Uansett hvordan vi har det, så finnes det en salme som setter ord på det: om det er triumf eller nederlag, begeistring eller depresjon, glede eller sorg, lovprisning eller mollstemte viser, undring eller sinne. Salmenes bok må være noe av det ærligste, om ikke det ærligste, som finnes. Her er ikke noe skjult. Mennesket fremstår i sin grelleste og styggeste synd, fullstendig avkledd og avslørt. Men vi finner også mennesker på ekstatiske høyder, skuende ut over blåne på blåne.
Her er følelsesladde klager, ydmyke bekjennelser, her finnes det desperate ropet fra menneskets aller innerste rom, her finnes bønnene fra en angrende sjel, og smerteskrikene fra den som var det forferdelig vondt - men her vender også håpet tilbake. Gleden får rom og utløp. Jubelen gir gjenlyd i gatene. Her finnes dansen og musikken. Alt.
150 salmer setter ord på det alt sammen! Maken bønnebok finner du ikke noe sted.
Det er ikke underlig at denne samlingen av poesi og profeti, av klage og jubel, som strekker seg over en periode på 1000 år av jødenes gripende historie, er blitt deres bønnebok. Her finnes salmer som strekker seg fra utgangen av Egypt til gjenopprettelsen etter det babylonske fangenskapet. Noen av de viktigste delene av jødenes historie. Ulike forfattere har medvirket: David, Moses, Asaf, Korahs barn, Salomo, for å nevne noen.
Det hebraiske navnet på boken er: Sefær tehillim - Lovprisningsboken. Og det passer jo så vidunderlig godt. For også i klagen, i skriket, kan vi lovprise og tilbe Ham som tilkommer all ære, pris og lov og tilbedelse.
En annen tittel, som jeg kunne tenke meg, er 'gjennom alt'.
Gud bærer gjennom alt! Han er trofast! Alltid!
Det er denne lovprisningsboken Jesus og apostlene brukte, og det er denne boken kirken til alle tider har brukt og bruker i sine tidebønner. Ikke noe mer merkelig. Ikke noe katolsk. Men i høyeste grad en arv - og hvilken arv - fra vår eldste bror, jødene og vår Gud, Jahve.
Det underlige - eller kanskje det ikke er så underlig, for det er jo Guds innbleste ord, - er at jo mer du ber disse Salmene, jo mer blir de dine. Du får et eierforhold til dem. Som om du selv skulle ha skrevet dem eller gjennomlevd dem. Ordene passer inn i det 21. århundres virkelighet.
Jeg kunne ikke ha levd uten disse salmene, så når noen i dag snakker med forakt om tidebønner, så lar jeg det passere og bruker jeg salmene i min bønn. For det kommer tider - jeg har opplevd flere av dem - da du ikke lenger har ord å bruke når du skal snakke med Gud. Når du er så langt nede, eller sykdom gjør deg taus, eller du er sint. Da er det godt at noen har opplevd det samme og satt ord på det, som du kan bruke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar