Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 1

Det er forfriskende og utfordrende å lese 'Vekkelsen ble en Åndens aksjon'. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Marie Monsens gripende skildring av vekkelsen i Kina som fant sted i 1927 og utover. Men jeg lærer noe nytt stadig vekk.

I 1907 får Marie Monsen høre om vekkelsen i Korea:

'Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse hos misjonærene. Den som kunne har reist dit og fått med seg noen glør nedover til vårt felt!'

Men noen reise ble det ikke. Til det var reisen for lang og for kostbar. Gud svarer likevel på den djupe lengselen etter et Åndens vær hos Marie Monsen på denne måten: 'Hva du vil oppnå med den reisen, kan du få her du er, som svar på din bønn'. Til dette svarer Marie Monsen: 'Så vil jeg be til vi får den'.

Da er det at djevelen går til angrep. Marie Monsen beskriver det hele slik:

'Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønnen for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn to-tre skritt før jeg ble stanset. Det som da hendte, kan kun beskrives med følgende ord: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus'. Jeg stod der helt fortumlet. Den første tanken som kom, var: Så meget betyr bønn, og så meget betyr det at løftet holdes! Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag 1975, side 15)

Jeg merker meg tre ting:

1) Vekkelse kommer kun via en vei: bønnens vei.
2) Skal vekkelsen komme trengs det mennesker som er villig til å gi seg til målrettet konkret bønn.
3) Det tar tid å be frem en vekkelse. I Marie Monsen tilfelle 20 år.

Så spør jeg meg: Finnes det forbedere som er villige til å gi seg til dette arbeidet? Det som Ole Hallesby i sin klassiker: Fra bønnens verden, kaller å bore djupt.

'Det er Ånden som kaller oss til det stille, vanskelige, tålmodighetsprøvende arbeid, ved vår daglige og utrettelige bønn å bore hellig sprengstoff inn i de uomvendte sjeler. Og når det vanligvis varer så lenge mellom vekkelsene, så er grunnen ganske enkelt den at Ånden ikke finner noen av de troende som vil ta opp dette tunge mineringsarbeidet. Vekkelse vil alle ha, men å bore hullene i det harde fjellet vil vi helst at andre skal gjøre. Det finnes, Gud skje lov, i bygd og by, enkelte som tar opp dette tålmodighetsprøvede arbeid. Herren glede deg og lønne deg, bror og søster! Men fremfor alt, må han gi deg utholdenhet i din hellige tjeneste'. (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 74)

Hva gjør så Marie Monsen mens hun venter på at vekkelsen skal komme? Hun ber. Men hun gir seg også i kast med å studere vekkelsens historie. Om hvordan Gud har grepet inn i andre land og omstendigheter:

'Resultatet av det studium ble til uendelig personlig hjelp i ventetiden, for summen av lesningen var at det gjerne gikk en 25-30 årsperiode i pionerarbeid, før misjonærene forstod at så altfor mange av både medlemmene og lederne i menighetene hadde tatt ved troen intellektuelt uten å ha opplevd frelse og nytt liv. Forandringene i tro og syn på livet i det nye miljø som skaptes, var så store at de ble godtatt som virkelige kristne, inntil den sanne tilstand blant det store antall religiøse, rettroende, men 'døde' medlemmer i menigheten ble følbart. Det ble en tung byrde for misjonærene som disse i sin nød kastet på Gud. Bedere på hjemmefronten ble ofte mobilisert med i den bønnekampen. Og så kom vekkelsene. De måtte komme da - som svar på nødsbønner'. (Vekkelsen ble en Åndens aksjon, side 16-17)

(fortsettes)

Billedtekst: Marie Monsen i unge år i Kina.