Profetisk bønneemne: Måtte Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon, del 3

I to artikler har vi sett nærmere på det jeg har valgt å kalle et profetisk forbønnsemne, nemlig at Gud skal reise opp en kristen bondeorganisasjon i Norge. I den tredje og siste artikkelen skal jeg fortelle om Jonny Karlsson-Lod som har fått et oppdrag fra Gud, om å lage en spesiell Bibel for bønder. Nå er visjonen blitt virkelighet og snart trykkes Sveriges første Bibel med vitnesbyrd fra kristne bønder fra Norrbotten til Halland.

Til Världen idag forteller Jonny Karlsson-Lod om den spesielle dagen da han kjørte lastebilen sin fra meieriet med myse til grisebønder. Han ble sittende å tenke på hvordan han skulle kunne nå sine venner, bøndene, med evangeliet om Jesus Kristus. En tid senere, en søndagsmorgen i kirken, får han en tiltale fra Den Hellige Ånd: 'Lag en bonde-bibel!'

Når Jonny kom hjem  begynte han å kontakte organisasjoner som han håpet skulle kunne hjelpe ham med å realisere ideen han opplevde at han hadde fått fra Gud. Men alle takket nei. Men Jonny Karlsson-Lod ga ikke opp, tross motstanden. En forening som hadde gitt ut 'Min første Bibel' fikk interesse for Jonny's ide, og han fikk økonomisk støtte til å sette igang.

Nå begynte arbeidet med å samle vitnesbyrd fra kristne bønder. Et ti-talls bønder er med og forteller om hvordan Gud har grepet inn i deres liv. De forteller om hvordan lyn slo ned i høyet, en om hvordan han kom under et traktorhjul, og Gud grep inn, en annen om en ku som ble helbredet etter forbønn, og mye annet.

Nå er Bondebibelen ferdig til å trykkes i 10.000 eksemplarer. Foreningen Kristna bönder i Sverige og Jonny's forsamling, Korskyrkan i Åsarp, står bak prosjektet.

La oss stå sammen med dem og be om at mange svenske bønder kan nås med evangeliet gjennom denne spesielle Bibelen.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel er kristen kontemplasjon forankret og knyttet til Bibelen. Det handler om å lytte til Guds røst i Skriften, derfor er kristen kontemplasjon uten daglig lesning av Bibelen, og uten å bruke Bibelen når man har sin stille stund med Gud, umulig. Vi henter nærring fra Ham som er Livets brød, Jesus.

Et annet ord for 'kontemplasjon' på norsk  er å grunne. De gamle snakket om å 'grunne på Ordet'. Det er det samme jeg snakker om når jeg bruker ordet 'kontemplasjon'.

For min egen del henter jeg åndelig næring to steder: Gjennom den daglige bibellesningen og ved å ta del i nattverden.

Det finnes en stor iboende kraft og styrke i De hellige skrifter, i Bibelen. Den utgjør kirkens støtte og energi og gir Guds barn styrke i troen, næring til sjelen og den er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet. Så heter det da også: "For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer." (Hebr 4,12)

Min egen vei inn i kontemplasjon har først og fremst to hovedkilder:

Norges kristelige student- og skoleungdomslag - Laget
Edin Løvås

Det var på en ledertreningssamling i Gvarv i Telemark at jeg i min første tid som kristen ble introdusert for betydningen av å ha en daglig stille stund med Jesus. Han som introduserte meg for dette var daværende skoleungdomsprest Anders Moen Kvalsnes. For det er jeg ham evig takknemlig, Det har betydd alt for meg, og vært en slik kilde til et rikt åndelig liv.

Men det som skulle bli så frigjørende for meg var møtet med Edin Løvås og hans 'Jesusmeditasjon', tidlig på1980-tallet.

Det er mange måter å lese Bibelen på. Den kan blant annet leses akademisk, eller for å finne argumenter for å slåss med andre i sosiale medier. Noe annet er den kontemplative lesningen av Bibelen, og her kommer 'Jesusmeditasjonen' til Edin inn.

Den er bygget opp rundt tre ord: SE, BE og TILBE.

Man setter seg godt til rette - ikke for godt, kunne Edin spøkefullt legge til. Man finner frem Bibelen sin, og aller helst evangeliene. 'Jesusmeditasjon', handler først og fremst om Jesusfortellingene: Hans ord, Hans lignelser. Så leser man en kort tekst. Deretter lukker man øynene og lever seg inn i fortellingen man har lest. For eksempel fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen. Man kan for eksempel tenke seg at man setter seg ved brønnen og lytter til samtalen mellom Jesus og kvinnen. Man lever seg inn i den. Kanskje man fester blikket på Jesus. Ser ansiktstrekkene Hans når Han taler? Kanskje man kjenner på at det er en varm dag? Kanskje man kjenner på at man er sliten?

Dette er noe helt annet enn å nærme seg Bibelen på intellektuelt. Og dette er den eneste måten jeg personlig kjenner som har ført til at jeg faktisk husker det jeg har lest, fordi jeg har levd meg inn i teksten. På denne måten følger bibelteksten meg hele dagen.

Så finner jeg noe i teksten jeg kan be for. I det tilfellet jeg nevner: mennesker som sliter med relasjoner. Og til slutt har jeg via teksten funnet noe jeg kan takke for og tilbe Jesus for.

Dette behøver ikke ta lang tid hver dag, men har vært helt avgjørende for mitt åndelige liv.

Det finnes bøker av Edin Løvås og Sven Aasmundtveit med god veiledning for hvordan dette kan gjøres, og med forslag til tekster som kan leses. De anbefales på det aller varmeste.

(fortsettes)

Bønneuka i Askim igang

Mange steder i landet holdes det felleskristne bønneuker på denne tiden av året. Guds folk fra ulike kirkesamfunn kommer sammen for å be for byer og tettsteder og for enhet mellom kristne. Et av disse stedene er Askim. Her går Frelsesarmeen, Normisjon, pinsevennene, Misjonskirken og Den norske kirke sammen.

Første møte var i Frelsesarmeen onsdag kveld hvor jeg talte om betydningen av å sette et 'men’ foran Gud, i betydningen at for Gud er ingen ting forvanskelig, heller ikke om natten vår er beksvart. For Gud er alt mulig, og Gud kan snu selv den vanskeligste situasjonen til å tjene Hans hensikter og planer.

I kveld spilte Frelsesarmeens hornorkester Askim korps til fellessangene. Da blir det fest og glede.

Takknemlig for kvelden, ser frem til bønnesamling og tidebønn i Misjonskirken på dagtid i morgen. I morgen kveld kl.19.00 taler jeg i Normisjon.

Det er andre gangen jeg har det store privilegiet å tale på bønneuken i Askim.

Foto: May Sissel Hansen

Pionerarbeid for å nå unådde i Sibir

'Når vi kom hit for å organisere barneleire, var folk åpne, vennlige og klar for å høre De gode nyhetene. Men så snart vi bosatte oss her for godt, følte vi at lokalbefolkningen ikke var så vennlige lenger, Vi inviterte dem hjem til oss, men de takket nei.'

Det forteller et medlem av et team fra Operasjon Mobilisering som driver med evangelisering og menighetsplanting i Sibir.

Sibir er en svært stor region av Russland hvor det bor mange ulike etniske grupper. Majoriteten av disse folkegruppene har sin egen folkereligiøse praksis. Flere av disse gruppene lever i den sørlige delen av Sibir, hvor sjamanismen er svært utbredt og mange mennesker oppsøker sjamaner for å få hjelp med sine problemer. Flesteparten av disse landsbyene har ingen menighet, og det er få som har hørt evangeliet.

For flere år siden, startet en evangelisk menighet i Novosibirsk, opp et arbeid i denne regionen. Medlemmer av menigheten organiserte flere reiser for å besøke en av landsbyene for å dele evangeliet med barna. Ganske snart forsto menigheten i Novosibirsk at det ikke var nok med disse turene, og begynte å be om at Gud skulle kalle mennesker til å reise til dette området  av Sibir, for å bli her på lang sikt. Visjonen var å plante en menighet her.

Gud svarte på de bønnene! En familie som tilhører denne menigheten bestemte seg for å flytte dit.

Et annet ektepar, Dimitrij og Natalia, tok også del i menighetens utadrettede virksomhet. Etter en stunds overveielse bestemte de seg for å følge Guds kall for sine liv, men de hadde vanskeligheter med å forestille seg hvordan de kunne tjene og være til nytte.

'Vi hadde ingen erfaring med misjonsarbeid og var relativt unge', forteller Dimitrij.

Ekteparet bestemte seg for å gå på en misjonstreningsskole som Operasjon Mobilisering har i Russland.

'Vi er glade for å tjene Herren her! Det er et stort privilegium for oss å kunne fortelle om Jesus til disse etniske gruppene,' forteller Natalia til OM Europe.

Men det å leve permanent i en av disse landsbyene er noe ganske annerledes enn det å besøke landsbyen av og til. Det er ikke lett å bli akseptert blant lokalbefolkningen. Nå har de begynt å be om å få anledninger til å bygge relasjoner med noen av dem. Flere av lokalbefolkningen har kommet til tro, og noen av disse forbereder seg nå på å bli døpt! En bibelstudiegruppe har kommet på plass, og hjemmet til Dimitrij og Natalia er full av barn som kommer for å høre fortellinger fra Bibelen.

La oss huske Dimitrij og Natalia i våre forbønner.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 1

Jeg skal i denne artikkelen forsøke å forklare hva jeg legger i begrepene: kontemplasjon og Kristus-mystikk. Først en presisering:                 

I den tradisjonen jeg står i og representerer er kontemplasjon og Kristus-mystikk alltid knyttet til Bibelen, og har ingen ting med Østens mystikk å gjøre. Østens meditasjonsteknikker er meg helt fremmed, og har ingen ting med kristen trospraksis å gjøre.

Jeg ber om forståelse for at det vil ta litt spalteplass å forklare dette grundig. Om man skulle ønske å stille spørsmål eller samtale om disse tingene på min Facebook-side, ber jeg om at man leser alle artiklene (i skrivende stund vet jeg ikke hvor mange det blir), og at man gjør det når jeg har satt punktum for artikkelserien.

Jeg understreker også at dette er mine definisjoner, slik jeg ser dette nå i 2019. Jeg tror mine definisjoner samsvarer med hvordan norsk bønne- og retreatbevegelse ser på dette:

Den beste måten å forklare hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon' står apostelen Johannes for.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr rett og slett å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakte oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

(fortsettes)

100 år siden den polsk-jødiske Rosa Luxemburg ble myrdet

15. januar 1919 er en skjebnedag i europeisk historie. Det er dagen da den polsk-jødiske revolusjonslederen Rosa Luxemburg (bildet) ble myrdet sammen med Karl Liebknecht. En av morderne var Leonardo Conti. Under 2.verdenskrig ble han general i det beryktede SS, og ledet 'aktiv-dødshjelp' programmet nazistene iverksatte mot funksjonshemmede.

Conti var ikke alene med å huse slike tanker. Mennene som henrettet Rosa Luxemburg og flere hundre andre såkalte 'samfunnsfiender' i januar 1919 skulle senere danne ryggraden i nazistiske bevegelsen. Otto Runge, en ung soldat, som slo den forsvarsløse kvinnen brutalt i hodet med kolben på geværet sitt, ble tilkjent økonomisk erstatning fra nazistene for den tiden han satt i fengsel for medvirkning på drapet på Rosa Luxemburg.

I dag er det ganske nøyaktig 100 år siden.

Det brutale drapet - Rosa Luxemburg ble mishandlet, skutt og kastet Landwehr-kanalen i Berlin - la veien åpen for både nazismen og stalinismen. For Luxemburg sto for en sosialisme med et menneskelig ansikt. Allerede i 1904 publiserte hun en krass artikkel av den toppstyrte partimodellen til Lenin. Hun avviste at revolusjonen kunne vedtas i noe partiprogram, og pekte på massene som som selve drivkraften til sosial forandring.

Dermed ble hun ikke særlig populær i det som skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Hun ble et horn i siden på pampeveldet.

"Frihet er alltid frihet for de annerledes tenkende," sa Røde-Rosa.

Hundre år etter Rosa Luxemburgs død marsjerer høyreradikale krefter og nynazister i våre gater. Hatet blusser opp mange steder i mange europeiske land. De som tenner dette hatet er tilbake i nye former, men de representerer gammelt tankegods, deriblant antisemittismen.

Rosa Luxemburg, den polsk-jødiske kvinnen, sto for den sosialisme som er blitt kalt den tredje vei. Hun var ikke alene om disse tankene. Mange jødiske intellektuelle sto for det samme, og utgjorde en sterk kraft i den gryende sosialistiske  bevegelsen. Flere av disse skulle bli toneangivende i forbindelse med gjenopprettelsen av staten Israel.

Profetisk bønneemne: Måtte Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon, del 2

Kristna bönder i Sverige har sin oppgave å forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Være en profetrøst i tiden og føre Guds rikes velsignelser både til Sverige og andre land.

Slik presenterer denne organisasjonen seg på sine nettsider, og det er noe lignende jeg har bedt Gud reise opp i Norge.

Kristna bönder i Sverige vil arbeide for at mennesker, preget av kjærlighet til Skaperen, skal kunne råde, bruke og bevare skaperverket etter Guds vilje. At hver bondefamilie skal se sine liv og sine gårdsbruk som en lovsang ttl Gud. De ser seg selv som forvaltere av disse ressursene som deres liv og deres gårdsbruk utgjør, for å kunne produsere råvarer av god kvalitet. Organisasjonen ønsker også å skape nettverk mellom enkettstående bønder, mellom ulike landsdeler og ulike land. De knytter også kristne bønder sammen for at de kan be for hverandre, og hjelpe hverandre praktisk i krisetider.

Kristna bönder i Sverige ble stiftet i 1984 etter en tiltale fra Gud til flere bønder på ulike steder i Sverige. Visjonen var å samle kristne bønder i et nettverk der medlemmenes overgitte liv og ressurser skal kunne utgjøre en ressurs for Guds rike, for hverandre og for sine medmennesker.

Mange bønder lever i dag i en hardt presset situasjon. Dårlig lønnsomhet, ensomhet og et økt trykk fra myndighetene, opinionsdannere og aktivister har gjort hverdagen utfordrende på mange måter. Her ønsker Kristna Bönder har opprettet en egen telefontjeneste som de kaller jourhavende bonde. Det er en bonde som har telefonvakt alle dager mellom kl.06.00 og 22.00. Hit kan man ringe for å drøfte hverdagens utfordringer og bli bedt for. Organisasjonens talsperson er Herbert Nyman. Man kommer i kontakt med organisasjonen ved å skrive til: info@kristnabonder.se

fortsettes.

Bederen fra Sarov-skogene

"Mennesket lever for å få i eie Den hellige ånd." Ordene tilhører Russlands kanskje mest elskede bedere Serafim av Sarov. Hans navn er uløselig knyttet til Åndens gjerning. I år er det ganske nøyaktig 260 år siden han ble født og 15 januar er hans minnedag.

Han var bare 19 år gammel da han søkte seg til et kloster. Der blir han kjent med og sterkt grepet av Basileios den stores skrifter om Den hellige ånd. Det skulle prege ham for resten av livet. Det sammen med Makarios' Åndelige homiler fra 300-tallet. Der fikk han også lese Filokalia, samlingen av åndelige tekster om den indre bønnen fra 300-tallet til 1300-tallet, som nest etter Bibelen utgjør den viktigste åndelige litteraturen i ortodoks tradisjon.

Det skulle ikke gå så lang tid etter at han trådte inn i klosteret før han ble alvorlig syk. For andre gang i livet opplevde han da en mirakuløs helbredelse. Første gangen det skjedde var han bare 2 år gammel. I 1794 fikk han tillatelse av klosterets abbed til å trekke seg tilbake til skogen i nærheten av klosteret for å leve som eremitt. I ensomheten med Gud og i stadig bønn levde han i en skogskoie i 31 år. skogens ville dyr kom ofte til ham, både ulver og bjørner. Ingen av dem gjorde ham noe.

Da han var omlag 66 år innledet han en helt ny fase av livet sitt, som åndelig veileder, en starets. Store mengder mennesker kom til ham for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange ble helbredet og satt fri gfra onde åndsmakter.

Han hadde et gjennomtrengende profetisk blikk, og kjente ofte menneskene og deres behov før de rakk å fortelle om dem. Flere av de som møtte ham kunne fortelle at han nesten var gjennomskinnelig av Guds herlighet. Han fortsatte å leve i bønn og ta imot mennesker til åndelig veiledning fram til sin død 1.januar 1833.

Messefall

Det blir INGEN gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet førstkommende onsdag. Neste gudstjeneste blir onsdag 23. januar kl.18.00. Bjørn Olav taler under bønneuken i Askim denne uken.

Foto: Kurt Urholt

Profetisk bønneemne: Måtte Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon i Norge, del 1

I lengre tid nå har jeg bedt Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon. Det er kanskje et mer profetisk bønneemne enn du tror.

Selvforsyningsgraden i Norge er skremmende lav. Under 40 prosent av matforbruket i Norge i 2013 var basert på norske råvarer. Det var en nedgang på fem prosent fra året før. Det viste tall fra Helsedirektoratet. På grunn av den ekstreme tørken i enkelte deler av landet i fjor, anslås selvforsyningsgraden å bli mellom 30-35 prosent. Dette er i særklasse lavt i Europa og ingen trygghet for den norske befolkningen i en urolig verden som nå. Den samlede importen av matkorn og forkorn øker. Dette skjer samtidig med at antall kornsiloer legges ned.

I 2014 la jeg ut følgende forbønnsemne her på bloggen:

"Krisen i Ukraina gjør Norge svært sårbart. Det handler om vårt daglige brød!

Denne uka har kornprisene skutt i været, og vi har de siste årene bygget ned våre egne kornlagre og verre ser det ut til å bli.

Selv i et normalår må Norge importere en femtedel av det kornet vi bruker.  

Christian Anton Smedshaug, som er daglig leder i AgriAnalyse, sier til avisen Nationen at 'verden er blitt avhengig av leveransene fra Svartehavsområdet. Det som skjer nå kan ha relativt dramatiske konsekvenser'.

Akkurat i disse dager kjempes det en kamp om å få beholde Norges største kornsilo, som befinner seg i Stavanger. Kapasiteten til denne kornsiloen er på 185.000 tonn korn, og har dermed kapasitet til å dekke nesten et års forbruk  av mel til brød og matproduksjon for Norge. Nå foreligger det planer om å selge den og gjøre den om til leiligheter!

Ukraina er en av verdens fremste kornprodusenter. I et normalår eksporterer dette landet halvparten av sin produksjon.

I fjor sommer gikk den tidligere forsvarssjefen, Harald Sunde, til det uvanlige skrittet å advare Norge om det som kan komme til å skje. I et intervju med VG sa han:

«Mangel på mat kan destabilisere hele samfunn. Den forholdsvis lave norske egenproduksjonen av mat gjør oss sårbare hvis vi skulle bli rammet av en stor atomulykke eller andre alvorlige kriser»

Ordene er enda mer aktuelle i dag.

Det var Bondevik 2-regjeringen som vedtok å avvikle beredskapslagring av matkorn i 2002.

Jeg henstiller til alle landets forbedere om å sette dette opp som et bønneemne. La oss be om at norske politikere våkner, og at kornsiloen i Stavanger ikke blir omgjort til leiligheter og at vi får en enda mer offensiv landbrukspolitikk i Norge som sikrer oss for fremtiden."

I skrivende stund vet jeg ikke hvordan det gikk med kornsiloen i Stavanger.

KORNLAGRE 

I 2013 skrev jeg følgende om 'Verdens matdag':

Men også Norge er sårbart når det gjelder matproduksjon. Vi har for eksempel ikke kornlagre. Det kan bli kritisk - både med hensyn til en krise i de landene vi importerer fra, og for eksempel ved et vulkanutbrudd. Professor i geologi, Atle Nesje, uttalte i Aftenposten 16.mai 2010 at han var forbauset over at norske myndigheter ikke prioriterer et beredskapslager med minst ett års forbruk av korn. Dette var veldig aktuelt i 2010. Da hadde vi utbruddet fra vulkanen Ejafjallajökull i friskt minne, hvor flytrafikken ble rammet. Nesje mener et utbrudd fra storebror Katla kan påvirke kornhøsten i Norge.

Tanken om å ha korn i beredskap førte til kornloven av 1928. I 1969 hadde vi et kornlager 280000 tonn matkorn på lager 500000 tonn kraftfor. Det eneste lageret vi har i dag er, er kornet på lager hos møllene og kornhandlerne. Rett etter innhøsting er avlingen på omtrent 1,2 millioner tonn på lager. Rett før innhøsting påfølgende år er lagrene tomme.

I 2012 skrev Torbjørn Tufte i Landbrukets Utredningskontor en artikkel hvor det fremgår at mens verdien av importen av landbruksvarer fra EU øket med 8,5 milliarder kroner i 1995 til 27,1 milliarder i 2011, øket eksportverdien av varer fra Norge til EU med 2,1 til 3 millioner samme år.

Aldri før har Norge importert så mye mat som vi gjør nå. Økningen de siste 10 årene er på 1,3 millioner tonn, eller 57 prosent. Det viser tall fra Statens landbruksforvaltning. 8 av de 10 største importlandene er EU land, hvor Danmark og Sverige topper listen. Brasil kommer på 6. plass og USA ligger på 10 plass.

Hva skjer om Europa rammes av en stor katastrofe? Hvor forberedt er vi på den når det gjelder å sikre mat til den norske befolkningen? Uten kornlagre.

Verdens Matvareorganisasjon sier at matvareproduksjonen må opp med hele 70 prosent de neste 40 årene for å unngå hungersnød. I Norge legger vi stadig ned flere gårdsbruk, eller vi legger jordene under asfalt eller bruker dem til golfbaner."

Fjorårets tørke viste til fulle hvor sårbare vi er, og hvor avhengige vi er av utlandet.

I Sverige har mange kristne bønder gått sammen i en organisasjon: Kristna bönder, som har et profetisk kall om å velsigne vårt naboland, og stå sammen som bønder for å skape gode levekår for den svenske befolkningen.

Tenk om vi kunne få noe lignende i Norge.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den svenske organisasjonen.

(fortsettese følger)

Har vi kommet lenger enn kristne i tidligere generasjoner

Av og til får man inntrykk av at kristne som lever i det 21.århundre hører med til de 'viderekommende'. De som har sett mer og forstått mer enn noen av de kristne som har levd i generasjonene før oss. Tro om det er sant!

Jeg kom til å tenke på munken Markus om levde på 400-tallet her om dagen. Helt fra ungdommen hadde han en slik kjærlighet til Den Hellige Skrift at han leste den daglig. Det sies at han til slutt kunne hele Bibelen utenat.

40 år av sitt liv tilbrakte han i ørkenen i bønn og lesning av nettopp Bibelen.

"Hvis noen har en åndelig gave," sa Markus, "o,g føler medlidenhet med den som ikke har den, så bevarer han gaven på grunn av sin medlidenhet. Men den som fremhever gaven sin, mister den gjennom å falle for hovmodets fristelse."

Det er noe å tenke for en kristen som lever i det 21.århundre.

Markus munken eller Markus asketen, som han også ble kalt, ble født i Athen tidlig på 400-tallet og ble en disippel av Johannes Chrysostomos.

Han er kjent blant annet for dette utsagnet:

"Søk ikke den fullkomne loven i menneskelige dyder, for der finner du den ikke. Fullkommenhetens lov er skjult i Kristi kors."

En del av den åndelige undervisningen Markus munken ga er å finne i Filokalia, de gamle fedrenes bønneveiledning.

Markus munken ble 120 år gammel. Han døde i ørkenen.

Billedtekst: Bibelen min og gripekorset mitt.

Jeg tror ikke alene

Jeg trøster meg med dette når veien blir bratt: Ikke noe menneske bærer troen alene!

Jeg er del av noe som er mye større enn meg selv: Kirken. Kristi kropp. Når jeg er så sliten av en kropp som skjelver, av øresus som fratar meg nattesøvnen, av store smerter, orker jeg ikke alltid å be - da hviler jeg i dette: Kirken ber. Uopphørlig stiger bønner opp som røkelse for Guds trone. Fra jordens fire hjørner. Jeg bæres av Kirkens forbønner.

Jeg tror ikke alene. Jeg tror sammen med hele Kirken. Slik Kirken alltid har trodd. Slik denne troen kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg bekjenner troen slik millioner av andre troende gjør det.

I det er det hvile.

Sosiale medier har gitt noen en følelse av at de innehar både en rett til og en myndighet til å avkreve deg svar på det meste. Og finner de svaret å ikke samsvare med deres egen overbevisning, så er det du som har feil, og de som har rett. De holder seg nemlig til Guds ord, må vite, mens du ikke gjør det.

Jeg trenger i grunnen ikke å forsvare noe jeg allerede har funnet. Jeg deler bare det jeg har sett, hørt og erfart. Mitt vitnesbyrd.

Jeg har lest Bibelen siden jeg ble en kristen i 1972. Stort sett lest den fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, hvert år. Det skulle bli omtrent 47 ganger. Noen av Bibelens bøker har jeg lest minst 100 ganger. Jeg kjenner boken. Men jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg at det er fremdeles mye jeg ikke forstår, og at Bibelen har brådjup som jeg aldri kommer til å lodde bunnen på i min levetid. Mine troende søsken, som også leser Bibelen, har kommet til andre konklusjoner enn meg i en hel rekke spørsmål som for eksempel gjelder dåp, nattverd, kirkeordning. Det gjør meg ydmyk.

Men vi forenes i de store spørsmålene som både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen gir uttrykk for. Disse to bekjennelsene gir uttrykk for hva klassisk kristen tro handler om.

Så når jeg er sliten, som Parkinsons gjør deg, og mennesker likevel krever at jeg skal stå til rette overfor deres krav om å redegjøre for hva jeg tror om både det ene og det andre, så henviser jeg dem til tre ting:

Den apostoliske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelsen
Fadervår

Holder ikke det?

Om sant skal sies, er det vel egentlig ikke noe som holder, overfor enkelte mennesker som krever at du værsågod  skal stå til rette for dem. De blir ikke tilfredse før du tror som dem, og tar avstand fra de tingene de ta avstand fra og liker de tingene de liker.

Men jeg hviler i den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige.

Fantastiske kristne - eller et Guds barn?

Forelden dag leste jeg noen som omtalte en annen person som en 'fantastisk kristen'. Jeg undrer meg på hva det er? Er det en kristen som er bedre enn andre kristne? Finnes det dårlige kristne? Litt bedre kristne? Mye bedre kristne - og så: fantastiske kristne?

Eller finnes det bare kristne?

I betydningen Guds barn. Som er totalt avhengige av Far? Som ikke klarer seg uten Guds nåde. Som snubler og faller, og som reiser seg opp igjen. Mennesker med brutte relasjoner, havarerte ekteskap bak seg. Som har mislykkes i forretningslivet, som er kronisk syke, men likevel - kristne?

Mennesker som har tatt imot Guds nåde og som ønsker å følge Jesus, men som ikke får det til.

Som ikke er noe annet enn elsket, benådet, tilgitt.

Kan man bli noe større enn et Guds barn?

En tilgitt synder.

Kan vi bli noe mer.

Blir det spørsmål om en slags konkurranse om hvem som når opp til å være noe mer enn en benådet  synder, har jeg ikke sjanse til å begynne på det løpet en gang. Jeg når aldri fram.

Mens jeg venter på morgengryet

"Herre, snart gryr en annen morgen, når jeg er hjemme hos Deg. En dag uten tårer, uten savn, uten flere avskjeder. En dag uten flere hvorfor.

En dag da alle gåter skal få svar.

I mens har jeg søkt nattely i skyggen av Den veldige.

Jeg gjør Deg til min bolig.
Jeg bor hos Deg.

I nattens timer, da uroen tar grep om kroppen min, legger jeg meg skjelvende opp i fanget Ditt, og søker fred og hvile og ro.

Det jeg søker, Herre,
er å bli elsket.
For ingen kan elske som Deg.

Dette gjør jeg,
mens jeg venter på
at det gryr av dag."

Gjøvik, 12.januar 2019
Bjørn Olav Hansen

Latter

'Latter er er den største avslapningsfaktoren. Og det er noe morsomt med menneskeheten. Så små som vi er, så fattige som vi er, er vi kalt til å bli Guds søstre og brødre.

Det synes så latterlig og samtidig vidunderlig, som galskap og ekstatisk. Alt synes å stå på hodet.'

- Jean Vanier (bildet) i Community and  Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Myter og fiendebilder og hatytringer

I forbindelse med at Birgitta og Ulf Ekman konverterte til Den romersk-katolske kirke, gikk sosiale medier varmt en god stund. Mange ga uttrykk for at dette ville føre til at mange andre fulgte i deres spor, og ble katolikker. Nå, fem år etter, må det være lov å spørre om denne frykten var berettiget.

Hvor mange nordmenn har konvertert til Den romersk-katolske kirke på grunn av Birgitta og Ulf Ekman. Jeg kjenner ingen. Selvsagt kan det være noen, men ingen i min bekjentskapskrets eller noen jeg har møtt. De som måtte ha gjort det, har ikke ropt høyt. Noe ras snakker vi ikke om.

Noen hevder at 'mange karismatiske pastorer er svært åpne for Den katolske kirke' og at 'enheten det snakkes om handler om en enhet med Moderkirken'. Jeg kjenner ingen karismatiske pastorer her i Norge, som arbeider for å forenes med 'Moderkirken'. Heller ingen pinsepastorer eller baptistpastorer, metodistpastorer, misjonsforbundspastorer eller lutherske pastorer.

Hvem er disse 'mange' pastorene?

Derimot kjenner jeg til at flere frimenigheter de siste årene har holdt seminarer og undervisningskvelder hvor de har drøftet det læremessige grunnlaget menigheten eller kirkesamfunnet er tuftet på.

Blir man katolikk av å sitere en katolsk forfatter? Neppe. Spør du en romersk-katolsk prest vil han kunne fortelle deg at prosessen tar minst et år, og i motsetning til det å bli protestant, må du underskrive på alt hva Den romersk-katolske kirke lærer. Du kan ikke plukke ut noe du synes er interessant og si at du tror på det, men ikke det. Den er alt eller ingenting. Og dermed stopper det nok opp for de som ønsker å bli katolikker og som i utgangspunktet er protestanter.

Så hvorfor skape disse mytene og fiendebildene?

Se det, det er litt av et spørsmål.

For meg er det en undring.

Så undrer jeg meg over dette: De siste dagene har jeg fått flere meldinger i min innboks med en måte å skrive på som er full av beskyldninger og direkte hatefulle ytringer. Fordi jeg har sitert noen katolikker. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste i Norge som har skrevet bok om anabaptistenes historie. Anabaptistene ble kraftig forfulgt av Den romersk-katolske kirke (men også den lutherske og den reformerte), og mange anabaptister måtte bøte med livet. Jeg har dokumentert overgrepene og den hatefulle retorikken. Det som skremmer meg er at en del av denne hatefulle retorikken, som førte til forfølgelse, mishandling og drap, brukes av overivrige motstandere av Romerkirken her i Norge. Det viser noen av hatytringene jeg utsettes for. Jeg finner ikke Jesus igjen i noe av dette. Bare iskald rettroenhet.

Hva angår antall konvertitter til Den romersk-katolske kirke i Norge, så kan det være interessant å lese hva denne kirken selv sier. Jeg siterer sognepresten i St.Olav domkirke, Claes Tande, som har forsket på dette. Om St.Olav domkirke har han dette å si:

"I løpet av århundret er menigheten vokst fra knapt 400 medlemmer til rundt 7500. Halvparten av denne veksten tok 90 år, den andre halvparten tok 10 år. Veksten hele veien har for det meste vært grunnet innvandring. Selv om dåp og konversjoner også er gått kraftig opp de siste ti-tolv år, er det fremdeles fremfor alt innvandring som forårsaker menighetens vekst."

Velkommen til bønneuka i Askim

Fra onsdag 16.januar til søndag 20.januar taler jeg følgende steder i forbindelse med bønneuken for Askim:

16. januar i Frelsesarmeen kl.19.00
17. januar i Normisjon kl.19.00
18. januar i Filadelfia kl.19.00
19. januar: i Misjonskirken kl.19.00
20. januar: i Askim kirke kl.11.00

På dagtid vil det være bønnesamlinger følgende steder:

17. januar: Bønn for Askim i Misjonskirken 10.00-11.30
Tidebønn samme sted fra 12.00-13.00

18.januar: Bønn for Askim i Misjonskirken 10.00-11.30
Tidebønn i Filadelfia kl.12.00-13.00

19.januar: Bønn for Askim i Kirkekroa 11.00-12.00

Jeg er takknemlig for forbønn for May Sissel og meg og for møtene. Er du i nærheten og har  mulighet til å delta i møtene, er du hjertelig velkommen! Det hadde vært hyggelig å få hilse på deg.

Kristi ansikt

Den svenske forfatteren Gunnar Edman gjenforteller i en av sine bøker en middelalderlegende som handler om mosaikkleggeren Guido.

Historien Edman gjenforteller grep meg så veldig sterkt:

Etter å ha sett Kristi ansikt i et syn, får han i oppdrag av Kristus å gjøre ham synlig gjennom mosaikk.

Når den er nesten ferdig, bryter det ut krig. Da samler Guido landsbyens innbyggere i klosterkapellet og deler ut en mosaikkbit til hver med beskjed om ¨gjemme den til krigen er over. Etter at freden har vendt tilbake, møtes landsbyfolket og mosaikkbitene i kapellet - og Kristi ansikt blir synlig igjen.

Hvorfor denne trangen etter å sette merkelapper på folk?

Hvorfor denne ubendige trangen etter å sette merkelapp på folk? Sette folk i bås, eller tillegge folk meninger de nødvendigvis ikke har? Hvorfor ser vi ikke mennesket, slik Jesus ser mennesker?

Denne undringen ble aktualisert etter at jeg la ut et bilde med en tekst av Henri Nouwen. En av mine lesere fant da grunn til å kommentere at Henri Nouwen var katolikk og homofil. Hva hadde det med sitatet jeg gjenga å gjøre? Absolutt ingen ting! Men for vedkommende som la ut kommentaren var det viktig å få satt denne merkelappen på Nouwen. Kanskje for å diskreditere ham?

I hvert fall i enkeltes øyne.

Jeg finner ikke dette igjen hos Jesus.

Han talte strengt til fariseere og skriftlærde.
Det er så.

Men jeg finner ikke at Han hadde samme behov, som enkelte av Hans disipler, til å feste merkelapper på mennesker. Så vidt jeg klarer å lese meg til var det en ganske brogete gruppe memnnesker som flokket seg rundt Ham og som Han omgikks med.

Hva angår Henri Nouwen og hans seksuelle legning, forteller flere av hans biografer at det muligens kan stemme at han han var homofil, men at han var overbevist om at det var galt å leve dette ut i praksis. Skal det brukes mot ham?

Hvorfor ikke behandle alle mennesker med respekt, og hvorfor ikke å se dem som mennesker? Som skapt i Guds bilde, og like mye verd. Hvorfor ikke bare respelktere at andre har et annet syn - også teologisk - enn deg selv? Kanskje - om du ga opp prosjektet med å se klipp-og-lim filmer og heller ble kjent med den du uttaler deg så sterkt om, fikk det bedre med deg selv, og ikke ble så anspent og angstbitersk?

Kanskje - om vi så mennesker - også fant Jesus i andre?

Billedtekst: Henri Nouwen var et ekte menneske, som våget å vise sin sårbarhet. Det er få som har lært meg så mye om Jesus som ham, og det er få som har hjulpet meg til å se og erfare at jeg er elsket som den jeg er, som nettopp Henri Nouwen. Og det er få som har skapt så mange problemer for meg som denne hollenderen! Jeg er blitt beskyldt for både det ene og det andre i sosiale medier og på You Tube og i offentlig møter, ene og alene for å ha sitert en katolikk. Mer skal ikke til. Da er merkelappen festet på  deg. Da er du merket for livet. Da er du definert. Og om du skulle ta til .motmæle, så er det de som har satt merkelappen på deg som vet alt, ja, mer enn du vet om deg selv. De har rett, fordi sitter på definisjonsmakten. Så kom ikke her!

Uoppnåelig, eller?

Hva mener vi egentlig når vi snakker om 'sterke bønnemøter'? Ekskluderer vi mennesker med ordene våre?

Jeg lurer på det.

Bønn kan, som andre ting i den kristne trosutøvelsen bli noe uoppnåelig. Noe man må, men som man ikke mestrer. Og så skaper det dårlig mestringsfølelse - og ikke mimst - dårlig samvittighet.

'Bønnens hus har mange rom', sa Edin Løvås. Så sant det er! Det er ikke bare en måte å be på. Det er mange.

Som vi er forskjellige!

Bønn er ingen konkurranse om hvem som er flinkest i klassen.
Som ber mest 'salvet', som briljerer med ordene, eller roper høyest,

Bønn er, som Teresa av Avila skrev: "Å tale ofte og lenge med dem som vi vet elsker oss."

Jeg sier det slik: Bønn er først å fremst dette: Å bli sett, omfavnet, holdt og bekreftet av min himmelske Far.

Bønn er ikke ord, først og fremst, men en relasjon. Den kan til tider være uten ord.