Når Luther fant tilbake til den bibelske læren om Rettferdiggjørlsen ved troen alene, fikk mange mennesker åndelig hjelp til å komme ut i frihet. Reformasjonen kom som et åndelig vårvær som brakte med seg fornyelse og gjenoppdagelse av mange bibelske sannheter. Alt dette takker jeg Gud for. Det er en del av min åndelige arv, som jeg ønsker å ta vare på og som jeg ikke fornekter.
Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid. Den var ikke bare nødvendig, den var uunngåelig, og det er mange faktorer som førte til den.
Men nettopp fordi Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid, vil vi også se at alt som skjedde ikke var godt. Reformasjonen har ikke båret bare gode frukter. Vi fikk to nye kirkesamfunn, som hver på sin måte fikk nye og andre bånd til statsmakten. Både Den reformerte kirke og Den lutherske kirke ble på ulike måter bundet til og underlagt den politiske makten, slik urkirken ble det i overgangen til det vi kaller Oldkirken. Og disse to kirkene ble kirker, som med våpen i hånd, forfulgte, arresterte og drepte tusenvis av andre troende. Både katolikker og de som hørte til reformasjonens tredje gren, de foraktede anabaptistene - eller 'gjendøperne'. Vi skal ikke glemme de tusenvis av martyrer som har lidt på grunn av nettopp Reformasjonen. Fra før av var disse anabaptistene forfulgt av Den romersk-katolske kirke.
Så har århundrene gått, og kristne har nærmet seg hverandre over konfesjonsbarierene. Det er mye godt å si om dette. Vi har lært og vi lærer fremdeles hverandre å kjenne. Og vi forstår at vi alle har mye å lære av hverandre.
Når det er sagt tror jeg ikke på noen organisert enhet som skal munne ut i en kirke til slutt. Til det er det for mye kirkepolitikk, og for store teologiske ulikheter. En som har lært meg mye om kristen enhet er kopteren Matta al-Miskin.
Han advarer mot 'en falsk enhet, en enhet som er grunnlagt på et ønske om å fremstå sterke, en enhet grunnlagt på smarte overenskomster og slue kompromisser, en enhet som forakter de svake."
Det skriver han i den lille boken, som er oversatt til svensk, "Enhet ger liv". Matta al-Miskin starter et helt annet sted. I den enheten som finnes i Treenigheten, i Guds vesen. Den er der allerede.
"Enhetens grunn," skriver Matta al-Miskin, "er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og menneskelig, Hans nedrivning av alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til vår neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare i hverandres."
I skarp polemikk mot all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoningen som finnes i Kristus. Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker finner på. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, åndelig og materielt.
Kristen enhet er troens viktigste krav, men den begynner ikke i lære, men i ånd. Det er Den Hellige Ånd som binder oss sammen på forsoningens grunn.
Et av kjerneverdiene i baptismen, som jeg selv er en del av, er retten til å tro og mene hva man vil. Den verdien er vi selvsagt ikke alene om, men den er grunnleggende for meg. Derfor vil jeg ikke gå ut i mot eller ta avstand fra mennesker som bekjenner Kristus og som holder seg til det kirken alltid har trodd, siden begynnelsen. Ikke har jeg noe behov for det heller, selv om de finnes de som krever det av meg. Jeg har i grunnen nok med mine egne synder, og har et stort behov for at Herren ser til meg i sin nåde.
Veien går ikke om Rom for meg, men jeg tar gjerne turen innen Golgata. Der møtes vi alle. Dit må jeg ofte, og det vet jeg mine trossøsken må også. Så erkjenner jeg at jeg ser stykkevis og delt, og jeg fortsatt har mye å lære av mine protestantiske, koptiske, ortodokse og katolske venner. Det betyr ikke at vi er enige i alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar