Likevel. Olav Haraldsson er jo uomtvistelig en del av vår historie. Det er jo ikke for ingenting han kalles 'Norges evige konge'. Og det er jo kommet mye godt i denne kongens kjølvann, bokstavelig talt. Når vikingskuta hans nådde kysten av Normandie skjedde det noe som skulle omskifte hele hans tilværelse - og Norges.
I Rouen stifter han bekjentskap med den kristne tro og blir døpt i 1014. Dette er jo 40 år før Det store skismaet mellom Øst- og Vestkirken, så den troen Olav Haraldsson stifter bekjentskap med er Den udelte kirkens tro.
Olav Haraldsson blir født rundt år 995. Moren er Åsta Gudbrandsdalsdatter. Han vokser opp hos sin stefar Sigurd Syr på Ringerike. Tidlig dro han i viking, slik skikken var.
Etter dåpen drar Olav tilbake til Norge. Men ikke som misjonær i bibelsk betydning. Ut fra hans tankegang kunne Norge bare bli et kristent land om Norge ble samlet til ett rike. Og det er her jeg møter en av mine utfordringer: Kan et land bli kristent? Kan den kristne tro innføres med makt og med sverd? Joda, jeg vet vi må tolke dette i lys av samtiden, men likevel. Dette er en arv fra keiser Konstantin og keiser Justinian, og ligner ikke på den overleverte apostoliske troen.
For det var ingen vekkelseskristendom Olav Haraldsson kom med. Ingen forkynnelse av synd og nåde, med syndserkjennelse og omvendelse.
Snart hersket Olav Haraldsson over hele Norge. Med sverd og makt. Han giftet seg med den svenske prinsessen, Astrid, og dermed styrket han sin stilling ytterligere. Kirker ble bygget og prester innsatt.
I 1024 skjer det som må kalles en omveltning i Norges historie. En radikal omveltning: Det kalles inn til et kirkemøte på Moster i Sunnhordaland, som Olav leder, og hvor også biskop Grimkjell deltar. Hvem var så denne Grimkjell?
Han var en engelsk biskop og var rådgiver for kong Olav. Han virket i Norge fra 1015 til 1035, og var biskop av Selsey i England fra 1038 og frem til sin død i 1047. Ved siden av å spille en viktig rolle i kristningen av Norge og organiseringen av den tidlige kirken i Norge, spilte han også en viktig rolle på dette kirkemøtet på Moster. Han skulle også spille en viktig rolle i helgenkåringen av Olav Haraldsson etter hans død i 1030, og regnes som opphavsmannen til den første Olavsliturgien.
Som sagt: det som skjer på Moster er omveltende:
* hedensk gudsdyrkelse forbys
* uønskede barn skal ikke lenger settes ut i skogen for å dø
* kirkens helligdager skal være fridager, også for slaver
* flerkoneri blir forbudt
* inngåelse av ekteskap skal være frivillig
Dette var godt for Norge, og noen av de gode fruktene knyttet til Olav Haraldssons liv.
Men det skjedde ikke uten kraftig motstand fra landets mange høvdinger. De ville heller ha en dansk konge, slik at de kunne holde kongen på behørlig avstand. Olav må rømme landet, og havner hos sin svoger Jaroslav i Gardarriket.
I 1030 vender han så tilbake, og resten er kjent norsk historie. Han faller i et slag på Stiklestad 29. juli samme år. Vikingen blir i slaget martyr. Han kaster sverdet når han blir såret, men frem til da hadde han jo kjempet med sverd! Hva som fører til at han ikke fortsetter å kjempe er usikkert. Hva er det som gjør at han dermed kan kalles en kristen martyr? Er det dette at han kastet sverdet? Jeg får ikke dette helt med meg.
Det er i etterkant at kirken finner tegn på at han er en helgen. Det skjedde under ved hans grav. Hår og skjegg fortsetter å vokse på hans døde kropp. Vel, slik sier legendene. Som mine lesere sikkert forstår har jeg litt problemer når krigerkonger blir martyrer og helgener. Slik skjedde også med keiser Konstantin og tsarfamilien. Keiser Konstantin ventet med å la seg døpe til sin dødsdag, og hans tid, også etter at han antok den kristne tro, var blodig. Han sørget for at noen av sine aller nærmeste ble drept.
Så med Olav har jeg mange spørsmål, men jeg har etter hvert forstått hvordan de tenker som snakker om et kristent land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar