fredag, juli 15, 2011

Les den sterke historien om Ludmila som kopierte Bibelen for hånd og hjalp forfulgte kristne

Hennes bestefar reiste fra Tyrkia til Sibir med en Bibel i baggasjen. Hennes far etablerte illegale menigheter i kommunist-tidens Ukraina. Hun kopierte Bibler for hånd. Nå kan Ludmila (bildet) se tilbake på et spennende liv hvor Guds ord alltid har vært midtpunktet.

En eldre kvinne er på vei til baptistmenigheten i Ukrainas nest største by med Bibelen under armen. Hun stråler av lykke. En ung mann kommer mot henne med to ølflasker i hendene. Han er på vei hjem for å finne trøst i flaskene, hun har funnet trøsten i en bok.

Dette er ikke et uvanlig syn i Ukraina. Mange forsøker å drukne sine problemer i alkohol. Andre finner styrke og trøst i Bibelen. Og du hører ofte om mennesker som bytter ut flaska med Bibelen. Kvinnen med Bibelen under armen er Ludmila Deyneko (67). Hun har en fascinerende historie å fortelle:

Fra Tyrkia til Sibir

"Min far og bestefar reiste fra Tyrkia til Sibir som misjonærer i 1899. Da var min far bare et år gammel. Underveis stanset de i landsbyer og byer. De forkynte evangeliet, mennesker ble døpt og menigheter etablert hele veien fra Tyrkia til Sibir. De slo seg ned i Novosibirsk og oppholdt seg der i mange år. I 1935 reiste de til Ukraina og ble misjonærer der. Faren min giftet seg da, og jeg ble født i 1945.

Vi flyttet til Donetsk området hvor min far grunnla en baptistmenighet. Vi ble ukrainske borgere. Menigheten hadde ikke noe kirkebygg å samles i, fordi religion og frie menigheter var forbudt i det gamle Sovjetsamveldet. De kristne pleide å komme sammen i skogene. De hadde et lite skur hvor vi far bakte brød som han gav bort til de fattige og sultne i området. Noen informerte politiet om dette og han ble arrestert. To politimenn på hester ekskorterte han til fengslet. Han gikk mellom dem uten å være bundet eller ha håndjern på seg. Når de kom inn i skogen fikk han en mulighet til å flykte fordi han visste at hestene ikke kunne komme etter i den tykke skogen. Gud beskyttet faren min. Politiet skjøt ikke engang, og han klarte å komme seg i sikkerhet.

Familien min hadde fått med seg en Bibel fra Tyrkia. Den fulgte med dem hele veien til Sibir og senere til Ukraina. Vi har fremdeles denne Bibelen, selv om vi har måttet binde den inn på nytt."

Kopierte tekster fra Bibelen

Ludmila var aktivt involvert i å dele evangeliet fra riktig ung alder.

"Fra jeg var 10 år skrev jeg av deler av Bibelen og delte det ut til folk. Bibelen var forbudt og det var et stort behov for Bibler og Bibeldeler av alle slag. Jeg kopierte fra den gamle russiske Bibelen vi hadde med oss fra Tyrkia. Dette var av og til ganske vanskelig fordi den var så slitt at det var vanskelig å lese det som sto der. Jeg bad Gud om visdom til å forstå det som var skrevet. Jeg tilbrakte tusenvis av timer med å kopiere Guds ord. Jeg kopierte tre hele Bibler til pastorer som ikke hadde sin egen Bibel. De trengte Bibler som de kunne preke fra. Jeg drev med dette arbeidet frem til jeg var 20 år. Ofte brukte jeg hele natten.

Utvist fra skolen

Senere fikk vi Bibler eller bibeldeler fra Vest-Europa. Noen var sendt til oss av mennesker som hadde adressen vår, noen ble smuglet inn fra Romania eller andre land. Politiet kom flere ganger for å se om de kunne finne Bibler i hjemmet vårt, men de fant aldri noen. Gud beskyttet oss.

Når jeg var 15 fikk læreren min høre at jeg kopierte Bibeldeler. Jeg kom under et veldig press om å fornekte troen min, eller bli utvist fra skolen. Jeg så dette som en mulighet til å fortelle om troen min. Jeg fortalte lærerne at studentene måtte lese Lenins skrifter, men at Bibelen var mye mer interessant!

Jeg ble utvist fra skolen og plassert i husarrest for å bryte meg ned. Men troen min vokste seg bare sterkere og jeg fortsatte med å kopiere deler av Bibelen.

Jeg giftet meg da jeg var 20 år og vi fikk etter hvert åtte barn. I 1975 fikk jeg muligheten til å studere til å bli sykepleier."

Mens hun studerte sykepleie, ble Ludmila også utsatt for trakassering:

"Læreren fikk beskjed om å gi meg dårlige karakterer, slik at de kunne utvise meg. Men læreren opplevde noe merkelig: Hun ble parallysert i begge armene. Hun trodde at dette skjedde fordi hun var så vanskelig mot meg. Hun ba meg om å besøke henne og tilgi henne slik at hun kunne få fred. Armene ble bra etter dette og senere hun ble en kristen.

Tilgang på Bibelen

Det er i dag mye lettere for ukrainerne å få tak i en Bibel enn det var da Ludmila var ung, men dette fører jo også til at mennesker tar det for gitt.

Jeg gråt da vi fikk Bibler i 1990. Jeg gråter fremdeles når jeg tenker på hvordan det var før og hvordan det er i dag, men vi synes å ha tapt noe underveis. Før pleide folk å gå eller reise i timesvis for å høre Bibelen forkynt. Jeg skulle ønske at folk fremdeles elsket Bibelen så høyt. Vi ønsker ikke at Bibelen skal bli en forbudt bok igjen, og vi takker Gud for muligheten vi har til å dele Hans Ord, men jeg gråter fordi folk ikke har den samme relasjonen til Bibelen som vi hadde. Det er helt vitalt at du fordyper deg i Bibelen slik at Gud kan veilede ditt liv."

1 kommentar:

Anonym sa...

Ja, dette var sterkt fra begynnelse til slutt. Takk for disse glimtene fra virkeligheten, det (bør) inspirerer!
Hilsen
Thomas i S.