Herre, la meg sveve som ørnen

Herre, denne dagen gruer jeg meg til. Ikke så mye for å møte nevrologen min, men for hva hun kommer til å si. Jeg har lest epikrisen hun skrev fra forrige gang. Jeg likte ikke hva hun skrev. Det var sannferdig, Herre, så det er ikke det dette handler om. Jeg kan ikke rømme unna virkeligheten, selv om jeg gjerne skulle gjemme meg. Men det er litt for mye. Jeg blir litt overveldet.

Du snakket om at hver dag har nok med sin egen plage, Herre. Akkurat det har jeg ikke helt forstått hva du mente med, før jeg ble syk. Men du er virkelig realist, Jesus. Du snakker ikke bare om de gode dagene. De dagene da alt lykkes, de dagene når alt går vår vei. Men de onde dagene. Noen av mine venner, Herre, kaller slik tale vantro. Men du derimot, kaller disse dagene for det de er: en plage.

Jeg forsøker å tenke positivt, Herre, men det er neimen ikke alltid jeg får det til. Og for å være helt ærlig med deg, er jeg litt sliten av folk som alltid skal være så positive. Snakker de sant om livene sine, eller skjuler de sitt sanne ansikt. Er ikke de også litt redde? Har ikke de også tunge dager?

Kan vi ikke heller dele smerten, Herre, ved å være menneske? Du var jo helt og fullt menneske, så du har jo også kjent på disse tingene. I Getsemane svettet du blod av angst. Det har jeg aldri gjort, men jeg har vært redd. Flere ganger har jeg kjent angstens gru, og jeg kjenner de som kjenner det hver eneste dag. De er også dine barn, Herre.

Men jeg fortsetter å drømme, Herre. Er det ok?

Jeg drømmer at jeg er en ørn, som flyr der oppe. Svever.

Høyere og høyere.

Over stormen. Låser vingene og lar meg drive avgårde med hjelp av din ånde.