
Jeg hører stadig folk si: Velkommen til Guds hus, når de skal ønske vel møtt til en gudstjeneste eller møte. En slik tanke er Det nye testamente helt fremmed. I Den gamle pakt var Tabernaklet eller Templet stedet hvor Gud hadde sitt tilholdssted, men slik er det ikke lenger. Guds hus i Det nye testamente er ikke et hus eller en bygning, men de som er gjenfødt og døpt.
"Dere er Guds åkerland, Guds bygning." (1.Kor 3,9)
"... og bli også selv oppbygd, som levende steiner til et åndelig hus..." (1.Pet 2,5)
"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden." (Ef 2,19-22)
"For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,13)
Dette betyr ikke at kirkebygg er feil, men det er viktig å forstå at kirkebygget ikke er det samme som menigheten. Når vi gjør kirkebygget synonymt med menigheten, og kaller det Guds hus, skaper det forvirring med hensyn til det Det nye testamente lærer om menigheten. Det skaper også et skille mellom kirkebygget og det som skjer der, og det som ellers skjer i våre hverdagsliv Men et kirkebygg kan være funksjonelt som samlingsted for en menighet, og være til hjelp for feiringen av gudstjenesten. Den beste benevnelsen jeg kjenner til som klarer å kombinere dette på en god måte er f.eks måten Filadelfia Oslo kaller sin menighet. De sier: "Menigheten i Filadefia ..."
Når dette er sagt vil jeg også tilføye at jeg personlig ser betydningen av kirkebygget, og slik ser vi da også at den tidlige kirken så det. Samlingsstedene for de kristne fikk etter hvert sitt særpreg, et sted hvor man kom sammen for å be, lese fra Skriften og feire eukaristin. Jeg har mange personlige opplevelser at Guds nærvær i gamle kirkebygg. Den ro, hvile og fred mange slike kirkebygg representerer har hatt betydning for eget trosliv, og jeg søker gjerne til slike steder når jeg er ute på reiser.
Kirkebygg slik vi kjenner dem var likevel ukjente for de første kristne. De første kristne kom sammen i hjemmene, og disse fikk etter hvert en utforming som gjorde dem egnet til en sammenkomst som fant mye av sin form fra den jødiske synagogegudstjenesten.
I Dura Europos i det østre Syria har man funnet et gammelt kristent samlingssted. Dette er et huskapell som kan skrives tilbake til 256 e.Kr. I dette private hjemmet har man funnet et siderom som er blitt brukt som et kristent kapell. Når hverdagsrommet ble for lite som møtesal, slo man ganske enkelt ut en mellomvegg og fikk på den måten et større samlingssted.
Kapernaum i Israel er et annet eksempel på et sted hvor de første kristne har kommet sammen. Her finnes huset til Peters svigermor. Se Mark 1,29-34. I Apostlenes gjerninger leser vi om Marias hus. Se Apgj 12,1-12. Og vi har den såkalte Øvresalen hvor de første kristne kom sammen for å be.
På bildet ser vi et eksempel på et romersk hus med hage. Muligens var det et slikt hus Priskilla og Akvilas brukte når menigheten i deres hus kom sammen. Hagen ble ofte i slike hus brukt som et naturlig samlingsted.
(fortsettes)