Tidebønn i den nye pakts tempel, del 4

Her følger fjerde del av artikkelen til   kirkehistorikeren og teologen Kåre Svebak har skrevet en svært god innføring om tidebønnens historie og praksis. Jeg har fått hans tillatelse til å publisere den. Jeg er sikker på at mange av bloggens lesere vil sette pris på det de her får lese. På grunn av artikkelens lengde vil den publiseres i flere deler.

Fremføring

Salmene kan vi enten synge (1 Kor 14:16, Ef 5:19) eller fremsi rytmisk (resitere).  Etter hvert som vi blir fortrolige med tidebønn, oppdager vi en forunderlig samstemmighet (konkordie) uavhengig av livssituasjon: Salmenes samstemmige Kristus-vitnesbyrd virker samstemmighet i den bedende og mellom de bedende.  (Sal 86:11f) 

Liturgiens grunnregel er enkel: «Ro!»  Også tidebønn gjennomføres med ro – med senkede skuldre, avslappet pust og rytme.  Med anviste pustestopp (*) – pust inn, pust ut – gir rom for ettertanke, og alle tid til å følge med. 

Tidebønn bes som regel stående.  Tidebønnens karakter av fellesbønn kommer klarest til uttrykk når to grupper «taler til hverandre» (Ef 5:19).  Apostelen viser til to grupper som står vendt mot hverandre (antifonalt), når de fremfører vers eller strofer vekselvis.  Også sanger(hymner) kan fremføres vekselvis, enten mellom forsanger og forsamling, eller mellom to grupper, og siste vers unisont.

Gruppeinndelingen varierer mellom inndeling etter kjønn, eller mellom deltagerne til venstre og høyre, sett mot alterbordet.  Blir tidebønn fremført i koret, står deltagerne på hver side vendt mot hverandre.

Svarsang - responsorium - kalles den fremføring som lar bønnelederen (el forsangeren) fremføre vers for vers, avbrutt av deltagernes svar eller refreng.  Svarsang er kirkens eldste syngemåte, enklere enn den antifonale fremføring, og en form for utenatlæring. 

Et eksempel på svarsang i høymessen er hilsenen (salutatio) mellom prest og menighet: «Herren være med dere!»  «Og med din ånd!»  Med en hilsen fra den gamle kirke blir denne forsamling konstituert som rettsforsamling i Guds nåderike (jf «retten er satt» og «retten er hevet»).  Her utøver nå døpte sin barnerett hos Faderen ved Sønnen i Den Hellige Ånd. 

Bønnelederens (officientens) plass er normalt foran til venstre for midtgangen.  Forsangeren synger (ev leser) det som er bestemt for ham/henne.  Leseren fremsier høyt og rolig – lik en herold – bestemte bibeltekster (som regel e bibelleseplan).  Bønnelederen kan også være forsanger og leser under tidebønnen.  Følgende tegn viser hvordan fremføring kan skje:

L          Bønneleder/forsanger fremsier eller synger.

A          Alle fremsier eller synger.

I/II       Vekselvis sang eller lesning mellom to grupper.

*          Markerer pustestopp (meditatio) – inn og utpust.

\          Et lite stopp for å markere rytmen (flexa-tegn).

Antifon kalles det bibelord som innrammer en Salme (salmodi).  Antifonen slår an tonen og gir et bibelsk tolkningsperspektiv.   Antifonen gjentas til slutt littlangsommere enn salmodien.

Bønnelederen kan oppfordre til å frembære bønneemnerhøyt eller stille.  Bes de høyt, slutter de med «Gud, vi ber deg», og alle istemmer med «Herre, hør vår bønn».

Herrens bønn (Fadervår) nevner Navnet først når Gud er gjenstand for vår påkallelse og lovprisning.  Det er liturgisk språkbruk.  Herrens bønn bør også slutte med «Ditt er riket…»

Hvilke melodier?

Psalterets anvisninger gjelder den gang kjente folketoner, men ukjente i nåtid.  Forholdet minner om kirkens reformasjon, da kirkesangen tok verdslige visemelodier i bruk.

  I Jerusalems tempel akkompagnerte et orkester tempelsangen.  Da paktens ark ble ført inn i templet, bestod Davids orkester av 17 musikanter: 3 spilte på symbaler og 14 på strengeinstrument (1 Krøn 15:19-21).  Besetningen varierte over tid og etter anledning.  I aposteltiden (fram til år 70 e Kr) bestod orkesteret av minst 12 - maksimalt 36 instrument.  Hovedinstrumentene var etter alt å dømme lyre, harpe og symbal.  Trompeter ble brukt til fanfarer mellom sangene (1 Krøn 15:16, 2 Krøn 5:12f).  Under festprosesjoner ble tamburiner og fløyter brukt.

Under tempelfestene må salmesangen og musikken ha gjort et dypt inntrykk på Guds folk.  Derfra ble salmene overført til hjemlig bruk.  Noen salmer var knyttet til bestemte høytider.  Et eksempel er Jesu innstiftelse av Nattverden under påskemåltidet.  Derfra gikk han ut i nattemørket sammen med de tolv mens de sang «det store Hallel» - Salme 113-118 (Mt 26:30).  Med tiden utviklet kristne en månedlig sangsyklus etter mønster fra templet i Jerusalem, for med den nye pakt i Kristi blod består templet av levende steiner (Ef 2:14ff). 

Melodier og akkompagnement var underordnet salmens ord og innhold.  Denne rangering kjennetegner kirkens sang gjennom alle tider.  Det er av Guds Ord troen lever.  Avsporinger vitner om en fremmed ånd.  Med Salmene ga man uttrykk for følelser og erfaringer, mens melodi og akkompagnement ledsaget ordene.  Evangelisk-luthersk kirkesang vedkjenner seg Ordets innhold og prioritet, og bruker lett sangbare melodier fra ulike tider.  Når Guds kirke synger, synger vi sammen med Guds kirke i himmelen og på jorden.  Dette markeres med kirkespråket innslag av enkelte ord fra hebraisk, gresk og latin (jf høymesseliturgien).  

Åpenbaringsordets Gud taler til menneskets forstand – til mennesker ved sine fulle fem.  Typisk for hedenskapet er den suggestive og larmende fremføring med sikte på rørelser og ekstatiske utbrudd (1 Kong 18:26-28, Sal 2:1), og typisk for kirkefellesskap begrunnet i opplevelsesmystikk og trosytringer. 

Like fra begynnelsen har salmer, hymner og viser hørt med til kirkens gudstjeneste (Kol 3:16).  Men levittenes melodier og orkestrering var for krevende til menighetsbruk.

Tidebønn synges normalt til gregorianske melodier.  Deres bakgrunn er den senjødiske synagogesang og kirkesangen i de første århundrer.  Også vi bør bruke enkle og lett sangbare melodier underordnet ordene.

(fortsettes)

75 år siden Krystallnatten - og dagens Antisemittisme

Når dette skrives begynner det å bli mørkt ute. Det regner. Vi har tent lys og fyrt opp i ovnen. Det gjør novemberkvelden mer lun og trivelig.

For nøyaktig 75 år siden var dette en redselskveld- og natt for jødene i Tyskland og Østerrike. Dagen er kjent som Krystallnatten eller Novemberpogromen. Denne natten innledet nasjonalsosialistene omfattende pogromer i disse to landene. 200 jøder ble slått ihjel, 267 synagoger brent ned og over 7500 butikker vandalisert. I tillegg ble mer enn 26.000 jøder ført til konsentrasjonsleire, hovedsaklig til Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.

Dette er historie. Grusom historie.

Men jødehatet stanset ikke med Krystallnatten eller utryddelsesleirene. Antisemittismen er høyst levende. Dens demoner har krøpet inn i mennesker som fyller gatene i byer i Hellas, Ungarn, Russland, Polen. Det er illevarslende. Ekstra ille er det å se bilder av prester som marsjerer sammen med svorne jødehatere. Uforståelig på en måte, men forståelig når en kjenner erstatningsteologiens virkninger på enkelte mennesker.

I Sverige og Norge utsettes jøder for hat.

Det kan vi ikke stilltiende være vitner til. Vi må reise oss og si fra tydelig. Også vi bør ty til gatene - slik det ble gjort flere steder i Norge i dag, hvor Krystallnatten ble markert. Og vi bør bruke media. Til å ta tydelig avstand fra grupper og mennesker som sprer jødehatet.

Faste, innvielse og et seierrikt kristenliv

Er vår manglende faste, bønn og innvielse årsaken til at vi ikke får gjennombrudd og opplever vekkelse?

Det er tydelig at urkirken levde annerledes enn vi, og det er tydelig at kinesiske kristne som opplever kanskje historiens største vekkelse, lever annerledes enn oss. Hva er det som gjør at vi tror vi slipper å betale prisen for en himmelsendt vekkelse?

Faste var en del av Jesu liv. Ved innledningen til sin jordiske tjeneste avsatte han 40 dager til å faste og be. Han underviste også sine disipler om fastens betydning.

Apostelen Paulus fulgte i sin Mesters fotspor. Han skriver personlig om dette i 2.Kor 11,27: 'ofte fastende'.

Dessverre er dette nok noe som få kristne praktiserer. I hvert fall de som hører med til den protestantiske delen av kristenheten. Vi skal jo være så velsignet fri fra alle bud og regler, og er stolt av det!

De første kristne var annerledes. De avsatte to dager i uken til å faste, og senere kom også ulike fasteperioder gjennom det som skulle bli kjent som kirkeåret. Så opplevde de da også vekkelser, tegn og under og leve ut Kristi oppstandelsesliv. Tro om det ikke er en sammenheng med vår manglende innvielse og forsakelse og vår manglende erfaring med vekkelse og Åndens utøselse?

Jeg tror det er en slik sammenheng.

Onsdager og fredager fastet den tidlige kirken. De er gaver gitt oss, enten disse to dagene passer, eller det er andre, til å forenkle sitt liv. Det er vel ingen som helst tvil om at det er nyttig for en som vil vandre i Kristi fotspor.

Viktig bønnebehov for Bibelen til Zande-folket

I Den sentral-afrikanske republikk og i Den demokratiske republikken Kongo finner vi Zande-folket, en folkegruppe som teller 72.000 mennesker.

I følge Africa Inland Mission så finnes det ikke igjen et eneste eksemplar av Bibelen på deres språk. Mange av Zande-folket har mistet sine Bibler etter at de stadig har måttet flykte fra The Lords Army, en militant gruppe med kultiske overtoner.

Etter en lang tid med 'hunger etter Guds ord' (Amos 8,11) så er 10.000 Bibler på Zande språket (bildet) trykket i Korea og sendt med en stor container. Den har ankommet Kongo, men det er vanskeligheter med å få den tollklarert og få Biblene distribuert. Kan du være med å be om at dette må lykkes?

Biblene må fraktes videre med lastebiler og senere flydd inn til distribusjonsmottak i begge landene. I dette området gjør opprørerne det vanskelig å få gjennomført et slikt opplegg.

Tidebønn i den nye pakts tempel, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til   kirkehistorikeren og teologen Kåre Svebak har skrevet en svært god innføring om tidebønnens historie og praksis. Jeg har fått hans tillatelse til å publisere den. Jeg er sikker på at mange av bloggens lesere vil sette pris på det de her får lese. På grunn av artikkelens lengde vil den publiseres i flere deler.

Tidebønnens opphør?

Kirkens reformasjon i Danmark/Norge ble med kongemaktens hjelp iverksatt årene 1537/39, men vel å merke med «Lempe och Føie» i Norge.  Det gikk tre-fem generasjoner før den kirkelige folketradisjon med noen rimelighet kunne sies å ha fått en evangelisk-luthersk profil.  Endringsforløpet vitner om et interaktivt forhold mellom kirkehusets bruk og fromhetslivet i den hjemlige sfære.  De viktigste hjelpemidler var salmebok, bibelhistorie og katekisme, så sant noen kunne synge og lese.  Visitators faste spørsmål siden statspietismen – om husandakten, ble innpå 1900-tallet (kanskje tidligere) møtt med unnvikende svar, og til sist lagt til side. 

Viktige aktører i den offentlige kristendomsformidling var almueskolens lærere.  Fra 1968 opphørte kristendomsfagets status som kirkens dåpundervisning, og barn i hopetall ble fremmedgjort for «Guds Ord og bønn».  Da gjenstod oppgaven å gjenvinne aftenbønnen påbarnekammeret.  Forsømt ble undervisning og instruksjon for tenåringer og unge voksne i menighetens samlinger – om bønn med Guds ord og katekisme i et sakramentalt kristenliv. 

Folkekirken lå åpen for opplevelsesmystikk og trosytringer i aktiviteters form.  Fortrengt ble Kristi virksomme nærvær med Ord og Sakrament i den forsamlede menighet.  Sangen kretset om meg og mitt, om vi og vårt, og likeså bønneseansene med en intimitet som støter de fleste.  Tidebønn  fører de tørste til troens kilder hos åpenbaringsordets Gud i en bevitnet historie hvor løse- og bindemaktens embete – «Åndens embete» inngår med de Guds undergjerninger som døpefont, skriftestol og alterbord vitner om.

Hva kjennetegner tidebønnen?

Tre ting: Bønn med Guds ord – som er «Ånd og liv» (Joh 6:63), regelmessig bønn til faste tider, og «Kristi legemes bønn», når kristne ber som lemmer pjå Kristi kirke – samstemmig, som om de ber med en munn og stemme.

For det første: Bønn med Guds ord (å be Guds ord).  Uttrykket sikter til bibellesning og bønn med salmodier fra Salmenes Bok og «sangene» (cantes) i Lk 1-2.  Hertil kommer sang (hymne), kollektbønn og forbønn.

Ærbødig språkbruk tilsier at vi skjelner mellom salmer (fra Psalteret), sanger og viser.  Salmenes Bok er Guds Ord og Jesu bønnebok.  Med benevnelsene kirkesang og åndelig vise (el kirkevise) markerer vi brukssammenhengen i kontrast til profansang  (jf tysk - Kirchenlied, engelsk - hymn, finsk – virsi). 

For det andre: Regelmessighet til faste tider.  Tidebønn har regelmessigheten til felles med den søndaglige messe.  Messen er fremfor alt Jesu Kristi tjeneste med evangeliet og sakramentene «for dere».  Med disse midler er den Oppstandne virksom i den forsamlede menighet, slik han lovte.  Messen lar oss leve det sakramentale kristenliv – det normale liv i Guds kirke på jorden.  Til virkningene hører «troens bønn» i Jesu navn, alltid avhengig av Guds ord, men uavhengig av tid og sted.  Messen er kirkens bønneskole for døptes dagligliv.

En illustrasjon er «bønnegjerdet»: Den søndaglige messe er gjerdestolpene, de langsgående stenderne morgen- og aftenbønnene, og sprossene hjertets bønnerop og enfoldige samtale med Gud.  Illustrasjonen uttrykker kristen erfaring fra svunne generasjoner.  Regelmessighet og fasthet i praksis er spontanitetens vilkår.  Den som vil praktisere bønnegjerdet, gjør lurt i å starte med en daglig tidebønn til fast tid. 

Kristi legemes bønn.  Søndaglig messe og daglig tidebønn in ngår i Guds kirkes stadige lovpri9sning dag og natt, for Guds miskunn varer i evighet – som i himmelen så og pjå jorden (Apgg 10:9, 30, 16:25).  Halleluja – pris Herren! – er kalt «kirkens evige stemme».  Derfor synger/sier vi «halleluja» gjennom hele kirkeåret.

I tidebønnen må innordne oss av praktiske grunner, men årsaken stikker dypere.  Vi ber som lemmer på Kristi kirkelegeme.  Det er Guds troende kirke som ber.  Derfor demper vi våre individuelle særegenheter og ber «i kor» - som kirkekor.

Tidebønn med god «kirkeorden»

Apostolisk læreformidling (tradering) er et krevende arbeid.  Det fikk Herrens apostler snart erfare.  «Bønn og Ordets tjeneste (Apg 6:4» stitller krav til prestens orden og tidsbruk, med virkninger for ham selv, prestefamilien (1 Tim 3:4f) og den kirkesøkende menighet.  Når troens bekjennere praktiserer bønnefellesskap utenom messen, trenger de ingen programkomitè.  Med tidebønn står Ordet og bønnen på vårt program.  Tekstene slås opp på forhånd og anvisninger gis før vi (jeg) setter i gang.  Vi går som til dekket bord.

Med tidebønnen oppstår en fruktbar vekselvirkning mellom prest og lekfolk.  Det er prestens ansvar å lære døpte å holde alle Herrens befalinger.  Og samtidig er det en menighetssak å holde dem, eller rettere – få lære å holde dem.  Alternativet til denne vekselvirkning er det rot som virker splid og «knurr» (Apg 6:1) med fare for at alt går i stå.

Men hvordan begrunne «god» kirkeorden?  Også det fremgår av kirkens historie fra begynnelsen.  Begrunnelsen er gitt med prekenembetets oppdrag og fullmakter, som lar presten opptre som Kristi delegat og medarbeider (1 Kor 4:1f, 2 Kore 5:18, 20, 6:1).  Kristus er «hode» for sitt kirkelegeme, og kirken er ham underordnet.  Selv er han underordnet Faderen, som er alle tings opphav.  (Apg 2:42, Ef  5:20ff)  Guds kirkeorden kommer til uttrykk i et kristokrati, hvor Kristus er hyrde og biskop med den rett utlagte Skrift i ord og gjerning.

Denne orden «ovenfra» virker kontinuitet, forutsigbarhet og samstemmighet i både menighetsliv og privatliv.  I lys av «det ene nødvendige» blir meningsforskjeller om smak og behag, nytte og hensyn for småting å regne.   Med apostelordets lære fra Skriftens Herre blir vi sammenføyd og sammenbundet i sakssvarende uttrykk. 

La Gud skrive historien om ditt liv

Jeg leste noe i går som gjorde sterkt inntrykk på meg. Derfor har jeg valgt å oversette det, slik at bloggens lesere kan få del i det:

Steve (bildet) var bare fem år gammel da hans far, misjonspiloten Nate Saint, ble drept i 1956, sammen med fire andre menn, av Waodani stammen i Ecuador. Men som et resultat av kjærligheten og tilgivelsen som ble vist av martyrenes familier, er det nå en voksende forsamling av troende blant Waodani stammen.

Som et resultat av dette flyttet Steve til Ecuador, og ble venn med Mincaye, en av de som hadde drept hans far. Steve's motto er: 'La Gud skrive din historie'. Han sier: 'Det finnes mange mennesker som vil skrive sin egen historie og som vil at Gud skal være Redigereren når noe går galt. Jeg bestemte meg for lenge siden at jeg ville at Gud skulle skrive min historie.

Når Steve ble utsatt for en alvorlig ulykke i 2012 understreket han overfor familien sin:

'La Gud skrive dette kapitlet også!'

Hans tro fortsetter å bære ham fremover mot gjenopprettelse.

Historien fortsetter med å folde seg ut for alle etterfølgere av Jesus Kristus. Ingen av oss kjenner hva det neste kapitlet i våre liv skal handle om. Men i det vi ser på Jesus og løpet som ligger foran oss, la oss 'fullføre det løpet ... med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus' (Hebe 12,1.2).

Jesus skrev begynnelsen av vår historie, Han vil skrive neste kapittel og avslutningen like så.

When we stand with Christ in glory,
Looking o’er life’s finished story,
Then, Lord, shall I fully know—
Not till then—how much I owe. —McCheyne

Øker misjonsgleden i nedgangstider

Mens amerikanere flest opplever nedgangstider, og må spare, er givergleden til misjon blant sørstatsbaptistene i Nevada økende!

På det 35'de årsmøtet til Nevada Baptist Convention bestemte de 130 delegatene seg for å bruke 35 prosent av årsbudsjettet på 2.132.534 USD på misjon utenlands. Det er en økning på fire prosent fra fjoråret.

De 135 utsendingene representerer 54 av de drøyt 201 baptistmenighetene som er en del av sammenslutningen av sørtstatsbaptister i delstaten Nevada. Årets tema var hentet fra 1.Kor 15,58: 'Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres arbeid forgjeves'.

Ni prosent av budsjettet er avsatt til menighetsplanting i Nevada.

Tidebønn i den nye pakts tempel, del 2

Her følger andre del av artikkelen til   kirkehistorikeren og teologen Kåre Svebak har skrevet en svært god innføring om tidebønnens historie og praksis. Jeg har fått hans tillatelse til å publisere den. Jeg er sikker på at mange av bloggens lesere vil sette pris på det de her får lese. På grunn av artikkelens lengde vil den publiseres i flere deler.

Stadig flere oppdager velsignelsen ved å be tidebønner. Kåre Svebak gir deg bakgrunnen for denne eldgamle bønnemetoden, som har sine røtter hos våre jødiske trossøsken.

Og bønneboken har du allerede, om du eier en Bibel: Salmenes Bok.

En arv fra kirken i den gamle pakt

Morgensang (laudes) og Aftensang (vesper) er dagens to hovedbønner, som innleder og avslutter dagen.  Ottesang og Aftenbønn har en mer privat karakter, til bruk når vi står opp og når vi legger oss.

Det er i samsvar med skikken fra de første århundrer når vi under Morgensang og Aftensang benytter de salmer som referer til morgen eller kveld.  De andre salmene ble brukt i den rekkefølge de står i Psalteret.  Det bør også vi gjøre.

Aposteltidens menighetspraksis viser like fra begynnelsen at apostlenes etterfølgere i prekenembetet – menighetens hyrde eller prest hadde et særlig ansvar for lesningene, og til dem hørte «bønnene» fras 

«Guds Ord og bønn»

«Opplesningen» er de viktigste ledd i messen og tidebønnen.  Prioriteringen følger Guds handlemåte: Først Guds ord, deretter vår respons.  Det er denne orden det siktes til med uttrykket «Guds Ord og bønn».  Samme struktur har tidebønnen, historisk sett.  Den eldste delen begynner med lesning og deretter følger svarsang (responsorium) og bønnene. 

Salmodiene ble lagt til senere, og tilpasset prestenes og klosterfolkets bruk på 4/500-tallet.  En Tidebok kan utformes på flere måter.  Uten Middagsbønn, gjenstår normalt fire tider.  En «Ukens Tidebok» kan fordele Psalteret på 28 tider, altså 5-6 salmodier for hver tidebønn.  Bes en salme for hver tidebønn, bes hele Psalteret i løpet av 6 uker med rom for Herrens Tjener-sangene til slutt (Jes 42:1-4, 49:1-6, 50:4-9 og 52:13-53:12).  Det er fritt fram for enhver å finne den husorden som lar seg praktisere.

Ef 5:18f – bli fylt av Ånden, og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren!  Uttrykket «å si fram for hverandre» viser med all sannsynlighet til den vekselvise resitasjon av salmer i en privat sammenheng, og etter mønster fra synagogen og tempelsangen i Jerusalem.  Med stor konsekvens skulle ordnet bønnepraksis medføre fremveksten av kirkeårkalender og bibelleseplan (el Kristus-kalender).

I de første kristengenerasjoner var tidebønn en praksis for lekfolk.  Enda på 2/300-tallet ble tidebønn praktisert i kristne familier eller av kristne på egen hånd.  Endringsforløpet siden urmenigheten medførte forenkling og avgrensning til morgen- og aftenbønn som dagens viktigste bønnetider. 

Tidebønnens klerikalisering

På 300-tallet ble det vanlig å gå til morgen- og aftensang i de større kirkene.  Endret praksis falt sammen med endrede begreper om prest og kirke.  Prestens arbeid ble oppfattet i analogi med levittenes tjeneste som offerprester i Jerusalems tempel, og kirken i analogi med Guds folk i den gamle pakt (erstatningsteologi). 

Siden tidlig middelalder ble tidebønn en av prestens dagligeplikter (officium = plikt, officium dei = dagens plikt).  Med fremveksten av klostrene siden 4/500-tallet, var tidebønn blitt en spesialitet for prester og klosterfolk, men med fri adgang for lekfolk til å delta under morgensang og aftensang.  Forholdet burde (bør) være omvendt – med anledning for presten til å avslutte med kollektbønnen og velsignelsen.

Kirkens reformatorer med Luther i spissen holdt fast ved Morgensang og Aftensang i bykirkene.  I stiftsstaden medvirket korgutter fra katedralskolen, som ledd i presteutdannelsen.  Selv om reformasjonen brøt med det gamle pliktvesen av flere grunner, ble det ansett som en selvfølge at en prest ba Morgensang og Aftensang.  Den offentlige praksis varierte i kirkehusene.  Da praksis gikk i stå med unntak av bykirkene, må det ses i sammenheng med opplysningstidens jeg-sentrerte virkelighetsoppfatning, begrunnet i erfaring og eksperiment (pietisme, rasjonalisme).   

(fortsettes)

Korsets dårskap - et liv levd for evangeliet

I dag fyller Guds ambassadør 95 år. Og han gjør det med å forkynne om 'korsets dårskap' for hele den amerikanske nasjonen! Stemmen er svak, kroppen skrøpelig, men budskapet han formidler - både med ord og med sitt liv - er krystallklart: 'For jeg skammer med ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker'. (Rom 1,16) 'For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (1.Kor 1,18)

Tusenvis av amerikanere vil i dag sitte rundt TV-eller data-skjermer og lytte til Billy Graham, og kjente sangere, som i ord og toner vil formidle 'håp til Amerika'. Dette skal visstnok være den største evangeliseringsaksjonen i USA noensinne.

Hvor mange som har kommet til tro på Herren Jesus som sin Frelser og Herre gjennom evangelist-tjenesten til Billy Graham vet alene Gud. Men det må være mange, mange tusener, gjennom alle disse årene. På kontinent eller kontinent, i land etter land, har han stått ved en talerstol, med en stor, åpen Bibel, og understreket: 'Bibelen sier!' Og det er det som er styrken i det hele: En ufravikelig tro på at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.

Det sammen med et liv i integritet. Med Billy Graham har det ikke vært noen skandaler. Verken med penger eller med damer. Regnskapene for virksomheten er åpne og offentliggjøres hvert år. Hovedtallene i store helsides annonser i de største amerikanske avisene. Og hva damer angår: Billy Graham har aldri vært alene med en kvinne, unntatt sin kjære Ruth, hans kone gjennom så mange år. På hver eneste kampanje sørget han for å være sammen med gode medarbeidere, slik at han aldri var alene, så noen kunne anklage ham for noe.

Han heller aldri kastet seg på noen motebølge eller trender innen kristenheten. Han har vært tro mot kallet som evangelist. Alltid forkynt om korset, og hvordan mennesker kan finne fred med Gud. Her har det ikke vært fokus på tegn eller under, eller spektakulære manifestasjoner av latter eller skjelvinger eller gullstøv. Kun evangeliet. Og det holdt. Og holder. I massevis.

Elsket av mange, hatet av noen få.

Billy Graham kommer til å gå over i kirkehistorien og vekkelseshistorien som en av Guds generaler - uten tvil. På linje med store vekkelsesforkynnere som Charles Finney og D.L Moody.

På denne dagen takker vi Gud for den gave Billy Graham er til hele Kristi kropp, ikke bare blant baptistene, som er den kirkefamilien han tilhører.

La meg ta med et klassisk sitat av Billy Graham til slutt:

'Ta meg til korset, så jeg kan finne veien hjem derfra!

Når vekkelsen kom til Canada, del 4

Vi fortsetter her med del fire av Bill McLeods (bildet) beretning om vekkelsen i Canada, som jeg har oversatt. Forrige artikkel ble publisert 1.november. I den forrige artikkelen fortalte McLeod om hvordan deres eget lokale og et leid lokale ble for lite for dem, pga de mange som strømmet til møtene:

En kirke tilhørende Christian and Missionary Alliance åpnet dørene for oss, selv om de egentlig hadde planlagt en misjonskonferanse, og misjonærene allerede hadde kommet til byen. Vi fikk presset inn omlag 1000 mennesker i deres bygning. Det holdt for noen få netter. Så måtte vi se oss om etter nye lokaler. Den største kirkebygningen i byen kunne romme 1600 mennesker. Den ble raskt fylt av folk og vel så det. Han som hadde ansvaret for kirken fikk panikk og sa at vi måtte be noen om å gå igjen, hvis ikke kunne brannvesenet komme og stenge bygningen! Jeg ba de som tilhørte vår menighet, om å gå over til kirken som tilhører Christian and Missionary Alliance, så skulle jeg undervise dem der. Men når de hadde forlatt kirken, kom det bare nye til og tok opp deres plasser. Og problemet var det samme. En uke eller så senere ble han som hadde ansvaret for kirken frelst, og da brydde han seg ikke lenger om hvor mange mennesker som oppholdt seg inne i kirken!

Nå måtte vi begynne med to kveldsmøter samme dag for å få plass til den store folkemengden. Men det holdt ikke det heller. Vi måtte flytte møtene til Rådhuset som kunne ta 2400. Men heller ikke det holdt. Også der måtte vi holde to møter hver kveld. Møtene var planlagt for en og en halv uke fremover. Det ble syv uker.

Hovedmøtene ble fulgt opp av 'ettermøter'. Disse mindre samlingene kunne holde på i timevis, og mange, mange mennesker møtte Gud her. Mange døpte kirkemedlemmer oppdaget at de aldri hadde vært født på ny. Dette var sant også for medlemmer av min kirke. En ung mann som hadde vært assisterende pastor for meg for noen år siden, ringte til meg og fortalte at han ikke hadde vært født på ny. Vi kalte sammen noen menn og ba sammen med ham. Plutselig begynte han å gråte og utbrøt: Gud er virkelig! Gud er virkelig!

Familien hans synes dette var vanskelig å tro. I flere år hadde han jo arbeidet som ungdomsleder og trenet folk i evangelisering. Selv fortalte han oss at han kunne den religiøse sjargongen, men han kjente ikke Herren.

Ødelagte hjem ble gjenopprettet til Herrens ære. En kvinne som hadde opplevd at hennes ektefelle hadde forlatt henne og deres tre barn, var følelsesmessig helt ødelagt. Hun hadde gått i terapi hos flere psykiatere. Hun ble berørt av Herren og helbredet. En dag dukket eksmannen opp for å se til barna. Han så på ekskona og utbrøt: 'Hva har skjedd med deg?' Hun fortalte hva Gud hadde gjort for henne og eksmannen kom i syndenød. Omlag en uke etterpå tok han imot Jesus Kristus som sin personlige Frelser og deres hjem ble så vakkert gjenreist.

(fortsettes)

Blir biskop 'Blings' luksusresidens suppekjøkken for hjemløse?

En organisasjon for hjemløse ber nå om at den ekstragavante eiendommen til han som nå bare går under navnet 'biskop Bling', blir omgjort til et suppekjøkken.

'Eiendommen er som en arvesynd som biskopen har etterlatt seg', sier representanter for veldedighetsorganisasjonen.

For kort tid siden avsatte pave Frans den tyske skandalebiskopen, Franz Pter Tebartz-van Elst av Limburg, etter at det ble kjent at han hadde brukt 31 millioner euro eller over 250 millioner kroner av kirkens penger på sin private residens. Blant annet kjøpte han et badekar til 15.000 euro, eller vel 122.000 kroner. Hans private kapell har kostet 2,5 millioner kroner.

Det katolske bispesetet i Limburg har ennå ikke svart på henvendelsen fra organisasjonen for hjemløse, men dette burde være på linje med det Frans av Assisi ville ha gjort, så her har pave Frans I muligheten til å følge sitt forbilde!

Tidebønn i den nye pakts tempel, del 1

I dag kan jeg by på en virkelig godbit på bloggen!              

Kirkehistorikeren og teologen Kåre Svebak har skrevet en svært god innføring om tidebønnens historie og praksis. Jeg har fått hans tillatelse til å publisere den. Jeg er sikker på at mange av bloggens lesere vil sette pris på det de her får lese. På grunn av artikkelens lengde vil den publiseres i flere deler:

Ukens tidebønner er en arv fra tempelsangen i Jerusalem.  Salmenes Bok (el Psalteret) ble der sunget i en syklus hver tredje time, det vil si sju ganger i døgnet (Sal 119:164), regnet fra soloppgang (kl 6, jf Mt 217:45, Apg 3:1).  Sju ganger betegner helheten.  Urmenigheten i Jerusalem overtok tidebønnene som uttrykk for gudsfolkets tempel-identitet i den nye pakt.  Det var en bedende kirke som samlet seg i Salomos søylegang,.  Ved en anledning skalv stedet hvor de ba (Apg 4:31).  «De holdt fast» også ved «bønnene», det vil si i Salmenes Bok.  Det er en nyttig påminnelse: Det faste virker en bedende kirke.  Fil 2:16 – Hold fast ved livets ord. 

Et vakt ekko fra den gang er morgenbønnen og aftenbønnen i Luthers Lille Katekisme, og ottesang og aftensang, når de forekommer i menighetens kirkehus (el kirkerom).  Hvor kristne lever av Guds ord, der er bønn med Guds ord en kilde til rikere bønneliv.  En bit i dette samspill er tidebønnen.  Enhver kan bestemme seg for en «regel», men sammen med flere, er den lettere å praktisere.  Tidebønn er ingen sosial aktivitet.  En hver får komme og gå i stillhet.

Motivering

Tidebønn vender vår oppmerksomhet mot Guds ord og løfte.  Lesningene lar oss høre hva Gud har talt ved sine profeter og apostler, og lar oss vende ordene tilbake i bønn til Gud.  Han vet vår nød før vi ber, men vil gjerne høre vår bønn.  Med tidebønn unngår vi unødig programarbeid og selvsentrerte møteformer, hvor menneskepåfunn lett gis skinn av gudsdyrkelse.

Den bibelske motivering er en annen: Salmenes Bok (el Psalteret) er Jesu bønnebok, som Guds folk i den nye pakt bruker av to grunner: For det første fordi salmene vitner om Jesu Kristi person og verk (Lk 24:44-48).  Overskriftene i gamle bibelutgaver vitner om denne lesetradisjon fra Jerusalem av.  For det andre fordi vi med «Guds ord» kan uttrykke vår bønn og takk til Gud i Jesu navn (el den treène Guds navn).  Med trer vi fram for Faderen ved Sønnen i Den Hellige Ånd (Ef 2:18). 

Salmenes bønnesituasjon

Jeg vil her forsøke å gjengi en beskrivelse fra Hugo Odeberg, som gjør oppmerksom på at Salmenes Bok er sekundær i forhold til ”Moses og Profetene”, og representerer hele Bibelen.

Salmene stiller oss med hele vår eksistens overfor den treéne Gud, vår skaper og gjenløser, og overfor hans ord og underfulle verk.  Vi står for ham i en fallen verden, okkupert av Guds fiendemakter.  Salmenes bønnesituasjon gjenfinner vi i hele Det nye testamente.  Stilt overfor Guds fiendemakter – djevelen, verden og den onde lyst i vårt innerste, har vi all grunn til å kjenne oss som fattige, elendige, forfulgte, undertrykte, plagede, avmektige osv.  Men åpenbaringsordets Gud har talt og handlet til vår frelse i en bevitnet historie.  Han er vår tilflukt, vår seier, vår glede, vårt liv, vårt håp osv – og derfor kilden og årsaken til kristen bønn.  Med Salmene legger han sine virksomme ord i vår munn, og hans ord vender ikke tomt tilbake.  Eksempler: 2 Kor 4:8-13 og 17.  Her bruker apostelen Sal 37:24, 44:23, 116:10.  I kap  6:1-10 bruker han Sal 118.

Vår posisjon omfatter vårt forhold til Kristus og hans forhold til oss.  Han er det inkarnerte Guds Ord i Jesu skikkelse, og mellommannen for skaperverket og dets gjenløsning.  Vi er Guds verk, skapt i Kristus Jesus, og han har gjenløst oss til det liv vi er skapt til å leve.  EksempelSal 36:9 – For hos deg er Livets kilde, i ditt Lys ser vi Lys.  Ordene sammenfatter skapelse, syndefall og gjenløsning, og står i sammenheng med alle steder hvor det er tale om Veien, Sannheten og Lyset. 

Salmenes bønnesituasjon er universell.  De favner om alt Guds verk, både synlig og usynlig.  De handler om helemennesket (Sal 103:1), alle mennesker (145:1), alle Guds engleskarer (103:21), alt Guds verk (103:22), ja, alt som lever og er til (148:1-12). 

Samme totalperspektiv møter oss i NT.  Eksempel: 1 Tess 5:16-18.  Apostelens ord om Guds vilje ”med dere i Kristus Jesus”, v 18, anvender Sal 40:6f – Herre, min Gud, mange under har du gjort, og mange er dine tanker til vårt beste…  Jf  Sal 92:1-5.

Salmene lar oss møte Guds velgjerninger mot oss i Kristus.  Ordene driver oss til å anvende dem, enhver på seg selv.  Da har Guds kjærlighet stevnemøte med troen. Eksempel: Sal 40:1-4 – Jeg ventet og håpet på Herren.  Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop...  Denne David-salmen kan leses som ord om oss og om Kristi øversteprestelige gjerning.  Jf Joh 17:20f.

Historien om kong David – “Herrens salvede” – peker frem mot Kristus og hans kirke.  I sin bønn representerer David den bedende kirke og dermed alle bedere til alle tider. Eksempel: 1 Krøn 29:10ff. 

David synger for Gud Skaperen og Gjenløseren en ny sang – sangen fra begynnelsen.  Eksempel: Salme 96 (nb v 2) og 149 (nb v 4).  Jf Åp 7:9.  Den nye sangen følger evangeliet om Guds frelse i Kristus Jesus (Sal 98:4, Lk 24:47). 

Med Salmenes bok istemmer vi den bedende kirkes Kristus-vitnesbyrd i den gamle og den nye pakt.  Med Kristus-bekjennelsen følger bønnen til den treène Gud, til Faderen som vi kjenner ved Sønnen Jesus Kristus.  Hans godhet og trofasthet lar oss be til ham som hans kjære barn for Kristi skyld.  Bekjennelse og bønn er med andre ord to sider av samme sak – Guds verk (opus Dei) i dem som hører Kristi ord.  Den bekjennende kirke fremstår som bedende kirke (ecclesia orans), drevet av Den Hellige Ånd.  Hun er Guds tempel, bygd av levende steiner ved troen og dåpen til Guds ære og pris.

(fortsettes)

'Religionsblanding', Kirkenes Verdensråd og pinsebevegelsen

Avslutningseremonien i forbindelse med generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Seoul, har vakt oppsikt og skapt forundring.

På rekke og rad sto kristne, muslimske, buddhistiske, hinduistiske og jødiske ledere med hver sin bolle med vann, for så å tømme den over i en stor felles beholder. Dette ble ledsaget av frambæringen av ikoner.

Samtlige av de religiøse lederne understreket vannets betydning i både kristen, muslimsk, buddhistisk, hinduistisk og jødisk religion. Flere gir uttrykk for at dette er nok et eksempel på religionsblandingen som finner sted i Kirkenes Verdensråd. I pressemedlingen fra Kirkenes Verdensråd heter det at handlingen skulle symbolisere at spørsmålet om tilgang på vann er og vil bli sentrum for mange av verdens konflikter.

Oppsikt vekker også Terje Hegertun i dagens utgave av Dagen. Her uttaler en av norsk pinsebevegelses mest markante skikkelser i vår tid, den tidligere redaktøren av Korsets Seier, seg positivt om nettopp Kirkenes Verdensråd. Han mener nå tiden er moden for at pinsevenner og katolikker setter sitt preg på Kirkenes Verdensråd.

Hegertun, som er professor ved Menighetsfakultetet, og som representerte Norges Kristne Råd på møtet i Seoul, mener pinsevennene må påvirke Kirkenes Verdensråd innenfra. Han henviser til lederen for Pinsevennenes Verdenskonferanse, malaysiske Prince Gunteratnam, som gir uttrykk for at tiden er inne for en gjensidig anerkjennelse av hverandre, og han ønsker Guds velsignelse over det arbeidet Kirkenes Verdensråd,

'Tilnærmingen mellom pinsevenner og Kirkenes Verdensråd er historisk, og et tegn i tiden,' sier Terje Hegertun til Dagen.

Det er nok ikke alle pinsevenner som er enige med Hegertun i dette.

Foto: Kirkenes Verdensråd

11 nyfrelste av biemfolket døpt

New Tribe Mission er en misjonsorganisasjon som ligger mitt hjerte nært. De har en norsk avdeling også, og på deres nettside leste jeg om en nyplantet menighet blant Biemfolket.

Det har ikke vært så lett å undervise dem om hva dåp innebærer, men en søndag for ikke lenge siden, 'ved en vakker strand i yrende regn, ble elleve av de nyfrelste av biemfolket døpt (bildet) Menn og kvinner delte sitt vitnesbyrd om Guds hellighet, sin synd, at de ikke kunne frelse seg selv og sitt behov for tro på Jesu Kristi frelsesverk alene', står det å lese på nettsiden til den norske avdelingen av New Tribe Mission.

Der deler de også et av vitnesbyrdene til en av de som ble døpt denne dagen. Det er sterkt å lese, og tro om ikke også vi har noe å lære om frelsens betydning, ved å lese dette:

Jeg var som en fyr som svømte rundt i skittent vann. … jeg så en øy og jobbet hardt for å komme meg dit, men så snart jeg sto på den, og trodde at det var veien til Himmelen, falt jeg ut i vannet igjen. Om og om igjen klatret jeg opp på øya, men falt ut i det skitne vannet igjen.

Men nå har Gud vist meg en vei, og jeg står fast på den. Veien går rett gjennom det skitne vannet, men ikke en gang har jeg falt uti. Dette er den sanne vei, den sterke veien Guds Ord snakker om. Jeg ser mange av mine biemvenner svømme omkring og klatre opp på øya for så å falle ut i gjørmen igjen. Hvorfor vil de ikke komme opp på denne solide veien? Det er den eneste veien … veien Gud har laget.

 “Å, som jeg ønsker at dere kunne ha sett ansiktene til dem som hørte på,” skriver Brandon.

De satt og lyttet til de nye troende med store øyne. Noen hadde vært alkoholikere og uromakere, … og nå delte de klart og tydelig at de ikke lenger var skilt fra Gud, men at Han nå levde i deres hjerter.”

Du kan lese mer om New Tribe Mission her: http://www.norge.ntm.org

I morgen - på Billy Grahams 95 års dag - forkynnes håpets evangelium for hele USA

I morgen - 7.november - skjer det! På Billy Grahams 95 års dag. Verdensevangelistens siste kraftanstrengelse for å nå sitt kjære fedreland med evangeliet.

Kristne i alle de amerikanske statene er blitt oppfordret til å invitere med seg noen hjem. Enten det er naboer, arbeidskollegaer eller familie. I en koselig atmosfære som et hjem kan skape, vises så utvalgte filmer hvor Billy Graham og andre deler evangeliet på en lettfattelig måte. Så kan man samtale om det som man har sett. Kanskje gis det en åpning for å kunne be sammen? Mulighetene er mange.

La oss stå sammen med våre trossøsken i USA denne dagen i våre bønner. Be om at mange må få høre evangeliet og at mange må gi sine liv til Kristus. La oss samtidig takke for den rike gaven som Billy Graham har vært for Kristi kropp i så mange år, og la oss be om styrke og helse så lenge Herren gir ham nåde til å leve.

Biskopene i Den norske kirke: Vranglærens døråpnere

I en utydelig tid som vår takker jeg Gud for at det finnes tydelige røster som våger å bli stående, og si fra hva Guds ord sier, når andre vrir seg unna og blir en del av tidsånden. En slik tydelig røst er pastor Thomas Bjerkholt (bildet) i Trondheim frikirke.

Jeg har fått hans tillatelse til å gjengi en kommentar han har gitt i forbindelse med det famøse vedtaket på bispemøtet:

'Biskopene i Den norske kirke har talt. Det er ikke Den gode hyrdes røst vi hører, men forfallets og forførerens røst. For de taler mot Den Hellige Skrift som utvetydig sier oss at homofilt samliv er synd. De som sier slikt er ikke sanne tilsynsmenn i Kristi kirke. For de lærer ikke som Herren og Hans apostler.

Et mindretall av biskopene avviser å innføre en offisiell forbønnsliturgi for likekjønnede par. De finner ingen bibelsk begrunnelse for å føre slike par inn i ekteskap. For ekteskap er forbeholdt det hetrofile, monogame samliv. Det er jo godt at de taler slik. Det skulle bare mangle.

Men allikevel blir også de forførere og vranglærens døråpnere. Hvorfor?

Mindretallet sukrer uenigheten mellom flertall og mindretall ved å si at man, tross alt, står sammen om evangeliet. Hvordan kan man påstå slikt når flertallet ikke kaller dem som lever i åpenbar strid med Herrens ord til bot og omvendelse?

Evangeliet kan ikke løsrives fra forkynnelsen av loven. 1.Tim 1,10 sier klart at homofilt samliv strider mot den sunne lære. Og en slik livsførsel er ikke i samsvar med evangeliet.

Mindretallet hevder at uenigheten om homofilt samliv ikke splitter kirken. Det innebærer følgelig en aksept for at flertallets vranglære må være et mulig standpunkt i kirken. Det skal derfor ikke øves læretukt mot de i kirken som vil følge bispeflertallets vranglære. Mindretallet må derfor med nødvendighet gi denne vranglære plass i kirken.

Dette fører i neste omgang til at mindretallet ikke kan øve læretukt i forbindelse med ordinasjon av nye prester som vil følge flertallets syn. De må med nødvendighet ordinere nye, vranglærende prester, fordi uenigheten etter deres mening ikke er kirkesplittende.

Dette har dessverre vært praksisen i mange år for de såkalte konservative biskoper. Når mindretallet gir sin tilslutning til at prester kan be for likekjønnede par 'på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn' (Biskopenes uttalelse i 2008), avslører dette at de ikke verken vil eller kan øve læretukt overfor homo-liberale prester.

Jeg er selv tilsynsmann i Den evangelisk-lutherske Frikirke. Jeg har testet mindretallets utsagn og veiledning på min egen praksis og spurt meg selv: kunne jeg tale og praktisere slik mindretallet sier? Nei, det ville være umulig. Fordi menighetene våre ville brytes ned, skulle en slik tale bli innført. Men i Den norske kirke skjer det.

Dramatisk forverring for Saeed Abedini

Det har skjedd en dramatisk utvikling til det verre for pastor Saeed Abedini (bildet).

I følge en nyhetsoppdatering fra Jordan Sekulow, som leder American Center for Law and Justice, som følger saken nøye, og Abedinis familie i Iran, skal Saeed Abedini være overflyttet fra Evin fengslet i Tehran til det forferdelige Rajai Shahr fengslet i Karaj.

Om Evin er beryktet, så er dette fengslet enda verre. Å oppholde seg her er direkte livstruende både med hensyn til behandlingen fangene utsettes for, og boforholdene.

Et medlem av familien Abedini som besøker Saeed hver uke har fortalt at Saeed ikke lenger er i Evin fengselet. Når vedkommende dro til Rajai Shahr i Karaj, som ligger to og en halv times kjøretur fra Tehran fikk vedkommende beskjed om at Saeed var der, og at han ikke fikk lov til å ta imot besøk.

Nå må vi intensivere forbønnen for Saeed Abedini!

Å være sammen med Jesus

Jeg holder på å lese det siste nyhetsbrevet fra Jean Vanier (bildet). Det tar litt tid. Det er ikke et slikt brev man bare skynder seg med å lese igjennom. Her er det så mye god åndelig veiledning man ikke vil gå glipp av!

Når Vanier skriver brevet er det august. Han befinner seg i Orval i Belgia, i et kloster. Han forteller at han fryder seg over sangen - både fra fuglene og fra munkene.

'Det er en glede å be sammen med dem, og så av og til å be alene'.

Så skriver Jean Vanier noe jeg merker meg:

'Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal be, men jeg er der. Jeg ønsker å være sammen med Jesus: jeg ser på Ham, og Han ser på meg'.

Slik har vi det vel mange av oss. Vi vet ikke helt hvordan vi skal be, og hva vi skal be om. Dette kjente også apostelen Paulus til:

'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord'. (Rom 8,26)

Hovedsaken er denne: Jean Vanier ville være sammen med Jesus. Og det holdt at Jesus så på Ham og at Jean Vanier så på Frelseren.

Dette er en djup hemmelighet, og et mysterium.

Og det eneste vi i grunnen trenger.

Gløden er en ild som brenner, del 3

Her følger tredje del av artikkelen jeg har oversatt som pave Shenouda III har skrevet om pinsens betydning:

'Hellig glød er når et hjerte gløder, tent av kjærlighet til Gud og vil at Guds kjærlighet skal nå hvert hjerte. Den som har et slikt hjerte elsker Gud og vil at andre skal elske Ham også.

Dette menneskets hjerte brenner for Guds ære og for å spre Hans ord. Det vil at Guds rike skal vokse til det inneslutter alle mennesker og alle steder. Det vil se troen komme inn i hvert hjerte slik at ingen går glipp av sin del av Guds rike.

Den som har hellig glød er et menneske som som brenner. Hans tale flammer av entusiasme og hans bønner er slagkraftige som luende ild. Hans tjeneste for Gud er som ild i effektivitet og utbredelse. Gjennom den hellige gløden blir hjertet tent, følelsene oppegget og viljen styrket, slik at tilhørerne manes til anger og omvendelse til Guds rike når deres samvittighet blir vekket.

Men vi har også det motsatte - de som taler så svakt og halvhjertet at de ikke overbeviser, ikke bærer noen frukt og ikke viser noe av Åndens glød.

Et eksempel på en slik lunken og uproduktiv tale er den irettevisning som presten Eli ga sine sønner. Han sa til dem: 'Hvorfor gjør dere slikt? Fra hele folket hører jeg om deres onde gjerninger. Det må ikke være slikt, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte, hører jeg, som går blant Herrens folk'. (1.Sam 2,23-24) Slike ord uten alvor, fasthet og kraft påvirket dem ikke, og Bibelen fortsetter å si om Eli's sønner: 'de hørte ikke på faren'. (v.25) På den måten utsatte din sin far for Guds vrede.

(fortsettes)

Hellighet og skjønnhet, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi som jeg har oversatt:

'Kallet som er vi er til å bli hellige så er vi også kallet til skjønnhet. Vi kan i denne sammenheng spørre oss: hva har vi gjort med vårt oppdrag med å beskytte, fremme og leve skjønnheten? Det handler om en skjønnhet som gjenoppretter relasjoner, skaper fellesskap i kirken der vi utvikler relasjoner som preges av frihet, barmhjertighet og tilgivelse, og der ingen sier til den andre: 'Jeg trenger deg ikke', (1.Kor 12,21) for hvert sår i fellesskapet forderver skjønnheten i Kristi unike kropp.

Det er skjønnheten som bør kjennetegne kirken som en plass der det er rom for lyset (Matt 5,14-16), og der frihet og ikke frykt råder. En plass der den enkeltes horisont utvides og der man ikke tramper på andres rettigheter, der samstemmighet med andre råder og ikke motsetninger og når alt kommer til alt: et fellesskap der man deler med hverandre og viser solidaritet, ikke minst med de aller fattigste.

Skjønnheten skal gjennomsyre hele miljøet, all liturgi og fremfor alt vårt eget indre - vi som er Den levende Guds tempel. Det er en skjønnhet som fremstår i det moderate, i fattigdommen, i kampen mot avgudsdyrkelsen og verdsligheten.

Det stråler av skjønnhet når fellesskapet seirer over forbrukermentaliteten, når kontemplasjonen og frihet erstatter det å eie og det umettelige. Ja, den kristne tro er 'filokalia', en kjærlighetens vei i skjønnhet. Det kristne kallet til hellighet innebærer også et kall til skjønnhet og å gjøre ens eget liv til et mesterverk i kjærlighet. Budet: 'Dere skal være hellig, for jeg, Herren deres Gud, er hellig' (3.Mos 19,2 og 1.Pet 1,16) er uatskillelig fra det andre: 'Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre'. (Joh 13,14)

Den kristne skjønnheten er ikke noe som er gitt, den er noe som skjer. En kjærlighetshandling som fortelles igjen og igjen på ulike kreative eller poetiske måter i historien - den vanvittige og tragiske kjærlighetsdød gjennom hvilken Gud har elsket oss gjennom å gi oss sin Sønn, Jesus Kristus.

Menigheten og Guds rike

Få har hatt en slikt lys i Skriften om menigheten som Watchman Nee (bildet). Jeg leser på nytt noen av de notatene som ble gjort i forbindelse med noen bibeltimer Watchman Nee holdt på Nyborg Strand i Danmark, sannsynligvis i 1938-1939.

Her heter det blant annet:

'Vi har sett at det ikke bare er Guds plan å ha individuelle kristne, men å forme alle de kristne sammen til en kropp, Kristi kropp, som Kristus vil uttrykke sin fylde igjennom'.

'Paulus tar hodet og kroppen under ett i det han sier: "Slik er Kristus", og ikke: "Slik er Kristus og menigheten", men "slik er også Kristus". Han mener: Hodet er Kristus, men kroppen er også Kristus. Gud vil ha en kropp, og hver enkelt som er født på ny, er en del av denne kroppen'.

'Menigheten er ikke Guds endelige mål, men bare Hans instrument for å nå dette målet. Målet er Guds rike. Hva er Guds rike? Den atmosfæren hvor Guds autoritet råder, hvor Han har makten, og hvor Han fullkomment blir adlydt'. 

Dette stemmer godt med ordene til apostelen Paulus i Ef 3,10:

'slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen ...'

Ikke gjennom den enkelte troende - men gjennom MENIGHETEN!

Barratts syn på menigheten, del 5

Et eget kapittel i boken til T.B Barrat: 'De kristne menigheter' har tittelen: 'De kristne menigheters tilblivelse', med undertittelen: 'Da storkirken ble til - bruddet med det apostoliske ideal'.

Det følgende er utdrag av dette kapitlet. Jeg modernisert språket litt, men beholder noen av de for oss gammelmodige ordene for å yte teksten rettferdighet:

'På pinsedag ble den første kristne menighet grunnlagt, og besto av sådanne som trodde på Jesus av Nasaret, som Messias og gjenløser. Medlemmene - først de 120 og så de 3000 - var født av Den Hellige Ånd og var således frelste sjeler. På pinsedag ble de smeltet sammen som ett legeme ved Den Hellige Ånds dåp, og 'Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten' (Apg 2,17) Apostlene hadde god orden med medlemmene, og hadde alltid oversikt over medlemstallet (Apg 4,4).

Det var imot denne 'menighet i Jerusalem' den første forfølgelse brøt løs (Apg 8,1). Rundt omkring i de forskjellige lands byer ble det ordnet nye menigheter etter som Guds ord grep hjertene og jøder og hedninger antok troen på Jesus. Paulus ordnet selv en mengde av disse og reiste senere omkring og styrket dem (Apg 15,41 og 16,5)

Apostlene og deres skrifter dannet et bindeledd mellom menighetene, og dertil kom profetenes og evangelistenes arbeid rundt om i landene.

Den lokale menighet
ble et sentrum for lys og liv. åndelig og sosial utvikling. Enhver menighet ble en kanal for Den Hellige Ånds kraftige liv, og det viste seg at alt er dømt til undergang og død, alt som hevder det menneskelige maktstyre og innskrenker Guds Ånds frie adgang til hjertene og Hans gjerning i menighetene!

Uttrykket 'menighet' omfatter i bred forstand alle frelste mennesker (Ef 1,22-23). Enhver som tror til frelse tilhører den menighet som er oppskrevet i himmelen, de har i tro annammet Jesus og opplevd gjenfødelsens under og er således født for andre gang - ved Guds Ånd. Disse og ingen annen tilhører denne store fellesmenighet, de er Guds barn og har sitt borgerskap i himmelen.

Men det er også like sikkert at denne store fellesmenighet skal, i følge Kristi og Hans apostlers ordning, gjøre seg gjeldende i mindre grupper eller menigheter overfor verden, og enhver troende skal søke samfunn med de andre troende og bli medlem i en av disse gruppene eller lokalmenigheter, som har hver sin bestemte ledelse og sine bestillingsmenn og kvinner, for den store fellesmenighet er fra begynnelsen av blitt inndelt i større og mindre lokalmenigheter.

Mange forbigår denne bestemmelse og mener at det er nok når de tilhører fellesmenigheten hvis medlemmenes navn er oppskrevet i himmelen. Men så er ikke tilfelle'.

(fortsettes)

Et liv levd etter Bergprekenen midt i voldens- og hatets Kroatia, del 4

Her fortsetter serien om anabaptistene i Kroatia og Serbia. Forrige artikkel ble publisert den 16.oktober. Årsaken til at de ikke kommer fortløpende, er at artikkelforfatteren, Peter Hoover, sender dem med ujevne mellomrom. Og jeg trenger tid til å oversette dem:

Sammen med sitt reisefølge kom Peter Hoover til landsbyen Dulovac, som ligger i nærheten av Miletinac ved de kroatiske Papuk høydene.

I denne landsbyen lever Ivan og Ana Olesh. De forteller at for å få sine synder tilgitt, måtte de hver gang be bekjente sine synder, betale presten før han tilsa dem syndernes forlatelse. Men så fikk de selv lese Det nye testamente, og fikk oppleve Jesus. Da trengte de ikke lenger å gå til noen prest for å få syndernes forlatelse.

I dag ånder landsbyen Dulovac av fred. Men det er ikke så lenge siden krigen raste her. Både 2.verdenskrig og senere uavhengighetskrigen har satt sine djupe spor, både i landskapet og i menneskene. Her pleide det å bo mange ungarske og tyske familier. De hadde sitt daglige arbeid på sagbruket og i skogene. De måtte flykte i 1945, og da flyttet kroatene inn.

I 1991 kom serbiske soldater hit. De gikk fra hus til hus, plyndret og ødela. Blant annet den romersk-katolske kirken. Gerilja-soldater slo serberne tilbake, høsten og vinteren 1992. Da kom de kroatiske soldatene. Mens de ortodokse serberne ikke hadde noen betenkeligheter med å ødelegge en romersk-katolsk kirke, hadde ikke de romersk-katolske kroatene noen betenkeligheter med å ødelegge ortodokse ikoner. Hatet er stort på begge sider. Du vil finne ruinene av en ortodoks kirke ikke så langt unna Miletinac.

I Daruvar bor også Zvonko Kovac, som vi ser på bildet, sammen med Peter Hoover. Han er medlem av den anabaptistiske forsamlingen i landsbyen. Her bor også hans mor, en snill, overgitt troende, som opplevde at hennes mann - far til Zvonko - ble knivdrept, sammen med mange andre i landsbyen i 1991.

Det var nesten for mye å bære. Tilbake satt hun med ungeflokken, uten noen forsørger. Det ble mange, mange tårer. Det var som et eneste stort mareritt.

En dag endret dette seg.

Det var da hun ble nødt til å gå tvers gjennom en ortodoks landsby. Nøyaktig samme landsby som morderne bodde - de som hadde drept hennes mann, og mange andre i Daruvar. Til å begynne med tenkte hun: 'dette for for mye for meg! Jeg klarer ikke å se på dem. Jeg får gå rundt landsbyen'.

Men så ba hun over det, og sa til seg selv: 'Nei, jeg vil møte dem, og jeg vil stole på Gud!'

Hun gikk rett gjennom hovedgaten. Mange ortodokse så på henne med store øyne. Hun hilste på dem og smilte til dem. Jo flere hun møtte på denne måten, jo bedre følte hun seg. Når hun hadde gått nedover hele hovedgaten, var hun fri! Herlig fri fra all bitterhet.

(fortsettes)

Jubileum i Russlands fjerne Østen

Som den kirkehistorisk interesserte personen jeg er finner jeg dette bildet svært interessant og spennende!

Det viser noen av pastorene, evangelistene og medlemmene av baptistkirken i Khabarovsk i Russlands fjerne Østen på begynnelsen av 1900-tallet.

Khabarovsk er den største byen og administrasjonssenter for Khabarovsk Krai, lokalisert omlag 20 kilometer fra den kinesiske grensen, og 800 kilometer nord for Vladivostok. Byen ligger ved de store elvene Amur og Ussuri.

25.-27. oktober kunne denne menigheten feire sitt 115 års jubileum. Det er fremdeles en svært livskraftig menighet, med et stort og praktfullt kirkebygg. Samtidig med menighetens jubileum kunne man også feire 100 års jubileet for Baptistunionen i Russlands fjerne Østen. På 1920-tallet hadde menighetene som tilhørte denne sammenslutningen av frie lokale forsamlinger 5000 medlemmer.

Forfølgelsen var til tider svært omfattende og grusom. Mange ble fengslet og mange mistet livet, men menigheten i Khabarovsk overlevde.

Feirer utdannelsen av pastorer i Russland

Russiske baptister kunne her om dagen feire to store jubileer: 20 års jubileet for Moskva teologiske seminar og 45 års jubileet for teologiske distansekurs. De sistnevnte kursene har betydd enormt mye for å utdanne nye pastorer. Menighetene befinner seg jo spredt ut over det veldige russiske riket, og det er ikke lett å komme seg inn til Moskva for å studere.

Jubileene ble holdt i baptistkirken 'Golgata' i Moskva. Til jubileet kom også pastorer fra Ukraina og Hvite-Russland, og det var gjester fra USA og Australia.

En av mange talere, Peter Valterovitsj, sa dette om hensikten med jubileet: 'Det er å huske fedrenes gamle stier, og ta vare på det som er blitt oss overlevert og betrodd, samtidig som vi takker Herren for hva Han har gjort gjennom alle disse årene'.

Og baptister møtes ikke i en slik sammenheng som dette uten å sitere misjonsbefalingen!

'Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'. (Matt 28,19-20)

Med disse ordene fortsetter Russlands baptister å forkynne evangeliet i en nasjon som mer enn noensinne trenger budskapet om en levende Frelser.

