Åndelig veiledning

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. En åndelig veileder, om du vil. Vi lever i en svært individualistisk tid. Det gjelder også for troen. Den er privat og vi skal klare oss selv. Tror vi. Vi leser Bibelen på egenhånd. Vi danner oss våre egne meninger. Og vi trekker våre egne konklusjoner. Ofte løsrevet fra sammenhengen. Det blir en tro på våre egne vilkår. En tro tilpasset våre egne behov og som passer inn i den rammen vi selv setter. Troen blir selvkomponert. Det behøver ikke å bety at det er en kristen tro vi har, selv om det er det vi gjerne liker å tro.

Selv det som har med bønnen å gjøre skal vi klare selv.

Men i alt dette lurer selvbedraget og hovmodet.

Det åndelige hovmodet, som fører til fall, ligger oss snublende nær. Når vi blir vår egen målestokk, er det virkelig fare på ferde. Da blir vi ofte mennesker som er harde mot andre, mens vi tar lett på vårt eget liv.

I den keltiske tradisjonen snakker man om sjelevenner. I den ortodokse tradisjonen om staretser. I begge sammenhenger handler det om mennesker som har ervervet seg kunnskap til Guds ord, gjennom levd liv. De har gått gjennom prøvelser og lidelse. De er blitt formet i stillheten og i ødemarken, og av Den Hellige Ånd. Og de står godt plantet i en kirkelig tradisjon som ivaretar den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige. De er utrustet med Åndens gaver.

Dette er mennesker som lytter etter Åndens vare stemme. Som kan være medvandrere i troens landskap. Som kan være med på å veilede og bekrefte den veien som vi går, eller som varsomt kan hjelpe oss til å spore oss inn på den igjen.

Jeg har skrevet om dette før, men som tiden går er jeg blitt enda mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. Selv klarer jeg meg ikke uten. Jeg kjenner på djup takknemlighet overfor menn og kvinner som har talt inn i livet mitt. Enten det nå har vært mennesker som forlengst er hjemme hos Herren, eller som har vært til åndelig hjelp for meg mens de levde.