Ei hand og holde i

Herre, jeg husker handa til faren min. Den var så god å holde i. Det faste grepet var så trygt. Og fanget hans hadde alltid plass til meg, og det var så godt å bikke hodet mitt inn til brystkassa hans. Han hadde slik ro, ikke noe kav og mas, men et hvilende blikk. Jeg husker de gode øynene hans.

Nå er det 47 år siden du hentet ham hjem. Jeg var bare så vidt 13. Det kjentes tungt, Herre, og det kjentes tungt i mange år. Veien ble lang å gå, uten handa til far min.

Jeg savner ham ennå, Herre. Jeg kjenner vemodet og savnet i bringa mi.

Takk for faren min, Herre. Jeg kunne ikke fått noen bedre far. Nå går jeg til hans grav og takker. For ham og for mor. Det hender jeg gråter litt ved deres grav. Av glede og sorg.

Så lenge noen husker oss, er vi ikke borte, sa Fiske, biskopen i Hamar. Så sant det er. Jeg glemmer ikke deg, far.

Nå holder jeg handa til kona mi.
Det er også godt. Gå hand i hand gjennom livet. Gjennom glede og sorg og savn. Dele liv. Det er det beste som finnes.

Alle trenger vi ei hand. Ei hand å holde i når vi blir født. Et kyss på kjakan. Ei hand å holde i vår vi dør. Et kyss på kjakan.

Og så holder du handa mi, Herre.
Du strakte den ut og greip tak.
Det er ikke jeg som holder deg.
Det er du som holder grepet.
Du slipper meg ikke.
Handa di blir ikke vissen av døden.
Den er sterk og opprettholder alt.
En dag blir handa mi slapp.
Da drar du meg ut av tiden
og inn på fast grunn - i evigheten.

Billedtekst: Min far, Aksel Olav, holder Bjørn Olav. Det er tatt i hagan vår. Jeg tror det er første skoledag. Da var handa til far min god å holde i.