'De har ødelagt våre kirkebygg - men det er vi som er kirken!'

I går hadde vi den store æren å ha besøk av to kristne fra Irak i Kristi himmelfartskapellet. Det gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg skal ikke røpe deres identitet, men det var sterkt å møte noen som vi har bedt for så lenge.

Men sterkest av alt var å høre deres vitnesbyrd: De har mistet alt. Hjemmet sitt, kirken sin. Deres Bibler er brent. De har ingen ting igjen.

'Men', sa kvinnen. 'Vi har Jesus igjen. De har ødelagt våre kirkebygg, men det er jo vi som er kirken! Når vi går ut på gatene, så er kirken der. Vi bærer Jesus med oss'.

Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake. Alle vi som var til stede i Kristi himmelfartskapellet i går ble djupt grepet over det vi hørte. Det var også så inspirerende. For det gav oss ny inspirasjon til å fortsette å be for den lidende kirken - martyrkirken. Midt-Østen er i ferd med å tømmes for kristne. Der hvor det har vært et kristent vitnesbyrd siden urkirkens dager, er det nå bare ruiner igjen. Men - så denne irakiske kvinnen sak det - 'vi er kirken'! Tenk det!

La det synke inn. Det er ikke kirkebygget - laget i stein eller tre - hvor vakkert det enn måtte være som er kirken - men mennesker som bærer Jesus med seg! Å bryte brødet med disse var som å bli koblet sammen med det store kirkefellesskapet: alle de hellige i himmel og på jord. Alle de som er kjøpt med Jesu dyrebare blod.

Møtet med disse to sitter i kroppen ennå. I går fikk jeg utvidet familien med to.

Billedtekst: Illustrasjonsfoto fra en kirke i Irak. Kvinnen på bildet er ikke den som omtales i artikkelen.