Grepet av Guds kjærlighet spurte han seg selv og Gud, hva han kunne gjøre for å dele denne opplevelsen med andre. Han følte seg så klosset og dum. Ikke kunne han tale, og ikke kunne han synge. Ikke kunne han lede møter. Så hva kunne han? Da sa Gud til ham: "Du har to hender. Med dem kan du omfavne andre og så kan du fortelle dem at Jeg elsker dem."
Mannen som var god og rund sa til seg selv, at dette kunne han klare. Så han reiste verden rundt med budskapet om Guds farskjærlighet, og i menighet etter menighet stilte han seg frem og tilbød de som ville det en riktig bamseklem.
Og folk kom. Han opplevde at indre sår ble legt, folk ble satt i frihet, andre ble helbredet. I land etter land. Så kom han til et land i Afrika, med mye nød. Som i andre sammenhenger stilte folk seg i kø for å få del i denne mannens omfavnelse og velsignelse, men dette møtet skulle bli annerledes. Mens han sto og holdt rundt en mann som gråt, henter Herren ham hjem. Han dør i denne afrikanerens armer.
Jeg klarer ikke å glemme dette - ikke vil jeg heller. Fremdeles kan jeg tale. Ved hjelp av rullestolen min kommer jeg meg også rundt. Men om det skulle skje at jeg ikke lenger er i stand til å tale - det kan skje med Parkinsons-pasienter - så har jeg sagt til Herren: Jeg har to hender. Så lenge de fungerer, så vil jeg bli som denne mannen. Jeg vil spørre om noen vil å omfavnet og holdt, mens jeg velsigner dem. Så håper jeg at Herren henter meg hjem den dagen Han vil det, mens jeg holder rundt noen og velsigner dem.
Men jeg vil ikke vente til at dette skjer. Også nå, mens jeg ennå kan tale og rulles rundt, vil jeg tilby alle som vil det en omfavnelse og en velsignelse! Noe vakrere og mer betydningsfullt vet jeg ikke om. Og det vakreste og beste av alt er jo at Gud løper oss imøte for å omfavne oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar