USA: Trenden er i ferd med å snu fra segererte til flerkulturelle menigheter

I Norge opplever vi å se stadig flere segererte menigheter: ulike folkegrupper går ut av sine norske menigheter, for så å danne egne menigheter basert på etnisitet. I USA er trenden i ferd med å snu: det blir stadig flere fler-kulturelle menigheter, og pastor Tony Lankford (til venstre på bildet), i Park Avenue Baptist Church i Atlanta, tror dette vil bli normalen i stedet for unntakene.

Etniske og segererte menigheter finner man ikke et eneste eksempel på i Det nye testamente. Tanken om slike menigheter strider jo mot noe helt grunnleggende: nemlig at vi et ett i Kristus: 'Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle èn i Kristus Jesus'. (Gal 3,28)

Håp
For åtte år siden var Park Avenue Baptist Church en helt hvit menighet. Nå er den svart og hvit - og den vokser! Men pastor Lankford og andre ledere for flerkuturelle menigheter er ikke blåøyde og feirer seieren på forhånd. De ser problemene med de mange segererte menighetene, men de har håp og de ser at trenden er i ferd med å snu.

Oppmuntret
Pastor Tony Lankford har fått nytt håp etter å ha møtt Michael Harris, en 60 år gammel hjemløs mann. For Michael Harris var det komplett utenkelig å skulle besøke den 140 årige baptistkirken: 'Jeg vurderte det ikke engang,' sier han. Men han endret holdning etter å ha møtt en hyggelig diakon fra denne menigheten. Over en periode på noen måneder hjalp denne diakonen Harris med å skaffe seg en mobiltelefon, og noen strøjobber, blant annet som vaktmester i kirken.

'Dermed kom jeg på innsiden av kirkebygningen, hvor jeg oppdaget forsamlingen som møttes der,' forteller Michael Harris.

Park Avenue Baptist Church har 60 prosent hvite og 40 prosent svarte medlemmer. Kirkebygget ligger i et fasjonabelt strøk av byen.

'Jeg opplevde å bli tatt vel imot', sier Harris, som senere ble døpt og tillagt menigheten og har nå vært der i fire år. Han stortrives.

Ikke alene
Men Park Avenue Baptist Church er ikke alene om å oppleve at trenden er i ferd med å snu. Svarte og hvite finner hverandre. Rasemessige barrierer brytes ned over et godt måltid mat. I stedet for å møtes hver for seg, kommer man sammen. Vennskap bygges. Gudstjenestene bærer preg av å være flerkulturelle. Her synger man og her ber man på mange forskjellige språk. Akkurat slik det var blant de første kristne.

Mitt spørsmål er om vi også kan se at trenden kan bli snudd i Norge - slik at vi får menigheter bestående av mange nasjonaliteter, og ikke egne nasjonale menigheter for afrikanere, for mennesker fra Asia, og noen for nordmenn. La oss vende tilbake til Bibelen!

Boka om anabaptistene er ferdig

Denne uka legges siste hånd på boken om anabaptistenes teologi og historie: 'En tro verd å dø for'. Forlaget lover at den skal komme ut i september.

Det er alltid veldig spesielt å skulle gi fra seg et bokmanus for trykking. Det er som et barn som er blitt så stor at det skal flytte hjemmefra. Man vil jo gjerne ha barna hos seg så lenge man kan, men så kommer dagen da de skal flytte på hybel for å studere. Den underlige følelsen man da har som foreldre er noe av den samme følelsen man har når man sender manus fra seg til trykkeriet. Men den dagen må jo komme, og for min del er den nå like rundt hjørnet.

Jeg har samlet stoff til denne boken helt siden 1970-tallet, da jeg første gangen stiftet bekjentskap med anabaptistene, eller Døperebevegelsen. Siden den gang har jeg interessert meg for disse radikale etterfølgerne av Jesus, hvis djupe lengsel var å føre kirken tilbake til originalkristendommen. Fredsommelige menn og kvinner, som gjennom lesningen av Det nye testamente, kom frem til andre slutninger enn det den offisielle kirken stod for. Ikke bare når det gjaldt dåp, men også synet på stat og kirke, på militærvesenet, på verdenssystemet, på menigheten. For det fikk de sannelig unngjelde gjennom forfølgelse, tortur og henrettelser.

Denne boken er den første skrevet av en nordmann på norsk om dette tema. Jeg har forsøkt å vandre gjennom historien slik den har blitt sett med anabaptistiske øyne. Ikke nødvendigvis slik jeg selv leser kirkehistorien, men slik den sees ut for anabaptistene. Her finner du deres trosbekjennelser, deres martyrhistorier og du møter noen av dem som lever som anabaptister i dag.

Takk til alle dere som har bedt for meg i skriveprosessen. Fortsatt gjerne med det til boka er helt ferdig denne uka, og for ombrekkingen og trykkeprosessen.

Bildet viser en minneplakett over noen av de som ble druknet for sin tros skyld. Svært mange av anabaptistene ble det.

Formiddabel økning i antall besøkende - 20.000 besøker bloggen i uka og har passert to millioner besøkende

Den siste tiden har denne bloggen hatt en formiddabel økning i antall besøkende. De siste tallene viser at bloggen besøkes av nesten 3000 mennesker hver eneste dag, noe som tilsier et besøkstall på over 20.000 i uka! Bloggen har nå passert 2 millioner besøkende. Tallene viser også en annen trend, og det er at de som leser artiklene bruker lenger tid enn før. Det finnes nesten 6.900 ulike artikler.

Statistikken viser at de fleste leserne kommer fra Norge. På en god andre plass er USA, deretter følger Russland, Frankrike, Sverige, Tyskland, Danmark, Ukraina, Pakistan og Romania.

Min andre blogg - Monastisk - har hatt i overkant av 8000 besøkende siden jeg startet opp i 2011.

Jeg er glad for at mange setter pris på disse bloggene. Hovedbloggen - som er den du leser nå - oppdateres flere ganger om dagen, og jeg får flere henvendelser fra aviser som bruker bloggen som kilde for nyheter de ikke finner andre steder. Takket være god kontakt med internasjonal bønnebevegelse, og gode økumeniske kontakter, får jeg tilgang på informasjon som ikke nødvendigvis fremkommer i andre kanaler.

Takk til alle som ber for dette arbeidet. Det er jeg helt avhengig av. Som mange av bloggens lesere vet har jeg mange utfordringer med hensyn til helsa. Det har vært perioder da jeg har vurdert å legge den ned, men med et så stort antall besøkende og med så mange tilbakemedlinger og henvendelser, ber jeg om nåde og kraft til å kunne fortsette.

Deir Mar Musa klosteret i Syria utsatt for tre væpnede ran på seks måneder

Deir Mar Musa klosteret i Syria (bildet), er blitt utsatt for tre bevæpnede ran de siste seks månedene. Som en konsekvens av dette kan ikke lenger kvinnelige besøkene overnatte i klosteret. Man kan ikke garantere for deres sikkerhet.

Det var 3. august at omlag 20 bevæpnede røvere kom til saueinhengningen til klosteret, som ligger omlag 1,5 kilometer fra selve klosterbygningene. Her bor gjeterne sammen med dyra. Røverbanden ødela først telefonen på stedet, deretter tok de gjeternes mobiltelefoner for å forhindre med i å kommunisere med andre. Så begynte de å lete etter våpen! Men verken gjeterne eller munkene i Deir Mar Musa bærer våpen. De er pasifister. Røverbanden truet så gjeterne til å laste 103 geiter og all maten de hadde opp på en stor lastebil. De tok også traktoren og kompressoren som brukes til å lage hull i steiner og i jorda for å grave etter vann, samt alle de materialene de kom over og rundt 35.000 i EURO. Tre timer senere forlot de stedet, men da hadde de tatt med seg to gjetere som gissler. Disse ble heldigvis løslatt i fjellene omlag to timers gange fra klosteret, men underveis ble de forhørt om hva som fantes i klosteret og røverbanden sa de ville komme tilbake!

Dette er tredje gangen Deir Mar Musa klosteret opplever å bli utsatt for ran. Første gangen en røverbande kom skapte de frykt. Også da lette de etter våpen. Jeg har skrevet om dette på bloggen tidligere. Andre gangen stjal de fra et lager som klosteret har nede i dalføret i forkant av klosterbygningene. Det de fikk med seg derfra hadde en verdi på omlag 12.000 EURO.

Skaper frykt
'Vi er redde,' skriver medlemmene av Deir Mar Musa kommuniteten på sin nettside. 'Men vi forsøker å være forsiktige, og vi føler med den syriske befolkningen som nå gjennomgår så harde prøvelser. Vi legger oss i Herrens hender, og fortsetter vårt liv i bønn og forbønn for fred og forsoning'.

Vårt eget bønnekapell - Kristi himmelfartskapellet på Eina - står i et vennskapsforhold til Deir Mar Musa kommuniteten. Som tidligere omtalt her på bloggen mottok vi et kors fra dem, som henger i kapellet. Vi ber for våre syriske venner hver eneste dag. Blir med oss i forbønn for Deir Mar Musa kommuniteten?

Å lese Bibelen med andres øyne

Eastern District Conference and Franconia Mennonite Conference i USA har startet opp med et spennende bibelstudium som de kaller: 'Les Bibelen gjennom en annens øyne!'

Bakgrunnen er det flerkulturelle USA, hvor ulike befolkningsgrupper opplever ulike utfordringer i samfunnet, som andre kanskje ikke er klar over. Hvordan leses og forstås den samme bibelhistorien sett med øynene til mennesker fra andre kulturer enn vår egen? Kan det å lese samme bibelhistorie og utveksle vår forståelse og våre spørsmål, hjelpe hverandre til å forstå hverandre bedre? Forstå de utfordringer den enkelte av oss har, og forstå teksten på tvers av våre kulturelle forskjeller? Hvordan ville det være å lytte til hverandre og Den Hellige Ånd når vi leser Bibelen sammen på denne måten?

Opplegget er prøvd ut med ulike grupper av mennesker, og kalles et interkulturelt Bibel kollektiv! Man har også prøvd å la protestanter og katolikker lese sammen Bibeltekst, og se hva som skjer i samhandlingen mellom dem.

Evalueringen av prosjektet som startet første gang 2001 har vært svært gode. Det er en fin måte å møtes på, og de som deltar sier at de lærer mye. Både om hvordan den enkelte leser Bibelen, om teksten som leses og de utfordringer mange flyktninger opplever i møte med USA.

Dette burde jo være mulig å gjøre også i Norge? Kanskje det allerede er noen som har prøvd? La oss få høre om deres erfaringer.

Maximos Bekjenneren - munken som var tro når kirkens ledere tok feil

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Maximos Bekjenneren. Han fikk både keiseren og paven imot seg i en av de store kristologiske stridene i kirkens historie. Da de sa at han stod utenfor Kirken, kom han med sitt berømte svar: Nei, da er det jeg som er Kirken! Og Maximos hadde rett. På den sjette økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel fikk han sin gjenopprettelse. Hva striden dreide seg om kan du lese på bloggen, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Av Sørstatsbaptistenes 5000 misjonærer er kun 27 svarte

Det er nesten ikke til å tro, men av de omlag 5000 misjonærene som Sørstatsbaptistene har i tjeneste rundt omkring i verden, så er kun 27 av dem svarte!

Nå akter den nyvalgte presidenten, Fred Luter (bildet), å gjøre noe med dette. Han er selv svart. Og blant svarte amerikanere finnes det jo et enormt potensiale for misjonærer! Nylig ble 'Black Church Week' arrangert i The LifeWay Ridgecrest Conference Center i North Carolina. Og Jonathan Marshall satte ord på dette spesielle faktum da han sa:

'Mitt tema er: 'Unge svarte menn i misjon'. Men jeg er den eneste, så jeg skal tale om meg selv'.

Uttalelsen til 26 åringen vakte munterhet i salen, men den understreket også alvoret. Alvoret i det faktum at Sørstatsbaptistene har gjort så forsvinnende lite for å kalle deres egne svarte medlemmer til misjonens sak.

Under konferansen nå i juli var det flere som fikk misjonskall. Det er det mange gode grunner til å takke Gud for!

Bønn fra en prest

Jeg holder på å lese en liten bok med et stort innhold: Var min präst. Den er skrevet av den ortodokse presten Lev Gillet (bildet), bedre kjent under pseudonymet: En munk fra Østkirken. Boken er nylig blitt utgitt av Silentium forlag, som er forlaget til kommuniteten på Bjärka Säby. Det er Peter Halldorf som har oversatt den til svensk. Her er noe for alle som står i en preste- eller pastortjeneste. Jeg skal komme tilbake til bokens innhold på et senere tidspunkt. I dag vil jeg bare dele med dere en bønn som fader Gillet ber. Jeg kjenner meg igjen i dens innhold:

'Å, Herre, jeg vet at jeg er uverdig å regnes blant Dine tjenere, dem som Du har kalt til å være synlige tegn på Den kirkes allmene prestedømme. Hver og en som får et slikt oppdrag forventes å ha nådd lenger enn dem han representerer. Men min skyld er i stedet større enn deres, for det indre lys jeg har fått overgitt er større og i meg har nåden rent over. Hvor ofte har jeg ikke forsømt og forbrutt meg mot denne nåden. Jeg er bare prest om jeg har del i ditt tvers igjennom hellige presteembete. Og likevel er jeg ofte langt fra Deg, jeg forkaster Din vilje og gjør det som ikke behager Deg. Med den hånd Du helliget til å velsigne og helbrede, sårer jeg sjeler. Å, Herre, se til meg i min store elendighet! Forvandle meg. Dra meg til Deg selv og skap i meg en sann prest, Du som er den eneste Presten, våre sjelers store biskop'.

Billy Graham innlagt på sykehus i natt - arbeider med nytt bokmanus!

93 år gamle Billy Graham ble innlagt på Mission Hospital i Asheville i North-Carolina natt til søndag, for vurdering og behandling av det som sannsynligvis er bronkitt. Sykehuset ligger i nærheten av verdensevangelistens hjem. Ved ankomst var Billy Graham klar og ved godt mot. Behandlende lege sier at Billy Graham behandles med antibiotika, og at han hviler. Helsetilstanden skal være stabil.

I november i fjor ble Billy Graham behandlet for en lungebetennelse. Han kom seg da godt etter medisinsk behandling, og fysioterapi. Billy Graham skal være ved god helse tatt i betraktning hans høye alder, men har typisk alderspregede plager. Han er fortsatt aktiv, blant annet med å fullføre en ny bok som summerer opp hans evangeliske budskap de siste syv tiårene av offentlig tjeneste.

La oss huske Billy Graham i våre forbønner.

Nødhjelpsarbeid i Hvite-Russland fører til at mennesker kommer til tro på Jesus

De siste månedene har 20 misjonærer og pastorer i ulike baptistmenigheter i Hvite-Russland, blitt sponset av Slavic Gospel Association, for å nå nødlidende i hjemlandet med humanitær hjelp og med evangeliet. Children's Hunger Fund samarbeider med Slavic Gospel Association om å lage spesielt sammensatte pakker med matvarer, til de mest trengende.

Natalias historie:
På grunn av den spesielt vanskelige situasjonen i Hvite-Russland, oppgir jeg ikke stedene hvor hjelpen er blitt distribuert. Men på et av disse stedene bor Nalilia. Pastor Aleksander Yavorskij forteller om henne: Natalia har to egne barn, og har adoptert fire barn som var blitt hjemløse på grunn av en alkoholisert mor. Disse barna har fått mye kjærlighet fra Natalia, og på grunn av det har de endret seg mye til det bedre. Den eldste av disse adopterte guttene gjorde det ikke så bra på skolen, men nå går han på en militærskole og studerer til å bli offiser. Natalias yngste datter, Anna, har en hjertelidelse og det var på grunn av denne at moren henvendte seg til baptistmenigheten for å spørre om de kunne hjelpe henne. Pastor Yavorskij forteller at de ba for barnet, og Gud helbredet henne! Natalia forstod at barn er en gave fra Herren. I februar omvendte hun seg og ble frelst. Fra nå av vil hun følge Jesus. Nå ønsker hun å oppdra barna i et kristent hjem.

Pavliks historie
Pastor Pavel Chilik forteller at han og hans kone besøkte en familie som hadde adoptert en 10 år gammel gutt ved navn Pavlik. Han lider av en sykdom som gjør at han nesten ikke kan gå, og har nesten ikke noe språk. Men han forstår godt hva andre sier til ham. Pavlik klarer å spille trekkspill, og pastor Chilik tok frem gitaren og de spilte kristne sanger sammen med familien. En dag talte pastor Chilik om omvendelse og han la merke til at Pavlik's mor ikke riktig forstod hva han snakket om. Men pastor Pavlik fulgte dette opp og forklarte nærmere hva han mente, og delte også sitt personlige vitnesbyrd. Han spurte så Pavlik's mor, Svetlana, om hun noen gang hadde satt sin lit til Herren? Hun innrømmet at det hadde hun aldri gjort. Men hun ville gjerne be sammen med pastor Chilik om å bli omvendt! Og hun ba om at Jesus måtte frelse henne!

Baptister i Russland satser på teologisk utdannelse og skolering

Med 20 års religionsfrihet har mye forandret seg i Russland. Behovene for trenede pastorer, lærere og ledere i menighetene har om enn mulig blitt enda større. I Den russiske unionen av Evangelikale kristne/Baptistene har man forstått det store behovet for sunn bibelundervisning. Dagens pastorer står overfor store utfordringer i et mer og mer sekulært samfunn.

Presidenten for Det Bibelsk-Teologiske Seminaret i Novosibirsk, pastor Eduard Genrikh, hvis undervisningsbygg vi her ser bilde av, anbefaler nå hver baptistmenighet til å avsette midler på menighetens budsjett hvert år, til undervisning. De utfordrer også menighetene til å be regelmessig for det teologiske seminaret, for studentene og lærerne.

Hvert år må også lærerne ved Det Bibelsk-Teologiske Seminaret i Novosibirsk, bekrefte overfor alle menighetene at de lærer i tråd med det læremessige grunnlaget som baptistene har. En slik bekreftelse burde også ha vært selvsagt for lignende skoler i Norge, synes jeg. Da ble lærerne bevisstgjort at det er menighetene de er satt til å tjene, og man slapp også en læremessig utglidning i liberal retning.

Verdens pinse- og baptistledere møtes for å se på muligheten til tettere samarbeide

Møtet mellom lederne for Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam (bildet), og lederen for Pinsevennenes Verdensfellesskap, Cecil Robeck, er blitt utsatt. Møtet, som skulle ha funnet sted i Quito, Ecuador, i tiden 4.-11. august, var første av flere møter i den hensikt å finne måter å samarbeide på i årene fremover. Årsaken til utsettelsen er at noen av deltagerne i komiteen bak møtene har fått møter som kolliderer med fremdriftsplanen. Men det arbeides nå med å finne frem til en ny dato for dette viktige møtet i nærmeste framtid.

I desember i fjor ble det holdt et innledende samtalemøte i Samford University i Birmingham, Alabama, for å begynne dialogrunden. Det er knyttet store forventninger til samtalene. Baptistene og pinsevennene representerer omlag en femtedel av verdens kristne, og de har mange læremessige likheter, blant annet når det gjelder synet på dåp og nattverd.

Forsoningskirken i Taize 50 år - klarte ikke å romme de 4000 som kom til jubileumsgudstjenesten

6. august kunne Forsoningskirken i Taize i Frankrike feire 50 års jubileum. Det er her den økumeniske kommuniteten kommer sammen til sine daglige bønnesamlinger, sammen med gjester fra inn- og utland.

Forsoningskirken ble bygget av unge tyskere, under overoppsyn fra den tyske organisasjonen "Aktion Sühnezeichen". Denne organisasjonen skape forsoning mellom land som har lidd under følgende av 2.verdenskrig. I Frankrike valgte de Taize som sitt prosjekt.

Denne sommeren har mellom 3.000 til 4.000 mennesker besøkt Taize hver uke. I forbindelse med 50 års jubileet til Forsoningskirken, som ble feiret på dagen for Kristi forklarelse, 6.august, ble det satt frem et stort festikon som viser Kristi forklarelse. Kirken klarte ikke å romme de 4.000 som kom for å ta del i den store festen, og et telt måtte settes opp utenfor for å romme alle de som ikke fikk plass inne i kirken.

Menighetslokale etter 15 års venting

Byen Ozersk hører fremdeles med til de såkalte 'stengte' byer i Russland. Det kalles den fordi den hører med blant de russiske byene hvor det finnes kjernefysisk industri. Byen har 82.200 innbyggere, og både byen og omegn bærer preg av å ha vært utsatt for en ulykke i det kjernefysiske anlegget i 1957. Stedet er sterkt forurenset. Byen ble grunnlagt i 1945, og ligger ved innsjøen Irtyash, og tilhører Chelyabinsk oblast i Ural-fjellene, med grenser til både Europa og Asia.                              

Levende frimenighet
I denne byen finnes det en baptistmenighet. Etter 15 år i leide lokaler, har menigheten endelig fått muligheten til å få skaffet seg eget menighetslokale (bildet). Bygningen har tidligere huset kontorer. Ledende eldste i menigheten, Dmitri Tikhonov, gleder seg stort over det som har skjedd. For de som har reist i Russland og opplevd den russiske landsbygda, er det ikke vanskelig å dele den gleden. Det betyr svært mye å ha sitt eget menighetslokale, ikke bare fordi det er praktisk, men det gir også en menighet større innflytelse og aksept i et lokal samfunn.

Baptistmenigheten i Ozesk har samlet inn penger siden 2009 slik at de skulle få muligheten til å kjøpe bygget. Nå gjenstår et stort restaureringsarbeid, og det vil også kreve betydelige midler. La oss stå sammen med våre trossøsken i Ozersk og be om at de nødvendige midlene skal komme inn, og la oss be om en gjennomgripende vekkelse på stedet.

Stor skogbrann herjer Athos

En skogbrann, som brøt ut onsdag, på Athos-halvøya nordøst i Hellas, truer nå flere av de tusen år gamle klostrene på den hellige øya.

Skogbranner er slett ikke uvanlige her, og øya er i utgangspunktet helt avskåret fra omverdenen. Rundt 60 brannfolk, 26 lastebiler, fire fly og tre helikoptre jobber for å få flammene under kontroll. Hundrevis av mennesker har måttet forlate området. Det vil innebære en enorm katastrofe om de gamle klosterbygningene skulle begynne å brenne. Til nå har to forlatte lagre blitt flammenes rov.

Hellas opplever for tiden en hetebølge med opptil 45 plussgrader. La oss be for alle de som lider på grunn av varmen, og for de som arbeider med å slukke brannene på Athos.

Pastor i Bhutan banket opp og truet med å bli drept om han ikke sluttet med husmøter

Tirsdag gikk Perna Wangda, en underoffiser kjent som 'Dungpa' til angrep på Perna Sherpa, og truet med å drepe ham. Perna Sherpa er pastor for en frimenighet i det lille buddhistiske kongedømmet Bhutan, som ligger innklemt mellom Kina og India.

Perna Sherpa var sammen med fire andre pastorer, da 'Dungpa' dukket opp og ba dem slutte med å holde kristne møter i deres hjem. Dette skjedde i byen Gelephu, som ligger sør i landet. 'Dungpa' slo pastor Perna Sherpa i hodet, og dro frem et lokalt sverd som kalles 'patang' og truet med å drepe pastoren. Han truet også med å sende bud på politiet for å arresterte de fire pastorene. De sa at de var villige til å lide for Jesu navns skyld, men politiet dukket ikke opp.

Det er anslått at Bhutan har omlag 700.000 innbyggere, og at omlag 75 prosent av dem er buddhister, og noe mindre enn 20 prosent er hinduer. Kristne, som ennå ikke er anerkjent i landet, teller omlag 12.000. De får ikke bygge kirker, eller ha gravlunder. Grunnloven garanterer religionsfrihet, og det er generelt akseptert at kristne kan få møtes i sine hjem.

Slik talte Jesus - et studium av Hans prekestil, del 2

Vi fortsetter vårt bibelstudium om hvordan Jesus forkynte. Dette er andre og siste del.

5. Jesu forkynnelse var alltid interessant - og aldri kjedelig. Han fanget tilhørernes oppmerksomhet, og de forundret seg over Hans tale.

6. Jesus brukte enkle illustrasjoner for å gjøre budskapet klart og tydelig for de som hørte på. Han talte om brød og fisker, trær og blomster, om perler, vinbønder, om bygninger. Hans enkle illustrasjoner gjorde det mulig å forstå djupe sannheter. Han talte til alle samfunnslag: de fattige og undertrykte, de rike, til okkupasjonsmakten, de marginaliserte i samfunnet, som de prostituerte og spedalske, til øvrighetspersoner og religiøse ledere.

7. Jesus gjentok ofte det Han forkynte. Han søkte ikke ære ved å forkynne noe nytt hele tiden, men Han gjentok det Han hadde sagt. For Han forstod at vi trenger å høre igjen og igjen de samme tingene for at vi skal huske dem.

8. Jesus brukte humor. Det står ikke noe sted at Jesus lo, men - for å sitere Edin Løvås - det var så vanlig at det ikke var noe evangelieforfatterne fant det nødvendig å fortelle en gang! Dessverre forsvinner mye av humoren i oversettelsene vi har, men det er ikke vanskelig å forstå at tilhørerne lo godt når de hørte om Kamelen og nåløyet, eller om Bjelken og tresplinten. Eller å sile ut mygg og spise kameler. Humor er en effektiv måte å åpne for å kunne si noe viktig, det gjør tilhørerne mer avslappet og dermed mottagelige.

9. Jesus talte uten notater. Det Han sa kom direkte fra Hans omgang med sin Far, som en frukt av Hans bønneliv. Nå er det ikke galt å bruke notater, det gjør jeg selv, men det er viktig å tale fra hjertet og til hjertene.

Kapellet vårt trenger hjelp for den siste kneiken før alt er i havn

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle skrive enda en artikkel om behov for hjelp, men kapellprosjektet vårt opplever nå en siste økonomisk utfordring vi ikke har tatt helt høyde for. Vi trenger både forbønn og en hjelpende hånd.

Vi har valgt ved som oppvarming i stedet for gass, og en snill familie har gitt oss en vakker vedovn vederlagsfritt. Det er vi veldig glad for. Pipen vi trenger koster mer enn det vi har på kontoen, og vi trenger dessuten penger til noen få stoler, til den batteridrevne belysningen og til filleryer på gulvet. Vi har regnet på dette og trenger ca 10.000. Det er mer enn vi har på innsamlingskontoen vår. Kan du være med på å be om at de aller siste pengene kommer inn. Om noen av bloggens lesere vil være med å ta det siste krafttaket, så er vi veldig takknemlig for det. En stor takk til alle dere som har bidratt, enten med å be for kapellet eller som har gitt penger, eller som har gjort begge deler.

Eventuelle gaver kan gis til:

1604.14.64406 Navnet er Poustinia.

36 åringen som ble halshugget fordi han fulgte Bergprekenen

I dag minnes vi Frantz Jägerstätter (bildet), et av ofrene for det grusomme nazi-regimet. 36 år gammel ble han halshugget av nazistene, fordi han ikke ville la seg verve til Hitlers hær. Da hadde romersk-katolske prester og biskoper presset ham til å tre inn i nazi-hæren, men for Frantz Jägerstätter gjaldt det en annen lov: Bergprekenen. Den gjorde ham til en overbevist pasifist.

Du finner mer om Frantz Jägerstätter på bloggen Monastisk, hvor du også finner en artikkel om hvordan vi finner Guds vilje med våre liv.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monatisk.blogspot.com

Oppdatering om fengslede pastorer i Iran

Her kommer en liten oppdatering når det gjelder to av de iranske pastorene som sitter i fengsel for tiden:

Pastor Behnam Irani: Han sitter i Ghezal Hesar fengselet, og har utviklet en infeksjon i blodet etter den grusomme mishandlingen han utsettes for av både fanger og innsatte. Helsesituasjonen hans er svært dårlig, og han kan knapt snakke. Han burde ha vært behandlet for infeksjonen i blodet og det så raskt som mulig, men det er ingen ting som tyder på at iranske myndigheter vil sørge for dette.

Pastor Yousef Nardarkhani: Det er lite vi vet konkret om hans situasjon. Det vi vet er at hans advokat selv sitter fengslet, og vi har ingen opplysninger om at han har fått ny advokat.

Engasjementet for Yousef Nardarkhani er stort verden over. Hundretusener har respondert på underskriftskampanjene som er satt i gang av ulike organisasjoner. Det er mange som ber, og myndigheter i ulike land har også øvet press overfor iranske myndigheter når det gjelder pastor Nardarkhani. Dette er bra, men vi må ikke glemme de andre iranske pastorene og alle de andre iranerne som sitter fengslet for sin tro. La oss huske dem i våre daglige forbønner.