Takk for at du ba i går

Det ble en tøff dag i går, som jeg fryktet.

I går ble det sannsynligvis satt punktum for min tid bak rattet i en bil. 41 år har jeg hatt 'lappen'. I går sendte nevrologen min melding til Fylkesmannen og så er det bare å vente på brev derfra før jeg må levere inn Førerkortet. Det er veldig vemodig, men samtidig det minste tapet med å få Parkinsons. Jeg har ikke kjørt bil siden mars. Sykdommen gjør meg treg i bevegelsene, og jeg innså ganske raskt at det bar denne veien. Slik det er nå har jeg ikke noe bak rattet å gjøre. Men det kan snu, sa nevrologen, og da får jeg det tilbake. Jeg håper det. Førerkortet er ikke inndratt for godt. Det er noe med friheten ved å kunne sette seg bak rattet, og bare dure avgårde. Jeg har hatt så mange flotte kjøreturer, ikke minst til fjells. Heldigvis kjører May Sissel, og nå ser vi enda bedre hvor viktig det var at vi fikk oss ny bruktbil, og enn bil som vi kan stole på. Igjen en stor takk til alle dere som støttet oss økonomisk, og som var med å ba. Bilen vi kjøpte gjør at jeg kan få med meg rullestolen min. Nå betyr det alt. Uten bilen ville jeg vært nødt til å holde meg hjemme.

Takk til alle dere som ba for meg i går. Jeg har en veldig flink og hjelpsom nevrolog. Nå skal jeg prøve en ny Parkinsonsmedisin. Håper den ikke gir meg slik svimmelhet som den forrige jeg tok. Og så håper jeg at jeg får hjelp med å få tak i en ergoterapeut. Jeg fikk nemlig brev fra kommunen hvor jeg bor om at det er seks måneders ventetid på å få time hos ergoterapeut. Det er utfordrende.

For: jeg har en manuell rullestol, og jeg har ikke krefter nok til å komme meg opp den minste bakken. Jeg håper å få en sammenleggbar elektrisk, på størrelse med den jeg har, men jeg må altså først vente seks måneder på å få snakke med ergoterapeuten. Da er vi i desember. Så tar det fire-fem måneder å få behandlet søknaden, har jeg hørt. Da er vi kommet til april-mai 2019. Be gjerne om et under, slik at jeg kan få denne rullestolen raskere enn som så.

Resten av praten med nevrologen og meg får bli mellom oss. Jeg må være så ærlig å si at dette er den aller tøffeste og vanskeligste utfordringen jeg har stått overfor. Den berører så mange sider ved livet. Både for meg, og for familien vår. Jeg kjenner på djup takknemlighet til May Sissel, barna våre, svigersønnen vår, resten av familien og alle vennene våre og forbederne våre - at dere står sammen med oss i disse utfordrende dagene.  Jeg kan ikke få takket dere nok. Oppdraget vi er betrodd legger vi ikke til side. Vi fortsetter, riktignok i djup svakhet, men vi fortsetter.