Så dumt det er å dømme andre etter enkelte ytre tegn og indisier! Vi ser jo bare fasaden og vet ikke hvilken innstilling som skjuler seg bak den. Samme ytre handling kan hos den ene ha positive fortegn og hos den andre negative. Det kommer an på om handlingen springer ut av kjærlighet eller egoisme.
Fariseerens faste tjente bare til å gjøre ham enda mer oppblåst. Helgenenes faste var en følge av deres hunger etter Gud. Det er bare Gud som vet om han skal sette pluss- eller minustegn.
Den som virkelig har lært kjærligheten å kjenne, har ikke lenger noe behov for å dømme andre. Da vet man at den indre virkeligheten ikke kan måles. Den sanne kjærligheten sammenligner seg aldri med andre. Den sammenligner seg bare med seg selv, og ser at den alltid er for liten, og at skylden aldri blir betalt.
Fariseeren og tolleren lever i to adskilte verdener. Likevel er det bare en tynn vegg som skiller dem. Fariseeren kan når som helst bli toller. Det er nok at han viser sin fariseisme til Gud. Da blir selve fariseismen en dør som Guds nåde strømmer inn gjennom. Fariseeren kan gå ned fra pidestallen og si: "Gud, se hvilken fariseer jeg har vært. Vær nådig mot meg, jeg er en synder!" Hvis fariseeren gjør dette, blir han tollerens bror. Og så kan de gå rettferdige hjem, hånd i hånd.
- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 225.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar