Nye statistiske opplysninger viser at The Church of England vokser og lever i beste velgående

Ærverdige Church of England er slett ikke døende! Ny statistikk fra erkebiskopens Council's Research and Statistics Unit, viser at mer enn 36 prosent av de som går til gudstjeneste i The Church of England er under 45 år. 39 prosent er mellom 45 og 64, mens kun 21 prosent er 65 år eller eldre.

De nye statistiske opplysningene viser at 1,7 millioner deltar i gudstjenestene til dette kirkesamfunnet hver måned. Tallene viser også at siden årtusenskiftet har det vært en jevn vekst på 37 prosent, hvilket gir en vekst på gjenomsnitt fire prosent årlig.

The Church of England er det største kristne trossamfunnet i Storbritannia. Mer enn fire av 10 ser på seg selv som medlemmer av dette trossamfunnet, mens seks av 10 kaller seg selv kristne.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk finner du i dag en artikkel om Makrina den yngre. Hun var søster av Basilios den eldre, Gregor av Nyssa, Peter av Sebaste og Neucratius! Det må ha vært en spesiell familie å vokse opp i.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Jesu bønn var gjenklangen av Treenighetens kjærlighetssamtale

Jesu bønn forblir for oss et like stort mysterium som inkarnasjonens under: At Gud blir menneske. Hans bønn var et stadig møte ansikt til ansikt med Faderen. Og likevel: Det er som menneske, som sant menneske at Han ba. Hans bønn i Getsemane vitner om dette.

Jesu bønn er først og fremst Sønnens. På en virkelig måte, av hele sin menneskelige sjel har Han bedt til Faderen på samme måte som vi ber til Ham. Vi ser også hvordan Han trekker seg tilbake for å be i ensomhet. Ikke bare for å bli oss et eksempel, men fordi Han trengte det som menneske. Men Hans bønn var også på en guddommelige måte Sønnens, for Jesus levde som menneske som Guds enbårne Sønn:

Jesu bønn var i Hans menneskelige forstand og hjerte gjenklangen av den gjensidige kunnskap og kjærlighet som bryter fram fra selve Treenighetens favn.

Til og med hit vil Kristus lede oss i vår etterfølgelse, for også vi bør be som sønner.

Jesu bønn formes av Hans vesen og Hans frelsesoppdrag. Til og med når Jesus i sin bønn på Tabors høyder lar lyset av sin guddommelighet skinne igjennom, er det sin død Han drøyer ved. Lidelsen, korset og offeret preger Frelserens bønn.

Hva kan dette lære oss om det å be?

Korsets budskap, del 5

Her er femte og siste artikkel i denne serien om korset:

Det viser oss tjenesten.

Vi er gjenløst for at vi skal lyde Gud. Vi er blitt frigjort for at vi skal tjene, men korset definerer tjenesten og viser oss dens natur. Det er en tjeneste i kjærlighet og frihet, men likevel er det også en tjeneste under spott, skam og lidelse.

Vi er korsfestet med Kristus!

Dette klarlegger vår stilling som hellige. Vi er korsfestede etterfølgere av en korsfestet Herre. Ved Kristi kors er vi korsfestet for verden og verden for oss. Men dessuten må vi ta vårt kors opp og bære det. Det er ikke hans kors vi bærer. Ingen annen enn han selv kunne bære det. Det er vårt eget kors, det som kaller oss til forsakelse, selvfornektelse og fornektelse av denne verden. Det viser oss en vei med ydmykelser, prøvelser, møye, svakhet og spott, en slik vei som vår Mester gikk. Ja, det er vårt eget kors som vi må bære, men det er sannelig ikke et som vi selv har laget i stand eller har funnet opp. Selvsøkte og selvlagete kors er ikke av det gode.

Det er et personlig kors for oss alle, og det er dette vi skal ta opp og bære. Det er det korset som er seglet på vårt disippelskap, det uforfalskede merke på ekte tjeneste. Det han bar for oss, kan ikke bæres en gang til. Det kunne ikke bæres av noen annen enn han selv. Men akkurat som han hadde et kors å bære for oss, så har vi et kors å bære for ham og for hans legeme, som er menigheten.

La oss da, når vi går inn i Kristi tjeneste, beregne omkostningene. La oss ikke trekke oss unna korset når vi følger ham. Det var kjennetegnet på hans tjeneste for oss, la oss da godta det som vårt i tjenesten for ham.

For verden er korset en dårskap og en anstøtssten på to måter. Det gjør at de som har tatt det opp, blir avskydd av andre og at det selv blir gjenstand for avsky fra verden. Mens det således forener de hellige, så skiller det dem fra verden. Det er det banner som de gamle samlet seg omkring, og det var mot dette motstanderne sendte sine piler.

De er nemlig fiender av Kristi kors og fiender av Kristus selv. Om dem sier apostelen at slutten for dem blir fordervelse. Slik virker korset både liv og død, både frelse og fortapelse. Det er både det gylne spiret og den harde jernstaven. Her er hyrdens stav og hevnerens sverd. Det er livets tre og velsignelsens kalk, men det er også begeret med Guds strenge vredesvin.

Å, du fiende av Kristi kors, besinn deg! Søk ikke tilflukt i en innbilt nøytralitet ved å innprente deg selv at ettersom du ikke er en spotter og motstander, så er du heller ingen fiende. Husk at det står skrevet at den som ikke er med ham er imot ham og at den som vil være verdens venn er Guds fiende. Dette kors skal bli et vitne mot deg på den dag når den korsfestede vender tilbake som dommer og konge.

Det er en gammel tradisjon fra den første kristentid som går ut på at korset skulle bli et tegn på hans gjenkomst ved at det skulle vise seg på himmelen som et uttrykk for at han kommer. Enten nå dette kommer til å skje eller ei, så kommer korset den dagen til å bli et skrekkens tegn for dets fiender. De ville ikke bli frelst ved det, og derfor kommer de til å gå fortapt ved det. De ville ikke motta dets forlatelse, og derfor må de bære dets fordømmelse. Kjærligheten, som så lenge er blitt forkynt, skal bli vendt til vrede. Det herlige lys som strålte ut fra det for å lyse dem inn i lysets rike, skal da bli til mørke. Deres sol skal gå ned for aldri å gå opp igjen. Deres natt begynner - den lange, evige natten som ikke har håp om noe morgengry og ingen stjerne til å splitte mørket.

Et godt sted for barn å vokse opp

Våre venner, Don og Michi Murphy, som jeg har skrevet om ved flere anledninger her på bloggen, befinner seg i James Valley Hutterite Colony i Manitoba, Canada. The James Valley Hutterite Colony ligger omtrent seks kilometer fra Elie, og omtrent 40 kilometer vest for Winnipeg. De besøker sønnen sin Patrick og hans familie, som bor her, og som jeg også har skrevet om ved en anledning. De ankom kolonien 1.juli og reiser hjem til Tucson i Arizona, USA, hvor de for tiden er bosatt.

Det er interessant å lese det Don Murphy har å fortelle fra denne anabaptistiske kolonien. Ekteparet har selv bodd 14 år i en Hutterite koloni. Hutterianerne er en del av den anabaptistiske bevegelsen. Det som i hovedsak skiller dem fra de andre er at de lever i eiendomsfellesskap. Kolonien de da bodde i heter Fan Lake Brethren, og er lokalisert i nordøstlige delen av staten Washington.

I kolonien i James Valley lever det 110 personer. Hver dag klokken kvart på seks hver ettermiddag er det gudstjeneste. Den foregår på tysk.

"Noe av det vi har lagt merke til med livet her, er at alt går fort," skriver Don Murphy. "De spiser måltidene raskt, uten for mye prat, de går fort, de arbeider fort og lenge. Men vi ser også at dette er et vidunerlig sted for barn å vokse opp. Her har de mange å leke med, og mange som kan se etter dem. Her er det barnehage, førskole, barneskole og videregående skole. Barna deltar i de daglige gudstjenestene. Her er ikke noe TV, så det er klart at de vokser opp i et annet miljø enn det mange andre er vant med."

Don Murphy holder for tiden på med å skrive en bok med tittelen: "En introduksjon til Guds rike. Den er på 216 sider så langt. Kona Michi holder på med å lage en sangbok i den anabaptistiske tradisjonen. Hun har samlet 247 sanger til nå.

Jeg definerer meg selv som 'Den som er elsket av Gud'

"Definer deg selv radikalt som 'Den som er elsket av Gud'. Det er ditt sanne jeg. All annen identitet er en illusjon."

Ordene tilhører Brennan Manning, tidligere soldat i det presitsjetunge US Marine Corps, tidligere alkoholiker, tilbrakte noen måneder som eremitt i en hule i Zaragosa ørkenen, medlem av Jesu Lillebrødre, forfatter og en Herrens vagabond.

De ordene gjør noe med meg. De skaper trygghet, hvile. Jeg er ikke elsket fordi jeg gjør, men fordi jeg er. Stadig er jeg i behov av Guds ømhet og kjærtegn. Hans bekreftelser. Hans favn. Jeg har oppdaget at jeg ikke klarer meg uten.

Han som kaller seg selv: 'Den disippelen Jesus elsker,' skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10)

Denne mandagen vil jeg la dette ordet synke djup inn i min bevissthet.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen "Monastisk" er oppdatert med en artikkel om den hellige Pambo av Egypt. Hans favorittmoto var: "Vis nåde til alle, for de nådige har Guds miskunn». En gang en patriark ba Pambo om å si noe oppbyggelig, snudde han seg mot sine tilhengere og sa: «Hvis han ikke blir oppbygd av min taushet, vil han ikke bli oppbygd av min tale».


Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Min identitet i dag - juli 2011

En norsk evangelist går nå ut på ain web-side og advarer mot meg. Han skriver: "Bjørn Olav Hansen er en slik farlig mann som en må avsky da han ikke selv er fri." Jeg vil gi denne evangelisten rett. Kristus setter fri, men jeg er ennå underveis, og ikke ferdig. Jeg er en synder, desperat avhengig av Guds nåde og barmhjertighet. Det er mye med meg som er ufullkomment, uferdig, underveis.

Jeg erkjenner at jeg har vært altfor påståelig og hard gjennom årenes løp. Det ber jeg om tilgivelse for. Ja, jeg ber om tilgivelse til alle jeg har såret med mine ord og med mine holdninger. Da jeg var ung - både i alder, og som kristen, trodde jeg at jeg visste svaret på det meste. Jeg hadde ingen problemer med å legge ut Åpenbaringen, og forklare alt som jeg leste der, eller vite rekkefølgen på endetidsbegivenhetene. I dag er jeg fornøyd med at jeg ikke har alle svarene. Jeg tror at jo mer vi tilbringer tid sammen med Jesus, jo mer overveldende er det, og man forstår at man ikke forstår så mye. Gud er og blir et mysterium. Og godt er det. Gud er Gud, ikke en gud skapt i vårt bilde. Jeg tror fortsatt Bibelen er sann, at den er guddommelig inspirert, autoritativ og eneste rettesnor for liv og lære, men jeg ser stykkevis og delt. Derimot bekjenner jeg meg til de historiske trosbekjennelsene. De uttrykker min tro bedre enn jeg kan.

Jeg ønsker å høre Jesus til, og leve for Ham. Hver dag ber jeg: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder.' Jeg trenger dette: At Herren ser i nåde til meg. Lenger enn dette kommer jeg ikke. Jeg hører hjemme blant Guds enkle vandringsmenn, i en ufullkommen kirke, hvor hver eneste en av oss er avhengig av den andre.

Jeg vil være bundet til Jesus, det er min bønn. Men jeg vet også at det er Han som holder meg, ikke jeg Ham. Jeg ber: 'Far, i Dine hender overgir jeg min ånd.' Og lik Peter erkjenner jeg: 'Herre, Du vet alt.' Han kjenner meg helt og fullt, alle mine feil, alle mine tilkortkommenheter, alle mine synder.

En som har vært til stor hjelp for meg gjennom en vanskelig sykdomsperiode jeg har vært i er Brennan Manning (den eldre mannen på bildet). Jeg tar med to ting her som han har sagt og som har vært forløsende for meg:

"Den djupeste bevissthet om meg selv er at jeg er djupt elsket av Jesus Kristus og jeg har ikke gjort noe for å fortjene det."

"Å leve av nåde betyr å vedkjenne seg hele mitt livs historie, den lyse siden såvel som den mørke. Ved å vedkjenne seg skyggene i mitt liv lærer jeg hvem jeg er og hva nåden gjør."

Vi er elsket av Gud som vi er, ikke som vi burde være.

Korsets budskap, del 4

Her følger fjerde og nest siste del av artikkelserien om korset:

Det viser hva synd er.

Ettersom korset viser hva loven er, så må det også uvilkårlig vise hva synd er. Det som tolker loven, må også avsløre synden. Korset tok opp de ti bud, og på hvert eneste "du ska!" og "du skal ikke" kastet det et nytt og guddommelig lys, og det på en slik måte at det forferdelige i syndens natur og dens ulike former ble åpenbart som aldri før. Det var det vederstyggelige, det som Herren hater.

Det var synd på jorden før Sinais torden vekket ørkenen og skaket Israels leir, men den var skjult eller ble bare dunkelt sett. Akkurat som en krigsrakett åpenbarer terrenget ved nattetid, så opplyste Sinais ildskinn loven og avslørte synden.

Det var synd på jorden før Kristus døde, men den var tross lyset fra Sinai bare ufullstendig kjent. Akkurat som lynet fra himmelen, mer kraftig og gjennomtrengende enn den fineste rakett, flammer over sletter og daler ved midnattstid og lyser opp hele landskapet, slik åpenbarte korsets himmelske herlighet med en skakende klarhet og fullstendig nøyaktighet at synden er "overmåte syndig".

Korset viser at synden er ingen bagatell, noe som Gud ikke byr seg om. Forbannelsen var ikke bare en trussel som Gud kunne avstå fra når det passet ham. Korset viser at den sanne oppfatningen av synd ikke kan forandres etter behag, at straffen over synd ikke er noe en kan regne med skjer vilkårlig og at benådningen ikke er et uttrykk for guddommelig likegyldighet overfor det onde. Det viser at synden ikke var noe foranderlig og uvisst, men noe bestemt og virkelig, noe som Gud hater. Det viser at syndens lønn er døden, at den sjel som synder må dø, at synden og dens frukter og dens straff er virkeligheter, absolutte virkeligheter som ikke forandres om selv himmel og jord forgår. Det viser at synd er ikke bare ulykke eller sykdom, men skyld, og den må fram for dommeren og få sin rettslige dom. Det åpenbarer alt dette når det viser oss stedfortrederen korsfestet, den rettferdige som lider for de urettferdige. Gud mildnet ikke noen av sine krav eller dempet sin vrede det minste, ikke engang når det gjaldt hans egen elskede Sønn.

Korset viser oss dessuten at syndens vesen er hat mot Gud og at mennesket av naturen er en overtreder. Loven hadde bare fortalt oss halvdelen av dette. Da den sa at "du skal elske Herren din Gud", så pekte den på mangel på kjærlighet som synd, men det var også alt. Korset går lenger enn dette og viser oss synden som fiendskap mot Gud og mennesket som en som myrder herlighetens Herre.

Er ikke dette en oppdagelse av syndens skjendighet som en aldri før har kunnet forestille seg? Å, hvordan må mennesket være, når det kan hate, fordømme, spotte og korsfeste Guds Sønn, han som kom til oss kledd i kjærlighet og med frelsens drakt? Hvordan må ikke synden være når herlighetens Herre for å forsone den måtte dø på korsets tre som en utstøtt, en forbryter, en forbannelse for Gud og mennesker, for jord og himmel!

Det tolker evangeliet.

At gode nyheter var på vei til oss, var klart helt fra den stund da Maria hadde født sin førstefødte og var blitt fortalt at han skulle få navnet Jesus. Men stedfortrederen hadde da bare begynt sin nådige virksomhet. En etter en ble de gode nyhetene kunngjort, alt etter som han vandret fram på vår jord og gjorde kjærlighetens gjerninger og talte kjærlighetens ord. Men det er ikke før korset er reist, blodet utgytt og livet gitt at vi helt kan forstå hva det kommer av at hans verk er så dyrebart og at budskapet er et herlig evangelium.

Evangelium betyr gode nyheter om en guddommelig syndebærer, om den død som førte med seg evig liv til oss, om det blod som renser våre samvittigheter fra døde gjerninger, om det blod som renser oss fra synd og som har forsonet oss med Gud. På korset ble slangens hode knust. Det er gode nyheter. Korset er svaret på et hvert spørsmål som er blitt reist av lov og rettferdighet, av Gud eller av samvittigheten. Det er den rettferdige og ærlige betaling på ethvert krav som kan bli stilt synderen, og det er gode nyheter. Korset er det bestemte møtestedet for synderen og Gud, der fredens budbærer tar plass og bønnfaller de villfarne å vende om og leve. Det var der forsoningspakten ble beseglet, freden ble opprettet, skylden betalt og løsepenger gitt. Er ikke dette gode nyheter om en stor glede?

Døde håpet om sameksistens mellom israelere og palestina-arabere med drapet på Juliano Mer-Khamis? Pro-palestineren ble drept av palestinere

Er en fredelig samekistens mellom israelere og palestina-arabere i det hele tatt mulig? Mange mener at håpet om dette døde med drapet på skuespilleren og regissøren Juliano Mer-Khamis (bildet). 53 åringen som forsøkte å bygge bro mellom israelere og palestina-arabere, og med sterke pro-palestinske synspunkter, ble drept av maskerte menn i den palestinske byen Jenin 4. april i år.

Hele sitt voksne liv gav han seg til å kjempe for den palestinsk-arabiske sivilbefolkningen. Hans mor var jøde, hans far en kristen araber fra Nasaret. Etter den andre Intifadaen dro Juliano fra Tel-Aviv til Jenin. Her grunnla han "Barneteater for frihet". Teateret ble på kort tid et viktig kulturelt sentrum. Likevel ble han på flyveblad så sent som i 2009 utskjelt som en "sionistisk kollaboratør". I Israel ble han ikke likt på grunn av sin sterke kritikk av det han kalte "den sionistiske erobring", og i Jenin ble han hatet fordi han lot gutter og jenter opptre på den samme scenen. Selv rettferdiggjorde han selvmords-angrep, men det gjorde han likevel ikke elsket av Hamas. Han forarget både israelere og palestina-arabere. Men det var palestina-arabere som til slutt drepte ham.

For mange var Juliano Mer-Khamis symbolet på en fredelig sameksistens mellom israelere og palestina-arabere, men når palestina-araberne dreper den som støttet dem med hele sitt liv, så døde dette håpet for manges vedkommende.

Det gjorde også selvmordsangrepet mot to restauranteer i Haifa. Begge restaurantene ble drevet av en jøde og araber. Maxim-restauranten gikk i luften på en sabbat mens den var full av familier som hadde tatt barna med seg. Over 20 mennesker ble drept og enda flere ble lemlestet for livet. Den kvinnelige selvmordsbomberen var rundt 25 år gammel, og utdannet jurist. Hennes utdannelse var betalt med stipend fra Israel!

Menighetsplanter i Hvite-Russland starter arbeid i tidligere jødisk bosetning

Pavel Chilik (bildet), er menighetsplanter i Hvite-Russland. Han arbeider i byen Skidal. Dette er interessant av flere grunner. Skidal er det samme ordet som en shtetl, altså en jødisk bosetning slik man fant mange av Øst-Europa før nazistenes jødeutryddelser. I forbindelse med den sovjetiske invasjonen av Polen i 1939, var stedet en del av Den andre polske republikk, og plassen for den største kommunistiske oppstanden mot den polske regjeringen. En hendelse som senere skulle få navnet "Skidal opprøret". Det sovjetiske kommunistpartiet hadde et av sine hovedkvarerer her helt frem til Sovjetunionens kollaps i 1991. Hvor mange jøder som finnes igjen i Skidal vet jeg ikke, om det finnes noen.

Pavel Chilik forteller om en vanskelig tid for Hvite-Russland. Prisene på mat og klær har økt til det dobbelte. Chilik ser seg om etter et lokale hvor de kan starte opp sine møter, og senere grunnlegge en baptistmenighet i byen. Det er målet. Han forteller at hver gang de går inn i Skidal er dette deres bønneemne. Kanskje du som leser dette, vil være med på å be om at de må finne et egnet lokale for møtene og at de har råd til å leie det. Pavel Chilik deler Jes 43,5 med oss: "Frykt ikke, for Jeg er med deg..."

Søndag 8. mai tok de barna med seg i en av byens parker hvor de holdt et lite barnemøte. Her er også bildet hentet fra. De leste fra Bibelen, ba sammen og sang kristne sanger. Guds ord forteller oss at vi ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag. En dag vokser dette til å bli en livskraftig menighet i denne hvite-russiske byen med sin helt spesielle historie. La oss be for jødene som eventuelt fremdeles måtte bo i byen, eller etterkommerne deres, om at de finner Jeshua som sin Frelser gjennom arbeidet til Pavel Chilik.

En gripende beretning om en jødes liv fra nazitidens forfølgelse til et liv som vitne for Jeshua

Jeg holder på å lese på nytt en bok Aril Edvardsen skrev om Moshe Ben Shmuel. Boken har kommet i hele syv opplag. I presentasjonen av den heter det:

"Moshe Ben Shmuels livshistorie er historien om en jødes vei tilbake til sitt hjeland. På samme tid som historien er hans egen, er den også typisk for det jødiske folks historie på deres lange vei tilbake til Løfteslandet. Gjennom nazitidens forfølgelse og fangenskap i Russland, går veien til Palestina og opprettelsen av staten Israel. Vi følger Moshe Ben Shmuel gjennom fem kriger. Først den andre verdenskrig og Holocausts grusomheter, deretter Israels fire kriger: Frihetskrigen i 1948, Sinai-krigen i 1956, Seksdagerskrigen i 1967 og til slutt Yom Kippur-krigen i 1973. Historien om Moshe Ben Shmuel er samtidig historien om en jødes vei til Kristus, til troen på at Jesus fra Nasaret er Messias. Boken er et mektig vitnesbyrd om Guds beskyttelse under de mest farefulle omstendigheter. Etter at hans norske kone, Miriam, døde i 1998, bor Moshe Ben Shmuel i Jerusalem og ser til sin 92-år gamle mor. Han fortsetter å forkynne over hele Israel at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias."

Nå er ikke Moshe Ben Shmuel i blant oss. Han døde for noen få år siden. Har du ikke lest boken bør du gjøre det. Den er svært gripende.

Det er en hendelse som Moshe Ben Shmuel nevner i boken, og som jeg leste i går som jeg ikke klarer å gi slipp på. Nå er det begått mange grusomheter i den kristne tros navn mot jødene, men denne rystet meg i sin forferdeighet:

"Andre jøder ble sendt til nazistenes hovedkvarter i Budapest, hvor de ble ført til Donau-elven og skutt, og likene fløt nedover elven. Det var en ungars nazistprest som ledet dette arbeidet. Han var jesuitt, og sammen med sin nazistliga, søkte han opp jøder over hele Ungarn som hadde gjemt seg for tyskerne. Han skjøt masser av jøder ved Donau-elven og likeså i nazistenes hovedkvarter. Han gikk kledd i sin katolske prestekjole med et stort kors på brystet. Hver gang han hadde samlet en flokk jøder som skulle henrettes, stilte han dem opp langs veggen, løftet korset med den ene hånden og pistolen med den andre, og ropte ut: 'I Jesu Kristi, nasareerens navn, dreper jeg dere, forbannede jøder!' Tusener av jøder falt for denne grusomme mannens hånd."

I dette tilfelle kan man virkelig snakke om at demoniske krefter har tatt bolig i et menneske. Hvilket forvrengt "kristen" tro dette representerer. Hvilke grusomheter har ikke skjedd mot det jødiske folk. Og fremdeles lider de.

Korsets budskap, del 3

Her er tredje artikkel i serien om korset:

Det åpenbarer hvordan Gud er.

At "Ordet ble kjød" er en velsignet sannhet, og den bringer oss nåde. Men inkarnasjonen er ikke hele Bibelen, nei, ikke halvparten av den. Det er ikke ved Betlehem, men på Golgata vi får den fulle åpenbaringen av Guds karakter. "Et barn er oss født" er morgengryet. "Det er fullbrakt" er middagshøyden. Korset utfører og fullbyrder det som krybben begynte.

Korset åpenbarer ham som nådens Gud. Det er kjærlighet, fri kjærlighet, som stråler fram i sin fylde her. "På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss" (1. Joh. 3, 16). Her er det den barmhjertige og nådige Gud, han som er stor i mildhet og trofasthet, åpenbarer seg. Ingen annen åpenbaring av oppriktigheten i den guddommelige kjærlighet kan sidestilles med korset. Det er en kjærlighet som er sterkere enn skam, lidelse og død. Det er en umålelig og uutslukkelig kjærlighet. Sannelig: Gud er kjærlighet!

Under sine behandlinger av Guds Sønn satte mennesket denne kjærlighet på prøve. På Golgata stiltes den på sin største prøve, men den bestod den til fullkommenhet. Prøven medførte bare at den flyter enda rikere og gir nye anledninger til å åpenbare sin rikdom.

Men det er også rettferdighet her. Den Gud som ikke sparte sin egen Sønn, er en rettferdig Gud som elsker rettferdighet og som ikke lar dem bli ustraffet som synder imot ham.

Vi lærer å kjenne Guds rettferdighet på mange måter. Vi lærer den å kjenne ved hans handlemåte i rettferdighet med slike som ikke har falt. Vi lærer den å kjenne mer fullstendig ved hans handlemåte mot synden i vår falne verden, men vi lærer den å kjenne best av alt gjennom hans handlemåte mot begge disse kategorier på en gang og i samme person, i Jesu Kristi offerdød. Der bærer nemlig Guds rettferdige Sønn menneskenes urettferdighet.

Hvordan kan Gud både lønne og straffe på samme tid? Hvordan kan han lønne den rettferdige og samtidig straffe de urettferdiges stedfortreder. Noen tenker kanskje at rettferdigheten vil handle mildt med synden når den er blitt lagt på en som er så rettferdig som Kristus, og at den kan bli elsket for hans rettferdighets skyld.

Nei, slik er det ikke. Her gis det ingen plass for noe prinsipp om at synd er mindre synd eller mindre straffbar under slike omstendigheter. Til og med når den blir lagt på den mest rettferdige og elskede av alle, på den høyeste person i hele universet, så må den behandles som synd og straffes like hardt som når den blir funnet hos en vanlig synder. Det finnes ingen unntak.

Hvor forferdelig er ikke Guds rettferdighet, slik den åpenbares i Kristi kors! Hvor hellig, hvor fullkommen, hvor rettferdig er ikke den Gud som gav oss sin egen Sønn! Hans kjærlighet er ikke svakhet, ikke et utslag av snillhet, ikke sløv likegyldighet mot rett og urett. Det er en rettferdig kjærlighet, og som sådan proklamerer korset den med høy og utvetydig røst. Her sees alle de guddommelige fullkommenhetene i en herlig harmoni, barmhjertighet og sannhet, nåde og rett, fullkommen hellighet forenet med fullkommen kjærlighet. En rettferdig dommer og en rettferdig benådning. Rettferdighet, forlatelse og frelse møter oss her.

Det tolker loven.

Korset sier at loven er hellig, rettferdig og god og at ikke en tøddel av den skal forgå. Budskapet fra Golgata er at loven er fullkommen. Fra Golgata lyder dette enda strengere enn fra Sinai. Lovens kraft, dens gjengjeldelse, dens ukrenkelighet, dens majestet, den uforanderlige strenghet - dette er korsets proklamasjoner.

Aldri har det vært en mer fryktinngydende proklamasjon av loven og en mer levende utleggelse enn den som kom fra Kristi kors. I de to røvernes kors ser vi en deklarasjon av loven, men bare halvparten så tydelig som i Guds rettferdige Sønns kors. Han som alltid har æret loven, han er den som loven tvinger til å lide mest. At han under hele sitt liv hadde hedret loven, syntes ikke å gjelde nå. Det så ikke ut til å hjelpe ham når han nå skulle svare for synderen. Det var ingen oppmyking av loven for hans vedkommende. Loven - ubarmhjertig, ubevegelig, hjelpeløs - fordrer av ham den dobbelte skyld. Først oppfyllelsen av alle dens forsknifer og siden utholdelse av dens straff, som om han ikke hadde oppfylt en eneste av dens bestemmelser, men hadde brutt dem alle.

Slik tolker Gud gjennom korset loven for oss og viser med guddommelig klarhet hva den er og hva den kan gjøre. Det var loven som dømte Guds Sønn. Det var loven som reiste korset og naglet syndebæreren fast til det. Det var loven som hjemsøkte ham og slo ham med sykdom. Det var loven som utgjøt hans uskyldige blod. Sannelig, blant alle de illustrasjoner og tolkninger som loven har fått i verdens historie, er det ingen lik denne.

Ved korset gjør Gud til intet alle forsøk på å forstyrre, forsvake, forvanske eller modifisere loven. Mennesket mener at den er for streng og for rå og at Kristus kom for å mildne den og gi oss en frelse som er grunnet på en mer moderat lov. Ved Kristi kors sier Gud: "Jeg tror ikke det. Se korset og min Sønn som henger på det. Han bærer lovens straff! Skulle jeg la ham gjøre dette om den hadde vært for streng? Var han for nøye med å vandre i lydighet? Led han for mye?" Ved korset protesterer Gud mot den forestilling at evangeliet bare er loven, mildnet og oppmyket for å passe til vår falne tilstand. Han proklamerer for oss et evangelium som er grunnlagt på en oppfylt, uformildnet og uforanderlig lov.

Les den guddommelige utleggelse av loven, slik den er gitt oss på korset, og lær deg å forstå hva synd og rettferdighet er! Da mennesket reiste korset, hånte det uten tvil både loven og synden, det forkastet Guds kjærlighet så vel som Guds lov. Mennesket var lik Kain, han som forkastet syndofferet og mente at han ikke behøvde det. Men Gud åpenbarte både syndens virkelighet og dens gru for oss. Ved korset fordømte Gud synden og viste hvor forskjellig han og mennesket bedømmer den. Det er intet som slik kan overbevise og sønderknuse synderen som synet av korset. Det er dette som fører mennesket ned i støvet, det framkaller sann omvendelse og sorg over synden etter Guds sinn, det som loven alene ikke kunne få til.

(fortsettes)

Vil Israel angripe Iran innen september?

Det er flere ting som tyder på at Midt-Østen konflikten trappes ytterligere opp i løpet av ukene som ligger foran oss. The Jerusalem Post melder i dag i sin nettutgave at Robert Baer, en tidligere CIA offiser som har tilbrakt mer enn 21 år i Midt-Østen, blant annet i Libanon og Syria, har uttalt til en amerikansk radio-stasjon at det er sannsynlig at Israel vil angripe Iran i september. Baer oppgir ingen kilde for sine påstander, men han henviser til advarslene fra tidligere Mossad-sjef, Meir Dagan, som "ingen bløff". Den tidligere Mossad-sjefen har advart mot et slikt angrep. Han mener det kan føre til en regional krig hvor Hizbollah vil kunne skyte raketter mot Israel fra Iran. Robert Baer mener det er sannsynlig at Israel vil angripe Iran før en palestinsk statsdannelse vil proklameres.

The Times i London skriver i dag at Syria har gitt Hizbolla åtte Scud raketter med en rekkevidde på 700 kilometer. Damaskus er i økende grad blitt et utskipningssted for raketter og andre våpen til Hizbollah grupper. Med så lang rekkevidde vil flere byer i Israel være innen rekkevidden.

Og som om ikke dette er nok: Den palestinske forhandleren Saeb Erekat sier i dag at Den arabiske liga vil presentere en resolusjon til FN på vegne av palestinerne. Han bekrefter at Abu Masen (Mahmod Abbas) også vil personlig presentere be FN om en anerkjenne av en palestinsk stat.

Presset mot Israel øker på alle områder. Dette er en tid for å intensivere vår forbønn for Israels land og folk.

Anabaptistiske pionerer i Canada og Paraguay, del 2

Her fortsetter vi serien om noen av de anabaptistiske pionerene som slo seg ned i Canada og Paraguay i Sør-Amerika. Dette er for det meste ukjente folk for de fleste av oss, men de har alle en historie å fortelle om forsakelse, tro og radikal etterfølgelse av Jesus.

Martin C. Friesen (1889-1968), var en ydmyk og ærlig mann, som var leder for en gruppe mennoniter i Canada. Han ledet denne gruppen på 1.778 utvandrere fra Manitoba i Canada til Chaco området i Paraguay på slutten av 1920-tallet. Friesen ledet denne kommuniteten gjennom 44 utfordrende år. De hadde fire døtre og tre. Familien Friesen levde i landsbyen Osterwick, som ligger sør for området Loma Plata i Chaco distriktet i Paraguay. Hans kone Elisabeth levde som enke frem til hun døde i 1973.

(fortsettes)

Vi må våge å snakke om lidelsens problem

Lidelse er et globalt og alltid tilstedeværende problem. Likevel tror forfatteren Palmer Chichen (bildet), at kristne ikke klarer å å snakke om dette.

I hans nye bok, God Can't Sleep: Waiting for Daylight on Life's Dark Nights, forsøker han å gi en teologisk refleksjon for å hjelpe oss til å forstå lidelsen bedre.

Det handler for det første om ikke å rømme fra smerten. I stedet handler det om å forstå at Gud er til stede i våre tøffeste prøvelser. Gud bruker disse tidene, sier Chichen, til å forandre oss og gjøre oss mer modne.

"Jeg tror de fleste kristne ikke har tenkt så mye eller tenkt dypt om lidelsens problem og om prøvelser i det hele tatt. Hvorfor tillater Gud - som har makt til å ikke la det skje - det skje likevel? Og fordi vi ikke tenker igjennom disse spørsmålene har vi heller ikke noe å møte de vanskelige situasjonene med, når de skjer," sier Palmer Chichen.

Ideen til boken kom når Chichen bodde i Afrika. En ung jente ble brent til døde i forbindelse med en lysmesse før jul. Som et resultat av denne ulykken begynte Chichen og andre å søke etter svar på lidelsens gåte.

"Jeg hadde ikke tenkt eller talt mye om lidelsens problem, enda jeg hadde vært pastor i 15 år, før denne ulykken skjedde. Jo mer jeg studerte dette emnet, jo mer forstod jeg at jeg ikke hadde forstått mye," sier Palmer Chichen.

Han påstår heller ikke at han har alle svarene i dag. Men han arbeider med spørsmålene, og hans teologi formes ikke bare av hva han leser, men ut fra det livet han lever. Ikke minst har livet i Afrika gitt ham andre perspektiver, enn livet her i Vesten. Chichen og hans kone levde i Liberia da krigen brøt ut der. Han har sett krigens lidelser på nært hold. Liberia var kanskje den mest "kristne" av alle Afrikas nasjoner. Det reiste mange problematiske spørsmål.

I dag underviser Palmer Chichen om lidelsens teologi. Det er innsikten av et prøvd liv han nå formidler i sin nye bok.

Korsets budskap, del 2

Her følger andre del i serien om korset:

Det avslører mennesket.

Ved korset bringer Gud fram i lyset det som finnes i et menneskes indre. I korset har mennesket talt ut. Her har det avslørt seg selv og avlagt en ubevisst bekjennelse av sin innstilling særlig med hensyn til Gud - til hans person, hans autoritet, hans karakter, hans lov og hans kjærlighet.

Skjønt "Guds besluttede råd og forutviten" (Ap. gj. 2, 23) var med i den forferdelige handlingen, så var det likevel mennesket som reiste korset og naglet Guds Sønn til det. Gud gav tillatelse til at de fikk gi utløp for hjertets følelser, og menneskene åpenbarte sitt hat mot Gud og mot hans Sønn som kom i menneskers lignelse. Med tanke på at døden på korset var den grusomste av alle dødsmåter, anså mennesket at det var mest passende for Gud å lide døden på det. På den måten er det naturlige hjertets fiendskap mot Gud blitt avslørt, og mennesket bekjenner ikke bare offentlig at det hater Gud, men beflitter seg også på å vise intensiteten i sitt hat. Det roser seg av sin skam og roper høylytt: "Korsfest! Korsfest!"

Korset viset således hva som bodde i mennesket. Det drog den religiøse masken bort fra ansiktet og blottet en sjel som fløt over av helvetes ondskap.

Du sier: "Jeg hater ikke Gud, jeg er kanskje likegyldig overfor ham, men jeg hater ham ikke." Hva betyr så korset? Kjærlighet, hat, likegyldighet -hva? Krever kjærligheten at den en elsker skal dø? Korsfester likegydigheten sitt objekt? Se på dine hender! Er de ikke røde av blod? Hvis blod er det? Guds egen Sønns blod! Nei, det var verken kjærlighet eller likegyldighet som utgjød dette blod. Det var hat som gjorde det, fiendskap fra det kjødelige sinn.

Du sier at jeg ikke har noen rett til å dømme deg.

Jeg dømmer deg ikke. Det er korset som dømmer deg, og jeg ber deg å dømme deg selv i dets lys. Det er korset som avslører dine hensikter og åpenbarer ditt hjertes tanker og råd. Å, hvilken avsløring! Mennesket hater Gud og hater mest når Gud elsker mest. Mennesket handlet som en djevel og stilte seg på djevelens side mot Gud.

"Hva har jeg å gjøre med korset, og hvilken rett har du til å identifisere meg med dem som foretok korsfestelsen?", spør du. "Det var Pilatus som gjorde det, Kaifas, jødene og romerne, men ikke jeg." Jo, du gjorde det. Du gjorde det gjennom dine representanter - den siviliserte romeren og den religiøse jøden, og før du går ut fra dem som korsfestet Jesus, skiller deg fra dem og protesterer mot denne handling, så er du skyldig i dette blod.

"Men hvordan skal jeg skille meg fra dem som korsfestet Kristus og protestere mot denne forbrytelse?"

Ved å tro på denne korsfestedes navn! All vantro er en godkjenning av forbrytelsen, en identifiserer seg selv med morderne. Tro er menneskets protest mot korsfestelsen. Når en tror, identifiserer en seg ikke bare med den korsfestedes venner og disipler, men også med den korsfestede selv.

Korset er således den offentlige deklarasjonen av menneskets hat mot Gud og av menneskets forkastelse av hans Sønn, samt menneskets åpne tilkjennegivende av sin tro, at en ikke trenger noen frelser. Om noen vil fornekte menneskehetens fordervelse og snakke om slektens naturlige godhet, så vil jeg spørre:

"Hva betyr korset? Hva åpenbarer og avslører det? Hat eller kjærlighet? Godt eller ondt?"

I denne forkastelse av Guds Sønn kan vi dessuten se hvor lavt mennesket vurderer ham. I tretti år var han blitt hånet og forkastet. Han ble solgt for tretti sølvpenger, og en røver ble foretrukket i hans sted, men ved korset ble det enda tydeligere hvorledes de vurderte ham. Her ser vi hvordan mennesket undervurderte hans person, hans liv, hans blod, hans ord, ja, hele hans oppdrag fra Faderen.

"Hva mener dere om Kristus?" var Guds spørsmål.

Mennesket svar var:

"Korset."

Er ikke dette like tydelig som det er forferdelig?

Akkurat som korset åpenbarer menneskets fordervelse, så åpenbarer det også dets dårskap. Menneskets fordømmelse av ham som eide Guds velbehag, viser dette. Da korset ble reist, viste dette seg i enda sterkere grad. Som om mennesket kunne gjøre Jahve til intet og befri jorden fra ham som hadde kommet for å gjøre hans vilje! Menneskets forsøk på å dra skam over herlighetens Herre ligner et barns anstrengelser for å lage flekker på solen eller fjerne den. Både selve reisningen av korset og menneskets forkastelse av det evangelium som skapes her åpenbarer dårskapen. Mennesket ser ingen visdom i dette, bare dårskap, og når en bare ser dårskap i korset, så er dette et avgjørende bevis på ens egen dårskap. Mennesket støter seg mot anstøtsstenen. Korsets budskap blir til forargelse og en dårskap.

Min venn, hva betyr dette kors for deg? Er det dårskap eller visdom? Ser du hva det åpenbarer om frelsens vei, den høyeste visdom så vel som den høyeste kraft og kjærlighet? Har korset fått avsløre hva som bor i ditt eget hjerte - mørke og ondskap? Har du godtatt dets framstilling av din karakter, og har du tatt imot det som frelse for den fortapte - forsoningstegnet mellom deg og Gud.

Les den sterke historien om Ludmila som kopierte Bibelen for hånd og hjalp forfulgte kristne

Hennes bestefar reiste fra Tyrkia til Sibir med en Bibel i baggasjen. Hennes far etablerte illegale menigheter i kommunist-tidens Ukraina. Hun kopierte Bibler for hånd. Nå kan Ludmila (bildet) se tilbake på et spennende liv hvor Guds ord alltid har vært midtpunktet.

En eldre kvinne er på vei til baptistmenigheten i Ukrainas nest største by med Bibelen under armen. Hun stråler av lykke. En ung mann kommer mot henne med to ølflasker i hendene. Han er på vei hjem for å finne trøst i flaskene, hun har funnet trøsten i en bok.

Dette er ikke et uvanlig syn i Ukraina. Mange forsøker å drukne sine problemer i alkohol. Andre finner styrke og trøst i Bibelen. Og du hører ofte om mennesker som bytter ut flaska med Bibelen. Kvinnen med Bibelen under armen er Ludmila Deyneko (67). Hun har en fascinerende historie å fortelle:

Fra Tyrkia til Sibir

"Min far og bestefar reiste fra Tyrkia til Sibir som misjonærer i 1899. Da var min far bare et år gammel. Underveis stanset de i landsbyer og byer. De forkynte evangeliet, mennesker ble døpt og menigheter etablert hele veien fra Tyrkia til Sibir. De slo seg ned i Novosibirsk og oppholdt seg der i mange år. I 1935 reiste de til Ukraina og ble misjonærer der. Faren min giftet seg da, og jeg ble født i 1945.

Vi flyttet til Donetsk området hvor min far grunnla en baptistmenighet. Vi ble ukrainske borgere. Menigheten hadde ikke noe kirkebygg å samles i, fordi religion og frie menigheter var forbudt i det gamle Sovjetsamveldet. De kristne pleide å komme sammen i skogene. De hadde et lite skur hvor vi far bakte brød som han gav bort til de fattige og sultne i området. Noen informerte politiet om dette og han ble arrestert. To politimenn på hester ekskorterte han til fengslet. Han gikk mellom dem uten å være bundet eller ha håndjern på seg. Når de kom inn i skogen fikk han en mulighet til å flykte fordi han visste at hestene ikke kunne komme etter i den tykke skogen. Gud beskyttet faren min. Politiet skjøt ikke engang, og han klarte å komme seg i sikkerhet.

Familien min hadde fått med seg en Bibel fra Tyrkia. Den fulgte med dem hele veien til Sibir og senere til Ukraina. Vi har fremdeles denne Bibelen, selv om vi har måttet binde den inn på nytt."

Kopierte tekster fra Bibelen

Ludmila var aktivt involvert i å dele evangeliet fra riktig ung alder.

"Fra jeg var 10 år skrev jeg av deler av Bibelen og delte det ut til folk. Bibelen var forbudt og det var et stort behov for Bibler og Bibeldeler av alle slag. Jeg kopierte fra den gamle russiske Bibelen vi hadde med oss fra Tyrkia. Dette var av og til ganske vanskelig fordi den var så slitt at det var vanskelig å lese det som sto der. Jeg bad Gud om visdom til å forstå det som var skrevet. Jeg tilbrakte tusenvis av timer med å kopiere Guds ord. Jeg kopierte tre hele Bibler til pastorer som ikke hadde sin egen Bibel. De trengte Bibler som de kunne preke fra. Jeg drev med dette arbeidet frem til jeg var 20 år. Ofte brukte jeg hele natten.

Utvist fra skolen

Senere fikk vi Bibler eller bibeldeler fra Vest-Europa. Noen var sendt til oss av mennesker som hadde adressen vår, noen ble smuglet inn fra Romania eller andre land. Politiet kom flere ganger for å se om de kunne finne Bibler i hjemmet vårt, men de fant aldri noen. Gud beskyttet oss.

Når jeg var 15 fikk læreren min høre at jeg kopierte Bibeldeler. Jeg kom under et veldig press om å fornekte troen min, eller bli utvist fra skolen. Jeg så dette som en mulighet til å fortelle om troen min. Jeg fortalte lærerne at studentene måtte lese Lenins skrifter, men at Bibelen var mye mer interessant!

Jeg ble utvist fra skolen og plassert i husarrest for å bryte meg ned. Men troen min vokste seg bare sterkere og jeg fortsatte med å kopiere deler av Bibelen.

Jeg giftet meg da jeg var 20 år og vi fikk etter hvert åtte barn. I 1975 fikk jeg muligheten til å studere til å bli sykepleier."

Mens hun studerte sykepleie, ble Ludmila også utsatt for trakassering:

"Læreren fikk beskjed om å gi meg dårlige karakterer, slik at de kunne utvise meg. Men læreren opplevde noe merkelig: Hun ble parallysert i begge armene. Hun trodde at dette skjedde fordi hun var så vanskelig mot meg. Hun ba meg om å besøke henne og tilgi henne slik at hun kunne få fred. Armene ble bra etter dette og senere hun ble en kristen.

Tilgang på Bibelen

Det er i dag mye lettere for ukrainerne å få tak i en Bibel enn det var da Ludmila var ung, men dette fører jo også til at mennesker tar det for gitt.

Jeg gråt da vi fikk Bibler i 1990. Jeg gråter fremdeles når jeg tenker på hvordan det var før og hvordan det er i dag, men vi synes å ha tapt noe underveis. Før pleide folk å gå eller reise i timesvis for å høre Bibelen forkynt. Jeg skulle ønske at folk fremdeles elsket Bibelen så høyt. Vi ønsker ikke at Bibelen skal bli en forbudt bok igjen, og vi takker Gud for muligheten vi har til å dele Hans Ord, men jeg gråter fordi folk ikke har den samme relasjonen til Bibelen som vi hadde. Det er helt vitalt at du fordyper deg i Bibelen slik at Gud kan veilede ditt liv."

Korsets budskap, del 1

Vi blir aldri ferdig med korset. Det danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv med Gud. I en ny serie skal vi se nærmere på korsets betydning for en kristen. Artikkelserien er skrevet av Horatius Bonar (1808-1889), salme- og andaktsforfatter fra Skotland. Artikkelen sto første gang på trykk i norsk oversettelse i Bibelsk Tidsskrift nr 4/1973:

Døden på korset har alltid mer enn noen annen dødsmåte vært ansett som en skammelig død. Ilden, sverdet, øksen, stenen og giften har i tur og orden vært brukt av loven som henrettelsesmetode, men i mange tilfelle har det vært noe ærefullt forbundet med disse midler. Døden er ikke blitt betraktet som noe skammelig eller som en forbannelse når de er blitt benyttet. Men slik er det ikke med korset. Offeret på korset, som nakent og sønderbrutt og under angst er blitt naglet fast til det grove treet til massenes beskuelse, er alltid blitt betraktet som et eksempel på et vanæret og degradert menneske, en som en heller bør håne enn å synes synd på.

Det var slik både hos jøder og hedninger, det var noe ondt en forbandt med korset, intet godt, forbannelse, ikke velsignelse. I menneskenes tanker og symboler har korset stått der som det vanærende, det svake, det elendige. Gud hadde tillatt at denne forestilling skulle rotfeste seg overalt for at et skammens sted, lavere enn alle andre, skulle beredes for den store utstøtte fra mennesker og Gud, dømt uverdig til å dø innenfor den hellige bys porter.

Ikke før fire tusen år var gått begynte det å spørres at korset ikke var det menneskene trodde det var, stedet for forbannelse og skam, men i stedet et kraftens og ærens sted, livets og velsignelsens sted. Det var da den forbausede verden plutselig fikk høre følgende frimodige bekjennelse:

"Men det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn Jesu Kristi kors."

Greker og romer, jøde og hedning, fyrste, prest, filosof, rabbiner, stoiker, epikureer, skyter, trell og fri, nord, sør, øst og vest så på hverandre med foraktelig utålmodighet. De var oppbrakte over frekkheten hos noen få jøder som på denne måte trosset den alminnelige opinion av både nasjoner og tidsaldre og gikk til angrep på jordens tros- og vantroslærer med dette korset som sitt eneste sverd. Med dette korset som sin eneste hammer slo de ned avgudene, og med dette kors som sin eneste brekkstang satte de seg fore å snu verden opp ned.

Fra denne dag ble korset en kraft på jorden. En kraft som gikk fram som lyset, lydløst og likevel uimotståelig. Det slo ned alle religioner, alle avguder og alle alter på samme måte. Det skånte verken overtro eller filosofi. Det smigret ikke presteskapet og bøyde seg heller ikke for statsmannskunst. Det tolererte ingen villfarelse og vegret seg likevel for å dra sverdet for sannheten. Det var en overmenneskelig kraft, en Guds kraft til frelse.

Denne kraften er der fremdeles. I sin hemmelighetsfullhet, sin taushet og sin innflytelse er den der. Korset er ikke blitt gammeldags. Korsets forkynnelse har ikke mistet sin kraft. Det er mennesker iblant oss som vil overbevise oss om at korset er for gammeldags og umoderne, at det er blitt tæret og ikke æret av tiden, at mengden ved Golgata bare stanset opp for å se på en vanlig martyrscene, at den tomme graven bare er en vanlig hebralsk grav, at framtidens og fortidens Knstus er svært forskjellige. Men dette får oss ikke til å vakle. Det bare fører oss til å omfavne korset enda mer inderlig og studere det enda mer dyptgående, ettersom det gir uttrykk for et evangelium som er både Guds visdom og Guds kraft.

Likevel er korset ikke uten hemmeligheter, eller om en vil uttrykke det menneskelig, uten gåter og motsigelser. Det opplyser, men det formørker også. Det klargjør, men likevel forvirrer det. Det skaper spørsmål, men likevel vegrer det seg for å besvare alle spørsmål som kommer opp. Det løser vanskeligheter, men det skaper slike også. Det åpner og det lukker. Når det åpner opp, så er det ingen som kan lukke til, og når det stenger, så er det ingen som kan åpne. Det er liv og død. Det er ære, men også vanære. Det er visdom og det er dårskap. Det er både vinning og tap, benådning og dom, styrke og svakhet, glede og sorg, kjærlighet og hat, medisin og gift, håp og fortvilelse. Det er lov og likevel frigjørelse fra lov. Det er Kristi ydmykelse, og likevel er det hans opphøyelse. Det er Satans seier og også Satans nederlag. Det er himmelens port, men også helvetes.

La oss se på korset som den guddommelige proklamasjon og fortolkningen av det som hører Gud til. Det er nøkkelen til hans karakter, hans ord, hans veier og hans hensikter. Det er ledetråden i labyrinten i verdens og menighetens historie.

(fortsettes)

Muslimske ungdommer angriper begravelsesfølge i Nederland

Et begravelsesfølge i Amersfoort i Nederland (bildet) ble nylig angrepet av muslimske ungdommer. Det er ikke første gangen dette skjer i Nederland. Angrepene er religiøst motiverte.

I følge det nederlandske nyhetsprogrammet EO Uitgesproken, ble de som fulgte båren til Mrs Hazeleger, angrepet av barn av marokkanske invandrere. Noen studenter fra den lokale islamske skolen begynte å rope og lage obskøne fakter, før de spurte begravelsesangenten Gre te Braak om avdøde var muslim. Etter å ha blitt fortalt at det var hun ikke, løp de muslimske ungdommene bort til begravelsesbilen og sto i taket i det de ropte: "Enda en hund mindre!"

I følge Gre te Braak er det ikke første gang noe slikt skjer. Han bekrefter at et økende antall begravelser blir angrepet av muslimske ungdommer i Nederland.

Bildet er tatt av: Michiel Verbeek/Barnabas Fund