Bønnen i lønnkammeret som Gud lønner

Jeg leste noe forleden som grep meg sterkt:

'En av de mest dyrebare sjeler jeg kjenner, er Vinita Copeland. En dag kom en av slektningene hennes innom og sa: 'Hva er det med knærne dine, Vinita? Du har jo kamelknær!' Hun svarte at hun ba for sønnen sin. På den tiden løp han fra Gud alt han orket. Slektningene sa: 'Kan du ikke be stående?'

Men Vinita fortsatte å be på sine knær. Denne mektige kvinnen stilte seg i gapet for tusener av menighetsmedlemmer så lenge hun levde. Hun sto opp klokken fire hver morgen og gikk ned i kjelleren for å be. Mot slutten av livet, da hun skulle gå gjennom himmelporten, var kroppen bokstavelig talt utslitt av alle årene i forbønn.

En dag jeg besøkte henne, gikk vi ned i kjelleren der hun pleide å be. Jeg la merke til en liten skammel ved siden av en skoeske. 'Hva er det for en skammel, Nonnie (kjælenavnet hennes)?' spurte jeg.

Hun svarte at det var der hun pleide å be. Jeg følte Herrens nærhet da jeg knelte på skammelen og tok opp skoesken som var full av bilder. 'Hvem er dette, Nonnie?', spurte jeg,

'Det er bønnebildene mine?'

'Hvem er disse menneskene?'

'De fleste av dem kjenner jeg ikke,' sa hun. 'Folk sender meg bilder av sine kjære, som de vil jeg skal be for'.

Hun fortsatte med å forklare at hun ville be for dem til Gud sa stopp. Da ba hun ikke lenger. Det var flekker av tårer på bildene av mennesker hun ikke kjente. Jeg kan si deg med sikkerhet at hun skal kjenne dem i himmelen, Jeg garanterer at hvis hun ba og inntok helvetes porter for dem, hadde ikke Satan en sjanse til å seire i deres liv'.

(Cindy Jacobs: Innta fiendens porter. Prokla-Media 1999, side 89-90)