store korset som ligger på gulvet i bønn (bildet).

Myndighetene i Khartoum hjelper muslimer med å sikre seg eiendommer eid av kristne

Sudanesiske myndigheter har hjulpet muslimske investorer til å sikre seg en eiendom eid av en evangelisk menighet i Khartoum.

Det er MorningStar News som melder dette. Eiendommen eies av Khartoum Bari evangeliske menighet.

Opprørspolitiet rykket ut med to lastebiler og assisterte de som tok eiendommen med makt. Det er ikke første gangen dette skjer. De siste året har sudanesiske myndigheter hjulpet en rekke muslimske investorer til å sikre seg verdifulle tomter og landområder. Overtagelsen av denne eiendommen skjer bare en måned etter at regjeringen i Khartoum sikret seg en annen eiendom eid av en kristen.

Sudanesiske kristne ledere ber nå om forbønn.

Billedtekst: Den evangeliske kirken i Khartoum raidet av sikkerhetspolitiet 24. november 2014. Foto: MorningStar News.

I kveld innleder vi fastetiden i Kristi himmelfartskapellet

I kveld - en dag forsinket vil vi markere Askeonsdagen i Kristi himmelfartskapellet. Askeonsdagen er begynnelsen på fastetiden - de 40 dagene før påske.

Fastetiden kan markeres på ulike måter. På bloggen Monastisk finnes det en fastekalender. For hver dag i fastetiden utfordres leseren til å slippe tak i noe, som hindrer en i ens vandring med Jesus. Den første artikkelen inneholder de første syv dagene. Om du følger linken i denne artikkelen vil du denne fastekalenderen:

http://www.monastisk.blogspot.com

Men det finnes mange andre måter å markere disse 40 fastedagene. Man kan faste fra mat - helt eller delvis noen av disse dagene. Husk at søndagene ikke er fastedager. Søndagene er festdager, hvor vi minnes Kristi oppstandelse. Man kan velge å spise enklere, eller bare vegitabilsk. Noen velger å faste fra TV, andre fra Internett. Andre bruker disse dagene til å gjøre en innsats for andre mennesker, som trenger dem.

Uansett hva en velger så er disse 40 dagene en gave til kirken. Det er dager som kan bli annerledes enn de øvrige dagene i året. Hvor man bevisst velger å bruke mer tid på bønn, søke stillheten. Dette er dager som innbyr til en annen rytme. Til å gå saktere.

De som kommer i Kristi himmelfartskapellet i kveld vil få et kors tegnet i pannen. Ikke slik vi vanligvis gjør hver torsdagskveld, hvor de som kommer får tegnet et kors i pannen, med velduftende olje. I morgen vil korset tegnes ved hjelp av aske. Og de vil få høre ordene:

'Kom i hu, menneske, at du er av jord og skal vende tilbake til jord. Omvend deg og tro evangeliet!'

Slik innleder vi fastetiden - slik vi gjorde det i fjor. Askekorset skal minne oss om de 40 annerledes-dagene. Vi minner hverandre om syndens alvor og konsekvenser - og om korsets forvandlingskraft.

De 40 dagene munner ut i den strålende påsken: Kristi oppstandelsesdag. Den skal vi også feire i Kristi himmelfartskapellet. Jeg kommer tilbake til klokkeslettet.

Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 2

Her er andre del av artikkelen om de åtte tegnene Smith Wigglesworth så for seg skulle inntreffe før Jesu gjenkomst. Første del ble publisert i går:

3. Det blir vanlig for predikanter å fornekte at helvete eksisterer. Å fornekte helvete baner veien for Antikrist

Hva? Ikke noe helvete. Det har djevelen alltid påstått. Det er det samme som Christian Science sier. Ikke noe helvete. Ingen djevel. De er rede for ham. Djevelen har alltid sagt at det ikke finnes noe helvete, ingen ondskap. Og disse menneskene forbereder, uten å vite det, for Syndenes menneske.

4. Det vil bli støtende å tale om Kristi blod

Når jeg talte om blodet, og om de indre ting, ble hele stedet oppbrakt. Du være forsiktig når noen kommer til deg med en sukker-belagt pille eller med en slimete tunge. De er alltid av djevelen. Herrens ånd vil alltid forholde seg til sannheten. Disse menneskene vil aldri forholde seg til sannheten. De alltid dekke over sannheten.

Tror du det? Hvem kan gjøre det? Blodet kan gjøre det! Blodet, blodet, å, blodet! Lammets blod! Jesu blod kan gjøre det. Plettfrie, rene, bevart for Gud.

Gi djevelen hans største problem med å si disse ordene, "Jesu Kristi blod, Guds Sønn, renser oss fra all urettferdighet."

(fortsettes)

Det er nå forbudt ved lov å be for syke i Laos

I Laos er det nå blitt forbudt å be for syke. Landets myndigheter ser på det som en kriminell handling. Det kan føre til ni måneders fengsel og høye bøter.

For åtte måneder siden ba fem pastorer for en kvinne som var blitt syk. Ikke lenge etterpå døde hun på et sykehus, hvor hun lå til behandling. De fem pastorene ble arrestert anklaget for å ha forårsaket hennes død.

Folkets domstol i Laos har nylig siktet dem for å ha brutt paragraf 82 i Kriminalloven, som handler om å ha utøvd medisinsk hjelp uten å ha godkjennelse. Dermed gjør de forbønn for syke til en kriminell handling som kan straffes. De fem er nå dømt til ni måneders fengsel og en stor bot. De fem - Kaithong, Puphet, Muk, Hasadee og Tiang - sitter i Savannakhet fengselet.

La oss huske dem i våre forbønner.

Walter Beuttler - en mann som levde med Herrens manifesterte nærvær, del 2

Her er andre del av artikkelen om Walter Beuttler (bildet). Første del ble publisert 10.februar. Hendelsen som her beskrives er hentet fra bibelskole drevet av pinsevenner i Pennsylvania som Beuttler besøkte. Det er en av studentene ved skolen som forteller denne historien:

Studentene ved Western Pennsylvania Bible Institute var svært begeistret. Walter Beuttler skulle komme på besøk neste uke for å tale til oss. Jeg hadde aldri hørt Walter tale så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg. Men jeg gjorde mine tanker om at han måtte være en helt spesiell taler, siden de eldste studentene var så begeistret. Det var ikke så mange talere de var begeistret for, siden de hadde hørt så mange.

Så kom endelig dagen. Kapellet var fullsatt. Ikke bare med studenter, folk hadde reist langveisfra for å være i kapellet denne dagen. Jeg tenkte at denne karen her måtte være veldig spesiell som kunne forårsake slik begeistring. Kanskje han hoppet like høyt som en av mine favoritt-predikanter: Jumping Jack Stewart? Kanskje røsten hans tordnet slik Jim Salvador gjorde når han ble begeistret for Herren? Kanskje han var like morsom som Mac MacClure som jeg alltid elsket å høre preke når jeg var en liten gutt. Jeg lurer på om han spiller gitar og synger like bra som Mike McCraken gjorde? Hva i all verden er det ved denne mannen som skaper slik begeistring?

Når Walter kom gående inn i kapellet sammen med Hubert Bunney denne dagen, tenkte jeg med meg selv: Han er en helt ordinær type. Pen dress, blanke sko, gammel. Jeg lurer på hvorfor det er så mye styr med dette?

Jeg så opp på plattformen og la merke til en skrivepult med en kontorstol. Jeg kan ikke si at jeg hadde sett noe slikt en plattform før, og særlig ikke på et pinsemøte.

Vi sang litt. Det var bra, men vi synes å være litt fraværende i dag. Jeg forsto hvorfor. Alle sammen synes å være så ivrige etter å høre Walter. Endelog fikk broder Bunney introdusert ham og sakte gikk han opp til plattformen og satte seg på kontorstolen som hadde hjul. Jeg tenkte for meg selv: Dette var jammen interessant. Dette har jeg aldri sett før. Lysekronene er trygge.

Han ba oss om å slå opp i Apg 14,26-28 og så begynte han å fortelle historier. Historier? tenkte jeg for meg selv. Og måten han fortalte dem på viste også at han slett ikke var noen god historieforteller. Han snakket sakte, og med liten variasjon i stemmen. Jeg kikket rundt meg i kapellet for å forsøke å fange opp reaksjonene fra de andre. Var de like skuffet som jeg var blitt? Så bestemte jeg meg for lytte bedre.

Og mens jeg lyttet begynte jeg å høre noe som var ganske annerledes enn det jeg var vant med. Når han talte om Jesus så pompet han ikke ut bare informasjon om Ham. Han snakket om Jesus som om Han var hans beste venn. Dette fikk min oppmerksomhet og jeg lyttet enda mer intenst. Jeg oppdaget at historiene var noe langt mer enn historier. Det var historier om eventyr han hadde hatt med sin venn Jesus.

(fortsettes)

Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 1

11. august i 1927 sto den legendariske pinsehøvdingen og helbredelsesevangelisten, Smith Wiggelsworth, på talerstolen i det like legendariske Angelus Temple. Hans tema var Jesu gjenkomst.

Han innledet talen med å si at 'det er ting som vil skje i forkant av Hans gjenkomst, som vi bør kjenne til'.

1. Det må finne sted en spesielt forberedelsestid før Jesu gjenkomst kan skje, og minst halvparten av de troende vil være fullstendig uforberedt.

Jeg vil være veldig tydelig i min tale. Alle disse menneskene som presser seg vei og gjør seg rede for det herlige som venter, hvor de ikke skal bli funnet å være nakne, hvor de skal være uten flekk og lyte, urokkelige, hvor de skal bli renset i kraften av Guds ord, har i dem en bevissthet om Guds nærvær, som forandrer deres natur og forbereder dem for større ting og gjør dem rede for forvandlingen.

Dette er renselsens tid. Dette er en dag for hellighet. Dette er atskillelsens tid. Dette er en dag å bli vekket på. Å, Gud, la oss vekkes i dag! La ånden i vårt indre vekkes til bevisstheten om at Gud kaller oss.

I verden finnes det to slags troende. Det er troende som er ulydige, eller kanskje jeg skulle si at det er barn som ved Guds kraft er frelst som er ulydige barn. Og det er barn som er frelst på samme måte ved Guds kraft, som på samme tid lengter etter å være mer lydige.

Og vi hører ordet komme rusende, over og over igjen, 'ny teologi', denne forbannede, djevelske, onde kraft som lever i noen av disse ulydige barna, som i disse siste tider har åpnet døren til neste ting.

2. Det vil finnes mange kristne som tror de kan gjøre hva de vil og Gud vil se en annen vei.

Folk er enormt redde for denne posisjonen fordi de har hørt så mye på linje med dette: 'Å, du vet du er blant Guds utvalgte! Det er sikkert ikke noe galt med deg'. Det har vært mange store kirker i England som har forkynt disse tingene. De har alle forvitret. Du ville finne - om du reiser til England - disse sterke menneskene som holdt fast ved denne læren. De er nærmet utradert.

Hvorfor? Fordi de sa ta uansett hva du gjorde, om du hørte med blant de utvalgte, så hadde du rett. Det er feil.

Guds utvalgte er de som jager mot målet.

(fortsettes)

Gud kaller oss til å reise nye bønnealtere!

På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som ble avsluttet søndag, hadde jeg gleden av å dele seminaret mitt med Ragnhild Helena Aadland Høen, som du ser på bildet sammen med Alv Johan Magnus.

Lørdag holdt jeg seminar om 'Bønnealtere, forbedere og den profetiske tjenesten'. Ragnhild Helena Aaland Høen snakket om Norges første bønnealter - Selja, hvor Norges kirke ble født. Hun tok oss med på en spennende reise tilbake til vår keltiske kristenarv, til modige menn og kvinner som satte seg i skrøpelige farkoster og ba: 'Blås Helligånd, blås!' og som ble ledet til Norges kyster og gav oss del i evangeliet. Selja ble et bønnens hus med ringvirkninger helt frem til vår egen tid. Og nå tennes flammen på nytt! Ragnhilds store drøm er å se dette bønnealteret gjenreist, ved at benediktinermunker vender tilbake til Selja og etablerer et kloster der. Dette er hele kristen-Norges arv!

Mange satte pris på at en katolikk og en baptist delte samme talerstol denne dagen!  Det måtte settes inn ekstra stoler for å få plass til alle, og mange ble synlig grepet av Ragnhilds sterke vitnesbyrd. Det er et under at hun står på beina etter brannulykken i deres hjem, hvor hun fikk tredjegrads forbrenninger på kroppen. I akkurat denne saken har vi felles interesser. Selja er for alle - katolikker så vel som for protestanter og ortodokse. Munkene som kom hit - sammen med Sankt Sunniva - hørte til den udelte kirken.

Mitt bidrag var å snakke om det bibelske grunnlaget for bønnealtere, som jeg tror Gud vil reise mange steder i vårt land. Vi snakker om geografiske steder, hvor mennesker kan be for land og folk. Som er innviet til bønn. Altere i Bibelen er synonymt med offer, forsakelse og tro. Mennesker som bygget slike gjorde det ved viktige hendelser i deres liv, og bønnealteret ble ofte vendepunktet - ikke bare i deres liv - men i nasjonen Israel. Slik også bønnealtere i moderne tid er. Jeg snakket også om hvor avhengig forbederne er fra å høre fra profetiske røster, og med profeter mener jeg ikke de som titulerer seg slik på sine visitkort, men som Herren har kalt avsides og som han former og danner i ødemarken. En ting kan man si sikkert om profeter. De er ikke de som mener seg å være det!

Årets bønnekonferanse ble spesiell - på mange måter. Ikke minst takket være besøket av den arabiske bønnelederen Rania Seyegh fra Bønnehuset i Nasaret. Israelsvennen Rania - som besøkte Norge for første gang i fjor - har satt djupe spor etter seg. Med profetisk klarhet og skarphet talte hun rett inn i den dagsaktuelle situasjonen i Norge. Hun la et alvor inn over oss, når hun talte om at det er en spesiell nådetid for Norge dette året, men at dette 'nådens vindu', har en varighetsdato. Dette 'nådens vindu' eller 'mulighet' varer kun dette året. Ikke slik å forstå at hun forutsier at nådens tid går ut på dato i år, men at den spesielle nådetiden Gud har gitt for de planene Gud har er noe som gjelder for 2015. Så er den anledningen over. La oss leve for Jesus og for Guds rike mens vi ennå har tid for å arbeide. Dette er definitivt ikke en tid for å sove. Natten kommer, da ingen kan arbeide. Sa Jesus.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for å hatt stått sammen med Alf Magnus siden vi flyttet de nasjonale bønnekonferansene til Grimerud. Jeg har vært med siden starten i Østre Frikirke i Oslo. Det har vært en stor glede. Sammen grunnla vi også Det nasjonale bønnerådet, som nå aksler ansvaret for denne bønnekonferansen. Det var så godt å møte lederne for de ulike bønnenettverkene som utgjør Det nasjonale bønnerådet i dagene forut for bønnekonfernsen, og dele fellesskapet med bederne.

I år kjente jeg også på en enda djupere takknemlighet for lovsangerne - så godt og inspirerende ledet av Anders Skarpsno, Marie Hognestad og Jan Honningdal - som fører oss inn i Guds hellige nærvær. Hva skulle vi gjort uten dem? I år var det et spesielt 'trøkk' over dem, og til tider dro de bokstavelig talt himmelen ned over oss.

80 år siden vekkelsen kom til Norge med Oxford-bevegelsen

I år er det ganske nøyaktig 80 år siden Norge ble berørt av en forunderlig vekkelse - en vekkelse som ikke minst berørte det intellektuelle Norge. Forfattere, skuespillere, malere kom til tro på Herren Jesus. Arnestedet for vekkelsen ligger ikke så langt unna der jeg bor: Høsbjør hotell i Brumunddal.

I motsetning til dagens nye nådelære, og dens falske lære om at vi ikke lenger har synder å bekjenne, sto nettopp bevisstheten om ens egen synd i fremste rekke i denne vekkelsen.

Vi snakker om Oxford-bevegelsen. Det åndelige redskapet var dr.Frank Buchman (bildet).

Forfatteren Sigurd Hoel skrev om vekkelsen i Dagbladet desember 1934 med tittelen: 'Vekkelse i smoking', og vekkelsen var virkelig bemerkelsesverdig fordi den i så sterk grad berørte mennesker med høy utdannelse og samfunnsledere. Det vakte berettiget oppsikt når forfatteren Ronald Fangen, journalisten Fredrik Ramm og advokaten Erling Wikborg bekjente troen på Jesus som deres Frelser og Herre. En annen kjent skikkelse som ble berørt av denne vekkelsen var Brumunddal-legen, Einar Lundby.
                              
Med bakgrunn i Bergprekenen la Buchman vekt på det som Oxford-bevegelsen skulle kalle 'De fire absolutter': absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. Med bakgrunn i disse fire absolutte prøvde man så sitt liv. Og mange kom i syndenød, og bekjente sine synder. Den Hellige Ånd kunne falle på en slik måte at mennesker kunne stå frem på offentlige møter og bekjenne sine synder.

Oxford-bevegelsen la vekt på at Gud kunne lede et menneske under alle livets områder.

I tiden før 2. verdenskrig spilte denne vekkelsen en stor rolle ved sine møter og konferanser. Alv Magnus fortalte på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud denne helgen at hans far kom til tro på Jesus, på et møte Oxford-bevegelsen hadde på Grand Cafe i Oslo. Som 16 åring skulle Alv Magnus selv møte Frank Buchman for første gang, noe som førte til at han selv gav sitt liv til Jesus for første gang.

Når jeg ble en kristen i 1972 hadde jeg gleden av å få mye god åndelig veiledning av to Gjøvik apotekere, som begge hadde fått sine liv forandret gjennom Oxford-bevegelsen. De satte begge preg på den store vekkelsen som berørte Gjøvik på 1970-tallet, hvor mange unge mennesker tok et valg for Jesus.

Den vi innerst inne er

'Er jeg venn med meg selv? Elsker jeg meg slik jeg er? Dette er viktige spørsmål, for vi kan ikke bli venn med andre om vi ikke er venn med oss selv.

Hvordan blir man venn med seg selv? Vi må begynne med å se sannheten. Vi er herlige, men også begrensede, rike men fattige, generøse men utrygge. Men i alt dette er vi mennesker med sjel, med guddommelig gnist.

Å se sannheten om oss selv er å bekrefte vår gudgitte verdi, uten helt å forstå det. Vårt innerste kan aldri utforskes med vår egen psykiske eller emosjonelle evne. Men når vi vet at sjelen er omsluttet av en kjærlighetsfull Gud, kan vi bli venn med oss selv og vende oss mot andre og bygge kjærlighetsfulle relasjoner'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Syv kristne familier i Pakistan har fått sine hjem knust til pinneved

Syv kristne familier som lever i Kasur, litt nord for Lahore, i Pakistan er blitt hjemløse etter at flere muslimer benyttet en bulldoser for å ødelegge deres hjem.

De muslimske mennene, identifisert som Shahid Khan, Jaffar Ali, Zafar Iqbal og Munir Bhatti, dukket plutselig opp og forlangte at de kristne skulle forlate sine hjem eller konvertere til Islam. De kristne: Rafique Masih, Shangara Masih, Farzana Bibi, Iruma Bibi Bagh Masih, William Masih, Samar Masih og Gama Bibi, holdt fast ved sin tro og sto maktesløse og så på at husene deres ble knust til pinneved. Alle deres eiendeler ble kastet ut på gaten. Hendelsen inntraff for få dager siden.

Det ser ut til at det blir stadig verre for kristne i Pakistan. Drap, voldtekter og vold er ikke uvanlige hendelser. La oss huske våre trossøsken i våre forbønner.

Bønnen i lønnkammeret som Gud lønner

Jeg leste noe forleden som grep meg sterkt:

'En av de mest dyrebare sjeler jeg kjenner, er Vinita Copeland. En dag kom en av slektningene hennes innom og sa: 'Hva er det med knærne dine, Vinita? Du har jo kamelknær!' Hun svarte at hun ba for sønnen sin. På den tiden løp han fra Gud alt han orket. Slektningene sa: 'Kan du ikke be stående?'

Men Vinita fortsatte å be på sine knær. Denne mektige kvinnen stilte seg i gapet for tusener av menighetsmedlemmer så lenge hun levde. Hun sto opp klokken fire hver morgen og gikk ned i kjelleren for å be. Mot slutten av livet, da hun skulle gå gjennom himmelporten, var kroppen bokstavelig talt utslitt av alle årene i forbønn.

En dag jeg besøkte henne, gikk vi ned i kjelleren der hun pleide å be. Jeg la merke til en liten skammel ved siden av en skoeske. 'Hva er det for en skammel, Nonnie (kjælenavnet hennes)?' spurte jeg.

Hun svarte at det var der hun pleide å be. Jeg følte Herrens nærhet da jeg knelte på skammelen og tok opp skoesken som var full av bilder. 'Hvem er dette, Nonnie?', spurte jeg,

'Det er bønnebildene mine?'

'Hvem er disse menneskene?'

'De fleste av dem kjenner jeg ikke,' sa hun. 'Folk sender meg bilder av sine kjære, som de vil jeg skal be for'.

Hun fortsatte med å forklare at hun ville be for dem til Gud sa stopp. Da ba hun ikke lenger. Det var flekker av tårer på bildene av mennesker hun ikke kjente. Jeg kan si deg med sikkerhet at hun skal kjenne dem i himmelen, Jeg garanterer at hvis hun ba og inntok helvetes porter for dem, hadde ikke Satan en sjanse til å seire i deres liv'.

(Cindy Jacobs: Innta fiendens porter. Prokla-Media 1999, side 89-90)

Hvordan Guds ord kan forandre et menneske i nødens stund

Jeg ble grepet av historien som Gideon International kan fortelle fra Ukraina. Det tror jeg du også vil bli. Den er fortalt av soldaten Roman:

'Jeg er en ukrainsk soldat som befinner meg på den østlige ukrainske fronten. Etter å ha mottatt Lukas-evangeliet på russisk, satte jeg meg ned for å lese hele boken. Jeg leste opp igjen Bergprekenen, og leste opp igjen ordene om tilgivelse og at vi skal be for våre fiender. Ordene til Jesus lamslo meg. Hevn var min vanlige måte å reagere på.

Etter å ha lest Lukas-evangeliet enda en gang, knelte jeg ned og ba Jesus om å bli min Herre og Frelser. Jeg fikk nød for mine fiender, og spurte kapteinen min om jeg snike meg inn i den nøytrale sonen og legge igjen to evangelier der jeg visste soldatene ville komme nattestid for å ta seg en røyk.

Den natten var jeg veldig nysgjerrig på å se hva som ville skje. Jeg kikket gjennom nattkikkerten min og så hvordan de fiendtlige soldatene tok opp de to evangeliene. Nå ber jeg for disse russiske soldatene, at de vil oppdage det samme som jeg gjorde når jeg leste Guds ord'.

Gideon Internasjonal har delt ut tusenvis av Nytestamenter og evangeliedeler i den østlige delen av Ukraina. La oss be for alle de som har mottatt dem, at de må gjøre seg samme erfaringer som Roman gjorde når han leste Lukas-evangeliet for første gang.

Oversatt fra The Gideon Internationals hjemmeside.

'De har ødelagt våre kirkebygg - men det er vi som er kirken!'

I går hadde vi den store æren å ha besøk av to kristne fra Irak i Kristi himmelfartskapellet. Det gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg skal ikke røpe deres identitet, men det var sterkt å møte noen som vi har bedt for så lenge.

Men sterkest av alt var å høre deres vitnesbyrd: De har mistet alt. Hjemmet sitt, kirken sin. Deres Bibler er brent. De har ingen ting igjen.

'Men', sa kvinnen. 'Vi har Jesus igjen. De har ødelagt våre kirkebygg, men det er jo vi som er kirken! Når vi går ut på gatene, så er kirken der. Vi bærer Jesus med oss'.

Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake. Alle vi som var til stede i Kristi himmelfartskapellet i går ble djupt grepet over det vi hørte. Det var også så inspirerende. For det gav oss ny inspirasjon til å fortsette å be for den lidende kirken - martyrkirken. Midt-Østen er i ferd med å tømmes for kristne. Der hvor det har vært et kristent vitnesbyrd siden urkirkens dager, er det nå bare ruiner igjen. Men - så denne irakiske kvinnen sak det - 'vi er kirken'! Tenk det!

La det synke inn. Det er ikke kirkebygget - laget i stein eller tre - hvor vakkert det enn måtte være som er kirken - men mennesker som bærer Jesus med seg! Å bryte brødet med disse var som å bli koblet sammen med det store kirkefellesskapet: alle de hellige i himmel og på jord. Alle de som er kjøpt med Jesu dyrebare blod.

Møtet med disse to sitter i kroppen ennå. I går fikk jeg utvidet familien med to.

Billedtekst: Illustrasjonsfoto fra en kirke i Irak. Kvinnen på bildet er ikke den som omtales i artikkelen.

Fleksibilitet er viktig

Tre ser sterke ut sammenlignet med ugresset i åkeren. Men når stormen kommer rykkes treet opp med røttene, mens ugresset som vaier for vinden forbli rotfestet og reiser seg når stormen har lagt seg.

Fleksibiliteten er en dyd. Når vi klamrer oss fast ved posisjoner og ikke er villige til å la hjertet vaie litt fram og tilbake etter andres ideer eller handling, brytes vi lett ned. Å være som ugresset er ikke å være uten mening. Det er å bevege seg litt for tidens vind samtidig som man forblir vel forankret i jorden.

En humørløs, ubevegelig, dogmatisk ubevegelighet i møte med det som er nytt og aktuelt kan gjøre oss motløse og bitre. La oss være fleksible, men ha djupe røtter.

Henri Nouwen (oversatt fra Bread in the Wildernes)

Gi Gud rom

Jeg fikk lyst til å dele denne betraktningen av Henri Nouwen med bloggens lesere:

'Disiplin er den andre siden av det å være en disippel. Å være disippel uten disiplin er omtrent som så løpe maraton uten å ha trenet. Disiplin ute disippelskap er som å alltid trene for maraton uten noen sinne å delta i løpet.

Men det er viktig at man har klart for seg at disiplin i det åndelige livet ikke er samme sak som disiplin når det gjelder sport. Det er snarere en konsentrert anstrengning for å få kontroll over kroppen slik at den kan lyde viljen bedre. Disiplin i det åndelige livet er den konsentrerte anstregningen ved å skape rom og tid slik at Gud kan bli vår mester og vi ta imot Guds ledelse.

Disiplin er altså å skape grenser som stiller tid og rom til Guds disposisjon. Ensomhet krever disiplin, andakt krever disiplin, omsorg for andre krever disiplin. I alt dette fordres det at vi avsetter tid og rom slik at vi kan oppleve Guds kjærlighetsfulle nærvær og gi Ham vårt gjensvar.

(Oversatt fra Bread for the Journey)

Kristne skolebarn tvangskonverteres til Islam i Malaysia

Det kommer nå stadig flere rapporter om at kristne studenter i Malaysia blir tvunget til å konvertere til Islam.

Det er International Christian Concern som melder dette.

Metodene blir stadig mer utspekulerte. Flere av de som er blitt tvangskonvertert er blitt lurt i en felle, som ender opp med at må frasi seg sin kristne tro. Ofte skjer tvangskonverteringen på studentboliger, hvor skolene ikke har noe innsyn. Malay Daily Mail siterer Darell Leiking som forteller om en 16 år gammel jente som nylig ble utsatt for dette. De kristne foreldrene var intetanende til det som hadde skjedd, og kunne bare gråtende konstatere at datteren gikk rundt med hijab.

Men det finnes også eksempler på lærere som står bak slike tvangskonverteringer av elever.

La oss huske på de unge kristne i Malaysia som utsettes for slike overgrep i våre forbønner.

Seminar om den profetiske tjenesten lørdag - på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud

Det er spennende dager som ligger foran. Førstkommende lørdag skal jeg ha et seminar på Grimerud i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen. Tema er 'den profetiske tjenesten'. Et av de største behovene jeg ser i Kristi kropp i dag er at Gud reiser opp profeter. Vi trenger profetene av mange årsaker, blant annet for bedre å kunne be i tråd med det som ligger på Guds hjerte for vår nasjon og nasjonene.

Jeg vil i mitt seminar snakke om det profetiske embetet, som er gitt til Kristi kropp, og om forbønnens tjeneste. Det nasjonale bønnerådet ser et behov for at Gud lar det vokse fram profetiske 'laug' rundt i landet som kan gi retning og åpenbaring inn i menighetenes arbeid og i bønn for Norge. Hva ligger på Guds hjerte? Hva vil Han vi skal be for?

Under seminaret vil jeg fremme følgende påstand: 'Ikke alle forbedere er profetiske, men alle profeter er forbedere'.

Årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud er spennende på mange måter. Tema i år er: 'Hva sier Ånden til menighetene? Vi får besøk av bønnekvinnen Rania Sayegh fra Nasaret. I Jesu hjemby driver hun et bønnehus, og er svært opptatt av forsoningsarbeid. Hun talte på bønnekonferansen i fjor også, og gjorde et sterkt inntrykk med sin ydmykhet og varme, og med et brennende engasjement for Jesus! Et nytt bekjentskap er Peter Kovalenko fra Ukraina. Denne pastoren har ledet an i bønnearbeidet i en særdeles vanskelig tid for sitt hjemland. Han har daglige andakter på riksdekkende TV.

Marie Hognestad, Anders Skarpsno og Jan Honningdal skal lede lovsangen. Det gleder jeg meg veldig til! De har en egen evne til å føre mennesker inn i Guds hellige nærvær.

Jeg legger ved programmet i en egen link, som du kan trykke på, så ser du hva som skjer. Om du ikke har meldt deg på, så gjør det nå. Det er mulig å komme på dagsbesøk!

file:///home/chronos/u-2d0d262762c2385cbf7bc6ce466ea34ca11c20b0/Downloads/Nasjonal%20b%C3%B8nnekonferanse%202015.pdf

Pakistansk politi stormet to kirker i Lahore søndag

Søndag ble to menigheter i Lahore i Pakistan stormet av politiet. Det er International Christian Concern som melder dette. Det skjedde i forbindelse med gudstjenesten. Politiet sjikanerte de kristne som var i kirkebygget, arresterte pastorene i begge menighetene og ødela høytaleranlegget.

De to menighetene det er snakk om er: Kirken Byens lys og Forsamlingen Sannhetens støtte.

Pastor Imran Maqbool som måtte tilbringe natt til mandag i fengsel, forteller at politiet ødela og senere beslagla fire mikrofoner, to sett med høytalere, et miksebord, et trekkspill og andre elektriske gjenstander tilhørende menigheten. Et menighetsmedlem forteller at de opplevde situasjonen svært truende, og politiet holdt nærmest menigheten som gisler. Det var omlag 200 mennesker til stede i de to gudstjenestene.

La oss be for våre trossøsken i Pakistan.