"La ditt ansikt lyse over din tjener" (SAl.119,135). "Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn?" (Sal.42,3). Eller den vidunderlige dialogen i Salme 27: "Jeg minnes at du har sagt: Dere skal søke mitt åsyn. Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt for meg!" (Sal.27,8-9). Alle disse tekstene uttrykker lengsel etter å få betrakte Gud, kontemplere Gud. I Det nye testamente lover Jesus at han skal vise seg for den som elsker ham og holder hans bud (Joh.14,21).
Det ligger i kjærlighetens natur at man vil se, oppleve og være intimt nær den man elsker. Hvis denne lengselen ikke er der, kan man undre seg over om kjærligheten noen gang er blitt tent.
Himmelen skal være en evig kontemplasjon av Gud, et klart skue. Men for den som lever i bønn, er det mulig å få smake noe av kontemplasjonens lykke allerede i dette livet.
Det viktigste er likevel ikke at vi får betrakte Gud. Gud har sett oss, og latt sitt ansikt lyse over oss lenge før vi i det hele tatt kunne tenke på hva det er å se ham.
Kontemplasjonens gave er ikke noe annet enn at vi får åpnet øynene for å møte Guds blikk, det som hviler på oss fra evighet til evighet.
- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 214.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar