Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 1

En av følgene av Parkinsons er at man bruker litt lenger tid til å få med seg ting. Det gjelder på flere områder. Å gå, for eksempel, tar mer tid enn før. Å reise seg, kan ta en evighet, kan det kjennes som. Jeg faller ned i stolen igjen gang på gang. Derfor kan man ikke ha hastverk. Det er ikke så mange ukene siden jeg oppdaget at jeg ikke klarte å få med meg all tekstingen på TV eller filmer. Jeg er ikke rask nok til å lese. Det hadde jeg ikke noen problemer med før.

Men nå har jeg drevet ganske lenge med den langsomme lesningen av Bibelen. Jeg fant nemlig ut noe jeg sikkert er ganske alene om! Jeg kunne lese et kapittel i Bibelen, og så husket jeg ikke hva jeg hadde lest.

Det var da jeg fant ut at jeg leste for fort. Jeg ville ha med meg så mye.

Nå er det ulike måter å lese Bibelen på, så jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å endre din måte å gjøre det på, men for egen del er jeg blitt så glad i den langsomme lesningen av Bibelen. Dette er ikke noe jeg selv har funnet på. Dette handler om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Da må man lese sakte, og dvele ved ordene.

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen, men i denne artikkelserien skal jeg forsøke å være litt grundigere. Jeg vet at mange sliter med bibellesningen, så derfor trenger vi litt hjelp. Dette er et forsøk på å gi en slik praktisk veiledning.

Gjennom Lectio Divina tradisjonen har jeg fått en fornyet kjærlighet til Bibelen.

(fortsettes)