Jeg leste en så gripende artikkel i The Times of Israel i dag at jeg har forsøkt å oversette deler av den til norsk. Dette er historie som ikke må glemmes:
De siste medlemmene av dødsleirens ‘sysirkel’ dør av COVID-relaterte komplikasjoner; høyprofilert bok basert på kvinners erfaringer skal nå utgis i september.
For en gruppe på 40 syersker fengslet i Auschwitz betydde evnen til å skape hypermoderne moteklær forskjellen mellom liv og død. Midt i holocaustens skrekk, som startet i 1943, ble en utvalgt gruppe håndplukkede kvinner adskilt fra sine jevnaldrende og måtte jobbe i et verksted for å lage moteklær for konene til nazistiske leiroffiserer. Deres berømmelse spredte seg og damer fra så langt borte som Berlin fant seg snart på en seks måneders venteliste for Auschwitz-syerskernes klær.
14. februar døde Berta Berkovich Kohút - "sysirkelens" siste overlevende - av COVID-relaterte komplikasjoner. Hun ville ha blitt 100 år senere i år, ifølge hennes eldste sønn, Tom Areton. "Hun var den siste levende personen blant disse dressmakerne," sa Areton til The Times of Israel. "Hun var i Auschwitz i 1000 dager, og hun sa alltid at hun kunne ha dødd 1000 ganger hver av de dagene."
Historien om "Betka" Kohút og den unike workshopen vil bli fortalt i en kommende bok, "The Dressmakers of Auschwitz", skrevet av Lucy Adlington. Beskrevet som "den sanne historien om kvinnene som sydde for å overleve," inneholder boka innhold fra forfatterens tredagers intervju med Kohút i 2019.
Kohút ble født i 1921 i en ruthensk landsby, Chepa, i dagens Ukraina, daværende Tsjekkoslovakia. Da hun var åtte, flyttet familien til den slovakiske hovedstaden Bratislava, hvor faren hennes - Salomon Berkovič - åpnet en skredderbutikk. Berkovič lærte Berta og hennes yngre søster, Katarina, eller "Katka", å sy profesjonelt, tilfeldig for sine døters fremtid.
Da hun var 12 år, fikk Kohút tuberkulose og ble sendt til et sanitarium i de høyreliggende områdene avTatra. Hun forlot institusjonen to år senere, og snakket da flytende tsjekkisk, i tillegg til sitt morsmål, ungarsk. Etter at hun kom hjem, meldte Kohut seg på den jødiske ortodokse skolen for jenter, der tysk var undervisningsspråket. Som med sine sømferdigheter, ville det faktum at hun behersket flere språk snart bli til stor nytte for Kohút.
I 1942 ble den nylig uavhengige slovakiske staten det første landet under nazistisk kontroll som sendte sine jødiske borgere til de tyskbygde dødsleirene. I en alder av 21 ble Kohút plassert på den fjerde "transporten" - hver med 999 slovakiske jødiske kvinner - som ble sendt til Auschwitz fra Slovakia. Hennes nummer var 4245 og søsterens var 4246.
De første 500 dagene som tvangsarbeidere konstruerte søstrene veier og hjalp til med å bygge krematoriene i Birkenau. Senere, også i Birkenau, jobbet Kohút i "Canada", den lagerlignende kasernen der fanger sorterte og nøye søkte etter jødenes eiendeler etter skjult gull og andre verdisaker.
Mens hun jobbet i Canada, kunne Kohút smugle ut medisiner for å hjelpe venninnen sin, Irena Reichenberg, som var syk med tyfus. Med sorteringsbrakkene ved siden av de brølende skorsteinene til Krematorium IV og V, prøvde Kohút å oppmuntre sine nærmeste til å fokusere på overlevelse. Hun lovet vennene sine at de etter krigen skulle møtes i Bratislavas berømte kaffebarer for en kopp espresso.
"I løpet av tiden i Auschwitz vil jeg si at moren min var optimistisk," sa Areton. "Hun ville beskrevet seg selv som naiv."
Andre halvdel av Kohuts 1000 dager i Auschwitz ble formet av Hedwig Hoess, kona til leirkommandanten Rudolph Hoess, som ba mannen sin om en fange for å hjelpe til med å pleie barna og sy.
Etter å ha brakt en slovakisk jødisk kvinne ved navn Martha Fuchs inn i hjemmet hennes, begynte Hoess å motta syforespørsler fra misunnelige koner til andre SS-offiserer. Fuchs hentet inn flere syersker og syaktiviteter ble flyttet til et verksted i en av administrasjonsbygningene.
"Dette var frøet til syverkstedet," forteller Areton. "Kona til Hoess ba stadig Marta om å" skaffe flere kvinner "til verkstedet."
Så snart Kohút var i stand til der, tok hun søsteren "Katka" inn i gruppen. I løpet av halvannet år av verkstedets drift sydde rundt 40 kvinner kjoler og cocktailkjoler til nazistiske koner. De fleste syersker var jødiske slovakiske kvinner, selv om det var to kommunister fra Frankrike og minst en gresk kvinne i gruppen, forteller Areton.
Ved å bruke ferdighetene hun lærte i sin fars butikk, utmerket hun seg som syerske. Noen av kvinnene kom ikke med de nødvendige ferdighetene, men kollektivet aksepterte dem som en form for solidaritet og motstand.
“Kjoleskaperne” ble behandlet relativt bra, delvis slik at de kunne prestere effektivt og rent. Kvinnene fikk dusje hver uke, og maten ble plassert på sengene, så de måtte ikke kjempe for deres magre daglige rasjoner. Viktigst av alt, de slapp å bli utvalgt for gasskamrene.
For å skaffe seg materiell besøkte Kohút og andre sømmer jevnlige kaserner i Birkenau. Kvinnene kom tilbake til verkstedet sitt med tekstiler, stoffruller og alt mulig tilbehør for å skape moteklær.
Etter flere måneders drift mottok syverkstedet ordrer fra så langt borte som Berlin, og en seks måneders venteliste utviklet seg. Kvinnene hadde mer arbeid enn de klarte å håndtere, og SS-konene belønnet syerskerne av og til med sukker eller en bortskjemt matpakke.
"Min mor sa at kvinnene var profesjonelle og stolte av sitt arbeid," forteller Areton. "De ønsket at arbeidet deres skulle bli sett på som profesjonelt."
Da den røde hæren begynte å nærme seg Auschwitz, forberedte syverkstedfangene å evakuere leiren. De var i stand til å organisere ekstra klær for den kommende «Dødsmarsjen» til Ravensbrück, som fant sted i løpet av århundrets kaldeste januar til nå.
Etter å ha overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz, ble Kohút frigjort fra Malchow, et underleir av Ravensbrück, i Nord-Tyskland. I følge Areton observerte hun morgenen for frigjøringen leirkommandanten - kledd som en sivil - som syklet nonchalant ut av leiren da sovjeterne nærmet seg.
"Kommandanten anbefalte å dra til landsbyen på vestsiden, der amerikanerne var, i motsetning til å falle i sovjetiske hender," sa Areton. "Moren min sa at hun ikke brydde seg om hvem som frigjorde dem, hun var til slutt, etter tre års helvete, fri."
Inntil åtte år siden visste Areton og hans yngre bror, Emil, veldig lite om foreldrenes opplevelser i Holocaust. Med dødsfallet til brødrenes far i 2013, "slo minnerens sluseporter opp", forteller Areton.
Hele artikkelen med flere bikler i The Times of Israel kan leses her.
https://www.timesofisrael.com/sewing-for-survival-the-last-of-auschwitzs-forgotten-dressmakers-dies/
Billedteskt: Berta Berkovich 'Betka' Kohút og hennes familie i 1942, før hun ble deportert til Auschwitz. Berta står, andre fra høyre (Foto: Tom Areton)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar