Å sammenfatte alt i takknemlighet

 Når Jesus innstifter nattverden, tar han brød og vin og takker Gud. Han takker Faderen for brødet som er hans eget legeme, og for vinen som er hans eget blod. Han vet at dette skal gi evig liv til alle dem som Faderen har betrodd ham. Akkurat som ved graven til Lasarus, takker Jesus for at han får være oppstandelsen og livet for hele verden.

Jesus er uendelig takknemlig for at han får arbeide for sin Fars rike, selv om dette innebærer lidelse og død for ham selv. Han takker for at han får gi videre de ordene han har tatt imot av Faderen (Joh 17,8), for at han får åpenbare Faderens navn (Joh 17,6) og for at han får fullføre det oppdraget Faderen har gitt ham (Joh 17,4). 

Alt det Jesus takker for, går i oppfyllelse i hans totale utslettelse og fornedrelse. Han løfter kalken i takknemlighet til Gud, og vinen i kalken er blodet som renner ut av hans åpne hjerte.

Hvis du av og til synes det er vanskelig å takke Gud for alt, kan du minne deg selv om hvordan Jesus bærer hele sitt liv fram som et takkoffer til Faderen. Han konsentrerer hele sin livskraft, sin vilje og sin kjærlighet i en takkebønn. Hvis du vil finne enhet og sammenheng i livet ditt, er det beste du kan gjøre å takke Gud for alt. Det betyr ikke at du skal resignere overfor alt som skjer. Det handler om en grunnleggende tillit til en som vet og forstår alt mye bedre enn du, en som elsker sin skapning og vil den vel.

Det er sannelig verdig og rett å takke Gud alltid og alle steder.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 309

Om å takke Gud under alle forhold

 Det dypeste nivået av tilbedelse er å prise Gud til tross for smerten, takke Gud under prøvelsene, stole på ham når vi blir fristet til å miste håpet, og å elske ham når han virker fjern og langt borte. På mitt laveste er Gud mitt håp. På mitt mørkeste er Gud mitt lys. På mitt svakeste er Gud min styrke. På mitt tristeste er Gud min trøster. (Fotokreditt: Chad Foreman Photography)

- Alane Haynes, til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 9

Så er vi ved veis ende. Salme 100 avsluttes slik: "For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt." Jo eldre jeg blir jo mer forstår jeg hvor avhengig jeg er av Guds nåde. Det er virkelig ikke et munnhell eller en floskel. Det er realiteter. Uten Guds nåde hadde det vært ute med meg - og det gjelder på alle livets områder. Det er nåde at Han fant meg, og det er nåde at Han har bevart meg til denne dag. Når Judas, som beskrives som bror til Jakob, som trolig er den Jakob som var Herrens bror og forstander for menigheten i Jerusalem, skriver sitt brev skriver han "til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus." (Jud v.1) Da er vi også innebefattet!

Bare den som har gjort seg djupe erfaringer med Gud og vært vitne til Hans trofasthet mot slekt etter slekt, kan avlegge et slikt sterkt vitnespyrd: "For Gud er god". Dette 'for' er ikke uten betydning i teksten. Det snakker om erfaring. Det forutsetter noe.

Vers 5 "oppsummerer Hans karakter og inneholder en mengde grunner for lovprisning," skriver den legendariske baptistpastoren C.H Spurgeon i sin tre-binds kommentar til Salmenes bok, og legger til: "Han er god, full av nåde, vennlig, alltilstrekkelig, kjærlig, ja, Gud er kjærlighet. Den som ikke priser Ham for Hans godhet, er ikke god selv!" (C.H.Spurgeon: The Treasury of David.Volume 2. Zondervan, side 234)

Salmen avsluttes med noen innholdsmettede og vidunderlige hebraiske ord, som nesten kjennes 'flate' ut på norsk: "tov" som kan oversettes god, "chesed" som i den oversettelsen jeg bruker (Norsk Bibel 88/07) oversettes "miskunnhet", og "emunah" som på norsk oversettes med "trofasthet". Hver av disse hebraiske ordene har en dybde som ville kreve et eget bibelstudium. Jeg skal her begrense meg til å slå fast at Guds trofasthet er noe som tilhører ikke bare en, men hver generasjon! Den varer fra slekt til slekt. Det er det grunn til å takke Gud for! Når vi ikke er mer i dette liv, strekker Guds nåde og trofasthet ut til neste generasjon! Han tar vare på sine.

Noen sluttkommentarer, til ordene i vers 2: "Tjen Herren med glede. .": Om det er slik som de jødiske lærde vil ha det til, og det er ingen grunner for å betvile det, at det er Moses som er forfatteren av Salme 100 (se min første artikkel), så beskrives Moses som 'Herrens tjener' mer enn noen andre i Den Hellige Skrift. 

Rabbineren Jonathan Sacks, en av de store jødiske lederne i vår tid, ble nylig hyllet i et minneord i The Times of Israel, for sinn innsiktsfulle undervisning når det gjelder Moses. Sacks skriver, her i min oversettelse: "Den høyeste ære som ble tildelt Moses var at han ble kalt 'eved Hashem.' - 'Herrens tjener'. Han kalles dette en gang i forbindelse med sin død (5.Mos 34,5), og ikke mindre enn 18 ganger i Tanakh (Det gamle testamente)." (Rabbi Jonathan Sacks: Covenant & Conversation: The leader as Servant. Korach 5772)

Sacks sier dette om ledere som fungerer som tjenere, her i min oversettelse: "Dette er et bibelsk og dermed et jødisk konsept. Ingen sann leder ivrer etter en slik jobb. Omtrent uten unntak, vegret de store lederne i Tanakh seg for å påta seg en lederrolle. Rabbineren Gamliel oppsummerte dette i et utsagn: 'Kan du forestille deg at tilbyr deg å herske? Jeg tilbyr deg 'avdut', en mulighet til å tjene." (Horayot 10,a-b)

Moses omtales som svært ydmyk. Det synes som om Gud elsker den ydmyke av hjertet. Han ønsker at Hans folk skal tjene Ham, og andre, og Han ønsker at vi skal tjene Ham med glede.

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 7

Dette ordet gir meg hvile og trygghet: "Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før..." (Salme 100,4b) Med andre ord: Det er Gud som har skrudd oss sammen! Han vet hvordan vi er, han kjenner vår personlighet, han kjenner våre svake sider og våre sterke sider og hvor komplisert livet kan være. Som sagt, det gjør meg trygg. Trygg på at han forstår når dagene er onde, og jeg ikke vet hverken ut eller inn. Hvor ofte har jeg ikke hvilt i Jesu ord, om at "hver dag har nok med sin egen plage" (Matt 6,34) Og det er helt OK å være sliten, oppgitt, motløs - Herren forstår. Det er han som har skapt oss, ikke vi selv. 

Det er godt å kjenne til dette verset fordi mange av oss stiller altfor høye krav til oss selv! Det er ikke bare kravene andre møter oss med, de uttalte og de uuttalte, men vi legger også tunge byrder på oss selv, Ofte helt urimelige og urealistiske krav om å lykkes, være flinke, oppmerksomme, pliktoppffyllende, effektive. Så kommer vi til kort, og det igjen skaper så mye skyldfølelse. 

Visste du at menneskets første dag var en hviledag, sabbaten?

Menneskets første dag var altså ikke en arbeidsdag, men en dag for hvile! I Guds rike er det annerledes. Alt starter med hvile.  Hvile fra strevet. C.S Lewis sa ved en anledning: 'Stress kommer ikke fra djevelen. Stress er djevelen!" Så sant dette er.

Gud har skapt oss til å være Hans folk, Hans hjord, og så står det at Han vil gi oss føde! Han sørger for oss: "den hjord han før..." 

Når Jesus forteller lignelsen om den gode gjeteren sier han: "Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite." (Joh 10,9) Jeg liker så godt dette uttrykket: "Og fritt gå inn og ut og finne beite." Kristus er føden vår, vi går fritt inn og ut hos Ham, og hos Ham finner vi alltid det vi trenger.

Salme 23,2: "Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile."

fortsettes

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 6

Så er vi kommet til det tredje verset i Salme 100, og vi skal i dag stanse ved den første delen av dette verset, som lyder slik: "Kjenn at Herren er Gud..." Ordet som på norsk oversettes med 'kjenn' er det hebraiske ordet 'yada', som uttales: 'yaw-dah', som betyr 'å kjenne på den mest intime måte', som et ektepar kjenner hverandre. Det er altså ikke først og fremst tilegnet kunnskap det er snakk om, men personlig kjennskap gjort gjennom egne erfaringer. 

Kong Salomo setter ord på dette på denne måten: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette." (Ord 3,5-6)

Å la seg inspirere av andres erfaringer er vel og bra, men vi kan ikke leve av dem. Vi må gjøre oss egne erfaringer med Herren. Da vokser vi i troen. En ting er å høre om Herrens trofasthet, noe helt annet å erfare den i eget levd liv. Det er derfor Salomo understreker at vi ikke skal stole på vår forstand, for menneskelig kløkt er begrenset. Det er når vi har med Gud å gjøre at det umulige blir mulig. Gud er underets Gud. Så er det slik, sier Salomo, at Gud kan erfares på alle livets områder! Gud kan erfares på alle  våre veier. Altså ikke bare på de gode dagene, men også på de onde. Det er kanskje da, på de onde dagene, at vi gjør de djupeste erfaringene av Gud, for da er vi mest avhengig av Ham. Vår største utfordring, er nemlig ikke vår svakhet og skrøpelighet, men vår menneskelige styrke! Klarer vi alt selv, hvorfor trenger vi Gud da?

Vi gjør oss erfaringer av Gud i den djupeste dalen og i mørket, og på høydene og i sin lyseste sommernatten.

fortsettes

Salme 100 - takksigelsens hemmelighet, del 5

 "... kom frem for hans åsyn med jubel..." (Salme 100,2b) Når staretsen Serafim av Sarov (1759-1833) møtte mennesker hilste han dem med ordene: 'Min glede'. Det vakte forundring hos de som fikk en slik livsbejaende hilsen. Men på denne måten gjenkjente og anerkjente han det Gudsbildet som finnes i alle mennesker. Og mennesket er skapt til å være bærere av Den Hellige Ånd! Som Guds barn bærer vi Helligånden med oss ut til andre mennesker. "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv." (1.Kor 6,19/2011 oversettelsen)

'Usigelig glede', er tittelen på en bok om dåpen i Den Hellige Ånd, skrevet av den anerkjente teologen og pastoren Martyn Lloyd-Jones og når Oxford-professoren C.S.Lewis skulle skrive en bok om sin omvendelse fra ateisme til en levende kristen tro, valgte han å kalle den: 'Overrasket av gleden'. Så sant: Den Hellige Ånd og glede er synonyme, for Ånden er gleden manifestert. Det er tre sikre kjennetegn på at Den Hellige Ånd er tilstede: Myke hjerter, tørst og glede!

I sammenheng med si avskjedtale sier Jesus: "Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen , og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere." (Joh 16,22)

En av disiplene til Serafim av Sarov setter ord på hvordan det var å be sammen med sin åndelige far: "En uendelig følelse av velbefinnende, et eiendommelig ukjent velbehag, en forunderlig lykke fyller hjertet mitt." Dette var en direkte følge av at Serafim hadde møtt GLEDEN - et annet ord for Den Hellige Ånd. 

Det er med denne gleden - født av Ånden og gitt næring av Ånden - vi skal komme frem for Gud, skriver han som skrev Salme 100. For det sømmer seg! Ikke med dysterhet, men med jubel. Ikke som noe vi presterer av oss selv, ved å ta oss sammen, men ved å drikke djupt av Ånden - la oss fylle, igjen og igjen til livsens vann renner over! 

Noe av det jeg misliker sterkt er når de som leder gudstjenesten begynner slik: "Er vi glade dere?" Som om glede kan produseres via anstrengelser! En slik glede er det ikke bare Herren som gjennomskuer. Det synes utenpå. Gleden og jubelen det her er snakk om skapes kun ved at vi berøres av Den Hellige Ånd. Jubelen og glede kommer innenfra! Fra djupe kilder.

fortsettes

Salme 100 - og takksigelsens hemmelighet, del 4

 "Tjen Herren med glede, kom fram for hans åsyn med jubel." (Salme 100,2) Den djupe gleden har indre kilder. Den vaker ikke på overflaten, men lodder djupt. Det finnes en glede som bare gis når man søker Guds ansikt, når man tar seg tid til å mettes av Hans skikkelse, når man har bosatt seg i skyggen av Den Høyeste. Kong David setter ord på dette: "Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet." (Salme 16,11) 2011-oversettelsen oversetter dette verset slik: "... hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd."

Det andre verset i Salme 100 begynner med det hebraiske ordet 'ivdu'.som i vår norske oversettelse oversettes med 'tjen'. Ordet 'ivdu' kommer av rotordet 'slave' eller 'tjener', og portretterer ideen om arbeid eller det å tjene noen. Ingen av disse ordene korresponderer eller synes attraktive når det gjelder vår moderne tids mentalitet. Arbeid er greit nok, men slave eller tjener? Det moderne mennesket vil være fri og gjøre hva det vil. Det moderne mennesket vil ha posisjoner og titler. 

Men Bibelen portretterer ideen om 'den lidende tjener' - Messias, som også er vårt store forbilde. Sann ydmyket er i praksis å ta den bakerste plassen, den siste. "Men Jesus kalte dem til sg og sa til dem: Dere vet at de som gjelder for å være fyrster for folkene, hersker over dem, og deres menn bruker makt over dem. Slik skal det ikke væreblant dere, men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted." (Mark 10,42-45) 

Profeten Jesaja gir oss fire sanger om Herrens lidende tjener. Jeg foreslår at du tar deg tid til å lese dem sakte og dvele ved dem. Du finner dm her:

Jes 41,1-9;Jes 49,1-6;Jes 50,4-9 og Jes 52,13-15. Den fjerdde sangen fortsetter i kapittel 53,1-12.

Den lidende tjeneren er vårt fremste forbilde.

Men Bibelen portretterer også ideen om Herrens tjener eller tjenerinne. Jeg nevner Abraham, Isak, Jakob, Moses, Josva, David, Paulus, Peter, Jakob og sist men ikke minst Maria, Jesu mor som omtaler seg selv slik: "Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!" (Luk 1,38) Paulus beskriver seg selv som en slave, eller tjener for Kristus, det vil si et menneske som er helt og holdent overgitt til Kristus, slik at Kristus er blitt hans ett og alt.

Akkurat slik skal vi komme fram for Gud: som tjenere!

fortsettes

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 2

Vi har lyse fremtidsutsikter! Hele jorden og kosmos skal en dag fylles med lovsang! Herrens herlighet skal dekke jorden! Visst skal jorden bli ny! Det sier Guds ord. 

Allerede nå gjenlyder hele kosmos av lovsang fra hærskarer av engler. Jorden er full av alle slags skapninger, og den fremste skapningen av dem alle - mennesket - som lovpriser Herren. Det er bare å ta en tur ut nå i daggryet og høre de første fuglene som synger, så forstår du at hele skapningen lovpriser Skaperen!

"Den store og allmektige Gud er enestående i sin skapermakt. Alt som lever er skapt av Ham, alt kommer fra Ham. Derfor roper engelen: 'Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene!' Hvem kan beskrive Hans storhet! Som svar på en slik oppfordring kan vi egentlig bare falle ned og tilbe: Ja, Gud er stor, allmektig og herlig er du! Bare synet av det vidunderlige skaperverket burde være nok til ar vi lovpriser Ham....Universets stjernevrimmel forteller oss om Guds ufattelige makt og herlighet. Når vi betrakter den og hører om den, blir vi uendelig små overfor Herren og Hans allmakt. 'Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, og som kaller dem alle ved navn. På grunn av hans veldige styrke savnes ikke en.' (Jes 40,26)" (M.Basilea Schlink: La oss tilbe Herren, (s.24-25)

Derfor begynner salmisten som skrev denne takksigelsessalmen med ordene: "Rop med fryd for Herren ALL JORDEN..." (v.1) Vi finner det samme uttrykket i Salme 66,1 og 98,4. 

"Himlene (merk flertall) forteller Guds ære," synger David i Salme 19, og legger til i poetisk språk: "hvelvingen forkynner hans henders verk. Den ene dagen lar sin tale strømme fram til den andre, og den ene natten forkynner den andre sin kunnskap. Det er ikke tale, det lyder ingen ord, deres røst høres ikke. Men målesnoren deres er gått ut over hele jorden, deres ord til jordens ender. I dem har han reist et telt for solen. Den er lik en brudgom som kommer ut av sitt kammer, deb gleder seg som en helt til å løpe sin bane. Fra himmelens ender går den ut, og til dens ende gjør den sitt omløp. Ingen ting er skjult for dens hete." (Salme 19,2-7)

Når jeg leser disse ordene kommer jeg til å tenke på ordene fra Kol 1,16b-17: 

"Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham."

At alt er skapt av Den treenige Gud kjenner vi fra skapelsesberetningen, men har vi virkelig tenkt over og dvelt ved det faktum at hav og himmel og jorden med alt dets liv er skapt TIL HAM? Og "BESTÅR VED HAM." 

Det gjør naturen til et bønne-og lovprisningsrom, og kristne burde være de første og ivrigste miljøvernforkjempere! Vi skulle glede og fryde oss over den jord Herren har skapt til seg, til Hans ære. Det gjør alltid noe godt med meg å komme utendørs, ut i lovprisningsrommet.

"For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene." (Jes 55,12)

En dag skal Guds Lam tilbes av hele skapningen, fra alle stammer, tunger og ætter - hvilken dag det skal bli. Da er hele skaperverket med i lovsangskoret, men vi opplever allerede en forsmak av dette nå.

fortsettes

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 1

Ifølge både jødisk og kristen tradisjon tilbake til urkirken ber May Sissel og jeg salmer fra Salmenes bok hver dag. Tidebønnsboken vi bruker gjør at vi ber oss gjennom alle de 150 Salmene hver måned, om vi ber alle dagens tidebønner. Det er en enorm rikdom å be Guds ord ved å følge tidebønnenes gode rytme. Her om dagen oppdaget vi at våre jødiske venner ber Salme 100 hver dag - unntatt på sabbaten og på helligdager - som et uttrykk for takknemlighet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på denne salmen:

Salmenes bok er delt inn i fem bøker. Bok fire består av Salmene 90-106. Ifølge den jødiske vismannen Rashi, at Salmene 90-100 er skrevet av Moses. Hver salme relaterer nemlig til de velsignelsene Moses ga til hver av Israels stammer, slik de er beskrevet 5.Mosebok 33. 

Salme 100 tilskrives Asjer-stamme. Aser betyr 'velsignet' eller 'lykkelig'. Når patriarken Jakob velsignet han sin sønn Aser med følgende ord: "Asjer - hans brød skal bli rikelig, kongelige retter har han å gi." (1.Mos 49,20)

I 5.Mos 33,24 kan vi lesecden velsignelsen Moses lyser over Asjer: "Og som Asjer sa han:Velsignet framfor sønner være Asjer! Må han være den kjæreste blant sine brødre og dyppe sin fot i olje." 

Kanskje ikke så underlig at nettopp Asjers navn knyttes til Salme 100, når salmen handler om en overflod av takknemlighet til Gud. Ifølge jødiske rabbinere refererer Salme 100 til takksigelses-offeret - det eneste av offerhandlingene som vil bli ofret i den messianske tidsalderen. 

Salme 100 begynner med tanken om at lovprisning kan være høylydt! "ROP med fryd for Herren all jorden!" (v.1)

Det hebraiske ordet som oversettes med 'rop' i den norske oversettelsen er 'roo-ah'. Ifølge Strong's Concordance er dette et billedlig uttrykk som betyr at 'ørene deles uten lyd', som igjen betyr et rop for å alarmere eller som et gledesutbrudd, blåse i en lur, ødelegge, lage en frydefull lyd, seiersrop.

Noen vil føle seg ukomfortable med at man skal ROPE til Herren, men om vi tenker oss litt om, er ikke det noe mer underlig enn at vi roper av begeistring på en fotballkamp eller en konsert! 

Dette er den formen for hyllingsrop som fant sted da Jesus red inn i Jerusalem. "Men da han nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i glede å love Gud MED HØY RØST..." (Luk 19,37)

Så lovprisning kan være både stillferdig, men også høylydt. Begge deler hører med.        

"JUBELROPET RUNGER....  Halleluja! Halleluja1"

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 43

 Glede og fred hører sammen! Igjen oppmuntrer Paulus sine venner i Filippi til å være glade: "Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: Gled dere." (Fil 4,4)  Ikke en utenpåklistret glede, men som en Åndens frukt, på tross av omstendighetene. Paulus skriver jo dette mens han sitter i fengsel i Rom: "Men Åndens frukt er ... glede." (Gal 5,22) Og apostelen kobler denne Herrens glede sammen med en erfaring av djup fred: "Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (v.7) 

Hvis glede og fred er kjennetegnet på et sunt kristenliv, må vi spørre hvorfor den er mangelvare i mange kristnes liv? Hva er det som stjeler gleden og freden fra oss? Det er tydelig at Paulus kjenner godt til denne utfordringen! Svaret er: bekymringer! Bekymringer tar kvelertaket på både gleden, freden og frimodigheten. Hva er så botemiddelet? Bønnen! "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." (v.6) 

Jeg merker meg at Paulus beskriver ulike bønneformer i dette verset. Han skriver om både bønn, påkallelse og takksigelse. 'Bønnens hus har mange rom,' er tittelen på en bok av Edin Løvås. Og slik er det! Bønnen har mange former, noe for en hver tid og anledning og personlighet.                     

"Påkallelse er mer enn bønnfallelse og antyder intenst alvor i vedvarende bønn - ikke for å oppnå fortjeneste ved bruk av mange ord, men for fullt ut å legge sin sjels byrde i Guds hender. Bønn og fred er nøye forbundet. En som tillitsfullt betror Kristus sine bekymringer istedenfor å gå og engste seg, vil erfaare Guds fredsom beskytter mot bekymringer." (Bibelen Guds Ord Studieutgave. Bibelforlaget 2.utgave 2018, side 1555)

Det manglet ikke på bekymringer for de kristne i Filippi. Selv det å være et menneske, å være så sårbar overfor farer og forandringer i dette liv, er i seg selv noe som kan medføre bekymring. Fred er derimot en frukt av bønnen. 

Paulus legger vekt på at vi kan legge alt framfor Gud i bønn. Det er ingen ting som er for stort for Guds makt, og ingen ting som er for lite for hans kjærlige omsorg.

Vi kan bringe våre bønner og påkallelser framfor Gud. Vi kan be for oss selv, og vi kan be for andre.

Paulus legger også vekt på bønn med takksigelse. Noen har sagt at den som er en kristen skal føle at hans liv er på en måte som strekningen mellom gårsdagens og dagens velsignelser. Bønnen bør derfor også være en takksigelse for selve det privilgium at vi kan be til vår Far i Jesu navn. Jesu Kristi blod har banet veien like til Guds trone. Paulus presiserer også at vi skal takke Gud for alle ting under alle forhold, både glede og sorg. Dette innebefatter to ting: takknemlighet, men også full underordning under Guds vilje. Det er bare når vi har full tillit til at Gud lar alle ting tjene oss til det gode, at vi kan ha den fulle takknemlighet som bønn i tro krever.

Resultatet av bønn i tro er at Guds fred vil stå som vaktposter omkring vårt hjerte. Det er interessant at det ordet Paulus bruker her - 'phrourein', er et militært uttrykk for å stå på vakt. Denne Guds fred, sier Paulus, overgår all forstand. Det betyr ikke at Guds fred er noe så dunkelt at menneskesinnet ikke kan fatte den, selv om om også det er riktig. Det betyr at Guds fred er så dyrebar at menneskesinnet, med all sin dyktighet og kunnskap, aldri kan klare å få den til selv. Det er kun Guds gave. Veien til fred er at vi i bønn overlater oss selv og alle vi er glad i, i Guds kjærlige hender.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 5

Apostelen Paulus er full av takknemlighet når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi. Da er det helt naturlig at også hans bønner er fulle av takksigelser. Det er lett for at bønnene våre blir fulle av 'akk' i stedet for 'takk'. Derfor er det mye visdom i å finne noe å takke for, og for Paulus var ikke det vanskelig når det kom til vennene i Filippi. Hver gang han tenkte på dem, skriver han, takket han Gud for dem! 

"Alltid når jeg ber for dere, gjør jeg min bønn for dere alle med glede." (Fil 1,4)

Ikke bare for noen, men for alle. Det finnes alltid noe i hvert eneste menneske som man kan takke Gud for. Det gjelder å finne det. Det er så lett å fokusere på det negative. Så let etter noe du kan takke for og velsigne selv de menneskene som synes vriene og vanskelige. Takksigelse gjør det mye vanskeligere å manipulere når vi ber.                                                                                                                             

Men dette med takksigelse er ikke så enkelt som det høres ut som! Vi er jo så ivrige etter å be for ting, at det å takke er vanskeligere. Jeg har prøvd med en 'takksigelses-stund' på noen av mine bønneseminarer som jeg har holdt i ulike menigheter. Etter å ha bedt for ulike ting, så har vi avsatt tid til til at vi bare skal takke og ikke komme frem med bønnebegjæringer til Herren. Det går bra noen få minutter, men så skjer det som ikke skulle skje: under takksigelsesstunden er det noen som begynner å be for et eller annet. Ikke det at det er noe galt i å komme frem med våre bønnebegjæringer for Gud, men tiden var jo avsatt til å takke! Kanskje må vi øve oss i å takke, for jo mer vi takker, jo mer blir takksigelsen en del av bønnespråket vårt. 

Det andre apostelen Paulus holder frem er gleden han har når han minnes filipperne: "Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn med glede." (Fil 1,4)

Takknemlighet skaper glede! "Et glad hjerte gir god legedom, men en motløs ånd tar margen fra benene." (Ord 17,22) og "Et glad hjerte gjør ansiktet lyst, men hjertesorg bryter ånden ned." (Ord 15,13) Jo mer vi takker, jo gladere blir vi.

Hva er det Paulus takker for og gleder seg over når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi? Det er først og fremst dette: "For fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet." (Fil 1,5) Det er dette som virkelig betyr noe: arbeidet for evangeliet. 'Evangelion' er et gresk ord som betyr: 'gode nyheter'. Gode nyheter om hva da? Om Guds rike, De gode nyhetene apostlene forkynte, alle som en, var de gode nyhetene om Guds rike. Den kristne forsamlingen i Filippi brukte all sin tid og alle sine ressurser på å spre de gode nyhetene om Guds rike. Dette Riket var diamentralt motsatt av det romersk imperiet, og hadde helt andre verdier og lover.

fortsettes 

Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 6

Vi har nå kommet til den fjerde bønneformen som nevnes i 1.Tim 2,1:

4. TAKKSIGELSE

Min erfaring er at dette er den vanskeligste bønneformen. I mange år har jeg ledet bønnedager. Da har jeg prøvd noe som hver eneste gang går galt! Etter å ha bedt konkret og målbevisst for ulike bønneemner i grupper, har jeg utfordret disse gruppene til å bruke litt tid på å takke Gud. Jeg har sagt at de ikke får be om noe som helst, bare takke. De første minuttene går det bra. De fleste finner noe de kan takke Gud for, men så begynner en av deltagerne å be. Da har jeg stanset vedkommende, og minnet ham eller henne på at de ikke skal be, bare takke. Så går det greit en liten stund, før en annen begynner å be om noe. Det er ikke lett dette, enda vi har mye å takke for, om vi bare tenker oss om.

Datteren til den kjente apologeten, Ravi Zacharias, som nylig gikk hjem til Gud, fortalte i et minneprogram om faren, at det aller første han gjorde når han våknet om morgenen, var å takke Gud. Det skal jeg jammen prøve, tenkte jeg. Det gikk ikke så bra. Jeg måtte ta meg i at det første jeg gjorde når jeg våknet om morgenen, var ikke å si takk. Som regel handlet det om et bønnebegjær jeg delte med Herren.

Men dette skal jeg øve på, slik at det blir en god vane! En hellig vane.

For takknemlighet er et eget bønnespråk. Og det gjør noe med deg når du begynner å takke. Da stifter vi bekjentskap med gleden i Herren, den gleden som er vår styrke.

Hebreerbrevets forfatter oppmuntrer oss. og dette er virkelig ord rett inn i vår egen tid, hvor alt rystes:

'Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud.' Hebr 12,28.

Vår takkebønn er nært knyttet til Herrens måltid. Ordet som brukes for takkebønn er 'eucharisteo', som igjen kommer av ordet 'eu' som betyr 'vel' og 'charizomai' som betyr 'å gi rikelig'. 11 av de 39 gangene ordet forekommer i Det nye testamente omtaler det deltagelse i Herrens måltid, i nattverden, mens det de andre 28 gangene beskriver lovprisningsordene rettet mot Gud. Fra det andre århundre ble derfor ordet 'eukaristi' det vanligste uttrykket for nattverden.

En bønnemodell blir beskrevet for oss i Salme 100:

'Gå inn gjennom Hans porter med takkesang, og inn i Hans forgårder med lovprisning.' v.4.

Det er rett begynnelse: Ikke akk, men først takk, så lovsang.

fortsettes

Takkebønn for latteren

Å, du min herlige herre som har gitt meg så mye glede i mitt liv, jeg får lyst til å smile når jeg ser dine uttallige velsignelser.

Mine øyne smiler når jeg ser sultende barn få mat. Min gamle munn smiler når jeg ser folk bli klar over at du søker dem. 

Ofte, Herre, åpner jeg munnen og fyller den med latter, når jeg, sammen med søstrene, ser hva du virkelig er. Og hver dag ler vi med den gleden du gir oss under vår lovsang til deg.

Takk, Herre, for denne fantastiske, glade latteren.

Amen

- Moder
 Teresa, gjengitt i boken 'Raus rasteplass side 100.

Takk for alt

Amerikanerne feirer 'Thanksgiving' i dag. Jeg vil benytte anledningen til å takke for min kone, min dyrebare skatt, som står ved siden av meg i både gode og onde dager. May Sissel er en støtte i stormen, sollyset i den grå novemberdagen, vennlig, hjelpsom, morsom, vis, dyktig, snill, og veldig vakker. Hun er tryggheten min når alt vakler. Jeg gleder meg over hver eneste dag vi får sammen.

Hun har gitt meg to barn: en datter og en sønn, som vi begge er veldig glad i. De har gitt så mye glede, latter, lykke. Stolt av dem. Jeg gleder meg over at Benedicte har fått en god mann, og de har skapt sitt eget hjem.

Jeg gleder meg og takker Gud for vår trofaste Poirot, usvikelig hengivenhet. Jeg kaller vår Wheaton terrier 'konsentrert kjærlighet på fire bein'.

Jeg takker Gud for alle vennene våre, forbederne, de som står sammen med oss i tjenesten. For huset vårt, hjemmet som May Sissel skaper, med levende lys og blomster på bordet, for sengen min. For maten vi spiser.

Jeg takker Gud for Frelseren, for syndernes forlatelse, for evig liv, for Guds rause nåde. For Bibelen, for korset, blodet og oppstandelsen.

Jeg takker Herren for livet. Dette merkelige livet.

Å forsone seg med livet slik det ikke ble

Jeg har lagt en liten lapp inn i permen på Bibelen min. På den har jeg skrevet følgende setning:

"Å forsones med livet som det ble."

Jeg arbeider mye med den setningen for tiden. Derfor har jeg ingen konklusjon å komme med. Dette er en prosess. En utfordrende og til dels vanskelig prosess.

For vi har alle drømmer. Vi har alle planer. Vi har alle ønsker. Vi bærer alle på lengsler. Det er bra. Det trenger vi.

På noen sekunder kan alt snu. Det kan komme som et stormvær, noe som har bygget seg opp over tid. Eller det kan komme uten noen som helst forvarsler. Og legge drømmer og planer og lengsler i grus.

Så denne setningen er blitt et prosjekt. Jeg tar frem lappen i ny og ned og tenker. Ber. Skriver litt.

Det første som har kommet til meg er: takknemlighet for det som har vært.

Det er så mye å være takknemlig for. Alle menneskene jeg har møtt. Alle disse spennende menneskene. Deres livshistorier. Smilene deres. Begeistringen de delte med meg.

Alt jeg har lært. Fra disse menneskene. Fra erfaringer jeg har gjort meg selv. Fra tabber jeg har gjort. Feil jeg har begått. Alt jeg har fått gjennom lesningen av Bibelen. Gjennom bønnen. Gjennom Åndens åpenbaring.

Alt jeg har sett. Av land. Av kunst. Under et stjernestrødd himmelhvelv. Natten som ble dag. Daggryet. Himmelen som rødmer mot kveld. Alle dyrene. Blomstene.

Alt jeg har hørt. Av ord. Stemmer. Musikk.

Kjærligheten og omtanken jeg har fått. Alle klemmene. Kyssene fra min kone.

Alt dette - og mer til - som har beriket meg.Gjort livet så uendelig vakkert.

Ikke noe av dette har jeg mistet. Jeg bærer det med meg. Så rik jeg er!

Så får jeg jobbe videre med det som det ikke ble noe av - eller blir noe av. Alt det som sykdommen setter begrensninger for. Med sorgprosessene.

Kjære Gud, jeg har det godt

De siste dagene har en setning fra en gammel kveldsbønn levd sitt eget liv i meg: 'Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått..."

Så sant det er! Tenk på alt som vi 'har fått. Et liv, et hjem, en familie. Brød, klær, venner. En frelser, evig liv. Fred og frihet. Bibelen.

Nå - i dag - med 23 kalde grader når jeg våkner - takker jeg for vedovnen vår og ved til å varme opp huset. For den varme tekoppen, for genseren jeg fikk i gave. For at jeg lever, selv om kroppen krangler, muskler som er stive og lite bevegelige og smertene er intense, og jeg er ustø.

- Takk for alt som jeg har fått!

Jeg har lært at jeg kan komme frem for Gud med alle ting: "Vær ikke bekymret for noe. men la i alle ting bønnemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk." (Fil 4,6)

"... og bønn med TAKK."

Der har vi det! Takknemlighet.

Vi har så mye å takke for.

Hva har du å takke for i dag?

La oss være veldig konkrete og praktiske i vår takksigelse til Gud i dag.

Men jeg er ikke enig med Margrethe Munthe i alt hun har lært oss å be om og takke for. Det er en linje i denne bønnen som ikke er sann, og som har skapt så mye vondt og usikkerhet i mange barns liv. Vi har lært barna å be:

"Kjære Gud, gå aldri fra meg ..."

La det være sagt klart og tydelig: GUD GÅR ALDRI FRA ET BARN!

Han har til og med engler som passer på dem og Guds rike hører slike til.

Så når barna våre var små lærte vi dem dette:

"takk at du går aldri fra meg."

Gleden i Herren er deres styrke

I går traff jeg en mann som har levd et tøft liv. Jeg skal ikke røpe hans navn, men jeg kjenner litt av hans historie ganske godt. Han var ut og inn av kasjotten i mange år. Det lokale politiet mente han hadde rekord i antall døgn han hadde tilbrakt der. For fyll og fanteri.

Men så skjedde det noe. Denne personen møtte Jesus og alt ble forandret. En dag jeg traff ham spurte jeg om han kunne tenke seg å la seg intervjue for lokalavisa, og det ville han. Forutsetningen var at vi skulle spørre på politistasjonen for å høre om noen av de som hadde buret ham inne kunne tenke seg å møte ham. En av de som hadde arrestert ham en rekke ganger, en politiinspektør, sa seg villig til det, og denne personen fortalte om sitt liv og den store forandringen som hadde skjedd i hans liv den dagen han møtte Jesus. Politiinspektøren var grepet, men tvilte vel litt på om dette ville holde. Men det har det virkelig gjort. Dette er mer enn 30 år siden!

Det hender vi slår av en prat når vi møtes. I går spurte han om hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte at jeg hadde fått Parkinsons, og min venn ble oppriktig lei seg. Vi snakket litt frem og tilbake om hvordan det arter seg, og så sa han plutselig:

"Jeg har vært mye syk, og hatt mye vondt. Noen ganger har jeg opplevd å bli helbredet, andre ganger har jeg bare måtte bære min lidelse. Men en ting er sikkert, Bjørn Olav, det er gleden i Herren som er vår styrke!"

Da kom tårene mine. Tenk det! Der står mannen som gjorde politiinspektørens tvil til skamme, og har levd rusfri og med Jesus alle disse årene, og som sannelig har fått prøvd litt av hvert, og blir min åndelige veileder denne dagen!

Selvsagt har han rett, aldeles rett. Det er virkelig gleden i Herren som er vår styrke midt i vår svakhet.

"... gleden i Herren er deres styrke..." (Neh 8,10)

Denne mannens vitnesbyrd er samtidig et sterkt vitnesbyrd om Guds nåde og store trofasthet.

Jeg gikk glad og lettet fra butikken i går ettermiddag.

Wigglesworth om helbredelse

Den legendariske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth (bildet), fikk en dag spørsmål om han kunne anbefale en god bok om helbredelse.

Han brukte ingen tid på å tenke seg om før han svarte:

"Hva er galt med Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Det er det beste som finnes om helbredelse. De er fulle av tilfeller som viser Jesu vidunderlige kraft. De vil aldri slå feil i det å få Guds gjerninger til å skje, dersom folk bare vil tro på dem."

Medfølelse var en viktig motivering når Wigglesworth ba for syke:

"Han gråt ofte når han fikk se og høre om de desperate livssituasjoner til mange av de som ba ham om forbønn. Noen ganger var hans gråt så intens og inderlig at en hel forsamling endte opp med å gråte sammen med ham. Det fortelles gjentatte ganger i evangeliene om Jesu medfølelse. Fordi Wigglesworth var full av Kristi Ånd, kunne han også tjene i den samme Ånd."

En annen motivering for Wigglesworth når det gjaldt helbredelse var at Wigglesworth var opptatt av Guds ære. Han var alltid påpasselig med å gi Guds nåde og kraft æren for ethvert frelsesunder, hver helbredelse eller befrielse.

Begge historiene er hentet fra George Stormint: "Wigglesworth . en mann som vandret med Gud."

Å overvinne sitt humør

"Er vi dømt til å være passive offer for våre humørsvingninger? Må vi si: 'Jeg har det kjempebra i dag' eller 'Jeg har det elendig i dag' og kreve at andre skal holde ut med humøret vårt?

Selv om det er svært vanskelig å styre sitt humør, kan man så smått beseire det ved å leve et disiplinert åndelig liv. Det kan hindre oss fra å agere ut fra det humøret vi måtte ha. Vi har kanskje ikke lyst til å stå opp om morgenen etter som vi ikke kjenner for at livet er verd å leve, for ingen elsker oss og jobben vår er bare trist. Men om vi står opp på tross av dette og tar oss tid til å lese Bibelen, be med Salmene og takke Gud for den nye dagen, slipper kanskje humøret taket på oss."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Syting

"Syting er forårsaket av elendighet og kan byttes ut med doxologi (lovprisning). Syting avler syting og doxologi avler doxologi. Når noen ikke beklager seg over et problem som plager ham, men heller lovpriser Gud, blir djevelen frustrert og går bort til noen andre som klager, for å gjøre det slik at det blir enda verre for ham. Du skjønner, jo mer man klager, jo mer elendighet skaper man.

Noen ganger bedrar djevelen oss slik at vi ikke er i stand til å være fornøyd med noe; men man kan feire alle ting på en åndelig måte, med doxologi, og sikre Guds konstante velsignelse."

- Hellige Paisios av Athos.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen