"Å forsones med livet som det ble."
Jeg arbeider mye med den setningen for tiden. Derfor har jeg ingen konklusjon å komme med. Dette er en prosess. En utfordrende og til dels vanskelig prosess.
For vi har alle drømmer. Vi har alle planer. Vi har alle ønsker. Vi bærer alle på lengsler. Det er bra. Det trenger vi.
På noen sekunder kan alt snu. Det kan komme som et stormvær, noe som har bygget seg opp over tid. Eller det kan komme uten noen som helst forvarsler. Og legge drømmer og planer og lengsler i grus.
Så denne setningen er blitt et prosjekt. Jeg tar frem lappen i ny og ned og tenker. Ber. Skriver litt.
Det første som har kommet til meg er: takknemlighet for det som har vært.
Det er så mye å være takknemlig for. Alle menneskene jeg har møtt. Alle disse spennende menneskene. Deres livshistorier. Smilene deres. Begeistringen de delte med meg.
Alt jeg har lært. Fra disse menneskene. Fra erfaringer jeg har gjort meg selv. Fra tabber jeg har gjort. Feil jeg har begått. Alt jeg har fått gjennom lesningen av Bibelen. Gjennom bønnen. Gjennom Åndens åpenbaring.
Alt jeg har sett. Av land. Av kunst. Under et stjernestrødd himmelhvelv. Natten som ble dag. Daggryet. Himmelen som rødmer mot kveld. Alle dyrene. Blomstene.
Alt jeg har hørt. Av ord. Stemmer. Musikk.
Kjærligheten og omtanken jeg har fått. Alle klemmene. Kyssene fra min kone.
Alt dette - og mer til - som har beriket meg.Gjort livet så uendelig vakkert.
Ikke noe av dette har jeg mistet. Jeg bærer det med meg. Så rik jeg er!
Så får jeg jobbe videre med det som det ikke ble noe av - eller blir noe av. Alt det som sykdommen setter begrensninger for. Med sorgprosessene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar