Guds menighet er et fargerikt fellesskap! Den representerer mennesker fra alle stammer, ætter og folkeslag. Den er ikke nasjonalistisk, men universell, Den er både jordisk og himmelsk. Her er høy og lav, men ingen er noe mer enn dette: Guds barn. Jeg kjenner på en slik glede over å kunne være en del av den. Familien er stor og mangfoldig. Her er mange stemmer, mange kulturer, mange tradisjoner. Ikke alt er 'my cup of tea', men det er mine trossøsken likevel. Problemene oppstår når jeg tror at det bare er jeg og min del av familien som har rett. Da blir det søskenkrangel, og den kan være vond og sette djupe spor. Særlig når jeg vil sette søsken opp mot hverandre. Da kan det bli stygt.
Kristne kan lett bli som Josefs søsken. Du husker kanskje at Josefs søsken ble misunnelige når faren ga ham en fargerik kjortel? De hadde ikke fått noe lignende. Lemmeme på Kristi kropp har fått forskjellige gaver og oppgaver, som skal utfylle hverandre. La oss glede oss over dem og bli beriket av hverandre. Misunnelse er ingen Åndens frukt, det er gleden.
Enhet betyr ikke at vi skal bli som de andre. Vi bringer alle me oss våre gaver. Det er Åndens enhet vi snakker om, og det er fredens og kjærlighetens bånd som binner oss sammen. Når vi er sammen så deler vi fellesskap, dette er ikke et mesterskap i å være best - som Josefs brødre hevet seg over broren - men om å tjene og lytte og elske.
Jeg trives når min del av klanen eller stammen samles. Jeg setter pris på måten å være sammen på. Det er noe trygt. Men så går jeg også på besøk til slekt of venner, som tilhører andre deler av slekta. Det kan være utfordrende. Jeg liker ikke alltid måten de gjør tingene på. De har andre tradisjoner enn meg. Men jeg har godt av å la meg utfordre, gå utenfor komfortsonen min, for da modnes jeg som menneske -og som kristen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar