Å knele for den tre ganger HELLIGE Gud

La meg si dette før du leser videre: Vi mennesker er forskjellige, for Gud har skapt oss som originaler, ikke kopier av andre. Derfor er det ikke alt som kjennes naturlig for oss. Slik er det også med lovsangsutrykkene. Noen av oss er stillferdige, andre liker fart og bevegelse.

Det er derfor ikke meningen med det jeg skriver at du skal føle at du må inn i en spesiell form - for å bli akseptert av Gud.

Likevel - jeg har noe på hjertet som jeg gjerne vil få dele med deg: jeg lengter etter dybde, et rikere lovsangsspråk, en større hengivenhet og ærbødighet overfor Gud. Jeg er overbevist om at dette bare kan skapes av Den Hellige Ånd. For Den Hellige Ånds fremste oppgave er å peke på Jesus! 'Han skal herliggjøre Meg', sier Jesus om Den Hellige Ånd i Joh 16,13.

For egen del kjenner jeg meg dratt mot noen uttrykk for tilbedelse som ikke kjennes like naturlig for meg, men som jeg opplever at Gud skaper lengsler i meg etter å gjøre. Det handler om å knele ned i tilbedelse: 'Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far'. (Ef 3,14).

Det er et ord fra Salmenes bok som er blitt så levende for meg: 'Kom, la oss tilbe og bøye kne! La oss knele ned for Herren, vår Skaper! For Han er vår Gud...' (Salme 95,6-7a)

Overfor den tre ganger HELLIGE Gud kjennes det helt naturlig å knele eller kaste seg ned. Apostelen Johannes gir oss et lite glimt av hvordan det ser ut i Guds tronsal: 'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sin ned foran tronen og sier: Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting, og ved Din vilje består alle ting, og ved Din vilje ble de skapt'. (Åp 4,9-11)

Det kommer en dag da hvert kne skal bøye seg for Jesus!

'Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Ef 2,9-11)

Derfor kjennes det mer og mer naturlig for meg å bøye kne. Jeg ser poenget, som enkelte sikkert vil innskyte, at dette kan bli et religiøst rituale, helt uten innhold. Slik kan det også bli om du sitter!

Jeg er ganske sikker på at om kong Harald hadde besøkt en kirke hvor du var tilstede, så ville du ha reist deg? Noe annet ville vært uhøflig. Vi kan altså reise oss for en jordisk monark, men ikke for Kongernes Konge og Herrenes Herre? For meg er det underlig når vi synger: 'Jeg bøyer kne for deg', og så sitter vi behagelig tilbakelent i våre kirkebenker. Er ikke det også religiøst?

Jeg ber om at ærefrykten for Gud kommer tilbake. Først og fremst i mitt eget liv. Apostelen Johannes beskriver sitt møte med den herliggjorte Kristus, slik: 'Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene Hans'. (Åp 1,17)

Mange forunderlige ting ville skje om ærefrykten til Den Hellige kom tilbake.