Morsomt, men tragisk

I går hadde jeg en morsom, men dog så tragisk samtale. For å ta det morsomste først: Vedkommende mente å vite at jeg hadde konvertert og blitt katolikk, og kunne føre bevis for det. Det er mer enn jeg kan. Triumferende sendte han meg en bloggartikkel som jeg hadde skrevet, og hvor det fremgår at jeg har konvertert til Den romersk-katolske kirke. Jeg ba ham sjekke datoen for blogginnlegget: 1. april 2012. Sakte gikk det opp for ham hva den datoen innebar!

Det hele begynte med en samtale om noe han hadde skrevet, nemlig det utsagnet som er tilskrevet Frans av Assisi: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord. Vedkommende mener dette er ubibelsk. Han er også av den oppfatning at det ikke finnes mange eksempler på ikke-verbal forkynnelse i Bibelen. Jeg er ikke så sikker på det. Og det var når jeg sa det, at vedkommende forstod at det hadde sammenheng med at jeg er katolikk.

Men jeg kan nevne flere bibelske eksempler på ikke-verbal forkynnelse:

1. Esekiel satt for eksempel blant de forviste jødene ved elven Kebar i syv dager uten å si et eneste ord. Hans taushet var en sterk forkynnelse i seg selv: "Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått." (Esek 3,15) Alle husker vi vel Jobs venner. De hadde noe å si hele tiden, og måtte til slutt be om tilgivelse for alt det gale de hadde sagt. Det i motsetning til profeten Esekiel som vågde seg på å la livet forkynne i syv dager.

2. Jesus talte om at Hans disipler er jordens salt og verdens lys, og sa i den sammenhengen at mennesker skal SE de gode gjerningene vi gjør. De gode gjerningene er altså talende i seg selv.

3. Han ber oss også om å legge merke til fuglene under himmelen og liljene på marken. De er tause vitnesbyrd om Guds godhet og omsorg.

4. Ved en anledning skriver Jesus i sanden. Hans taushet er et mektig vitnesbyrd overfor skriftlærde som vil steine en kvinne grepet i hor.

Betyr det at vi ikke skal bruke ord i forkynnelsen? Selvsagt skal vi bruke ord. Jeg har forkynt Guds ord i 46 år. I mange år, stort sett hver eneste søndag. I Norge, Spania, Tyskland, Russland, Estland, Shetland, Tsjekkia. Når jeg var ung var jeg ute nesten hver eneste lørdag som gateevangelist. Det har vært flott, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har sett veldig mange mennesker komme til tro. Noen har det vært, og det gleder jeg meg stort over, men de store skarene har jeg ikke sett komme. Stort sett har jeg talt til troende mennesker. Slik er det nok for de fleste av mine forkynnerkollegaer, i hvert fall de som ikke er evangelister.

Men på disse årene har jeg møtt mange som har forkynt sterkt gjennom sine liv. Stillferdige mennesker, som ikke liker rampelyset, men som gjør gode gjerninger i det skjulte. Jeg har møtt mennesker med kroniske sykdommer, ute av stand til å si et ord, men hvis liv er et sterkt vitnesbyrd om Kristus. Og, ja, noen av disse har til og med vært katolikker! Tenk det! For noen er det ikke til å tro, eller leve med. Men jeg finner Kristus-disipler i alle sammenhenger! Absolutt.

Og så finner jeg mennesker som sitter bak data-skjermer som har sterke meninger om mennesker de ikke har møtt. Som er forutinntatte, og som har svar på det meste. Selv livets gåter har de svar på. Det er liten ydmykhet å spore, og de ber sjeldent om unnskyldning om de tar feil. Det gjorde ikke denne mannen heller. Det var nok forsmedelig at han gikk fem på når det gjaldt aprilsnaren min.

Men det er virkelig tragisk når man danner seg meninger om andre folk, uten å ta seg tid til å sjekke fakta. Kanskje en telefon hadde vært greit å ta om man lurte på noe.

Jeg har katolske venner, og det er jeg glad for. Jeg kommer ikke til å kutte de ut selv om det sitter mennesker bak en dataskjerm og sprer usannheter om meg. Det er flere av dem. Deres kall i livet er å være en slags protestantisk inkvisisjon hvor de krever av deg svar om hva du mener og hvor du står. Jeg har ingen katolske venner, eller ortodokse venner, eller koptiske venner som holder på sånn. De er alle uten unntak protestanter, og mest sannsynlig pinsekarismatikere! Mange av dem har heller ingen menighetstilhørighet, og de har aldri studert teologi. Kirkehistorien er for de meste ukjent for dem.

Tilbake til utgangspunktet: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord.

Jeg finner det å være veldig radikalt. Sommerfuglen får stå som et talende vitnesbyrd om en puppe som gjennomgår en FORVANDLING og blir mer og mer lik Kristus. Han forkynte både med ord og gjennom sitt liv. Begge deler er nødvendig. Og selv den ringe blant oss forkynner. Han eller hun som ikke er flinke med ord, eller har ord. De forkynner gjennom sitt blotte liv. Setter du deg ned og lytter vil du ofte få djup innsikt i åndelige sannheter.