Tyskland hadde på dette tidspunktet annektert Østerrike og over 300.000 østerrikske jøder ble statsløse over natten. Det samme var tilfellet med jødene i Tyskland. De var blitt fratatt sine borgerrettigheter tre år tidligere. Situasjonen var kritisk. Det var USA's president, Franklin D. Roosevelt, som hadde innkalt til konferansen.
Det er interessant å merke seg at Storbritannia og USA på forhånd hadde blitt enige om at man ikke skulle diskutere muligheten for å åpne daværende Palestina for jødisk innvandring. Det var et svik. Det britiske Palestinamandatet fra 1922 hadde uttrykkelig gitt jødene et løfte om at jødene skulle få et nasjonalt hjem i Palestina. Men når det virkelig gjaldt sviktet Storbritannia og USA. Det kunne nemlig løst problemet for de statsløse jødene i Østerrike og Tyskland. Hundretusenvis av mennesker kunne vært reddet. Men Storbritannia og USA ville ikke drøfte dette som en mulighet.
Chaim Weizmann traff virkelig spikeren på hodet da han beskrev den faktiske situasjonen slik:
"Verden synes nå å være delt i to deler: De landene hvor jødene ikke får lov til å leve og de landene som ikke vil ta imot dem."
Chaim Weizmann skulle 10 år senere blitt Israels første president.
Rett før konferansen tok til hadde Adolf Hitler sagt at han ville kvitte seg med jødene, og de kunne få reise ut, om det fantes land som ville ta imot dem. Etter konferansen kunne han triumferende si at det ikke fantes noen som ville ta imot jødene. Så sterke var de antisemittiske kreftene i de landene som deltok i konferansen. Det utrolige er at jødene selv, de saken faktisk angikk, ikke fikk lov til å delta i de offisielle forhandlingene. Det sier vel det meste. En som befant seg på konferansen, var Golda Meir. Hun representerte Jewish Agency, men kom ikke til orde.
Likegyldigheten blant delegatene var sjokkerende. Når spørsmålet om jødenes framtid skulle avgjøres. var flere av delegatene på fjellvandring eller seilte ute på Geneve-sjøen. Noen hadde til og med funnet veien til byens berømte casino.
Det ble ingen løsning for jødene i Evian. Man klarte heller ikke å bli enige om noen fordømmelse av nazistenes overgrep. Faktum er at Storbritannia og Frankrike samme høst gikk med på at Tyskland annekterte Sudetenland, en del av det nåværende Tsjekkia. På den måten ble ytterligere 150.000 jøder statsløse.
Av de 32 nasjonene som befant seg på konferansen i Evian, var det bare et land som lovte å ta imot jødiske flyktninger. Det var Den Dominikanske Republikk. 900 jøder kom seg dit. De fleste av dem søkte seg senere til USA.
For jødene i Europa er sviket stort og deres skjebne beseglet. Omlag en måned etter at konferansen var slutt anløp en tysk båt med 53 jøder ombord Helsingfors. De ble nektet adgang og båten ble tvunget tilbake til Hamburg der samtlige av jødene ble drept i tyske konsentrasjonsleire.
Den samme skjebnen møtte 254 av de 900 tysk-jødiske passasjerene ombord på båten StLouis som seilte fra Hamburg mai 1939. Etter å ha seilt til Cuba, USA og Canada, ble den nektet adgang i havn etter havn og ble tvunget til å seile tilbake til Europa hvor den anløp havna i Antwerpen 16 juni 1940. Takket være kapteinen ombord, Gustav Schrôders og hans unike forhandlingsevne ble de øvrige passasjerene reddet og ble tatt imot i Storbritannia, Frankrike, Belgia og Nederland.
I disse dager når dette skammens kapittel i europeisk historie markeres kommer nyheten om at det irske parlamentets overhus onsdag denne uken bestemte seg for å forby import fra de områdene som Israel tok over i forbindelse med 6 dagers krigen. Igjen et skammelig kapittel i Europas historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar