Iranske myndigheter krever nå å få navn og identitetsnummer på medlemmene av pinsemenigheten i Tehran

Lederne for pinsemenigheten tilhørende Assemblies of God i Tehran, fortalte under søndagens gudstjeneste, at iranske myndigheter hadde krevd å få en liste med navn og identitetsnummer på menighetens medlemmer. Dette innebærer en særdeles stor risiko for samtlige av dem. Menighetens ledelse ba medlemmene om selv å avgjøre om de skal gjøre dette frivillig.           

Pinsemenigheten holder to gudstjenester på søndagene, begge på farsi. Det er den eneste menigheten i Tehran som holder sine gudstjenester på farsi, etter at iranske myndigheter bestemte at det skulle være forbudt. Årsaken til dette forbudet er at iranske myndigheter er livredd den sterke vekkelsen som pågår i landet, og vil ikke at de kristne menighetene skal nå nye mennesker med evangeliet. Ved å nekte de kristne menighetene å bruke landets språk i gudstjenestene mener de at de kan holde vekkelsen nede.

Ny blogg vil utfordre og inspirere til forbønn for Europa

I dag har jeg gleden av å presentere en helt ny gren av vårt forbønnsarbeid: Bønn for Europa. Gjennom en egen blogg vil vi etter hvert presentere hvert eneste land i Europa. Leserne vil få bakgrunnsartikler og statistiske opplysninger, og vi vil presentere konkrete bønneemner. Etter hvert vil vi også tilby treningsopplegg for å sende ut bønnemisjonærer til strategiske steder i Europa. Dette vil skje i samarbeide med andre bønneorganisasjoner i Europa. En lignende blogg som denne finnes ikke på norsk. Vi håper med dette å inspirere til bønn for et kontinent som trenger Guds berøring mer enn noensinne. Europa trenger å bli re-evangelisert.

Du finner bloggen her:

http://www.beforeuropa.blogspot.com

Første artikkelen handler om Hellas.

Omlag 15.000 svensker trosset øsregnet for å proklamere Jesus som Herre

De trosset øsregnet de 12.000-15.000 svenskene som deltok på årets Jesusmanifestasjon i Kungsträdgården i Stockholm for å be for landet sitt og proklamere Jesus som Frelser og Herre.

Det står det respekt av!

Lennart Möller, lederen for Jesusmanifestasjonen 2012, sier til avisen Världen i dag:

"Med tanke på att det var mellan sju till nio grader och ösregn är det fantastiskt att folk var ute och vandrare."

Lørdagen begynte med bønn i Filadelfiakyrkan. Så la deltagerne ut på en to kilometer lang bønnevandring der forbederne ba for strategiske steder i den svenske hovedstaden. Riksdagen, Utbildningsdepartementet og Dramaten var noen av de stedene hvor forbederne stanset opp og ba. Det samme med  Malmskillnadsgatan, som er kjent for prostitusjonsvirksomhet.

Ganske nøyaktig klokken 15.00 ringte klokkene i St.Jacobs kirke og den gigantiske gudstjenesten i Kungsträdgården kunne begynne. Avisen Världen i dag skriver at gudstjenesten:

"exempelvis syndabekännelsen ledd av Frälsningsarmens kommendör Marie Willermark. Under lovsångerna, som leddes av ett ekumeniskt team från Piteå, vajade publikens hemmagjorda flaggor. Bland kyrkoledarna på scenen syntes bland annat pingströrelsens starke man Pelle Hörnmark, bredvid S:ta Clara-prästen Carl-Eric Sahlberg för dagen iförd grön fältarbetarjacka. Och det gick åt – det blåste kallt för de medverkande på scenen som inte hade något lä."

Blant talerne i Kungsträdgården var Berit Simonsson fra den svenske Oasebevegelsen og Ulf Ekman fra Livets Ord.

Foto: Världen i dag

Brødsbrytelsen: Forenet med Herren, del 1

Jeg har forsøkt å oversette en artikkel av den anerkjente bibellæreren, T.Austin Sparks (bildet). Artikkelen ble publisert i bladet han utgav, "A Witness and A Testimony" (Nov/Dec 1967, Vol 45-6) og artikkelen bygger på en tale han holdt i forbindelse med en konferanse i Sveits i 1967, på Herrens dag, om Brødsbrytelsen. T.Austin Sparks var baptistpastor, før han grunnla det tverrkirkelige fellesskapet i Honor Oaks i London, som blant annet Watchman Nee besøkte:

"Men den som er forenet med Herren, er èn ånd med Ham" (1.Kor 6,17)

"For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp" (1.Kor 12,13)

Nå, kjære venner, når vi har kommet sammen for å ta del i Herrens bord, gjør vi vel i å bli påminnet dets vidunderlige mening. Når Herren bestemte at Hans folk skulle samles rundt Hans bord, så kjente Han til den fulle betydningen som samlingen rundt Hans bord innebefatter. Dette er den ene guddommelig bestemte vei i hvilken alle de store betydningsfulle ting i den kristne tro er samlet sammen, og det er ikke noen annen måte i hvilken alt det den kristne tro betyr er uttrykt.

Dette bordet viser oss for våre øyne alt det Herren Jesus er, og har gjort. Det forteller oss hvorfor Han 'kom i menneskers lignelse', hvorfor Han, Guds Sønn, tok en menneskelig form, og dette forteller oss derfor om det fullkomne ved Hans liv. Det forteller oss at det var En, og bare En, blant hele menneskeheten som var uten synd. Det forteller oss om Hans død, og forsoningen for våre synder som Han gjorde i Hans død. Det forteller at Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss. Han ofret seg selv til Gud for våre synder, og Hans store forsonende offer er fremsatt i dette Bord. Det forteller oss om Hans oppstandelse. Vi er blitt delaktige, ikke i en død Kristus, men i en levende Kristus, og dette brød og denne kalk, taler til oss om det liv som Han kom for å gi.

Det forteller oss at ved sin død og sin oppstandelse har Han overvunnet døden, og i Ham, har hele menneskehetens fiende, døden, blitt overvunnet.

Dette Bordet forteller oss at Han kommer igjen, '...inntil Han kommer', og slik, når vi tar del, sier vi at vi ser frem til Hans komme og venter på den vidunderlige dagen. Hvilken vidunderlig preken dette Bordet er.

(fortsettes)

Kopterne flykter Egypt - de som blir igjen forbereder seg på å lide for Jesus

100.000 kristne har forlatt Egypt siden den såkalte 'arabiske våren' begynte. Nesten alle unge menn med utdannelse reiser fra Øvre Egypt. Kopterne som er igjen ber om at Gud skal gi dem en ny pave, en tydelig åndelig leder, som våger å forkynne evangeliet om Jesus, også for mennesker utenfor den koptiske kirken. Savnet etter pave Shenouda III (bildet) er stort og smertelig for mange.

Release International, som arbeider blant forfulgte kristne, oppfordrer oss nå til å være med en måned i bønn for Egypt. Den største bekymringen for mange av våre trossøsken i Egypt akkurat nå er hva som vil skje etter presidentvalget 23.-24. denne måned. Mange frykter at en ny forfølgelsesbølge vil bryte løs. Og de tror få - om noen vil tale deres sak, når grunnloven etter hvert skal skrives. Det er heller ikke avgjort hvor stor makt presidenten vil få, eller om presidenten skal velges før grunnloven er på plass. Faktum er at både koptere, kvinner og ulike minoritetsgrupper er sterkt underrepresentert, og det største stridsspørsmålet er hvilken rolle sharia skal ha i den nye grunnloven.

Blant kopterne merker vi oss et nytt trekk. Pave Shenouda III var kjent for å balansere hårfint melom de religiøse og politiske hensyn som måtte tas under president Mubaraks regime. Nå, etter revolusjonen, sier mange koptere at de ønsker at mer sekulære politikere og partier skal representere dem politisk, og at den nye paven i større grad skal være en tydelig åndelig leder.

Kopterne er i dag en martyrkirke. La oss ikke glemme det når vi ber for dem. De har mistet mange av sine. Kirker er brent ned, klostre angrepet. La oss be for valget av ny pave. Valget vil få enorm betydning for de kopterne som velger å bli igjen og gå lidelsens vei med Jesus.

Å tilbe er hva alt handler om når alt kommer til alt

En god venn av meg gav meg en historie om Broder Laurentius i går, som begeistret meg slik at jeg må gi den videre til bloggens lesere:

"Da broder Laurentius lå for døden spurte de ham hva han holdt på med? Han svarte: Jeg gjør det jeg har tenkt å gjøre i all evighet - jeg tilber Gud. Jeg kommer ikke til å endre gjerning når jeg dør. Jeg har bare tilbedt Gud i førti år på jorden - når jeg kommer til Himmelen skal jeg bare fortsette å gjøre det jeg gjør!" (A.W.Tozer, The Counselor s116/Tozer Topical Reader vol1 s.140)

Det er jo dette alt handler om: tilbedelse!

Alle tilber. Spørsmålet er hvem. Jeg tror at det største behovet i Kristi forsamling på jord i dag handler om dette:

Gudsfrykt!

Hadde vi forstått hvem Gud er, ville vi øyeblikkelig ha falt ned for Ham i djup ærefrykt og tilbedelse. Det er her problemet ligger: Vi kjenner ikke Gud. Jo, vi kan en del om Ham, slik vi har lest oss til det i Bibelen, men vi kjenner ikke Gud. Hadde vi kjent Gud hadde våre gudstjenester og bønnemøter sett annerledes ut! Hadde vi kjent Gud hadde vi ikke vært opptatt av hvor lenge gudstjenesten skal vare, og når vi kan komme hjem! 

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand', sier Ord 9,10

Liten kommunitet utgjør en forskjell i Winnipeg, Canada

Det er spennende å se hva Gud holder på med for tiden over vår vide jord. En av de tingene Han holder på med er å kalle mennesker til å leve sammen i små kommuniteter - små fellesskap som lever sammen i bønn og måltidsfellesskap, og som blir baser for å nå mennesker med evangeliet.

I byen Winnipeg i Canada finner du Chiara House, et nytt utadrettet tiltak som kommuniteten Little Flowers har tatt initiativet til, i samarbeide med mennonite kirken i Manitoba. Medlemmene av Chiara House består av kristne fra ulike sammenhenger, som ønsker å leve for Gud og elske sine naboer ved å leve et liv i fellesskap. Et leilighetsbygg i Winnipeg’s West End (490 Maryland St.) er anskaffet, som gir medlemmene av kommuniteten mulighet til dele liv sammen og skape et fellesskap hvor naboene kan inviteres inn. Bygningen er likevel i en så dårlig beskaffenhet at det vil kreve betydelig renovering før den kan brukes ordentlig.

Huset har tre etasjer og med full kjeller. Hver etasje har sitt eget lille kjøkken, her er soverom og små stuer. Omlag 15 personer vil kunne bo her. Kjelleren vil gi mulighet for kontorplass og et lite møtelokale hvor alle kan samles samtidig.

Tom Sine, en anabaptistisk pioner i vår tid, har dette å si om arbeidet til Little Flowers Community:

"Våre venner i Little Flowers Community er en av Guds nye blomstrende planter som gir oss håp for å formidle Jesus til den indre bykjernen i Winnipeg. De er både en menighet og en kommunitet... Chiara House vil gi dem en mulighet til å nå de urbane fattige. Vi trenger å se tusenvis av Jesu etterfølgere i Nord-Amerika som følger eksemplet til våre venner i Little Flowers Community som kan skape slike kommuniteter og som dermed utgjør en forskjell og skaper endringer i disse vanskelige tidene'.

Her er en link til kommuniteten i Winnipeg:

 http://chiarahouse.ca/

'Herre, Du ransaker meg - og du vet...'

Det er en bønn av broder Laurentius som har fulgt meg denne uken:

'Min Gud, la meg helt være Din! Dann meg etter Ditt hjerte'.

Broder Laurentius av Oppstandelsen, er en av de som kan hjelpe oss til å leve i bevisstheten om Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner. Han var kokk i et karmelittkloster, og det var mens han sto midt oppe i matòsen, og klirringen fra kjeler og spann under oppvasken, at han opplevde Guds forunderlige nærvær.

Johannes beskiver Jesus i sitt evangelium slik:

'Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden'. (Joh 1,9)

I mine hverdager forsøker jeg å leve i bevisstheten om dette: Jesus - Lyset - som lyser for meg - og for hvert menneske. Det Hellige Nærværet er der - det er personen Jesus, Den oppstandne. Hans nærvær omslutter meg:

'Bakfra og forfra omgir du meg', skriver kong David i Salme 139,5.


Det gir meg trygghet.


Herren kjenner min fortid, og min fremtid. Og Han er her i nåtiden:


'Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier'. (v.3)


Og Salmen begynner så vakkert - og så sant, i den nye oversettelsens språkdrakt:


'Herre, du ransaker meg og du vet –' (v.1)


I dette lille ordet: 'og du vet', skjuler min trygghet seg.


Så lenge Gud vet - hva kan da ramme meg? Han kjenner meg.


'For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv'. (v.13)

Evangeliet og sosial rettferdighet hører sammen

Generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam, utfordret baptister i Latin-Amerika til å leve mer helhetlig som kristne.

Neville Callam forklarte at 'det å fokusere på å møte menneskers sosiale behov skal ikke sees som et forstyrrende element som tar bort oppmerksomheten fra kirkens evangeliske tjeneste'.

Callam sa dette i forbindelse med kongressen til Union av Baptists in Latin America (UBLA), i Paraguay's hovedstad, Asuncion, i april. Generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse ivret for at delegatene skulle se den forvandlende kraften som finnes i evangeliet.

- Evangeliet har både en personlig og en sosial dimensjon. Jesus forvandler individer, men Han forvandler også strukturer og adresserer urettferdigheten i samfunnet, sa Neville Callam.

Han la til at selv om stat og kirke er to størrelser som ikke hører sammen, hører kirken og samfunnet sammen!

På bildet ser vi Neville Callam (nr tre fra høyre) sammen med ledere for UBLA.

Vår tids konsumentkristendom

Vår individualistiske tid har de senere årene fått prege mye av menighetslivet i Vesten. Få, ja nærmest fraværende, er de som gir seg til menigheten, og har forstått hva menigheten egentlig er - sett fra Guds synsvinkel - tilbake er de som kommer om det menigheten har å by på, er noe som passer dem. Hvem har det siste innen lovsang, hvem har de mest interessante forkynnerne, hvor finnes de siste trendene? Hvor kan jeg bli mest velsignet, eller kanskje bli best underholdt? Hvordan kan jeg best la meg bli betjent? Når man så har gått et sted hvor lovsangen og forkynnelsen har vært god, passer det etter hvert å velge et annet sted, som har enda bedre lovsang, og hvor forkynnelsen passer bedre til det humør man så befinner seg i.

Om man da i det hele tatt går til gudstjeneste. For det er jo også så mye annet som er interessant, og som tar vår tid. Noen liker best å se menigheten på avstand, og ha sterke meninger om den, og de som går der. Men involvere seg lokalt, se det, passer ikke for dem.

Hva vi virkelig trenger er Åndens åpenbaring av hva menigheten er. Hva mener Guds ord når den taler om Kristi kropp? Når Guds ord sier at menigheten er et mysterium fra før verdens skapelse? Den er altså ingen forening, eller klubb, man slutter seg til om man er interessert og som man melder seg ut av og finner en annen forening som passer bedre.

Hadde vi sett hva menigheten er slik Gud ser den, så hadde vi vært overbegeistret over å få være en del av den, og da hadde vi vært 'kroppsfikserte' på en sunn måte!

Har vi mistet troens brann her i Vesten? For det underlige er at denne konsumentkristendommen finner vi lite av i Asia og Afrika, hvor vekkelsens ild brenner.

'Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp'. (1.Kor 12,27)

Mytene om den kristne nasjonen

De siste dagene er jeg blitt styrket i min overbevisning om at vi som er Guds barn, ikke tilhører denne verden, men representerer Guds rike, og at det er dette riket vi skal introdusere for menneskene som ennå ikke tilhører det! Vi glemmer så lett at ordet 'evangelium' ikke betyr noe annet enn 'gode nyheter', og de gode nyhetene Jesus kom med, var de gode nyhetene om Guds rike! Den nye fødselen handler om å bli borgere av dette Riket. Problemet er at etter at keiser Konstantin startet prosessen med å blande sammen stat og kirke, har vi fått forestillingen om 'den kristne nasjonen', som så førte til at kristne kjemper for å få innført 'kristne verdier', og grunnlegger 'kristne' politiske partier. Noen går så langt at de er villige til å kjempe for denne 'kristne nasjonen' med våpen i hånd. Så har da også historien gitt oss mange skrekkens eksempler på dette. I dag melder kristne seg inn i den høyreekstreme organisasjonen 'Norwegian defence league' fordi de er bekymret for at den 'kristne' nasjonen Norge er truet av Islam. De er derimot ikke så nøye med å studere det ideologiske grunnlaget for denne organisasjonen, for i deres øyne handler det jo kun om å bevare det 'kristne' Norge.

Men finnes det noen eksempler på at de første kristne kjempet politisk? At de var involvert i kampen mot det undertrykkende Rom, med blanke våpen i hendene? Nei. Det finnes ikke et eneste eksempel, verken i Det nye testamente eller i den tidlige kristne litteraturen. De første kristne var grepet av Guds rike, og det var dette evangeliet om Riket de forkynte. Og menighetene som ble etablert var det 'salt' og det 'lys' Jesus talte om i samfunnet. Så ble da også de første kristne forfulgt, og statsmakten gjorde hva den kunne for å kvele den. Den maktet det ikke - ikke før keiser Konstantin endret taktikk, og inviterte de kristne til å skape en stat hvor den kristne tro skulle være fundamentet.

Så skjedde det at kristne begynte å drepe andre kristne, fordi de ikke mente det samme som dem. Deretter kjenner vi alle den tragiske historiens gang.

Grunnlovsendringen

I dag blir mange norske kristne opprørte over at grunnloven skal endres. De kjemper for å 'beholde Jesus i grunnloven'. De som støtter grunnlovsendringen beskyldes for landssvik og datoen for grunnlovsendringen 21. mai 2012 er i deres øyne en større ulykke for landet enn 9. april 1940. 13 000 personer har skrevet under på et opprop. Men har de 13.000 tenkt igjennom det de har skrevet under på?

For en baptist, eller en annen med frikirkelig bakgrunn er dette oppropet en underlig foreteelse. Dag Nygård, den tidligere generalsekretæren i Norges frikirkeråd, skriver klokt om dette i en artikkel offentliggjort denne uken. Jeg siterer:

"Frikirkenes historie i Norge har også vært en kamp mot statskirkesystemet. Forbindelse mellom statsmakt og -kirke har gjennom historien påført mennesker med en annen konfesjonell, religiøs eller livssynsmessig bakgrunn trakassering, utestengelse, diskriminering og stigmatisering. Dette vel å merke mens den nåværende og lovpriste § 2 var gjeldende. Var denne grunnloven i Jesu Kristi ånd, som det hevdes, er det et paradoks at den inneholdt den antisemittiske jødeparagrafen. Statsreligionens historie i Europa er en historie om religionskriger, inkvisisjon, massakrer av religiøse dissidenter. Vi finner noen av røttene til mange av dagens frikirkelige bevegelser blant ofrene."

Tenker man igjennom denne problemstillingen når han signerer et opprop som dette? Dag Nygård setter det hele på spissen når han skriver:

"Underskriftsaksjonen mot endringen av Grunnlovens § 2 har fått en viss oppmerksomhet. Både fordi ingen representanter fra Stortinget møtte opp for å motta oppropet med underskriftene.  Men mest for oppropets hovedanliggende om” å beholde Jesus i grunnloven”. Det siste fremstår som forførende og tilslørende demagogi uten saksvarende innhold. Enkelte vil si at Jesus aldri har vært nevnt i grunnloven. Mens andre retorisk vil hevde at det er Luther som nå fjernes fra grunnloven og ut fra oppropets absurde problemstilling stille spørsmålet om Jesus var lutheraner".

Vel verd å tenke igjennom.

Kristelig Folkeparti

Ukens kanskje heteste sak har vært offentliggjøringen av det nye partiprogrammet til Kristelig Folkeparti, hvor partiet presenterer et syn på ekteskapet som på ingen måte er i tråd med hva Guds ord lærer om ekteskapet. Det har opprørt mange, og sikkert med rette. Om det er slik at vi som Guds barn skal søke løsninger på samfunnets utfordringer ved å kjempe politisk.

De siste årene har de kristne i Norge mobilisert foran viktige moralske spørsmål, som foran den nye kjønnsnøytrale såkalte 'ekteskaps'-loven. Og vi tapte. Over hele verden ser vi nå hvordan ekteskapet ødelegges i land etter land. Er ikke dette uungåelig? Vi lever i frafallets tid og mørket vil bli mørkere. Det er bare blant Guds folk at det vil bli lysere og lysere, frem til høylys dag.

Hvor mye vinner vi ved å kaste oss inn i kampen for det 'kristne' Norge? Er det her vi skal bruke kreftene våre? Er det kampen mot Islam som skal være fanesaken for kristne i Norge i tiden fremover?

Eller er fokuset vårt 'de gode nyhetene' om Guds rike? Er det ikke slik at vi som er Guds barn bare er på gjennomreise, til himmelen? Og at vi egentlig er 'fremmede og utlendinger' i denne verden? At vi egentlig tilhører et annet Rike? Med andre lover og prinsipper? Og at de lovene og prinsippene ofte går på tvers av og står i motsetning til denne verdens lover?

Hva ville skje om norske kristne fikk øynene opp for hva Guds rike egentlig handler om?

SISTE: Brev fra Yousef Nardarkhani til alle sine forbedere!

Misjonsorganisasjonen Present Truth Ministries har mottatt et brev fra den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, som jeg har oversatt. Jeg tror mange av bloggens lesere vil finne dette brevet svært interessant. Det er skrevet 7.mai:

Hilsener fra deres tjener og yngre bror i Kristus, Yousef Nardarkhani. Til: alle dem som er opptatt av og bekymret for min nåværende situasjon.


Først av alt vil jeg informere alle mine elskede brødre og søstre om at jeg er ved svært god helse, både hva kropp og ånd angår. Og jeg forsøker å ha en litt annen tilnærming enn de andre disse dagene, og anser den som en eksamen og troens prøve. Og under disse harde dagene i den forstand at de prøver min lojalitet og oppriktighet overfor Gud, så prøver jeg så best jeg kan å stå for det jeg har lært med hensyn til Guds bud.


Jeg trenger å minne mine elskede, at om min prøve har vart så lenge, og jeg i mitt kjød skulle ønske at prøven var over, så har jeg overgitt meg selv til Guds vilje.


Jeg er verken en politisk person eller vet noe om kompleksiteten i politikken, men jeg vet at selv om det er mange ting vi har felles ulike kulturer i mellom, er det også forskjeller mellom disse kulturene rundt om i verden som kan resultere i kritikk, og hvor det flest ganger oppleves slik at responsen på denne kritikken vil være hard og som et resultat av det igjen vil våre problemer forlenges.


Fra tid til annen blir jeg informert om nyhetene som spres i media om min nåværende situasjon, for eksempel om støtten fra ulike kirker og berømte politikere som har bedt om at jeg settes fri, eller kampanjer eller menneskerettighetsaktivister som arbeider mot de anklagene som er rettet mot meg. Jeg tror at alle disse aktivitetene kan være til stor hjelp for å få satt meg fri, og at respekt for menneskrettighetene på en god måte kan bringe frem positive resultater.


Jeg vil gjerne få uttrykke at jeg setter pris på alle de som forsøker å nå dette målet. Men på den annen side vil jeg også få uttrykke min uenighet i anklagende aktiviteter som forårsaker stress og vanskeligheter, og som beklageligvis blir gjort for å rettferdiggjøre (unnskylde) forsvar av menneskerettigheter og frihet, for resultatene av dette er så klare og tydelige for meg.


Jeg forsøker å være ydmyk og lydig overfor de som har myndighet, lydighet overfor de Gud har gitt myndighet i mitt land, og ber for dem om at de må lede landet ifølge Guds vilje og være fremgangsrike i dette. Jeg vet at jeg på denne måten har adlydt Guds ord. Jeg forsøker å adlyde sammen med de som ser er i samme situasjon som meg. De har aldri klaget, men latt Guds kraft blitt manifestert i sine liv, og selv om vi enkelte ganger leser om at de har brukt sin rettighet til å forsvare seg selv, for de har denne retten, så er heller ikke jeg et unntak og har brukt alle muligheter jeg har og avventer nå det endelige resulatet.


Så jeg ber mine elskede om å be for meg slik det hellige ord sier. Når alt kommer til alt ber jeg om at jeg snarest mulig må bli satt fri, slik mitt lands øvrighet i følge deres egne lover er forpliktet til og som de står ansvarlige overfor.


Må Guds nåde og barmhjertighet over deg nå og for alltid. Amen.


Yousef Nardarkhani

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 20

Jeg fortsetter her serien om personer som har har hatt betydning i mitt liv, og særlig i den prosessen jeg har vært i de senere årene. I den sammenhengen kan jeg ikke unnlate å nevne Stephen Kaung (bildet). Den forrige artikkelen i denne serien ble publisert 4. mars i år, og handlet om T.Austin Sparks.

Stephen Kaung, er født i Kina, og ble omvendt til Kristus i ung alder. Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel han er, men han må være i 90-årene. Han møtte Watchman Nee tidlig på 1930-tallet, og ble etter hvert en av hans aller nærmeste medarbeidere i Herrens vingårdsarbeide i det veldige Midtens-Rike, som Kina også kalles. Stephen Kaung flyttet til USA i 1952, og siden den gang har han vært en bibellærer mange har lyttet til med stor interesse. Ved siden av denne tjenesten har han oversatt svært mange av talene til Watchman Nee, som er blitt utgitt som bøker gjennom hans eget forlag, Christian Fellowship Publishers. Fortsatt deltar Stephen Kaung som taler ved store konferanser i USA og Asia.

Det er særlig Stephen Kaung's undervisning om Guds evige hensikt, om menigheten og om korsets vertikale og horisontale betydning som har vært viktig for meg. Stephen Kaung er svært Kristus-sentrert i sin forkynnelse. Han har en sjelden åpenbaring over Guds ord, og hans liv bærer preg av å ha tilbrakt mye tid i bønn og Guds nærvær. Det formelig lyser av ansiktet hans!

Jeg lytter ofte til den undervisningen som ligger ute på nett av Stephen Kaung, både videoer og audio-opptak. Det er en slik rikdom. Stephen Kaung øser av rikdommene som finnes i Guds ord, og etter å ha lyttet til den blir man virkelig oppbygget. Her er ingen selvfølgeligheter eller lettvinte poenger. Dette er margsterk kost. Sikringskost, ville jeg vel kalle det, for livet - det virkelige troslivet.

Stephen Kaung er også en av de som virkelig har sett betydningen av Brødsbrytelsen, og i menigheten han tilhører er den en naturlig del av gudstjenestefeiringen.

Ulike grupper i menigheten beskrevet i Det nye testamente, del 3

I den tredje delen i denne serien skal vi se nærmere på:

Menighetstjenerinner

Det nye testamente gir eksempler på kvinnelige diakoner. En som nevnes med navn er Føbe:

'Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ'. (Rom 16,1)

Kenkreæ var havnebyen i Korint. Var det en egen menighet her, i tillegg til den som fantes i selve byen Korint? Det kan tyde på det, siden apostelen spesielt nevner dette stedet. Han beskriver Føbe på denne måten:

'Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg'. (v.2)

Vi ser av dette verset at Føbe's oppgaver i menigheten har vært praktiske. Hun hører med blant de kvinnene vi leser om i evangeliene, som støttet Jesus og Hans disipler på en praktisk måte:

'Johanna, som var gift med Kusa, embetsmann hos Herodes, Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide'. (Luk 8,3)

Vi leser om kvinnelige diakoner i 1.Tim 3, hvor de nevnes sammen med menn som innsettes som diakoner:

'Likeså med kvinnene ...' skriver apostelen Paulus i vers 11, og så nevner han de egenskapene som må finnes hos de som innsettes i denne tjenesten i menigheten:

' ... de skal være verdige, ikke fare med baktalelse, men være edruelige og trofaste i alle ting'.

Som vi ser av Apg 6 var diakonens oppgave blant annet 'bordets' tjeneste. Med andre ord, dette var mennesker hvis oppgave først og fremst handlet om å vise gjestfrihet. De tok seg av praktiske oppgaver som å gi mat til de som trengte det, og støttet oppunder andre tjenestegaver i menigheten, slik som for eksempel Føbe gikk Paulus til hånde. Han skriver også at hun har gitt hjelp til mange andre enn ham. Han omtaler da henne også med verdighet, og skriver at de hellige i Rom skal ta imot henne, 'slik det sømmer seg'. Man tok ikke lettvint på tjenester i menigheten den gangen. De som hadde slike tjenester ble verdsatt av menighetens øvrige medlemmer.

På bildet ser vi noen kvinner tilhørende Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, som har mange kolonier i USA og Canada.

Hvorfor lytter vi mer til amerikanske 'suksess' forkynnere og aldri lærer av forfulgte kristne ledere?

I år er 100 år siden den engelske misjonæren Roland Allen (bildet), utgav den banebrytende misjonsboken "Missionary Methods - St.Paul's or Ours?" Roland Allen var overbevist om at det kun var nasjonale vitner som virkelig kunne forstå sitt eget lands behov og utfordringer, og ikke utlendinger som kom på besøk.

Det var revolusjonerende tale dengang - som nå. For det er noe av vesterlandsk hovmodighet dette at vi tror at det vi driver med er overlegent alt annet, og at de som ikke bor i Vesten, må lære av oss. Men hva har vi egentlig å lære bort, når det kommer til stykke? Hva er det som fungerer så godt her i Norge, eller i Europa, av menighetsliv, som vi kan eksportere til andre land?

I siste nr av Asia Harvest, som redigeres av en av verdens fremste Kina-kjennere, Paul Hattaway, forteller han om Broder Wang fra Kina. Broder Wang deltok en misjonskonferanse i Myanmar (Burma) for noen år siden. Da hadde Broder Wang tilbrakt hele 23 år i fengsel og arbeidsleire i Kina. På konferansen deltok det mange vestlige misjonærer. Broder Wang reiste seg og adresserte sin hilsen til dem:

"Vi setter stor pris på at dere ønsker å hjelpe Kina. Likevel, mange ganger kommer dere inn med deres ideer og planer, og blir veldig sjefete overfor oss. Dere tar dere ikke engang tid til å spørre hva slags planer og strategier vi har for å nå vår egen nasjon. For å være helt ærlig, så ønsker vi at dere alle sammen dro, fordi dere på grunn av deres arbeid står i veien og slår ned på farten når det gjelder evangeliets spredning".

Det er ikke vanlig at man hører en så ærlig beskrivelse av virkeligheten!

Skal vi ta del i noe av det Gud gjør mange steder i verden i dag, trenger vi en ny ydmykhet og evne til å lytte - og lære. Jeg forundres til stadighet over hvorfor vi hele tiden lytter til amerikanske såkalte 'suksess' predikanter, mens vi sjeldent, eller aldri lytter til kristne ledere fra Asia, som har opplevd både vekkelse og forfølgelse.  Selv tror jeg vi har mer å lære av dem enn mange andre.

52 millioner nedlastninger av kristen podcast!

Daily Audio Bible - som er en podcast skapt i 2005, må være en av de største suksesser innenfor Internetts historie. Den har 1,5 millioner månedlig og har hatt nær 52 millioner nedlastninger! Og den finnes på fem ulike språk.

I februar var skaperen og stemmen bak Daily Audio Bible, Brian Hardin, på sitt første besøk i Israel, sammen med noen av sine lyttere. Der besøkte de blant annet Betlehem. Ved et av sjekkpunktene på en av grenseovergangene la de merke til at mellom alle grafitti-slagordene med antisemittiske uttalelser, sto det også "Kjærligheten vinner" på engelsk. De stanset opp, og en av deltagerne på reisen skrev nettadressen og logoen til "Daily Audio Bible" på arabisk (bildet). Med det samme dukket det opp en mengde arabiske ungdommer, som ville vite hva amerikanerne protesterte mot! Dermed fikk de dele med de arbiske ungdommene om de muligheter som finnes for å lytte til Guds ord via podcast. Og det begeistret disse arabiske ungdommene! Dette gav dem en ny mulighet til at de i hemmelighet kunne lytte til kristne programmer, og det attpåtil programmer som gav dem Bibelen.

Cubansk evangelisk pastor får ikke utreisevisum til USA

Den cubanske pastoren, Omar Gude Perez, her sammen med sin kone, venter fremdeles på å få myndighetenes tillatelse til å forlate øya i Det karibiske hav. I hele ni måneder har han ventet på å få utreisevisumet han trenger. Både pastor Perez og hele hans familie har fått oppholdstillatelse i USA. Resten av familien har fått visumet de trenger for å forlate Cuba, men ikke pastor Perez.

Men dette er ikke hele utfordringen. For nå er snart tiden ute for at resten av familien kan emigrere. Visumet de har fått er i ferd med å gå ut på dato. De tre personene det gjelder fikk sitt visum i juli i fjor.

Det er jo ironisk det hele. På den ene siden liker cubanske myndigheter svært dårlig den virksomheten som pastor Omar Gude Perez driver. Han leder et stort nettverk av frie evangeliske menigheter. På den andre siden vil de ikke gi slipp på ham! Men mest av alt handler dette om trakassering av kristne i myndighetenes regi.

150.000 hørte Luis Palau preke evangeliet i Paraguay - 12.000 bestemte seg for å følge Jesus

Hundrevis av lokale menigheter og tusenvis av kristne sluttet seg til en evangelisk kampanje som verdensevangelisten Luis Palau holdt i to byer i Paraguay 23.-28.april. Luis Palau preket denne gangen sammen med sin sønn Andrew. Møtene samlet svært mange ungdommer.  Hele 73 prosent av befolkningen i Paraguay er under 35 år. Halvparten av de som deltok på kampanjen var under 25 år. Også medlemmer av palamentet deltok, og fikk del i forkynnelsen av evangeliet. Torsdagen besøkte Luis Palau Parlamentet, og fikk en anledning til å tale til parlamentets medlemmer. Det er første gang i historien til Paraguay at en evangelist har fått tale til parlamentets medlemmer på denne måten.

Andrew Palau holdt først en rekke evangeliske møter ulike steder i Paraguay i forkant av selve kampanjen. De to siste dagene ble det så holdt store utendørsmøter med faren, Luis Palau. 70.000 deltok på fredagsmøtet, mens 80.000 deltok lørdag. Hele 12.000 har fylt ut innbydelseskortene som deles ut til de som søker å bli fulgt opp etter å ha tatt beslutningen om å følge Jesus.

Under forberedelsesmøtene til kampanjen med Luis Palau fylte 1.770 ut slike innbydelseskort. Alle som fyller dem ut blir fulgt opp med personlige samtaler og kristen litteratur.

Luis Palau har holdt store evangeliske kampanjer i Paraguay i 1976, 1980, 1982 og 1994. Han har siden han startet opp sitt arbeid som evangelist talt til mer enn en milliard mennesker gjennom radio, TV, Interntt, bøker, og mer enn 30 millioner ansikt til ansikt gjennom sine evangeliske kampanjer i mer enn 74 land. Hans daglige radioprogram kan høres av flere titalls millioner lyttere i 48 land.

Bildet er fra friluftsmøtet i Asuncion.

Afghanske myndigheter bekrefter at det pågår en 'enorm' kristen vekkelse i landet

Et voksende antall afghanere, også politikere, omfavner nå den kristne tro og møtes i husmenigheter, og det til tross for dødstrusler og angrep fra militante islamister.

Det kristne nyhetsbyrået Mohabat News, siterer 'informerte afghanske myndigheter', som sier at den kristne tro har fått en spesiell plass særlig blant unge afghanere. I følge afghanske myndigheter vokser husmenighetene 'enormt'. Det er deres egne ord. I følge en nettside drevet av Shia-muslimer er det 'bevis for en svært omfattende spedning av kristen propaganda i Afghanistan'. Den uidenfiserte offsielle myndighetspersonen som uttaler seg sier at det finnes 'minst 10 menigheter som opererer hemmelig i ulike hus'.  Mange afghanere spør også etter mer informasjon om Bibelen.

Velkommen til bønneseminar i Telemark i pinsen!

I pinsen innviterer menighetene til Den evangeliske lutherske frikirke i Skien, Porsgrunn og Bamble til bønneseminar i Bamble frikirke. Jeg har takket ja til å undervise pinseaften og 1.pinsedag. Programmet er som følger:

Lørdag 26.mai kl.15.30. Tema: "Når Gud blir taus - en anledning til å modnes som kristen".

Kl.16.30 Kaffe og kaker
Kl.17.00 Undervisningen fortsetter med samme tema.
kl.18.00 Grillfest
kl.20.00 Bønn og lovsangskveld. Tema: "Hverdagslig bønneliv - vandring med hvilepuls". Nattverdfeiring.

Søndag 27. mai/1.pinsedag

Kl.11.00 Gudstjeneste i Bamble frikirke.
Tema: Hverdagslig bønneliv - vandring med hvilepuls"

Møtene er åpne for alle. Det hadde vært fint å møte bloggens lesere som bor i dette området disse dagene!

Nil av Sora

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Nil av Sora, en av de store fornyerne av det monastiske livet i Russland. Etter en reise til Konstantinopel og Athos, hvor Nil studerte ørkenfedrenes og kirkefedrenes skrifter, slo han seg ned i de djupe russiske skogene, hvor en kommunitet vokste frem rundt ham.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Skal vi be med hjertet vil det smerte

Elder Paisios (bildet) var en av de mest kjente av vår tids åndelige veiledere på Athos fjellet. Han ble en gang spurt om hvorfor våre tanker som vandrer når vi ber og svaret er verd å merke seg:

'Fordi det er en bønn uten smerte. Skal vi be om hjertet vil det smerte. Akkurat på samme måte som vi slår hånda vår, eller en annen kroppsdel, så vil vårt sinn samle seg om det stedet hvor smerten er, slik er det også vårt sinn samler seg i hjertet, så hjertet må smerte.

- Men hvordan kan vi forbli i denne tilstanden, hvis vi ikke har ett eller annet problem, en smerte?

- Da må vi gjøre en annens smerte vår egen. Vi må elske den andre, må lide ondt med den andre, slik at vi kan be for ham. Litt etter litt må vi stige ut av oss selv og begynne å elske, å lide for andre mennesker også, for vår egen familie først og så for vår utvidende familie av Adams slekt, av Gud'.

Tragisk brann ødela viktig bibelskole i grenseområdet mellom Thailand og Myanmar

The Kawthoolei Karen Baptist Bible School and College ble fullstendig ødelagt av en brann 28. april.

Bibelskolen ble grunnlagt i flyktningeleiren Mae Le, som ligger i grenseområdet mellom Thailand og Myanmar, av Saw Simon. Saw Simon fikk Menneskerettighetsprisen for år 2000, som gis av Baptistenes Verdensallianse. Også hans hus ble flammenes rov. Brannårsaken er ukjent. Det er i huset til Saw Simon at brannen skal ha startet, for så å spre seg til bibelskolebygningen.

Bibelskolen i Mae Le har hatt stor betydning de årene den har eksistert. Mer enn 300 bibelskolestudenter studerte Guds ord her! Her har mange fått sin teologiske utdannelse, og har senere reist ut som evangelister og disse vitnene har vunnet mange for Jesus i grenseområdene mellom Thailand og Myanmar (Burma).

Stan Murray, som er områdeleder for Sørøst-Asia og Japan for International Ministries of American Baptist Churches USA, sier at 'skolen trente unge mennesker som skulle tjene flyktningeleirene og i de mange land hvor burmesiske flyktninger slår seg ned, inkludert USA'.

Både Saw Simon og bibelskolen mistet alt  i forbindelse med den tragiske brannen, men ingen mennesker skal være skadet.

De første baptistmisjonærene ble sendt ut fra Amerika i 1814, og det var her til Burma at Adoniram and Anne Hasseltine Judson, startet opp sitt store pionerarbeide.

En video av brannen kan sees her:

http://vimeo.com/41199020

Ulike grupper i menigheten beskrevet i Det nye testamente, del 2

Menighetens eldre:

Menigheten den gang, som nå, var en flergenerasjonsmenighet. Det ser man blant annet i det samme kapitlet, som man leser om 'menighetsenkene'. Og den unge menighetsforstanderen Timoteus, får et helt konkret råd fra sin apostel:

"Tal ikke hardt til en eldre mann, men forman ham som en far, yngre menn som brødre, eldre kvinner som mødre, yngre kvinner som søstre, i all renhet". (1.Tim 5,1)

Guds ord formaner oss til å ha respekt og vise ære overfor eldre mennesker. I 3.Mos 19,32 kan vi lese:

"For de grå hår skal du reise deg og ære den gamle, og du skal frykte din Gud. Jeg er Herren".

Det er interessant å merke seg at apostelen Paulus formaner Timoteus, som er en ung mann, at han skal være varsom i måten han taler til de som er eldre. Han skal ikke tale hardt til dem. Det er lett at man i ungdommelig iver krever noe av de som er eldre enn man selv er, som man selv er i stand til, men ikke nødvendigvis de andre. Man evner ikke å se at man snakker ikke til ikke har de samme kreftene, eller ressursene, som den som er ung og ivrig. Derfor er formaningen til den unge pastoren på sin plass.

Eldre menn og kvinner i menigheten skal behandles som om de var ens egen far eller mor.

Men det stilles også krav til de eldre:

"Eldre menn skal være edruelige, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten, i tålmodigheten. Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til vin, men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, til å være sindige, rene, huslige, gode, underordnet sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet". (Tit 2,2-5)

Guds ords ordninger gjelder fortsatt, de har ikke gått ut på dato. Men hvem er villig til å ta disse ordene på alvor i dag?

(fortsettes)

Ulike grupper i menigheten beskrevet i Det nye testamente, del 1

Det nye testamente beskriver ulike grupper i de lokale menighetene. Ved siden av menighetens lederskap: eldste og diakoner, omtales blant annet menighetssøstre, menighetens enker, de fattige og de rike menighetsmedlemmene, de gamle og de unge. I denne serien skal vi se litt nærmere på de ulike gruppene, og hvordan Guds ord forteller oss hvordan vi skal forholde oss til dem:

Menighetens enker

Dette var en egen gruppe i den nytestamentlige forsamlingen, som hadde en egen tjeneste ved siden av de andre tjenestegavene. I 1.Tim 5, hvor apostelen Paulus, spesielt nevner menighetens enker, nevner han at det ble ført egne lister over disse, og at det ble satt visse kriterier for å bli ført inn i menighetsprotokollen, som 'menighetsenke':

"En enke kan bli ført på listen om hun ikke er yngre enn seksti år, og om hun har vært èn manns kone". (v.9)

Hva var det som spesielt karakteriserte en 'menighetsenke'?

1. "Hun lever i bønn og påkallelse natt og dag" (v.5)

Et eksempel på en slik 'menighetsenke' finner vi i Anna, Fanuels datter: "Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun har kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste dag og natt". (Luk 2,36-37)

Det er tydelig at en 'menighetsenke' hadde en spesiell bønnens tjeneste i den lokale menigheten.  Vi vet lite om hvordan denne tjenesten foregikk, men kanskje var det slik at disse enkene ledet menighetens bønnesammenkomster?

2. En åndelig mor med diakonale oppgaver

Ved siden av bønnens tjeneste, så fremgår det av teksten fra 1.Timoteusbrev, at en som ble oppført som en 'menighetsenke' hadde godt ord på seg, hadde oppdratt barn, vist gjestfrihet, 'vasket de helliges føtter', tatt seg av nødlidende og 'alltid lagt vinn på å gjøre godt'. (v.10)

Vi kunne kanskje si at en 'menighetsenke' var en åndelig mor med diakonale oppgaver. Hun var en de som trengte hjelp søkte til, og som både hadde erfaringer å øse fra et langt liv, men som også hadde gjort seg erfaringer med Gud gjennom bønn og faste. Dermed kunne hun veilede andre.

Menighetens ansvar for sine enker

Den kristne forsamlingen tok ansvar for sine enker allerede fra begynnelsen av. Vi ser dette i Apg 6,1: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jøder å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". 

Og her i 1.Tim 5 ser vi også at de understøttes av menigheten, med mindre de har familie som kan ta seg av dem: "Dersom en troende mann eller kvinne har enker, da skal de sørge for em og ikke la dem falle menigheten til byrde, for at den kan sørge for de virkelige enker" (v.16)

45 år siden 'Yerushalayim shel zahav' ble sunget første gang, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelserien om bakgrunnen for den kjente og kjære sangen: "Jerusalem av gull".

Det var blitt sene kvelden 4. juni at Naomi Shemer fløy sammen med nestkommanderende for Israels væpnede styrker sørover til Ariel Sharons forlegning i Negev ørkenen. Hun ble traktert med et lett måltid av tomater, agurk og egg. Det ble ikke sagt stort ved bordet. Situasjonen var svært alvorlig. Etter maten ventet Naomi Shemer at hun skulle bli spurt om å synge. Men ingenting skjedde.

Etter en god stund kom Sharons adjutant og og trakk henne til side:

"Denne krigen blir hard, og vi har grunn til å tro at den vil bryte ut når som helst. Vi har derfor besluttet å avlyse underholdningen i kveld".

Så nølte han litt, og la til: "Men De kan ikke forestille Dem hva det betyr for oss å ha Dem her. Det er vanskelig å forklare: De er dikter, komponist, vi trenger å ha mennesker som Dem hos oss i timer som dette".

Samme natt rykker soldatene ut, og mandag morgen kunngjorde radioen at krigen var brutt ut.

Naomi Shemer deltok i krigen på sin måte. Tirsdag kom hun til leiren ved Rafa og sang for soldatene samme kveld. Onsdag rykket de fram til El Arish, hvor det pågikk kamper. Her måtte hun og hennes følge ta tilflukt bak noen søyler som var reist av egypterne i 1956 over deres "seier" over Israel i Sinai. De hadde en transistorradio med seg.

Plutselig avbryter reporteren sendingen, og sier: "De har erobret Jerusalem!" De kunne høre skyting i bakgrunnen mens reporteren skildrer fallskjermsoldatenes kamp fra gate til gate under framrykningen mot hjertet av den gamle byen.

Så kan de som lyttet til denne radiosendingen denne dagen høre noe forunderlig: Reporteren melder at når fallskjermsoldatene nærmet seg Klagemuren sang de! De kunne høre sangen skurrende gjennom radioen:

"Yerushalayim shel zahav, veshel or Halo lechol shiraich ani kinor". (Jerusalem av gull, av kobber og av lys, la meg være en streng for alle dine sanger!")

Dette hører altså Naomi Shemer mens hun ligger skjelvende bak søylen. Hun hører reporteren fortelle om soldatene som rykker frem, og mange av dem bærer bannere hvor det står: "Yerushalayim shel zahav" (Jerusalem av gull). Det er ikke underlig at tårene strømmer nedover kinnene hennes.

Og mens alt dette skjer formes det ord i hennes indre. Det andre verset må skrives om. Hjemlengselen hører fortiden til. Jerusalem var deres!

Senere samme kveld da soldatene igjen samlet seg i leiren i ørkenen, reiser Naomi Shemer seg, og sier: Jeg vil gjerne synge et vers som jeg nettopp har skrevet til "Jerusalem av gull", for da jeg skrev denne sangen var Jerusalem bare en vakker drøm for alle. Men nå er den vår!"

Så stiller soldatene seg i en ring rundt Naomi Shemer, og hun synger:

Vi er tilbake til dine brønner
og til din markedsplass.
Basunen lyder på tempelfjellet,
og Gamlebyen er vår.
Til Oljebergets huler strømmer
titusen stråler av sol.
Og vi går ned til Dødehavet
gjennom Jeriko.

------

Her er hele teksten til Jerusalem av gull, slik den er gjengitt i Moshe Ben Shmuel's bok: "Tilbake til Sion":

Din luft er som krystallklar vin,
fylt med furus duft.
Og kveldens vind på sine vinger,
bærer kirkeklokkers klang.
Dine trær og dine stener sover i sin søvn.
Staden som på berget ligger
har i sitt hjerte en mur.


Kor: Yerushalayim, Guds stad av gull,
Av kobber, full av lys.
For dine sanger vil jeg være
en harpe for deg.


Alle dine brønner er uttrørket,
din markedplass er tom.
Ingen ser til tempelplassen,
og Gamlebyen er ei vår.
Fra Oljebergets mange huer
lyder ånders rop.
Og ingen går til Dødehavet igjennom Jeriko.


Med min sang jeg kommer til deh,
med kronen i min hånd.
Som jeg setter på ditt hode,
den minste av dine barn.
For ditt navn brenner mine lepper
som av serafers kyss,
Jerusalem jeg aldri glemmer, du er en by av gull.

Vi er tilbake til dine brønner
og til din markedsplass.
Basunen lyder på tempelfjellet,
og Gamlebyen er vår.
Til Oljebergets huler strømmer
titusen stråler av sol.
Og vi går ned til Dødehavet
gjennom Jeriko.

Et glimt av den himmelske Tronen gir det rette perspektivet og lidenskapen

Apostelen Johannes fikk et glimt av det som skjer rundt Tronen i himmelen. Vi leser om dette i det fjerde kapitlet i Åpenbaringsboken. Det Johannes ser er større enn hverdagene våre. Han får et glimt som gir perspektiv, og rett    retning!                          

Et glimt av Tronen, gir oss lidenskap, en pasjon for det hellige. Det finnes noe som har større betydning, noe som er viktigere enn noe annet, og det gjør det lettere for oss å velge. For det er ikke alt som er viktig å ta vare på. Og det finnes noe som selv ikke all verdens penger eller berømmelse kan gi oss. Jesus sier at 'ett er nødvendig', og det finnes det Han kaller 'den gode del'. Dermed må det jo også finnes det som er 'det dårlige valget'. Men i denne sammenhengen vi nå snakker om, kan også det gode, bli det aller bestes verste fiende. Om valget står mellom det å følge Lammet der det går, eller høste berømmelse her i tiden.

Utfordringen for en som vil følge Jesus, handler ikke først og fremst om å si nei til synd, til det som kan ødelegge oss, men å si nei til noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er rett for oss i den situasjonen vi befinner oss i og som dermed ikke er det beste for oss.

Men ser vi Ham, kan intet friste.

Den norske lyrikeren og forkynneren, Edin Holme, sa det slik:

Den som Han har sett,
kan intet friste,
ringe synes alt han ser,
den som eier Ham,
kan allting miste,
han begjærer intet mer.

SISTE: Dramatisk utvikling i saken mot Yousef Nardarkhani

Vi står nå overfor en dramatisk utvikling i saken mot Yousef Nardarkhani, den iranske pastoren som er dømt til døden på grunn av sin tro.

Yousef Nardarkhani's advokat, den internasjonalt kjente menneskerettighetsaktivisten, Mohammad Ali Dadkhah (bildet), er nettopp blitt dømt til ni års fengsel.

Dadkhah, som har som advokat representert en rekke menneskerettighetsaktivister i Iran. Han er en av grunnleggerne av The Center of Defenders of Human Rights, sammen med Nobelprisvinneren, Shirin Ebadi. Mohammad Ali Dadkhah er anklaget og dømt for 'handlinger og propaganda mot den islamske republikken Iran'. Ved siden av de ni årene han må tilbringe i fengsel, er han også fradømt retten til å ha advokatpraksis i 10 år.

At Yousef Nardakhani nå har mistet sin advokat er svært alvorlig. Det som er enda mer alvorlig er at vi ikke har opplysninger om hvordan tilstanden hans er nå etter denne dommen, som falt søndag. Hans skjebne er for tiden uavklart, og vi vet ikke om han lever, eller om dommen er iverksatt.

45 år siden 'Yerushalayim shel zahav' ble sunget første gang, del 3

Her følger tredje del av historien bak den kjente og kjære sangen, "Jerusalem av gull".

Samme kveld som sangen ble fremført i Nasjonenes Hall i Jerusalem, lot general Abdel Nasser sine tropper marsjere inn på Sinai-halvøya. I dagene som fulgte forberedte israelske soldater seg på krig. Mens mobiliseringen pågikk ble sangen "Jerusalem av gull" om igjen og om igjen i radioen. Den vakte sterke følelser. Dagene var spesielle for Naomi Shemer også. Hun fikk stadig brev og telefonoppringninger fra soldater, som fortalte at de sang sangen hennes om kvelden i leirene. Og sangere som skulle opptre for soldatene tok kontakt med Naomi Shemer og spurte om lov til å fremføre "Jerusalem av gull". Det var soldatene som forlangte det!

Naomi Shemer fikk også oppfordring om å komme til en leir utenfor Jerusalem og synge sangen sin. Vanligvis var hun veldig forbeholden med å takke ja til invitasjoner, men denne kunne hun ikke si nei til.

Og det var en sterk opplevelse for de som opplevde dette. Naomi Shemer dro kjensel på mennesker hun hadde truffet i Tel Aviv og andre steder, og som hadde kjempet under kampene både i 1948 og 1956. Soldatene stilte seg i ring rundt henne, og bare en lyskaster fra en lastebil som sto der, opplyste stedet hvor hun sto. Og soldatene stemte i med følelsesladede stemmer.

Søndag 4. juni ble Naomi Shemer innkalt til en av hærens viktigste kommandoposter. De ville snakke med henne om hun ikke kunne stilte opp nok en gang og synge for soldatene. Under møtet ble hun presentert for general Ezer Weizman, som var nestkommanderende under generalmajor Itzhak Rabin, og general Ariel Sharon. Sharon gikk som vanlig rett på sak:

"Vi trenger Dem til å synge for oss", sa han.

Det ble avtalt at Naomi Shemer skulle bli med general Weizman, til Sharons forlegning i Negev ørkenen.

Men det skulle skje uante ting denne kvelden.

Fortsettes

(Siste del publiseres i morgen)

Har nød for å nå de 50.000 israelerne som besøker Sør-Amerika som turister med evangeliet

Ekteparet Jane og Marcus Floyd har nød for de drøyt 50.000 israelske turistene som besøker Sør-Amerika hvert år, og de 750.000 jødene som bor der. De ønsker å bygge gode relasjoner, og skape møteplasser hvor de kan dele evangeliet om Jesus med dem.

- Det finnes visse byer i Sør-Amerika hvor hver tredje turist er en israeler, og visse plasser hvor du møter tusenvis av israelere hvert eneste år. Vi forsøker å finne måter å nå dem på. Det kan være at vi hjelper dem til og fra flyplassen, skaffe til veie steder for dem hvor de kan møtes, eller lete etter en god anledning til å gi dem en Bibel, forteller Marcus Floyd.

Han og kona arbeider som misjonærer for Sørstatsbaptistene i Sør-Amerika.

I en av disse byene bor det 10.000 jøder innenfor en radius av 15 engelske mil. Av disse er et lite antall - 10 til 15 prosent - ortodokse jøder. Og bare omlag 20 prosent av dem går til synagogen en gang i måneden, og anser seg selv som 'religiøse', mens det store flertallet gjør ikke det.

Det er disse ekteparet Floyd gjerne vil nå med evangeliet, og de ber om forbønn for sitt arbeide.

45 år siden 'Yerushalayim shel zahav' ble sunget første gang - her får du bakgrunnen, del 2

Her følger andre del av bakgrunnen til den kjente og kjære sangen: Jerusalem av gull.

Det var fra Talmud at Naomi Shemer hentet uttrykket 'Yerushalayim shel zahav', og brukte det som tittel for sangen sin. Det skulle være en sang om hjemlengsel, og en inderlig sorg over byen hun hadde elsket og mistet.

'Jerusalem av gull, av kobber og av lys', slik lød referenget. Hos den hebraiske dikteren fant hun linjen: 'La meg være en streng for alle dine sanger'. Naomi Shemer fant ord for det hun bar i sitt hjerte; og mange jøder med henne:

Brønnene er tørket inn,
og torget ligger øde.
Vi kan ikke søke til templet
i den gamle stad,
hvor vinden klager i de tomme huler,
fjernt over fjellet.
Vi kan ikke dra til Det røde hav,
veien om Jeriko.
Ditt navn brenner på min munn,
lik en engels kyss.
Å, la meg aldri glemme deg,
mitt Jerusalem av gull.

Klokken nærmet seg midnatt da en unge jenta går opp på scenen i Nasjonenes hall i Jerusalem. Fjorten andre sanger var blitt sunget med fullt orkester-akkompagnearrangement og var blitt møtt med høflig applaus.

Ingen kjente den unge jenta. Naomi Shemer hadde oppdaget henne bare noen få dager i forveien, da hun hadde hørt henne synge mens hun spilte på gitaren sin.

Det var dødsstille i den store salen med 3500 mennesker. Da de siste tonene av 'Yerushalayim shel zahav', tonet ut, ble det et øyeblikk en åndeløs taushet - så braket det løs i tordnende bifall som nesten ikke ville ta slutt. Naomi Shemers egen lengsel hadde rørt ved noe i hver israelers hjerte. Den unge jenta måtte synge enda en gang, og hele salen stemte i referenget.

Men det skjedde noe annet - noe dramatisk - den samme kvelden, og i dagene etter, som skulle få betydning for sangen, men det skal du få høre om i morgen, i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)

Lutheranere og anabaptister planter trær for å symbolisere forsoningen mellom dem

Et bjørketre med tre forgreninger, men med ett rotsystem, ble plantet foran hovedkontoret til hovedkontoret til Mennonite Church USA i Elkhart, 10. april, som et symbol på forsoningen mellom anabaptister og lutheranere.

André Gingerich Stoner, som er leder for kontaktorganet for relasjoner mellom ulike kirkesamfunn i Mennonite Church, USA, sier i en kommentar at 'den ene roten symboliserer de felles røttene vi har i Guds nåde og kjærlighet, mens de tre grenene minner oss på at mens vi vokser sammen i en relasjon bevarer vi likevel vår idetitet, og Kristus er med oss som den tredje partneren'.

Mange steder verden over plantes det nå trær som skal symbolisere den fordjupede kontakten mellom anabaptister og lutheranere.

Som tidligere omtalt på bloggen fant det sted en forsoningsgudstjeneste i Stuttgart 22. juli i fjor, mellom representanter for Lutheran World Federation og Mennonite World Conference.

På bildet ser vi  Donald J. McCoid, Evangelical Lutheran Church in America executive for ecumenical and interreligious relations; Kathryn M. Lohre, ELCA director of ecumenical and interreligious relations; pensjonert Mennonite pastor Leonard Wiebe; og Kathryn Johnson, professor of historical theology at Louisville (Ky.) Presbyterian Seminary og deltager i økumeniske samtaler. — Photo by Mary E. Klassen/AMBS

Ny iransk pastor dømt - iransk sikkerhetspoliti leter etter dåpsbilder

Etter å ha sittet fengslet i 16 måneder uten rett og dom, ble den 33 år gamle iranske pastoren, Farshid Fathi (på bildet sammen med kone og barn), dømt til seks år i fengsel i forrige måned. Dommen ble først kjent i dag.

Farshid Fathi's eneste forbrytelse er at han er pastor. Arrestasjonen og nå dommen mot ham er ledd i de iranske myndighetenes storstilte kampanje for å slå ned på kristen virksomhet i landet.

14. april ble to kristne, Ladan N og Hooman H arrestert i sine hjem i Tehran. Hjemmene deres ble stormet av sikkerhetspoltiet tidlig om morgenen denne dagen, og begge ble ført bort av politiet. Det ble beslagt Bibler, kristen litteratur og politiet søkte også igjennom husene til de to for å se om de kunne finne bilder av iranere som er døpt i utlandet.

En hjelp i trengsler, funnet overmåte stor

Først av alt: Takk til alle dere som har bedt for meg og min familie i disse utfordrende dagene: Resultatet etter det operative inngrepet på Feiring i går, er både positivt og negativt. Positivt i den forstand at det ikke var et nytt hjerteinfarkt, negativt i den forstand at det er lite, om noe, som kan gjøres med min hjertetilstand. Det betyr at jeg må leve med smertene, anginaen, tungpust og liten kapasitet til å gå. Nå er det godt å komme hjem.

Ordene fra Salme 46,1 har lenge vært ord jeg har grepet tak i og holdt fast ved, så også nå:

"Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor".

Om Gud er min styrke, kan jeg være svak, og hente mine krefter hos Ham. Og Han er den jeg kan gå til med absolutt alle ting, også de små hverdagslige, de man gjerne tar som selvfølgeligheter, når man er frisk. Hans kraft tømmes ikke ut, Hans styrke er 'overmåte stor'.

Så vil det ta tid å komme seg etter hjerteinfarktet. Det må jeg forholde meg til. Følelsesmessig kjører jeg mye berg og dalbane for tiden. Må blir veldig sårbar i visse situasjoner. Men jeg har lagt mitt liv i Herrens hender, og der hviler jeg, skjelvende og redd av og til. Igjen finner jeg stor hjelp i Ronald Fangens dikt, Pasjon:

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser Deg i nattens nød, da viker angsten for den fred Du kjøpte i Din død. Da vet jeg at det er en Gud, og at Han er min far. Om Han er skjult, så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud, fra Ham som ingen her kan se: den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei, når dette hjertes uro dør, - da skal jeg møte Deg.

Nytt operativt inngrep på Feiring i dag

I dag legges jeg inn på hjerteklinikken på Feiring til et nytt operativt inngrep. I går feiret jeg nattverd sammen med gode venner hjemme hos oss. Det betydde veldig mye for meg. Nå hviler alt i Guds hender.

Jeg ber disse ordene i en bønn som Margareta Melin har skrevet:

"I det outhärdiga,
det ubegripliga,
var mig nära.
Som en skadad fågel
lyft mig till Dig
göm mig hos Dig".

En stor takk til alle dere som ber for meg og familien min.

Når bloggen vil bli oppdatert igjen vet jeg ikke, men kikk innom, så vil du finne oppdateringer med jevne mellomrom.

Kampen for inkarnasjonen og Kristi sanne natur

På bloggen 'Monastisk' finner du i dag en artikkel om Hl.Athanasios. Hadde det ikke vært for den uredde biskopen fra Aleksandria, hadde kanskje ikke troen på inkarnasjonen og Kristi sanne natur overlevd i Kirken.

Se www.monastisk.blogspot.com for mer.

45 siden 'Yerushalayim shel zahav' ble sunget første gang - her får du bakgrunnen, del 1

En av de vakreste sangene jeg kjenner er Yerushalayim shel zahav - eller Jerusalem av gull. Første gang jeg besøkte Den store kongens by, var det denne sangen som tonte i min sjel da jeg så bymurene. Og det er nok ikke bare jeg som har det slik. Sangen har en egen evne til å gripe den som hører den, enten man er jøde eller ikke.

Komponisten er Naomi Shemer. Hun var 34 år gammel da hun skrev den, og hadde skrevet mer enn 200 sanger, da hun deltok i den store sangfestivalen i Nasjonenes Hall i Jerusalem 15. mai i 1967. I år er det ganske nøyaktig 45 år siden. Omtrent 3500 mennesker hadde stuet seg sammen for å overvære sangfestivalen som hadde blitt arrangert hvert år på den israelske uavhengighetsdagen.

Fem av Israels ledende komponister hadde fått i oppdrag å lage sanger til denne festivalen. De stod fritt til å lage sanger om hva de ville, men Jerusalems borgermester, Teddy Kollek, hadde uttrykt ønske om at i hvert fall en av sangene måtte handle om Jerusalem. Fire av de forespurte komponistene svarte nei, kun Naomi Shemer takket ja til oppdraget.

I to måneder etter at hun hadde takket ja fikk hun ikke ned en eneste linje på papiret. Men som hun gikk i sitt daglige arbeide, tenkte hun på det Jerusalem hun hadde kjent siden hun var barn. Hun husket fargene, lydene, stemningen, de bibelske stedene som hadde vært stengt for henne og alle andre israelere siden 1948. Hun husket også hvordan hennes polske foreldre hadde snakket om sin egen fødeby Vilna. 'Diasporaens Jerusalem' hadde de kalt den, som om en hvilken som helst annen by bare kunne være den nest beste. Og hun tenkte på en fortelling fra Talmud, om hvordan konen til den store rabbi Akiva levde i ussel fattigdom i mange år for at hennes mann kunne studere, og hvordan Akiva, da han var blitt en lærd og berømt mann, skjenket henne et 'Jerusalem av gull', en brosje av gull med Den hellige by i relief; den skulle hun bære som symbol på sin oppofrelse.

Statsminister Netanyahu's far er død - han var en legende i den sionistiske bevegelsen

BenZion Netanyahu, den israelske statsministerens far, døde mandag morgen, en måned og fem dager etter at han fylte 102 år. Han døde i det som har vært familien Netanyahu's hjem i mer enn 60 år, i Haportzim Street i Jerusalem. Mandag kveld ble han gravlagt i gravlunden Har Hamenuhot. Statsminister Binyamin Netanyahu rakk frem for å ta det siste farvell med sin far før han døde. Det er ikke mer enn seks måneder siden, i november i fjor, at statsminster Netanyahu mistet sin svigerfar, Shmuel Ben-Artzi, en kjent bibelforsker. Han ble 97 år gammel.

Israels president, Shimon Peres, har vært en stor beundrer av BenZion Netanyahu. For to år siden, på BenZion Netanyahu, 100 års dag, hendret han den kjente historikeren og sionisten, med en spesiell dag ved Begin Heritage Center i Jerusalem.

Den tidlige sionistbevegelsen

Det er en svært spennende historie som kan knyttes til BenZion Netanyahu's liv. Han var en av de nærmeste medarbeiderne til Ze’ev Jabotinsky, lederen for en av fraksjonene i Den sionistiske bevegelsen, de såkalte revisjonistene. Etter at Jakotinsky døde i 1940 overtok BenZion Netanyahu ledelsen for revisjonistenes USA kontor. Han var også en av de som overtalte Jabotinsky til å flytte fra hovedkvarteret i London i 1939 til USA hvor de kunne øve større innflytelse.

I et av sine mest betydningsfulle historiske verk, skriver BenZion Netanyahu om den spanske inkvisisjonen i det 15 og 16 århundre. BenZion Netanyahu aksepterte ikke den vanlige oppfatningen, nemlig at de spanske jødene som hadde konvertert til kristendommen hadde blitt tvunget til å gjøre det og forble jøder hemmelig.

Gjennom sitt forskningsarbeide viste han at majoriteten av de spanske jødene som konverterte til kristendommen gjorde det fordi de ville bli en del av den kristne borgerklassen. Det var sterke rasistiske følelser mot jøder i Spania på den tiden, argumenterte han, og med få unntak, måtte de som skulle bli til noe i det spanske samfunnet, frasi seg sin religion og konvertere.

Født i Polen

Han ble født BenZion Mileikowsky i Warsaw i 1910, og var sønn av Rabbi Nathan Mileikowsky, en ivrig sionist. Faren var rektor for en jødisk høyskole i Warsawa. Natan Mileikowsky bestemte seg tidlig for at Israels land var det eneste sted en sann sionist kunne leve. Han skrev en rekke artikler i avisene, og brukte ved ulike anledninger Netanyahu som forfatternavn. Senere tok han det som etternavn.

I 1920 slo familien seg ned permanent i Jerusalem, hvor Natan Milekowsky ble en viktig skikkelse i Word Zionist Organisation.

BenZion arvet flere av sine konservative synspunkter fra sin far, og har senere har hans sønner fulgt i sin fars overbevisning: Yoni, som ble drept i 1976 i forbindelse med Entebbe aksjonen, Binyamin som ble diplomat og senere politiker, og som har tjent to ganger som statsminister, utenriksminister og finansminister og Ido som er lege og forfatter.

Foto: The Jerusalem Post

Oppfyller Guds profetiske løfter til Israel ved å dyrke jorda i Samaria og Judea

Blant de mange som arbeider i Israel, og som er en del av oppfyllelsen av Guds profetiske ord, er HaYovel i en klasse for seg. Hva landet Israel angår så begynte det hele i 2004, i forbindelse med et besøk Tommy Walter hadde til Det Hellige Land. Men historien begynner lenge før.

Tommy Walter ble født og oppvokst i Tennessee i USA. Her møtte han også hun som skulle bli hans kone, Sherri. Etter endt skolegang arbeidet Tommy Walter for Federal Express, men etter 13 år i denne jobben fant han ut at han ville investere mer inn i sin egen familie og i andres liv. Ekteparet Walters flyttet med sin voksende familie til en liten Amish/Mennonite kommunitet, hvor de levde uten elektrisitet og innlagt vann, mens de lærte seg organisk jordbruk. Mens foreldre og barn arbeidet side om side, opplevde de stor framgang på gården sin.

I denne tiden leste de mye i Bibelen og ble svært velsignet av de løftene som Gud har gitt Israels land og folk. Bibelens profetiske budskap om Guds evige løfter til Israel åpnet seg for dem, og de ville undersøke om det ikke var noe som de praktisk kunne hjelpe til med. De hadde jo ervervet seg en god del kunnskap med å drive jordbruk. Så la Tommy Walter ut på sin rekongniseringstur.

Den reisen skulle vise seg å bli livsforvandlende. Tommy Walter så med egne øyne hvordan de bibelske profetiene med hensyn til landet gikk i oppfyllelse, og han så også hva han kunne bidra med! Året etter, i 2005, ble HaYovel Ministries etablert: Gjennom å støtte små uavhengige gårdsbruk i Israels hjerteland Samaria og Judea, skulle de være med på den profetiske gjenreisningen av Israel.

Og slik er det blitt. De bygger sitt arbeid på to løfter fra Guds ord:

'Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg'. (Jes 49,15-16)

'Det landet som var lagt øde, skal bli dyrket, det som lå der som en ørken for øynene på hver mann som gikk forbi. Da skal de si: Dette landet som var lagt øde, er blitt som Edens hage. Og de byene som var herjet og ødelagt og revet ned, er gjenreist og har fått murer'. (Esek 36,34-35)

Gjennom å kultivere landet og dyrke jorda er de med på det profetiske eventyret som startet i 1948: den moderne gjenreisningen av staten Israel.

Du kan lese mer om HaYovel Ministries arbeid her:

http://www.hayovel.com/

SISTE: Yousef Nardakhani fremdeles i live - forverret situasjon for pastor Behnam Irani

De siste opplysningene vi har om den dødsdømte og fengslede iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, er at han fremdeles er i live og ved god helse.

Situasjonen for en annen fengslet iransk pastor, Behnam Irani (bildet), er derimot blitt forverret. Han blir rutinemessig torturert av sine medfanger, og hans helsesituasjon er dårlig. Det er fengselsmyndighetene som får fangene til å banke opp pastor Behnam Irani. Han har fått problemer med synet, og den ene foten. Dette kan være en følge av mishandlingen han utsettes for.

Denne pastoren holdes fanget i det fryktede Ghezel Hesar fengslet. Kilder som står hans familie og menighet nær, sier at det må et mirakel til om han skal kunne komme ut av dette fengslet i live. Pastor Irani har snart sittet fem år i fengsel for sin tro på Jesus.

La oss fortsette å be for Yousef Nardakhani, hans familie og menighet, og la oss holde pastor Behnam Irani oppe i våre bønner. Det er lett å huske hans navn: Irani.

Vi ber om å bli i fred denne velsignede dag - og alle vårt livs dager

Jeg har oversatt denne koptiske morgenbønnen, og håper den skal være til velsignelse for flere enn meg:

La oss takke vår barmhjertige og nådige Gud, Far til vår Herre, Gud og Frelser, Jesus Kristus, for Han har beskyttet, ledsaget og bevart oss, hatt medlidenhet med oss, støttet oss og holdt oss oppe, frem til denne dag.


La oss også be Ham, Den Allmektige Gud, om at vi blir i fred denne velsignede dag, og alle vårt livs dager. Å, Herre, Mester og Allmektige Gud, Far til vår Herre Gud og Frelser, Jesus Kristus, vi takker Deg ved hver anledning og i hvert tilfelle og for alle ting, for at Du har beskyttet, ledsaget, bevart, akseptert oss, vist oss medlidenhet og støttet oss og holdt oss oppe frem til denne time.


På grunn av dette, ber vi om og appellerer til Din godhet, Du som elsker menneskeheten, at Du skjenker oss å kunne avslutte denne velsignede dag, og alle vårt livs dager i fred og Din frykt. All misunnelse, all fristelse, alle satans gjerninger, all den ondes intriger, alt som reiser seg opp fra våre fiender, det synlige og det usynlige - kast det bort fra oss og fra alt Ditt folk, og fra dette hellige sted.


Gi oss utrustningen og velgjerningene for Du har gitt oss autoriteten til å tråkke på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde. Led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde, gjennom nåden, barmhjertigheten og kjærligheten til menneskeheten, som Du har gitt oss gjennom Din eneste, enbårne Sønn, vår Herre og Gud, Jesus Kristus.


Ære, herlighet, makt og tilbedelse gjelder Deg, sammen med Ham, og den livgivende og jevnbyrdige Hellige Ånd, nå og alltid. Amen.


(Fra Agpia, den koptiske bønneboken)

Bildet viser en koptisk munk som ber inne i en hule i fjellet.