Noen tanker om Augustin og vår kristne tro

Denne artikkelen, skrevet av biskop Kyrillos (bildet), er en gullgruve for alle som er glad i Guds ord og interessert i kirkefedrene og den tidlige kirkens teologi. Biskop Kyrillos er biskop for Den apostolisk ortodokse kirken i Sverige. Artikkelen er på svensk, og den er litt lengre enn de som vanligvis publiseres her på bloggen. Det burde ikke hindre noen fra å lese den! Dette er godt lesestoff i helgen:

Inom den Östliga delen av den Allmänna Kyrkan anses inte Augustinus (354-430) som ett helgon i vanlig mening, man kallar honom ”salig”. Men ändå har den Ortodoxa kyrkan en troparion till Augustinus.

Anledningen till denna inställning och uppfattning kan man diskutera eftersom Augustinus är helgonförklarad av den Västliga delen av den Allmänna Kyrkan och detta innan den stora schismen 1054, alltså under den odelade Kyrkans tid.

Augustinus dog den 28 augusti år 430, och den 28 augusti är hans helgondag enligt den Gregorianska kalendern.

Det kan möjligen vara så, att den Östliga Kyrkan ”dröjer på steget” på grund av Augustinus predestinationslära och hans djupgående kunskap om det mänskliga syndafördärvet, som inte ger något större utrymme för den fria mänskliga viljan, vid sidan av, eller frånkopplad från Guds nåd. Men Augustinus talar klart och tydligt om den ”Gudsgnista” som fortfarande finns kvar i den från Gud avfallna människan.

Samma Gudsgnista ges inte samma utrymme hos reformatorerna, Luther, Calvin och Zvingli, som också har en mörkare människosyn än vad Augustinus hade.

Den konflikt som uppstod mellan Augustinus och Cassianus ( 360-430) kan möjligen också var en delorsak till de östligas ”oginhet” emot Augustinus.

Cassianus och han munkbroder Germanus tog ställning för Origenes (185-254) och hans läror vilket drev dem bort från öknens munkgemenskap. I Konstantinopel blev Germanus prästvigd, och Cassianus diakonvigd av patriarken Johannes Chrysostomos, som beklagligt nog, kan man säga, själv intog en positiv hållning till Origenes teologi, och som därför också blev landsförvisad.

Cassianus vågade sig på att kritisera Augustinus bland annat för predestinationsläran, vilken lära enligt Cassianus, gjorde människan till ett ”passivt objekt” för Guds handlande.

Cassianus blev inte helgonförklarad, förmodligen därför att han bl.a. hade kritiserat den store Augustinus, vilkens lära blev allmänt godkänd inom den odelade Kyrkan.

Även om Cassianus inte blev officiellt helgonförklarad har dock många östliga hierarkier ansett honom som ett helgon utifrån hans otvetydiga fromhet, och hans ortopraxi om ”det rena hjärtat”.

Augustinus tar avstånd från Origenes av flera orsaker. Bland annat för den platonismen som påverkat Origenes teologi, att själen får en annan kropp än den egna kroppen vid uppståndelsen från det döda. Enligt Augustinus skall människan återuppstå i sin lekamen, ( grek. soma pneumatika) men i en förvandlad och andlig lekamen, dock densamma som en gång dog, men nödvändigtvis inte med samma skavanker vi hade i vårt jordiska liv. Så menade inte Origenes, som mer lutade åt en form av superspiritualismen med bl.a. reinkarnationstro.

Origenes hade förnekat att det skulle finnas en evig förtappelse, och ansåg att allting till sist skulle bli återupprättat genom den så kallade apokatastasis (det grekiska ordet för återupprättande).

Mot denna uppfattning ställer Augustinus det bibliska vittnesbördet, och anför i sin argumentation att det här är tal om ett ”missförstått framhållande av Guds barmhärtighet på bekostnad av Hans rättfärdighet”.

Dessa båda uppfattningar serverade av Origenes sväljer Cassianus, och Germanus och många fler med dem. Man kan undra varför? Möjligt är att ”öknens hetta och stillhet” i förening med isolering, utan annat ”studiematerial” än vad själen själv producerade, inte gav erforderlig teologisk kunskap.

Utan att förringa Cassianus och många andra munkars och nunnors andliga fromhet, kan just isolering utan kontakt med det ”övriga människosläktet” leda till en övertro på själens egen förmåga att betrakta och behandla vad som själen mottar från de ”andliga makterna”.

I en sådan andlig livssituation ligger det snubblande nära, att man förringar det mänskliga syndafördärvet. Man tar inte djupare hänsyn till att djävulen är med och spelar på samma plan som Guds Ande i människans själ. Att där sedan finns munkar och nunnor som lyckats med konststycket, att bevara den Allmänna Kyrkans tro under olika boendeförhållanden, får anses som ett andligt mästerverk, bl.a. den helige Antonius gjorde detta

Den judiske religionsfilosofen Martin Buber talar klokt om, att Gudsgemenskapen förverkligas i den mänskliga gemenskapen.

Östkyrkan har inte fullt ut accepterat Augustinus predestinationslära, eller rättare sagt, så har denna lära inte fått så stort gehör inom Östkyrkan, även om läran i sig självså småningom blev accepterad av den stora Allmänna Kyrkan.

Den som först på allvar började ställa frågan, i polemik med Augustinus, var munken Pelagius från Britanien, som hade anlänt till Rom vid ungefär samma tid som Augustinus reste till Italien.

Pelagius beger sig därefter till Karthago där hans idéer orsakar stort rabalder. Ryktet når den åldrade Augustinus, som reagerar häftigt: ”en optimistisk teolog utan insikt om syndens allvar” hade dykt upp.

Den så kallade pelagianska striden, om den fria viljans roll för människans frälsning ledde till en av de allvarligaste kriserna i den tidiga Kyrkan i väst och pågick i över ett hundra år.

Det handlade om två radikalt olika sätt att se på förhållandet mellan Gud och människan.

För Augustinus var människan i grund så fördärvad av synden att hon inte förmådde något gott utan Guds hjälp.

Pelagius krävde självbehärskning. Det låg i människans egen makt, menade han, att förändras till det bättre – om hon bara bestämde sig tillräckligt mycket.

Detta är en uppfattning som man kan känna igen också i vår tid inom olika religiösa kretsar

Men även ”medelsvensson” finns med i bilden med sin ”fria vilja”, där hon menar sig själv kunna bestämma om hon skall bli en kristen eller inte. Därmed kan hon dröja med sitt beslut till det behagar henne själv.

Men så fungerar det inte i den andliga verkligheten!

När Pelagius under sin tid predikade ”drog ett stråk av kyla genom åhörarna” ty de lämnades med det förödande beskedet att ”allt beror på dig själv”. En uppfattning som fortfarande lever kvar bland väckelsekristna i vår tid.

Pelagius lade lika liten vikt vid nåden som vid bönen och sakramenten. Och i förlängningen av Pelagius lära spreds en efterföljande ”halvpelagianism" (semipelagianism) som gjorde gällande att utgångspunkten för frälsningen var människans tro, och att det helt berodde på människan själv om hon skulle tro eller ej.

För Augustinus innebär denna uppfattning en förnekelse av frälsningen genom Guds nåd i Kristus, och han gör nu en bearbetning av syndens betydelse och omfattning och av nådens avgörande betydelse som frälsningens grund där bönen och sakramenten får en avgörande ställning inom den kristna Kyrkan

Nåden upphäver inte den fria viljan, utan återupprättar den.

Och genom Guds nåd kan människan tro av fri vilja, bli helbrägdagjord och utföra kärlekens förtjänstfulla gärningar i uthållighet.

Denna teologi utgör skillnaden mellan Augustinus och Luther och hela det protestantiska tänkande.

Under mina studier i Augustinus ”Guds Stad” och just de ämnesområden jag här har tagit upp kom följande personliga ”tes” till mig under läsningen: ”Predestinationen visar sig i, att människan svarar ja på Guds kallelse, ty var gång någon kommer till tro så är detta förutbestämt”.

Jesu Kristi vår Guds Ord i Joh.15: 16 ”Ni har inte utvalt mig, utan jag har utvalt er” äger sin tillämpning också när det gäller Augustinus predestinationslära.

Något lite fostrad inom Frälsningsarmén med sin ”helgelselära” kan jag dra mig till minnes, att mycket av trosarbetet i kampen för att bli en ”bättre” människa inför Gud just bestod i den personliga kraften och viljeansträngningen. För mig höll detta inte i längden då min natur ofta bjöd motstånd och inte lät sig kuvas så lätt.

Övergången till den Evangelisk Lutherska Kyrkan gick sedan via studiet av Carl O. Rosenius som hade en helt annan syn på människans trosarbete.

Hans kände sång, och psalm ”Korta minuter känslan åtnjuter vad vi i sanning dock äga alltid” blev en vägledning för mig som sökare på den kristna trosvägen.

Rosenius var influerad av Luther, och Luther var influerad av Augustinus. Jag vågar påstå att såväl Augustinus som Rosenius inte hade den mörka människosyn och ”tåredalssyn” som man belastar Luther för. Vad vi vet, vilket kan vara en förklaring till Luthers människosyn, var att han var hårt uppfostrad av en mycket sträng fader.

Augustinus och Rosenius hade inte denna barndomsbakgrund att brottas med. Augustinus hade en underbart omsorgsfull moder i den heliga Monnica, och Augustinus fader Patricius månade mycket om sin sons välbefinnande.

Man kan ingalunda belasta den helige Augustinus för en negativ människosyn trots hans teologiska uppfattning om det mänskliga syndafördärvet. Augustinus var mycket älskad under de 30 år som han var biskop i Hippo Regius ( Annaba i det nuvarande Algeriet).

Och personligen är jag av den uppfattningen, att ju mer man är orienterad om den mänskliga svagheten och synden, dess mer kan man älska människan i hennes livssituation.

Jag erinrar mig att även den ortodoxe Fjodor Dostojevskij hade en sådan människosyn i sin bok ”Bröderna Karamazov”. Utgångsläget är i detta avseende, att där synden överflödar där överflödar Guds nåd ännu mer.

”Den som har fått mycket förlåtet älskar också mer.” Så var det säkert för Augustinus som verkligen hade fått mycket förlåtet, vilket hans ”Bekännelser” bär stort vittnesbörd om.

Augustinus predestinationslära har, som vi vet, just den bakgrund som kommer till uttryck i hans djupa syn på det mänskliga fördärvet, människans totala bortvändhet från Gud genom Adams och Evas syndafall. Även om Augustinus, som vi redan sagt ger utrymme för en ”Gudsgnista” i den fallna naturen ger han inte utrymme för den fria viljan om den inte beledsagas av Guds nåd. Man kan då säga, att Augustinus predestinationslära mer än något annat andligt ”stoff” verifierar ”Guds förekommande, ständigt uppsökande och alltid omslutande nåd”.

Augustinus ser människans fördömelse utifrån det syndafall, som människan själv är skyldig till, eftersom hon av egen fri vilja valde att säga nej till Gud för att själv vara gud. Syndafallet skedde därför inte för att Gud ville det.

Slutord

Det är möjligt är där finns troende kristna som aldrig kommer till samma ”bottennoteringar” i det mänskliga syndafördärvet som den helige Augustinus. Deras liv är kanske som vår svenske poet och diktare Nils Ferlin säger: ”av inga silverne tårar vätt, i purpur kanske och glans de gick”. Det må vara att det är så! Men detta utesluter inte en Biblisk teologi som förmedlar en annan uppfattning, den uppfattning som Augustinus gör sig till tolk för.

Jag menar att Augustinus tolkning, både när det gäller predestinationsläran och den fria viljan, är den kristna teologi, som i såväl själavårdsarbetet som i den egna troskampen bär, välsignar och uppmuntrar till levande ortopraxi.

Augustinus förmedlade teologiska kunskap utesluter inte det faktum, att vi genom den Ortodoxa trosläran lär oss, att vi kan älska Gud. Tvärtom förstärker och fördjupar Augustinus förmedlade kunskap denna ortodoxa sanning, vilket är min egen erfarenhet.

Hviterussiske myndigheter nektet dokumentarfilm om forfølgelse av kristne

"Den forbudte Kristus", en film som dokumenterer forfølgelse av protestantiske menigheter under Sovjet-tiden, får ikke vises på en katolsk filmfestival. Det har myndighetene i Hvite-Russland bestemt.

Filmen, som er basert på arkivmateriale fra rettsaken mot protestantiske ledere under den grufulle sovjet-perioden, samt intervju med 20 ofre for Sovjetunionens anti-religiøse politikk, ble nektet vist på filmfestivalen i september. Saken er først blitt kjent nå. Det er oppsiktsvekkende at dette materialet fremdeles er kontroversielt i dagens Hvite-Russland, men så har da heller ikke Hvite-Russland endret seg i noen særlig grad etter Sovjetunionens fall. Så er da landet fremdeles styrt av en kommunistisk diktator.

Den 52 minutter lange filmen har kostet 8.690 kroner å produsere, og det tok filmprodusenten seks år å lage den.


Bildet er hentet fra Hvite-Russland

Menighet søker fellesskap over landegrensene

Hver søndag tenner medlemmene av Hyde Park Mennonite Church i Boise i Idaho (bildet), USA et bønnelys og tenker på sine trossøsken i Iglesia de Dios (Guds kirke), i den columbianske byen Puerto Asis.

De deler bønnebehov, utveksler nyheter og holder kontakt med hverandre. Det er betydningsfullt på mange forskjellige måter. Ikke minst får man en bedre forståelse av at Kristi forsamling ikke bare er en lokal størrelse, men at den finnes over hele jorda. Samlingene gir også en helt annen nærhet til de problemer og utfordringer mange av våre trossøsken i den tredje verden står overfor, og hvordan man på en praktisk måte kan bli delaktig i å hjelpe til på den måten man kan.

Kanskje dette er en ide for norske menigheter også?

Spennende seminar om hvordan menigheten ser ut i en sekulær kontekst

Dennis Byler, her sammen med sin kone Connie, var hovedtaleren, da London Mennonite Center og det anabaptistiske nettverket i Storbrittania, arrangerte seminardag 2. oktober.

Byler arbeider sammen med Mennonite Mission Network i Spania, og snakket om hvordan menigheten ser ut i en sekulær kontekst.

Omkring 50 mennesker kom sammen for å drøfte kjennetegnene på et anabaptistisk fellesskap og hvordan anabaptister som bor spredt kan arbeide mer effektivt sammen. Mange av de som deltok på seminaret hadde ikke møtt hverandre før, og seminaret ble derfor en fin mulighet til å knytte nye kontakter. Mange av deltagerne kom også fra ikke-anabaptistisk bakgrunn, men med et sterkt ønske om å utforske hva anabaptismen kan tilføre disippelskapstanken, menighetsliv og misjon i den tiden vi lever nå.

Brev fra en døende venn, del 5

Jeg velger å sette punktum for oversettelsen av Peter Hoovers epost med dette innlegget. Resten er mer personlig rettet til de som kjenner ham godt, men det kommer mer om Peter Hoover og hans spennende livshistorie senere. De siste dagene har jeg mottatt en rekke eposter som gir innblikk i Hoovers liv frem til han fikk hjernesvulst i sommer. Her er det mye å lære om radikalt disippelskap.

Familen Hoover (bildet) går en veldig spennende tid i møte. I løpet av noen uker skal Peter igjennom en stor operasjon. Slik sykdommen har utviklet seg kjenner Peter selv at det nå går mot slutten. Men Gud kan fremdeles gripe inn og gjøre et under. Det kan vi be om, og jeg anbefaler familien Hoover i deres forbønner i tiden fremover. Det er vanskelig for de som er omkring Peter - ikke minst hans kone og barn, men også kommuniteten - å se Peter så syk og vite at det kan hende de ikke har ham så lenge i blant seg.

Livet er skjørt. La oss ta godt vare på hverandre mens vi ennå har hverandre her i tiden.

Og som skrevet - det kommer mer senere om Peter Hoovers liv og tjeneste.

Samuel Cho - vant 700 bhutanesere for Jesus på to år

72 år gamle Samuel Cho (bildet), fra Sør-Korea er en stor sjelevinner! Han er pastor for både The Nepal Baptist Church og The Bhutan Baptist Church i Baltimore, USA. Baltimore har omlag 3000 nepalesere og 500 bhutanesiske flyktninger. For å nå disse med evangeliet plantet Cho The Nepal Baptist Church i 2005, som er den første nepalesiske baptistmenigheten i USAs historie. Begge menighetene tilhører Sørstatsbaptistene.

To år senere begynte Baltimore å ta imot flyktninger fra Bhutan, og Cho møtte opp på flyplassen for å ønske dem velkommen til fellesskap og dermed ble den første bhutanesiske baptistmenigheten grunnlagt! De neste årene vil Baltimore motta ytterligere 500 flyktninger fra Bhutan. Og Samuel Cho vil gjøre alt for å nå dem med evangeliet om Jesus.

Det var i 2008 at Samuel Cho for alvor fikk nød for bhutaneserne. Da oppholdt han seg i Nepal sammen med sin kone. Der fant han en flyktningeleir for bhutanesere, men fikk ikke lov til å gå inn der. Han satte seg under et tre utenfor flyktningeleiren, og delte evangeliet med en etter en som kom for å snakke med ham. 200 mennesker kom til tro på Jesus på denne måten! Neste år dro han tilbake til Nepal, og satte seg under det samme treet! Det året bestemte 500 bhutanesere seg for å følge Jesus. Som et resultat av dette plantet Samuel Cho tre baptistmenigheter i Nepal, med støtte fra hjemmemenigheten i Baltimore.

Tenk hva et menneske kan gjøre for Jesus!

På det lille bildet ser du 79 år gamle Prem Singh, som kom til Baltimore for syv måneder siden, ble frelst, og tilhører nå The Bhutan Baptist Church.

En misjonerende kirke i et etterkristent Sverige

Det inviteres til en spennende konferanse i Stockholm 14.-15. januar 2011. Tema er: "En missionell kyrka i ett efterkristet Sverige". Hovedtaler er Michael Frost (bildet) fra Australia, forfatter av flere bøker og grunnlegger av menigheten "Small boat Big sea". I sin egen presentasjon av menigheten heter det at den er "ganske enkelt et fellesskap av Jesus-etterfølgere som foretrekker mennesker fremfor program, og tilbedelse i handling fremfor tilbedelse i en bygning".

I invitasjonen til konferansen heter det:

"Det Sverige som de flesta av våra kristna samfund växte fram ur finns inte längre. Vi lever idag i ett efterkristet land där den kristna kyrkan och tron är ett av många alternativ och den kristna berättelsen i stor sett är okänd för människor. Sverige som tidigare kunde ses som ett kristet land är idag ett missionsfält!

Som kristna och kyrkor behöver hitta tillbaka till vår identitet som missionsrörelse. Vi behöver gå ut istället för att vänta oss att människor kommer till oss. Vi behöver grunda fler församlingar bland nya människor, områden och subkulturer."

Jeg vil tro at konferansens innhold der like aktuelt for oss nordmenn og for Norge, som for våre svenske venner.

Bak konferansen står Det forsamlingsgrundane Nätverket. Om den finner du flere opplysninger her:

http://pionjär.nu/index.aspx?site=demo5065&page=home

Om menigheten til Michael Frost kan du lese her:

http://www.smallboatbigsea.org/home/

Fra martyrhistorien, del 3

Dypt inne i den fjellrike sørlige delen av Østerrike vokste, Andreas Wurtz, opp i provinsen Kaernten. Han var født i 1712, og som en ung mann giftet han seg og begynte et nytt hjem i Sankt Peter, i dalføret hvor elven Drau renner. Lik alle andre de kjente, var Andreas og hans kone, katolikker. Da deres første barn ble født i 1739, gav de henne navnet, Magdalena, og hun ble døpt i sognekirken. Men deres lykke ble kortvarig. Ikke lenge etterat Magdalena ble født, døde kona til Andreas. Han levde som enkemann i flere år, før han giftet seg med en ung enke, Margarethe Strauss. Hun hadde to små jenter, Elisabeth og Christina. Christina var på samme alder som Magdalena, så de ble "tvillinger".

Lik alle andre innbyggere i Sankt Peter arbeidet Andreas som bonde. Herren velsignet ham og hans kone med to barn til, Anna og Christian. Men Andreas var ikke lykkelig. Han bekymret seg for sin sjel. Var det virkelig sant at sognepresten kunne tilgi ham hans synder?

I 1753 skjedde det noe. Noen hadde smuglet inn en Bibel fra Tyskland, samt en bok som het: "Sann kristen tro". Andreas fikk tak i denne Bibelen og denne boken. Fra da av visste han i sitt hjerte at den tro han hadde praktisert frem til nå ikke var sann og at han måtte endre seg. Men det var ikke enkelt.

Andreas visste at det å forlate Den romersk-katolske kirke innebar tap av alle hans eiendeler, sannsynligvis også hans liv. Det var derfor med tungt hjerte at han og hans kone fortsatte å delta i den katolske messen. Men i dypeste hemmelighet møtte Andreas og hans kone noen andre midt på natten for å fortsette å lese Bibelen, og for å be. En natt leste de ordene i Matt 19,29:

"Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv."

'Det er et løfte,' sa Andreas, 'men det har ikke gyldighet før jeg handler på det.'

(fortsettes)

Bildet viser Kaernten slik byen ser ut i dag.

Kokebøker og idetips fra anabaptistisk kjøkken

Jeg har ikke skrevet mye om mat og oppskrifter her på bloggen, men jeg kom over en interessant nettside her om dagen, som jeg tenkte jeg ville dele med bloggens lesere.

Medlemmer av ulike anabaptistiske grupper, er veldig flinke til å lage god mat. Det har vi fått erfare gjennom besøk vi har hatt de siste årene.

På denne nettsiden vil du finne mange interessante oppskrifter og ideer til både middagsmat, kakeoppskrifter og enkle retter.

Nettsiden finner du her:

http://amishamerica.com/taste-of-pinecraft-5-book-giveaway-and-interview-with-author-sherry-gore/

En interessant bok om hva som har skjedd med middagen som måltidsfellesskap finner du her:

http://www.mpn.net/news/october10/whateverhappened.html

Brev fra en døende venn, del 4

Her er fjerde del av Peter Hoovers epost. De av dere som har lest de tre foregående kjenner til at Peter fikk diagnosen hjernesvulst i sommer, samme år som han fylte 50 år, og er døende. Jeg har valgt å oversette denne eposten til norsk, og har bare utelatt noen få ting som er av mer intern art, fordi jeg opplever at innholdet er så relevant for mange av oss. Her ser du Peter - som er forfatter av flere bøker - sitte foran dataskjermen. Det har han ingen mulighet til lenger. Brevet er diktert, og en ny epost jeg fikk i går, viser at det ikke er lenge før Peter heller ikke klarer å formulere seg muntlig. Her er fjerde del:

"Jeg ønsker å forklare en annen ting for dere. Det er hundrevis av eksempler, men jeg velger tre for å illustrere. Jeg har vært veldig imponert av tre menn og de bøkene de har skrevet. Roger Hertzler som skrev om "ikke-opphoping av rikdom", Geoff Thorn, som har skrevet om det enkle liv og askesen og James Landis som har skrevet om jorden og dens nåværende tilstand og bruken av den. Disse tre mennene, sammen med hundrevis av andre, skriver gode ting om det jordiske. Det de skriver er det ikke noe galt med. Det er sant! Men alle tre har det horisontale i sentrum. De er alle opptatt av denne jorda, og dens eksistens, ikke evigheten. Mange, mange mennesker har sanne ting å si om situasjonen her på jorda, men vi trenger å endre fra det horisontale til det vertikale. Vi trenger å fokusere på Kristus.

Apostelen Peter skriver:

"Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor." (2.Pet 3,10-13)

Sammenlignet med evigheten, så er vår kjempende eksistens her nede noen stakkede minutter. Denne jorden skal brenne opp, bli smeltet ned, og skapt på ny. Det vil bli en herlig endring hvor alt vil bli gjenopprettet. Vi trenger å ha fokus på Gud og Jesus Kristus. Det er det eneste som betyr noe."

(fortsettes)

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 6

Her følger flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

6. Frykt ikke mennesker

"Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget." (Ord 29,25)

Et problem mange sliter med er at de er avhengige av hva andre måtte mene om dem, og det de gjør. Dette kan bli en direkte hindring for oss når vi skal gjøre Guds vilje. Menneskefrykt kan binde oss, ja lamme alt vi gjør. Om dette kan vi lese følgende i Guds ord:

"Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er sterke, og alvorlige, ord.

Det å følge Jesus kan føre til at vi må ta upopulære avgjørelser, ja i enkeltes øyne vil det vi gjør være fullstendig uforståelig og av og til også helt forkastelig. Enkelte vil kunne beskylde oss for å kaste bort livet. Men "sløser" vi livet på Jesus, er det vel ikke bortkastet.

Jesus må komme først. Foran alt annet. Fordi Han ikke bare er vår Frelser, men også vår Herre. Når apostelen Paulus beskriver seg selv, kaller han seg ofte for "Jesu Kristi tjener". Dette ordet "tjener" kan også oversettes "trell" eller "slave". Det gir oss et rett perspektiv. En kristen er ikke lenger sin egen herre, han eller henne er underlagt Herren. Det får praktiske konsekvenser, ned til minste detalj i våre liv.

Sliter vi med menneskefrykt og vil vi tekkes mennesker, bør vi gå til Herren og tale ut med Ham om dette, og kanskje også søke hjelp hos en sjelesørger.

(fortsettes)

Hun kalles "baptistenes Mor Teresa"

Hun blir kalt "baptistenes Mor Teresa", Leena Lavanya fra India. Hun er grunnleggeren av organisasjonen "ServeTrust", en organisasjon som arbeider i det sørlige India blant de fattigste av de fattige.

Det var etter at hun hadde hørt evangelisten med det store hjertet for verdens fattige og undertrykte, Tony Campolo, tale på Baptistenes verdenskonferanse i 1993 at Leena Lavanya bestemte seg for å handle og gjøre noe mer ut av livet sitt:

"Tony Campolo sa at selv om mange sang salmen "Alt for Jesu fot jeg legger", så er det få som virkelig mener det. De ordene rørte meg veldig. Jeg sa til Gud: Du trenger ikke penger. Jeg har heller ikke penger å gi deg, men jeg har dette verdifulle livet som du har gitt meg ved å utøse ditt blod for meg på Golgata kors. Her er jeg Gud, bruk meg i din tjeneste."

Med øyne som nå var blitt åpnet av Gud så hun fattigdommen rundt seg, alle de lidende i samfunnet, på en helt ny måte. I dag hjelper Leena Lavanya tusenvis av mennesker som er ofre for menneskehandel med kvinner, døende av AIDS har fått et eget hospice, det er bygget et aldershjem og mennesker som trenger mat og bistand får også det. Det er bygget helseklinikker for å undervise om bedre helse.

"Jeg vet ikke hvorfor, men jo mer jeg arbeider, jo mer styrke får jeg," sier Leena Lavanya.

Baptistenes verdensallianse har hedret henne med en menneskerettighetspris.

"De fattige og undertrykte trenger noen som kan trøste og elske dem. Fordi jeg er en kristen så er jeg i stand til å fortelle dem om Jesu kjærlighet, og mange mennesker har funnet trøst gjennom det, fra Jesu kjærlighet. Jeg ønsker ikke å sitte i mitt hus eller bare gå i kirken på søndag, jeg ønsker å nå de unådde med De gode nyhetene om Jesus."

Brev fra en døende venn, del 3

Her fortsetter Peter Hoovers gripende epost. Som jeg har fortalt har Peter, som leder den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, fått hjernesvulst og er døende:

"Jeg er veldig takknemlig for at jeg har hatt et langt kristenliv, siden jeg ble en kristen i 1975. Jeg er så velsignet fordi jeg har kona mi, og barna mine. Vi gift i 13 år før vi fikk barn. Så kom plutselig barna. En født i Costa Rica, en annen i Pennsylvania, New Zealand og Minnesota. To av guttene mine - den ene på 16, den andre på 14 - er døpt og i fullt fellesskap med brødrene og søstrene i kommuniteten her. En av mine døtre - hun er 13 - skal snart døpes. Alle våre seks barn er svært godt forbundet med kommuniteten vår og er solid plantet i Kristus. Pris Herren! De er på den gode veien.

Vi har også en adoptert sønn fra Mexico. Han tilhører Elmendorf kommuniteten. Han er gift, og de har en datter sammen. Vi har også en adoptert datter, også hun fra Mexico. Hun bor i Brisbane og vi håper å se henne neste uke.

Jeg har levd mitt liv. Jeg har levd et langt liv. Jeg har skrevet mange ting på mange språk. Jeg har sett og hørt mange ting. Så mye at jeg ikke kan skrive alt ned. Vår lille øy er vakker, men jo nærmere jeg kommer Gud, ser jeg at denne øya er sønderknust, den er skibbrudden, den skrider mot ødeleggelsen, og trenger en ny og total forvandling.

Jeg ønsker å si en ting, brødre og søstre, og det er det at det utgjør ingen forskjell om denne gruppen her eller den gruppen der, den menigheten eller den menigheten. Ingen av oss kan gjøre oss selv perfekte, store eller høye. Jeg er en synder. I min egen styrke synder jeg forferdelig. Gud er så nådig med meg at det ikke handler om mine gjerninger i det hele tatt. Jeg er 100 prosent avhengig av Jesus og hva Han gir meg."

(fortsettes)

På bildet ses Peter Hoover (i midten) sammen med sin kjære kone.

Fra martyrhistorien, del 2

Her fortsetter historien om Andreas og Katharina Kolb som ble mishandlet på grunn av sin tro og overbevisning. Har du ikke lest første delen, så ble den publisert på lørdag:

Når Katharina og Andreas Kolb ble arrestert for andre gang, og ført tilbake til klostret som den lutherske kirken hadde gjort om til kloster, startet torturen. Med store smerter og med stor frykt, sa Katharina at hun ville høre på myndighetene og lyde dem. Det samme sa Valentin Unger, Balhasar Armknecht og Osanna Ortleb. Den eneste som sto fast var Andreas Kolb:

"Jeg velger å bli stående hos Kristus," sa Andreas og la til: "og sammen med alle de som velger å følge Ham."

Da velger fire andre av de fengslede å følge Andreas. Katharina blir desperat: "Nei, Andreas," roper hun: "De vil drepe deg. Hva skal da skje med meg og barna?"

Andreas sto fast: "Hvis Herren tillater at de dreper meg, så vil Han ta vare på dere. Jeg kan ikke gå tilbake til det jeg opplever er galt. Du vet også at det er galt. Vil du bryte ditt løfte til Kristus?"

Dratt mellom sin kjærlighet til barna, sin kjærlighet til sin ektemann og til Kristus, sto hun gråtende og så på at myndighetene torturerte sin mann i torturkammeret i Reinhardsbrunn. "Om bare denne forferdelige avgjørelsen ikke var blitt stilt oss," gråt hun.

Men det var den. Til slutt kastet Katharina seg ned og gav sitt liv til Jesus ennå en gang. De lutherske myndighetene halshugget Katharina sammen med hennes mann, Andreas Kolb, og Christoph Ortleb, Elsa Kunz, Barbara Unger og Katharina König den 18.januar 1530.

To måneder senere publiserte Martin Luther en sint bok han hadde skrevet, basert på Salme 82, hvor han forklarer hvorfor myndighetene skulle drepe vranglærere.

Hvilken forbrytelse var det disse seks hadde gjort seg skyldig i? De hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Straffen: halshugging.

Serien om martyrenes historie vil fortsette og jeg vil publisere dem regelmessig under denne tittelen.

Bildet er fra byen Ohrdruf, som ligger i nærheten av stedet hvor henrettelsen skjedde.

Når Gud overrasker med gaver - gjennom barn og voksne

I går opplevde jeg noe fantastisk flott! De siste årene har jeg hatt privilegiet å få tale i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Det er en menighet jeg har lært å sette stor pris på. Kontakten med lederskapet og menighetens medlemmer betyr mye for meg. Menighetens fantastiske kor er kjent for mange, ikke minst gjennom ulike Israelskonferanser rundt om i Norge. Det som kanskje ikke er like kjent er at menigheten også har et flott barnekor. Dette barnekoret fikk vi oppleve i går. Etter gudstjenesten kom barna - som hadde hatt egen samling under min preken - bort til meg, den ene etter den andre med tegninger de hadde tegnet til meg. Det var rørende. Og så flotte tegninger som det var. Flere hadde tegnet Jesus på korset. Mens vi satt å spiste banket det på døra der hvor vi satt, og inn kom en gutt - jeg tror han var seks - for han hadde ikke fått gitt meg tegningen sin, før han skulle hjem. Når han hadde gitt meg den flotte tegningen, så ville han synge en sang - en lovsang på engelsk! Da kom tårene.

Det gjorde de også når en av menighetens medlemmer ville gi oss et aldeles nydelig maleri av Lammets bryllupsmåltid. Han hadde kjøpt dette i utlandet, og hadde nettopp fått det innrammet og hengt det på veggen. Da opplevde han at Herren talte til ham om at jeg skulle ha maleriet. Det ble veldig spesielt, for den siste tiden har jeg vært opptatt med Åpenbaringens bok om nettopp Lammets bryllupsmåltid. Det som vi en dag skal nyte i himmelen:

"Igjen ropte de:
Halleluja!
Røyken fra henne stiger opp i all evighet.
4 De tjuefire eldste og de fire skapningene kastet seg da ned, tilba Gud som sitter på tronen, og sa:
«Amen. Halleluja!»
5 Og fra tronen lød det en røst:
«Pris vår Gud, alle hans tjenere,
dere som frykter ham, både små og store!»
6 Da var det som jeg hørte lyden av en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak. De ropte:
«Halleluja!
For Herren vår Gud, Den allmektige,
er blitt konge!

7 La oss glede oss og juble og gi ham æren!
For tiden for Lammets bryllup er kommet.
Hans brud har gjort seg i stand,

8 og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.»
Linet er de helliges rettferdige gjerninger.
9 Og engelen sier til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.» (Åp 21,3-9)

Nå skal maleriet få hedersplassen i stua vår, og barnetegningene skal få plass i bønnekapellet vårt, slik at mange kan få se dem.

Det var virkelig en velsignelse å få både tegningene og maleriet. Må Herren rikelig velsigne de glade giverne. Og må Gud velsigne barna, ungdommene og de voksne i Sannhetens Ord Bibelsenter. Denne menigheten står virkelig for Guds ord i en mørk tid, og de er virkelig sannheten tro, selv om det har kostet dem mye. Jeg er glad for å være en av deres venner, og det er en stor glede for oss hver gang vi blir invitert dit.

Bildet av meg er tatt i forbindelse med et møte i Sannhetens Ord bibelsenter for noen år siden.

Brev fra en døende venn, del 2

Her følger andre del av eposten fra Peter Hoover (bildet). Han er døende av hjernesvulst. Peter er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, som vi har holdt kontakt med i flere år nå. Første del publiserte jeg i går. Har du ikke lest den, foreslår jeg at du leser den først:

"Vi har en vanskelig tid siden jeg mest sansynlig er døende, men alt går vidunderlig godt for kommuniteten. De vil hjelpe min familie når jeg er død. Jeg er så velsignet av fellesskapet vårt. Det er en velsignelse på en forunderlig måte. Gud har gitt oss nøyaktig de menneskene vi trenger for alt vi trenger. Det har vært slik en velsignelse og se enheten mellom brødre og søstre. Vi deler det felles måltid mat som anabaptistene og de første kristne tok del i hver uke. Det er en slik velsignelse å sette seg ned sammen med alle brødrene og søstrene etter at hver arbeidsuke er slutt, og vende vår oppmerksomhet mot Kristus og Hans mirakel. Dette har gjort meg veldig, VELDIG GLAD.

Vi er så takknemlige for å være her i Australia i en kommunitet preget av fred. Vi er den eneste kommuniteten her i Tasmania, og vi er så takknemlige for at Jesus har hjulpet oss. Vi er også takknemlige for de mange Bruderhof-kommunitetene i Australia og andre venner vi har. Det å leve i fellesskap er et vakkert bilde av Kristus og Hans folk."

(fortsettes)

Vårt hjemland er himmelen

På Facebook har jeg deltatt i en interessant samtale om Jesu ikke-volds budskap, og om konsekvensen av dette budskapet: aktivt engasjement for fred og forsoning. I denne sammenhengen er det ikke til å unngå at det også blir snakk om forsvar av et lands grenser. Fordi dette er et viktig spørsmål i seg selv, utdyper jeg her hvordan jeg selv ser på dette:

Jeg bor i Norge, hvor jeg er født og oppvokst. Men i 1972 - for 38 år siden - ble jeg borger av et annet rike. Om dette skriver apostelen Paulus i Fil 3,20:

"Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfor venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus."

Ordet borgerskap kan også oversettes "hjemland". Som himmelborger har jeg andre forpliktelser, privilegier. De lover og prinsipper som gjelder for dette Riket finnes i blant annet Bergprekenen. Når disse lovene og prinsippene kommer i konflikt med et lands lover, så er jeg forpliktet på mitt hjemlands lover. Av og til innebærer det at man må lyde Gud mer enn mennesker, og det igjen kan føre til at man i noen land blir arrestert for sin tro og overbevisning - slik de første kristne ble det.

Vi ser denne konflikten mellom en stats interesser og himmelriket i Apgj 17,6-7:

"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge."

Her er vi ved selve kjernen: En annen, en som heter Jesus, er konge!

Som kristen kan vi bare bøye oss for èn eneste: Han som er Kongenes Konge og Herrens Herre. Det vil kunne bety at vi kommer i konflikt med andre lover. I Norge gjelder dette f.eks de nye kjønssnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven, som en sann kristen ikke kan bøye seg for.

Som borger av himmelriket bruker vi ikke denne verdens våpen til forsvar. Vi har ikke noe land å forsvare, ikke noe annet enn himmelen. Når vi skal forsvare et stykke land her på jorden, vil vi komme i den situasjonen at vi må drepe andre mennesker. Og det å ta liv er ikke et alternativ for en kristen. Vi skal derimot elske våre fiender.

"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, i det vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Her kan du lese om hvordan de første kristne så på dette:

"I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem." (Hebr 11,13-16)

Det henvises her til de som levde i Den gamle pakt, men dette er også gyldig for vi som lever i Den nye pakt.

En kristen er en pilegrim her på jorden - han eller hun - er på gjennomreise til vårt opprinnelige bestemmelsessted: himmelen. Det får konsekvenser på alle områder av vårt liv her på jorden.

Bildet viser en gruppe anabaptister tilhørende Bruderhof-bevegelsen. Anabaptistene la veldig sterk vekt på deres himmelske tilhørighet, og det førte blant annet til at de ikke avla ed eller deltok i militæret.

Brev fra en døende venn, del 1

For noen år siden ringte telefonen midt på natten. I den andre enden lød det en glad stemme på engelsk. Det var Peter Hoover som ringte - fra Australia. Han hadde glemt tidsforskjellen. Det var første gangen vi snakket sammen. Siden har vi holdt god kontakt. I går fikk jeg epost fra Peter, som er leder for den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship. Peter er døende.

Å lese Peters epost er noe av det sterkeste jeg har lest på lenge. Hans ord berører meg veldig sterkt. Peter ble operert 14. juli i år for hjernesvulst. Han fylte 50 i år. Jeg skal forsøke å oversette eposten til norsk, om det blir hele eller deler av den får vi se, for den er lang. Jeg deler den derfor opp i mindre porsjoner, så blir den lettere å lese. Bildet viser Peter og hans kone Susan, det er tatt på mandag. De står ved bredden av Huon elven, sør for Hubart, nær ved blåbærfarmen til Willard Brubaker, en etterkommer av enkle mennoniter og som vokste opp i en kommunitet i Waterloo County i Ontario, Canada. Brubaker levde i Australia i over 40 år. Her følger brevet fra Peter:

"Kjære brødre og søstre!

Jeg skriver dette brevet for å fortelle hva som har løpt gjennom mine tanker de siste månedene. De siste månedene har vært en slik herlig tid med Gud. Som ukene går fjerner jeg meg mer og mer fra denne jorda. Slik det er nå er jeg mer i himmelen og bare bittelitt på jorda.

Siden operasjonen i juli er det mange av dere brødre og søstre som har skrevet til meg fra mange steder verden over. Jeg vil at dere skal vite at jeg har verdsatt det alt sammen. Det ser nå ut til at døden er nært forestående og til det nye livet. Om to uker skal jeg til Hobart igjen for en ny operasjon. Hva som blir utfallet av denne er usikkert. Det kan hende jeg dør, eller får leve en liten stund til. Jeg har total og fullstendig fred i denne situasjonen, og mitt hjerte fryder seg. Jeg forstår at jeg er fullstendig avhengig av Gud.

Jeg klarer ikke å lese Bibelen noe særlig lenger. Jeg ser ordene og jeg skjønner hva de er, men jeg forstår mindre og mindre. Alt faller fra hverandre, men hjerteforbindelsen med Gud blir bare sterkere og sterkere. Jorda glir bort for meg og Gud blir enestående på en måte som jeg ikke klarer å beskrive. Nærmere og nærmere. Jo mer jeg mister denne verden, denne jord, jo nærmere og mer vidunderlig blir Jesus. Jeg elsker Ham og stoler på Ham og lovpriser Ham mye. Med Jesus blir alt mer og mer vakkert, og klart, jo nærmere jeg er Ham."

(fortsettes)

I dag minnes vi Illtyd av Wales

I dag feirer vi minnet om den hellige Illtyd av Wales. Denne Illtyd var opprinnelig soldat. Legenden sier at han kjempet side ved side til kong Arthur. En dag det kongelige selskap var ute i skogen kom de over eneboeren Cadoc, og de behandlet ham svært dårlig.

Om natten talte Gud til Illtyd og fortalte ham at Cadoc var en mektig kriger og kjempet en stor åndelig kamp. Dette ble en så sterk opplevelse for Illtyd at han bestemte seg for å forlate soldatlivet, og når morgenen kom tok han seg frem til eneboerstedet hvor Cadoc befant seg og sluttet seg til Kristi våpenløse hær.

Som munk hadde Illtyd et utrolig fellesskap med Gud og Hans skaperverk. Mange historier fortelles om dette. Han grunnla et monastisk senter i Wales, og blir av mange sett på som grunnleggeren av den walisiske kirke.

Den hellige Illtyd var opptatt av helheten i livet, at mennesket består av ånd, sjel og kropp, og skal leve i harmoni med skaperverket. Han var kjent som en lærd mann, som også hadde stor kunnskap om livet. Vi har fremdeles mye å lære av Illtyd, ikke minst hans syn på helheten i tilværelsen.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 5

Her følger noen flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje:

5. Søk gode råd

I Ord 12,15 og 19,20 kan vi lese følgende:

"Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis."

"Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt."

En av de viktigste tingene vi kan gjøre når vi skal ta kloke avgjøresler som er i samsvar med Guds vilje, er å søke råd hos gudfryktige mennesker som virkelig lever med Herren. I Ordspråksboken er dette nevnt hele 13 ganger, en bok som er full av praktisk visdom. Før vi tar store avgjørelser bør vi ta dette opp med mennesker som vandrer med Herren. Slik jeg ser det er et av de største behovene i kirken i dag, åndelig veiledning. Og en av de største utfordringene vi har er at det er så få åndelige veiledere.

En åndelig veileder er ikke synonymt med en teologisk velutdannet person. Han eller hun kan være det også, - det skader ikke - men åndelig veiledning dreier seg ikke bare om teorier, men om levd liv. En åndelig veileder er en person som har levd med Herren en tid, blitt åndelig moden og som har innsikt i Guds ord. Det er en person som er utrustet med åndelige gaver, ikke minst gaven til å skjelne ånder. Slike utdannes ikke på skoler - selv om det er helt i orden å ta et kurs - de utdannes i livets skole, under Åndens veiledning.

I senere artikler vil jeg beskrive tjenesten som åndelig veiledere og hva det vil si å gå i åndelig veiledning.

(fortsettes)

Åpner Bhutan for å godkjenne en kristen organisasjon?

Det skjer spennende ting i Bhutan for tiden. De mange som har bedt i årtider for dette kongedømmet, som ligger i Himalaya, lukket inne mellom Kina og India, har fått et etterlengtet bønnesvar.

For aller første gang i Bhutans historie, synes landets buddhistiske regjering, villig til å anerkjenne og gi legale rettigheter til landets kristne befolkning. De kristne i Bhutan har frem til nå stort sett levd under jorden. Landets myndigheter som har ansvar for de religiøse organisasjonene i Bhutan, skal diskutere hvordan en kristen organisasjon skal kunne representere landets kristne i et møte i desember. Det er i såfall kun èn kristen organisasjon som vil bli godkjent. Frem til nå er det bare buddhistiske og hinduistiske organisasjoner som er godkjent i Bhutan. Blir en kristen organisasjon godkjent vil det også kunne bety at man kan drive kristne skoler.

Dette er snakk om et paradigmeskifte i det lille kongedømmet med i underkant av 700.000 innbyggere. Både i 1969 og i 1979 vedtok nasjonalforsamlingen å forby alle ikke-buddhistiske eller ikke-hinduistiske organisasjoner.

De kristne i landet er avventende til den nye loven. Flere mener at dette også er et forsøk på å registrere og utøve kontroll over landets ca 6.000 kristne. Forrige måned ble en kristen i det sørlige Bhutan dømt til tre års fengsel for å ha vist kristne filmer.

Fra martyrhistorien, del 1

Navnene Andreas og Katharina Kolb er nok ukjente for de aller fleste. Men de er samtidige med Martin Luther. De tilhørte den voksende gruppen av mennesker som ved å få muligheten til å lese Bibelen selv, begynte å stille spørsmål ved både Den romersk-katolske som den lutherske kirkeforståelsen.

18.januar 1530 bringer ekteparet Kolb, som var enkle bønder bosatt i Zella Sankt Blasii (bildet), som ligger nær Ohrdruf i Sachsen-Gotha, inn for de lokale kirkemyndighetene. De skulle snu opp ned på deres liv og fikk svært dramatiske konsekvenser. Andreas og Katharina Kolb måtte svare med sine egne liv.

Det hele begynner ett år tidligere. En omreisende forkynner, en mann ved navn Volkmar, kom til deres landsby og sa til beboerne i Zella Sankt Blasii: "Alle som vil være en sann kristen må forlate alt han eier og lide forfølgelse og død." Volkmar talte med overbevisning og kraft. Budskapet, selv om det skremte enkelte med sin radikalitet, overbeviste andre om nødvendigheten av å legge alt bak seg og følge Jesus. Når så Volkmar kalte dem som ville følge Jesus til å forsegle sin avgjørelse med å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro, lot Andreas og Katharina Kolb og dem andre seg døpe 7. juni 1528.

Ikke før hadde de lutherske myndighetene i Sachsen-Gotha hørt om dåpshandlingen, før de slo til mot "gjendøperne" (anabaptistene). Forut for denne var en ny lov vedtatt som innebar at kun autoriserte prester i den lutherske kirken kunne døpe eller forrette nattverd. De som overtrådte denne bestemmelsen kunne tortureres, og i verste fall bli halshogget.

Andreas og Katharina Kolb hadde ikke noe annet å gjøre enn å overlate barna sine, det ene fire år, det andre ett år, til noen betrodde slektninger, og flykte. Det samme gjorde de andre ekteparene som hadde latt seg døpe. Balthasar Armknecht og hans kone forlot fire barn, det eldste var ni år. Kaspar Komel og hans kone forlot fire små barn, det samme gjorde Georg Ungers, og Konrad Eiglers måtte forlate sin baby. Noen annen utvei enn å overlate barna til andre var det ikke.

Myndighetene fanget Andreas og Katharina Kolb først. Ekteparet ble ført til Reinhardsbrunn, et gammelt kloster som lutheranerne hadde omgjort til fengsel. Dette lå i nærheten av Gotha. Her ble de forhørt og truet på livet.

Andreas fortalte dem sannheten: "Vi har latt oss døpe på bekjennelsen av vår tro."
Han skjulte ikke noe for myndighetene, og de som forhørte ekteparet ble grepet av deres ærlighet og ydmykhet, og de bestemte seg for å advare dem og la dem så få gå. "Hvis jeg har tatt feil så vil jeg gladelig vende tilbake til statskirken," sa Andreas til sine forhørere.

Tilbake i landsbyen ble Katharina og Andreas Kolb styrket i sin overbevisning om at det de hadde gjort var riktig. De møttes med andre av samme overbevisning. Alle hadde det til felles at de levde og kledde seg enkelt, de møtte det onde med det gode, de delte det de eide med andre i fellesskapet, og de bad ofte sammen.

Et år senere ble de arrestert på nytt og ført til fengslet i det tidligere klostret.

Nå begynte torturen.

(fortsettes)

Barn og ungdom sitter stille i fem timer for å høre Guds ord hver søndag

I Mthatha i Eastern Cape i Sør-Afrika har misjonærene Joe og Anna Sawatzky, bygget opp en bibelskole og en menighet. De er mennoniter. Menigheten består hovedsaklig av barn og ungdommer (bildet).

Gudstjenesten varer for det meste i tre timer, og barna og ungdommene sitter musestille hele tiden. Vanligvis er det også søndagsskole, og den varer gjerne i to timer! Det er en stor hunger etter Guds ord.

Bibelskolen - Bethany Bible School - er en skole for pastorer som ikke har mye utdannelse fra før. Mange av dem har ikke mer enn tre år på skolebenken. Den tidligere skoleformannen har ikke noe skolegang i det hele tatt, og kunne verken lese eller skrive. Likevel leder disse mennene menigheter, men de ønsker å lære mer om Bibelen. For noen av disse pastorene tar det tre til fire timer å komme seg inn til bibelskolen. Noen av dem går på beina. Det sier ikke så rent lite om deres iver etter å lære Guds ord å kjenne, slik at de kan bringe det videre til sine menigheter.

Enkelhetens hemmelighet: Hvor mye trenger vi?

Hvor mye skal vi eie før tingene eier oss?

Egentlig trenger man veldig lite for å leve et godt liv. Når man blir syk lærer man seg til å sette pris på små ting. Man verdsetter livet på en annen måte enn før. Kjenner på en djupere takknemlighet. Alt er nemlig ikke så selvsagt lenger. I fjor vinter måtte jeg holde meg innendørs i flere uker på grunn av at været var for kaldt. Beveget jeg meg utenfor døra fikk jeg så vondt i hjertet, at jeg måtte la det være. Da kjenner man en ekstra glede når sola begynner å varme igjen, og man kan gå utendørs. For andre var ikke dette et problem, heller ikke noe de reflekterte over. For dem var det selvsagt at de kunne gå ut, selv om det var kaldt.

Vi har mye å lære av pilegrimen.

Han eller henne kan ikke pakke med seg mye når de legger ut på vandringen. Ryggsekken inneholder kun det som trengs for livsopphold. Ikke mer. Før man reiser må man pakke ordentlig. Da oppdager man at det er mye man tror man trenger, som man må legge igjen. Det er verken plass for det, eller egentlig behov. Og vekten blir for tung.

Åndelig sett tror jeg vi trenger å tenke igjennom hva vi trenger. Av og til trenger vi å rydde opp i ting, og kanskje også kvitte oss med det som tynger oss. Det er en tid for alt, sier Forkynneren, det er en tid for å kaste, og det er en ting for å samle.

Jeg har ryddet i eget bo i det siste. Noe er kastet, noe er lagt til side og noe har jeg tatt vare på. Det gjelder også mitt indre liv.

Lik en løk som skrelles, vil jeg gjerne nærme meg den kjernen som jeg har på djupet av meg selv, der mitt sanne jeg befinner seg.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 4

Her følger noen flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje:

4. Ta ingen avgjørelse som vil forårsake at du ikke lyder Guds ord.

Dette er vel så selvsagt, at det egentlig er unødvendig å si det. Likevel - i vår tid er det ikke å selvsagt lenger. Det finnes mye selvkomponert kristendom. Målestokken er ikke Guds ord, men hva vi til en hver tid føler er rett for oss. Så lenge det føles godt, er det riktig. Men følelsene våre er slett ingen sikker grunn å bygge vår tro på, og heller ikke en målestokk for hvordan vi finner ut hva som er Guds vilje for oss.

Du kjenner sikkert disse kjente ordene fra Evangeliet etter Johannes:

"Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri." (Joh 8,31-32)

Jesus setter en klar betingelse for å kunne være Hans disipler.

* Bli i Hans ord.

Hva vil det si? Holde seg til det Jesus har sagt, for det er det Han sier som er sannheten, og det er bare sannheten (les: Hans ord) som setter oss fri. Jesus er sannheten personifisert. Han snakker om seg selv som sannheten: "Jeg er veien, SANNHETEN og livet." (Joh 14,6)

Guds ledelse står aldri i motsetning til Guds skrevne ord. Hans ledelse er alltid i henhold til Guds ord, slik vi finner det i Bibelen. Guds ledelse må derfor alltid samsvare med Guds ord. Gjør den ikke det, er det ikke Gud som leder, uansett om vi får gode følelser når vi gjør det! Profetiske budskap vi får står aldri over Guds ord, og er heller ikke i konflikt med Guds ord. Aldri!

(fortsettes)

Radikalt kommunitetsliv, del 4

Forfølgelsen og volden som Koinonia kommuniteten ble utsatt for skapte store utfordringer. I flere år hadde de vært utsatt for dødstrusler, brannbomber og vold. På slutten av 1960-tallet sto den radikale kommuniteten ved et veikryss. De søkte et nytt fokus for virksomheten, og var også usikker på om de var kommet ved veis ende. Da mottok Clarence Jordan et brev fra Millard Fuller hvor det sto: "Hva har du oppi skjorteermet?"

Linda og Millard Fuller hadde tilbrakt en måned i Koinonia-kommuniteten noen år tidligere. De slet med ekteskapsproblemer på den tiden og det førte til at de gav sine liv til Gud på nytt, og bestemte seg for å gi bort sin rikdom. Millard Fuller var mangemilionær, og hans entusiasme synes å smitte resten av kommunitetsmedlemmene. Etter en serie med møter mellom Millard Fuller og andre venner av Koinonia, fikk virksomheten en ny retning.

Clarence Jordan og de andre kommunitetsmedlemmene hadde djup omsorg for sine naboer og la merke til de elendige boforholdene deres. De tok derfor initiativet til å bygge ordentlige boliger som alle ville ha råd til å kjøpe. Nå byttet de navn fra Koinonia Farm til Koinonia Partners.

Med hjelp fra frivillige venner bygget Koinonia Partners 194 slike hus i perioden 1969-1992. De som kjøpte husene fikk også et rentefritt lån på 20 år. Det ble også satt opp et fond som de kalte Fonds for Humanity, for å bygge flere hus og til fondet bidro både fattige og rike.

(fortsettes)

Nå kan ukrainerne selv lese om landets anabaptistiske historie

En bok opprinnelig ment for å hjelpe nord-amerikanske mennoniter til å oppdage sine røtter i Sør-Russland og Ukraina, er nå tilgjengelig på ukrainsk. Det er første gang noe slikt skjer, og blir lagt merke til i Ukraina.

Det var 11. oktober at Mennonite-senteret i Molochansk - omtalt flere ganger på denne bloggen - kunne lansere:" Gamle bygninger- mennonitisk arkitektur, landskap og bosetninger i Russland/Ukraina". Boken er skrevet av Rudi P. Friesen (til venstre på bildet), som er arkitekt og historiker. Hans foreldre ble født i Ukraina og utvandret til Canada i 1926.

Til boklanseringen kom mer enn 30 ukrainske lærere, inkludert Marina Romanovna, en skoledirektør i nabolandsbyen Dolina. Hun har åpnet et skolemuseum for mennonitisk historie. Problemet har vært å skaffe dokumentasjon om de mange mennonitene som kom til dette området, som flyktninger og bosettere etter forfølgelsen av anabaptister i Europa. Til hennes og mange andres store glede finnes nå denne dokumentasjonen samlet bak to permer, og til og med på ukrainsk!

Etter boklanseringen ble det servert borscht og blinchki. Boken kommer til å få stor betydning i skoleundervisningen i Ukraina, for det er stor interesse for de anabaptistiske bosetningene i Sør-Russland og Ukraina for 200 år siden. Dessuten vil også denne boken kunne virke evangeliserende fordi den ikke bare handler om arkitektur og bosetninger, men i aller høyeste grad om troen på Jesus og en radikal etterfølgelse av Ham.

På bildet ser vi foruten bokforfatteren også Fedor Turchenko, en ukrainsk professor som vist stor interesse for boken.

Å lære seg til å vandre ydmykt med Gud

I går fortalt jeg om mannen jeg møtte som bodde alene langt inni skogen, og som hadde som livsmål å bli Guds venn. Han fortalte også noe annet, som gjorde inntrykk på meg.

For noen år siden deltok han på en retreat. Retreatholderen gjorde inntrykk på ham. Ikke så mye på grunn av ordene han sa, men på grunn av livet han levde. Han bestemte seg for å reise for å besøke denne mannen der hvor han bodde. Der ble han værende. For mannen levde hva han trodde. Han var et levende eksempel på en radikal og hel overgivelse til Jesus.

"Det som fascinerte meg mest var denne mannens ydmykhet," fortalte eneboeren jeg traff på tirsdag. Så la han til:

"Det er noe du ikke kan lære deg ved å lese deg til det. Boklig lærdom er viktig (jeg kan skyte inn at eneboeren snakker flere språk, og er vel bevandret i filosofiens verden), men selv ikke de mest lærde bøker kan lære oss alt i livet. Men levd liv kan. Av og til drømte jeg om å flytte til et sted hvor jeg kunne leve i en kommunitet, hvor det var mer orden på tingene, enn hos den gamle mannen. Men jeg innså dette: Bare den gamle mannen kunne lære meg å leve ydmykt innfor Gud. Gjennom sitt eksempel."

Disse ordene slipper ikke taket i meg.

Jeg har sagt det ved flere anledninger nå: vi trenger gode rollemodeller. Vi trenger noen som kan modellere liv for oss. Noen som ikke bare snakker om Kristus, men lever Kristus.

Eneboeren jeg traff tirsdag forstod dette, og han var villig til å forlate en godt betalt jobb, lyse fremtidsutsikter, for å lære ydmykhet! Av en gammel mann som har fulgt Kristus i mange år.

Jeg kom til å tenke på ordene fra Mika 6,8:

"Han har kunngjort deg, du menneske, hva som er godt. Hva søker Herren hos deg, annet enn å gjøre rett, å elske barmhjertighet og å vandre ydmykt med din Gud."

Gud kommer til oss i sorgen og fortvilelsen

Billy Graham organisasjonen offentliggjorde i går et brev skrevet av Billy Graham(bildet) de siste dagene. Han gir uttrykk for at han savner sin kjære kone, men at Gud kommer med trøst til alle sørgende. I brevet heter det blant annet:

"Om få dager blir jeg 92. Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli så gammel. Min kone, Ruth, døde for litt over tre år siden. Jeg savner henne mer og mer og mer for hver dag som går. Dette var favorittiden for Ruth. Hun gledet seg over at bladene skiftet farge og hun klarte ikke å vente med å tenne opp i ovnen ved første antydning til høst. Hun var alltid så glad, og Ruth lyste opp selv de mørkeste dagene."

Så skriver Graham om den mørke tiden som Amerika opplever. "Den mest hurtigvoksende troen i Amerika er troen på ikke-tro. Enten vender amerikanerne seg til denne vantroen eller til en eller annen religion. Men det å ha tro på en religion skygger bare for sannheten. Det bringer bare større forvirring og dypere tvil, for religion kan være hva som helst. Bibelen bringer derimot lys i mørke," skriver Graham og siterer Efeserbrevet:

"I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.
Så rik er Guds nåde,

som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand"
(Ef 1,7-8)

Billy Graham skriver videre om den fortvilelse som mange mennesker opplever ved tapet av noen av sine kjære, tap av arbeid eller helse, og siterer så 2.Mos 2,23-25:

"Så gikk det lang tid, og kongen i Egypt døde. Israelittene sukket og klaget under trelldommen, og deres nødrop steg opp til Gud. Gud hørte hvordan de sukket, og kom i hu den pakten han hadde sluttet med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene og tok seg av dem."

"Gud kjenner din hjertesorg," skriver Billy Graham og legger til: "Han hører når vi roper ut til Ham. Til slutt siterer han 2.Mos 3,7-8:

"Så sa Herren: Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem ..."

Profetisk forum - en tjeneste for Kristi kropp

I flere artikler her på bloggen har jeg skrevet om den profetiske gaven og den profetiske tjenesten. Dette er en av gavene Kristus har gitt til sin kropp, menigheten. Behovet for solid undervisning, og ikke minst trygge omgivelser, hvor man man få dele egne erfaringer og spørsmål, er stor. I Sverige har Ingalill og Vello Vaim (bildet), tatt initiativet til det de kaller Profetisk Forum. Det synes jeg er veldig bra. Ekteparet Vaim har en velprøvd tjeneste som har integritet. Jeg traff Ingalill for mange år siden. Hun bodde faktisk hjemme hos oss i forbindelse med en konferanse her på Gjøvik, hvor hun skulle medvirke med lovsang. Fremdeles husker jeg hvilken velsignelse det var.

I presentasjonen på deres webside heter det at "Profetisk Forum vill bereda plats, utrymme och utveckling för den profetiska funktion som inkluderar allt Guds folk och fokusera inriktning och målsättning för församlingen som fullt ut vill representera Guds rike för vår stad och vårt land. Målsättningen är att församla, uppmuntra och utrusta förelöpare som bereder väg och skapar en ny andlig miljö som pekar uppåt och framåt."

For å nå dette målet arrangeres noe som kalles Omega-kurset. Om dette kurset heter det: "Omegakursen beskriver Andens och Ordets kompassinriktning i denna tid, den pekar på uppdraget och för oss in i processen att fullborda och växa upp till Kristi fullhet. Den gör att Guds folk ställer in sig på samma kurs som Anden, så att både Anden och bruden säger: ”Kom!” Och den som hör det må säga: ”Kom!” (Upp.22:17). Omegakursen är också ett samlande namn för den profetiska undervisning, träning och utrustning som kontinuerligt fortsätter. Vi kommer aktivt och strategiskt gå in i profetisk bön som skapar ny framtid."

Om arbeidet og tjenesten kan du lese på deres egen webside, som du finner her:

http://www.propheticforum.com/

Selv om dette er en tjeneste som finnes i Sverige, nærmere bestemt i Örebro, tror jeg flere nordmenn vil ha gleden av å se nærmere på både nettsiden og kursene som holdes her.

En mann hvis mål er å bli Guds venn

I går ettermiddag satt jeg i en samtale som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg skal verken røpe sted eller navn. Bare dette: En mann, om noen få år runder han 50, forteller meg at hans livs mål er å bli Guds venn.

Han forteller det så stillferdig. Vil på ingen måte fremheve seg selv. Det er jeg som har bedt ham fortelle om sitt liv, om hans møte med Kristus. Det han ikke forteller så mye om, men som jeg vet via andre, er at han tilbringer mye av dagen i bønn. Han har bevisst søkt ensomheten og stillheten djupt inne i skogene, et sted i Norge.
Han snakker sakte, ordene er vel overveide. Hva han fortalte, blir mellom oss. De hører med til det skjulte livet i Gud.

Jeg ble sittende å tenke etter at han hadde tatt farvell. Jeg fulgte ham til bilen, som han hadde lånt for anledningen. Han eier nemlig ingenting annet enn klærne han går i, litt klesskift, noen bøker og Bibelen sin. Da han skulle sette seg inn i bilen, bøyde han hodet sitt, for å få min velsignelse.

Hvilket livsprosjekt! Bli Guds venn.

Jeg vet om andre som drives av prestasjoner om å lykkes med både det ene og det andre. Denne mannen som jeg bare har møtt denne ene gangen, og en gang for noen uker siden, drives av noe helt annet: en lidenskap for Jesus. Noen ville kanskje kalle ham en fanatiker. Men han er ikke det jeg ville forbinde med det, ikke i negativ betydning i hvert fall. Han har begge beina plantet på jorda, han er godt utdannet, snakker flere språk. Hans livsmål er å bli Guds venn.

I samtalens løp snakket vi om forsakelse og tro, om det å ta sitt kors opp hver dag og følge Jesus. Hans vei har ikke vært enkel. Han kunne hatt en akademisk karriere, men velger enkelhet, stillhet og bønn. Mange finner veien til eneboerstedet hvor han bor. Det er slik med mennesker som lever nær Jesus, de har en egen evne til å tiltrekke seg mennesker som søker Ham.

Det var så godt å møte ham. Han bar med seg Kristi fred.

Vi har avtalt å møtes igjen. En gang til våren. Da det blir mulig å ta seg frem i de djupe skogene hvor han bor. Når snøen er borte, og vårsola tar tak. Det er avtalen vår. Han har jo selvsagt ingen telefon, så det er ikke mulig å nå ham på moderne vis.

Fire baptister arrestert i Aserbajdsjan søndag

Fire baptister i Aserbajdsjan ble arrestert søndag 31.oktober, og må sone fem dager i fengsel. De fem oppholdt seg i et privat hjem da politiet stormet huset hvor gudstjenesten fant sted.

Omlag 80 personer var kommet sammen for å feire høsttakkefesten i hjemmet til Ilgar Mamelov i byen Kusar (Qusar) i det nordlige Aserbajdsjan. Blant gudstjenestedeltagerne var det også gjester fra Baku og Sumgait. Etterat politiet hadde stormet huset, slo de av gassforsyningen, slik at menighetens medlemmer ikke skulle få anledning til å forberede matserveringen til de fremmøtte. Alle de tilstedeværende måtte oppgi sine navn til politiet. De ble også filmet og fotografert.

Gudstjenestedeltagerne var kommet sammen for å takke Gud for innhøstningen av frukt, grønnsaker og korn. Medlemmene av menigheten tilhører Kirkerådet, en sammenslutning av frie baptistmenigheter som ikke vil ha seg registere av myndighetene.

De fire arresterte baptistene er: Ilgar Mamedov, Zalib Ibrahimov, Raul
Gurbanov og Akif Babaev. La oss huske dem i våre bønner.

To ortodokse- og en baptistkirke satt i brann i Nord-Kaukasus

En ortodoks kirke er brent ned til grunnen i landbyen Ordzhonikidzevskij og en ortodoks kirke og en baptistkirke i den nærmeste byen Karachaevsk, er påført skader etter at de er forsøkt påtent. Angrepene på kirkebygningene skjedde mandag morgen i Karbardino-Balkaria regionen av Russland. Brannene ble påtent ved at brennende gjenstander ble kastet inn i kirkebygningene.

Selv om vandalisering av kirkebygg er uvanlig i Nord-Kaukasus, hvor kristne bor i samme områder som muslimer, har volden blusset opp den siste tiden. 440.000 mennesker bor i dette dette urolige området av Russland, og man er nå redd for at nye voldshandlinger skal blusse opp igjen.

Hvem som står bak ildspåsettelsene er usikkert, men man mistenker at muslimske grupper som ønsker å skape ustabilitet i området står bak.

Bildet viser byen Karachaevsk.

Desperat behov for hjelp til syklonrammede i Burma

Det du er i ferd med å lese har ikke preget nyhetsbildet i norske medier. Syklonen som rammet Burma nylig er knapt nok nevnt. Vår kontakt i landet, baptistpastor Thaung Ngaih Lian, skriver i en epost jeg mottok i dag tidlig:

"Myanmar (Burma) er et av de mest ensomme og isolerte land i verden. Nylig ble den vestlige delen av landet rammet svært hardt av en syklon. Syklonen Giri var faktisk kraftigere enn syklonen Nagris som slo inn over Myanmars kyster og drepte tusenvis i 2008. I Kyaukphyu ligger mesteparten av byen 1,2 meter under vann. 70 prosent av byen er fullstendig ødelagt, nesten hvert eneste tre er falt ned og all infrastruktur vasket vekk. I landsbyen Maung Shane, hvor en av våre forkynnere har startet et helt nytt menighetsarbeid, er 200 hjem fullstendig rasert av syklonen."

Pastor Thaung Ngaih Lian har selv tatt seg inn i dette området og sett ødeleggelsene med egne øyne. Baptistmenigheten han er leder for har med de små midlene de har satt igang et hjelpearbeid for å gi livsviktig hjelp i form av rent vann, ulltepper og mat til de trengende.

"Det er et desperat behov for hjelp. Vi trenger rent vann, mat, klær, og husly. Landsbyen Maung Shane er nok den som er aller hardest rammet. Her er absolutt alt ødelagt," forteller pastor Lian.

Vi ser oss nå om etter muligheter for å kunne sende penger til våre trossøsken, slik at de kan hjelpe i et område av Myanmar (Burma) som er veldig lite tilgjengelig for andre enn burmeserne selv. Når vi vet noe mer kommer vi tilbake til dette, slik at eventuelle givere kan gi det de har mulighet til.

I mellomtiden må vi be! Be for Burma! For landet, folket, for vekkelse.

På bildet ser vi medlemmer av baptistmenigheten bringe nødhjelp til de trengende.

En gripende historie om sann forbønn

Jeg ble så grepet av en historie jeg leste i går i en bok om bønn, skrevet av metropolitt Anthony Bloom (bildet). Metropolitt Bloom, som døde i 2003, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.

Staretsen bemerket:

"Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:

'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'

Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."

Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.

En tro som holder i møte med forvirringen

Man skal ikke oppholde seg lenge på Internett, før man blir presentert for allskens rariteter, som utgir seg for å være kristen tro. Mange har mange meninger, og forvirringen der ute ser ut til å tilta hver eneste dag.

For egen del har jeg funnet hvile i den klassisk kristne troen som kommer til uttrykk i den Nikenske trosbekjennelsen fra 325 e.Kr. En revidert utgave ble vedtatt under det økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Denne versjonen kalles den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen og ved det økumeniske kirkemøtet i Efesos i 431 vedtok man at dette skulle være den endelige versjonen.

Det var under en lignende forvirringens tid som vår at denne trosbekjennelsen ble til. En av grunnene til at kirkemøtet i Nikea ble innkalt var å samtale om de problemene som arianismen representerte. Striden med arianerne dreide seg først og fremst om Kristi natur og treenigheten. Arianismen ble sett på som en trussel mot den kristne enheten - og trusselen var reell. Et av hovedmotivene i den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen er nettopp å definere hva sann kristen tro handler om, og for slik å sikre en enhetlig kristen tro for samtiden og ettertiden.

Det burde vi takke Gud for! I dag - i møtet med alle disse merkverdige synene på hva kristen tro handler om - bruker jeg bevisst å henvise til denne trosbekjennelsen. Den - sammen med den apostoliske trosbekjennelsen - gir et sant uttrykk for genuin original kristen tro.

I norsk oversettelse lyder den slik:

Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

Dette tror jeg, dette bekjenner jeg i liv og i død. Dette er min tro. Og den holder.

Den gode langsomhetens rytme

Jeg hyller langsomheten! For i den gode langsomhetens rytme, rekker jeg å tenke tanker, ikke bare et stykke på veien, men bringe dem i havn og kjenne mitt indre livs impulser.

I den gode langsomhetens rytme, kan jeg ta meg fram i tilværelsen i min egen takt og uten å skynde meg, noe som i lengden spiser opp min fred.

I den gode langsomhetens rytme, får jeg tid til å gi meg ut på jakt etter svarene på de store spørsmålene i livet.

I den gode langsomhetens rytme, får jeg rom til bønn, stillhet og kontemplasjon.

I den gode langsomhetens rytme, får jeg gå i takt med hjertets slag og roens pust.

I den gode langsomhetens rytme, kan jeg i den indre vandringen møte meg selv, møte andre og Gud, den evige følgesvennen.

Langsomheten er ikke et mål i seg selv, men gir en grunnrytme til ånd, sjel og legeme og man får det bra.

Benedicte, datteren min, tok dette bildet av hunden vår, Poirot, og meg på en vandring i skogen i går.

Alt Den Hellige Ånd rører ved fylles med glede

Det er staretsen Serafim av Sarov (bildet) som har sagt at "mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd".

Denne hellige mannen, som levde i årene 1759-1833, gikk i kloster allerede som 19 åring. I klostret som lå i Sarov i de dype russiske skogene, levde han som en helt vanlig munk de første 16 årene. De neste fasen av hans liv tilbrakte han for det meste i ensomhet i en liten koie inne i disse skogene. Her levde han uten omgang med noe menneske. Først 55 år gammel, åpnet han døra til koia si - og fra da av tok han imot mennesker til sjelesorg og åndelig veiledning fra tidlig morgen til sene kvelden. Noen dager kunne han ta imot flere hundre besøkende.

Følgende historie fortelles om ham:

En dag kom en mann ved navn Nicholas Motovikov til Serafim, for å få hans råd og åndelige veiledning. I forbindelse med dette møtet, hvor Serafim delte av sin åndelige innsikt med ham, fant følgende samtale sted mellom dem:

"Hva føler du?", spurte Serafim.
"En umåtelig følelse av velvære," svarte jeg.
"Men hva slags velvære? På hvilken måte føler du deg vel?"
"Jeg føler en slik ro," svarte jeg, "en slik fred i min sjel at ingen ord kan uttrykke det."
"Dette", sa fader Serafim, er den fred som Herren talte om til sine disipler: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir (Joh 14,27), den fred som er over all forstand. (Fil 4,7) Hva annet føler du?"
"Undelig glede i hele mitt hjerte."
Og fader Serafim fortsatte: "Når Guds Ånd kommer ned over et menneske og overskygger det med fylden av sitt nærvær , da flyter dette menneskets sjel over med unevnelig glede, for Den Hellige Ånd fyller alt den rører ved med glede."

Bildet viser steinen Serafim av Sarov knelte ved og tilbrakte timer i bønn.