94 åring aktiv fredsaktivist

Jeg beundrer denne mannens tålmodighet, utholdenhet og tro. 94 årige Pete Seeger (bildet), sangeren, poeten, fredsaktivisten, mannen bak 'Where have all the flowers gone', er fremdeles oppegående og kjempende!

Om en uke - nærmere bestemt 9.november - skal han delta på 46 årlige middagen til The Western New York Peace Center, hvor han skal synge og gi en av sine inspirasjons-taler. Eia var vi der!

Å leve med en overbevisning om at det er mulig å skape fred, hele sitt liv, gi seg til den og leve etter den, er noe å gi videre til neste generasjon.

Den amerikanske folkevise- og protestsangeren er blitt en legende. Han ble svartelistet av McCarthy i 1955, som så mange andre, og har vært et horn i siden på mange amerikanske regjeringer siden. Han har kjempet for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid. Det skulle bli Johnny Cash som tok ham inn i varmen igjen. Den endelige gjenreisningen og anerkjennelsen fra det offisielle USA kom da president Bill Clinton overrakte ham en hedersmedalje i Det Hvite Hus i Washington.

Pete Seeger har vært venn med Bruderhof-bevegelsen - en gren av den anabaptismen - i alle år. Både Seeger og Bruderhof har sammenfallende interesser, ikke minst når det gjelder aktivt fredsarbeid.

På middagen i The Western New York Peace Center deltar også pastor James Giles, som de siste 19 årene har arbeidet utrettelig for de svake i samfunnet, ikke minst for å hjelpe og forbedre situasjonen for hjemløse, alkoholikere og narkomane i Buffalo, New York. Han har stilt opp og vært pastor for fanger som har sluppet ut av fengsel, og skal rehabiliteres tilbake til samfunnet. Her deltar også Buffalo Peacemakers, som arbeider med forsoning og lokalt fredsarbeid, for å å gjøre Buffalo til et tryggere sted å bo. Og hit kommer Rae Kramer, en fredsaktivist som arbeider for å bekjempe bruken av droner.

Vi minnes våre martyrer

Denne helgen skal jeg bruke til å bla i Martyrs Mirror. Den inneholder 1141 sider, så det er ikke en bok man leser fra perm til perm i løpet av en helg!

Jeg har tatt den fram fordi vi denne helgen feirer Allehelgens dag og Alle sjelers dag. To viktige kirkelige høytidsdager, som i vår norsk protestantiske virkelighet er blitt til Allehelgens søndag.

Helgener er oss fremmed. Det er noe vi forbinder med romersk-katolisisme og dens like. Men Det nye testamente taler mye om 'de hellige'. Noen av dem har vært lysende eksempler, verd å etterfølge hva tro og gjerninger angår. Noen har vist en troskap og et mot og en overgivelse til Kristus som er uten sidestykke.

Deres historier finnes i 'Martyrs Mirror' eller 'Martyrspeilet'.

Thieleman J. van Braght (1625-1664) var eldste i en anabaptistisk forsamling i Dordrecht i Nederland. Han samlet martyrhistoriene fra urkirken og frem til 1660. Boken er illustrert av den kjente nederlandske kunstneren Jan Luyken.

Dette er gripende lesning. Her finnes de - alle historiene vi kjenner til - om menn og kvinner og barn som måtte betale den høyeste omkostningen av alle for å følge Jesus: deres liv. Her dokumenteres grusomhetene som ble begått mot dem: fra romerske keisere, til den etter-konstantinske kirke. Men dette er også historien om mennesker som elsket Jesus mer enn sitt liv, og som gjennom sine sterke vitnesbyrd, forteller oss om en stor Frelser.

Også frimenighetene - de menigheter som levde side om side med Storkirken i ulike perioder av kirkens historie - har sine martyrer. Det er tusenvis av dem. De tilhører også martyrskaren som er hjemme hos Gud. Deres historie er annerledes på mange måter, blant annet det forhold at de ble forfulgt, mishandlet og drept av andre kristne.

Det høver seg derfor denne helgen å minnes dem.

'Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om ... Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle få fram til fullendelsen uten oss'. (Hebr 11,32-40)

Baptistpastor i Kasakhstan risikerer 1 års fengsel

En baptistpastor i Kasakhstan risikerer et års fengsel etter å ha nektet å betale en bot tilsvarende to måneders lønn for å ha holdt en gudstjeneste, uten myndighetenes tillatelse.

28. oktober åpnet politiet en straffesak mot pastor Pavel Leonov. Han ble bøtelagt i mars i år, som en følge an en politi-razzia mot mot hans menighet i Ayagoz i den østlige delen av Kasakhstan. Forsamlingen til pastor Leonov er en del av Rådet for Baptistkirker. Dette rådet har blitt enige om at de vil utføre sivil ulydighet ved å nekte å betale bøter de ilegges for å holde gudstjenester. Samtlige av disse menighetene er uregistrerte.

Når saken ble behandlet for retten i august, sa han at han ikke ville betale boten han er ilagt, fordi han mener at han ikke har gjort noe galt ved å holde en gudstjeneste for menighetens medlemmer. Den gangen ble han satt i fengsel i 24 timer.

Forum 18 opplyser at pastor Pavel Leonov er en av 100 mennesker av ulik religiøs bakgrunn som så langt i år er bøtelagt, for å ha ledet eller deltatt i religiøse sammenkomster som ikke er godkjent av kasakhiske myndigheter.

Massegrav med kristne avdekket i den syriske byen Sadad

De døde kroppene til mer enn 30 kristne sivile er blitt avdekket i en massegrav i den syriske byen Sadad. Byen er blitt ødelagt av islamistiske militante grupper. Flere av dem er kvinner og barn. Myrdet uten noen grunn. Andre sivile ble truet på livet., og terrorisert. Fortsatt er 10 savnet, og 30 skadet.

Den syrisk ortodokse erkebiskopen, Selwanos Boutros Alnemeh, beskriver hendelsen 'som den mest alvorlige og største massakren av kristne de siste to og et halvt årene'.

45 kristne er rapportert myrdet i den lille byen halvveis mellom Homs og Damaskus, etter at islamister invaderte den 21.oktober. I en uke ble 1500 mennesker holdt fanget, og brukt som menneskelige skjold. Noen av dem klarte å flykte til Al Hafer, som ligger drøyt åtte kilometer unna. Det var da de kom tilbake at de fant massegraven.

Øyenvitner sier at byen Sadad, som har 15.000 innbyggere, er fullstendig ødelagt. Byen er en eldgammel by, som skriver seg 2000 år før Kristi fødsel. Den hadde mange vakre kirker.

Foto: Facebooksiden til Selwanos Boutros Alnemeh.

Skaren av martyrer og hellige til inspirasjon og glede

Det er vel ganske så menneskelig å føle seg ensom iblant. Men etter at jeg ikke lenger kunne arbeide som før, har den ensomhetsfølelsen forsterket seg hos meg. Jeg savner fellesskapet i forbindelse med arbeidet.

Denne helgen er spesiell. 1. og 2. november er Alle helgensdag og Alle sjelers dag, og søndag feires vi Allehelgens søndag i mange kirker. Dette er dager til minne om de hellige, om martyrene, om de som har gått foran.

I erindringen av dem er man aldri alene. 

På bloggen Monastisk kan du lese mer om dette. Du finner den her: http://www.monastisk.blogspot.com Her finner du også en rekke andre artikler som jeg tror vil interessere bloggens lesere.

Undervisning om Jesusbønnen

I dag gleder jeg meg til å undervise om Jesusbønnen i Filadelfia, Oslo. Ingen bønn har hatt større betydning for mitt åndelige liv enn den, og brakt meg inn i Guds hellige nærvær som den.

Det er den norske avdelingen av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som samles i det ærverdige pinselokalet i kveld. Jeg ble opptatt som novise av denne kommuniteten på Erkeenglenes dag, 25.september 2007 og medlem av kommuniteten, 6.juli 2011, på minnedagen for Jan Hus. To dager som betyr mye for meg.

Jesusbønnen kan man be alle steder. Mens man går, mens man sitter, mens man arbeider, og mens man hviler - og mens man venter på Gud.

Den inneholder i grunnen det viktigste man kan be om, samtidig som den er en trosbekjennelse:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Jesusbønnen er tilgjengelig for alle. Den er - som du ser - en svært enkel bønn. Lev Gillet, som du kanskje kjenner under pseudonymet 'En munk fra Østkirken', skriver i sin bok: 'Om påkallelsen av Jesu navn':

'Ingen spesialkunnskap eller trening trengs før man begynner å be Jesusbønnen. For nybegynneren holder det å si: 'Begynn, helt enkelt'. For å gå må man ta det første steget, for å svømme må man kaste seg ut i vannet. Det er på samme måte når det gjelder påkallelsen av Jesu navn. Begynn med å uttale den med tilbedelse og kjærlighet. Hold deg fast ved den. Gjenta den. Tenk ikke på om du påkaller Navnet, tenk bare på Jesus selv. Si Hans navn sakte, mykt og lavmælt'.

Skulle du ønske å lese mer om Jesusbønnen, så har jeg skrevet en bok om den. Det er en liten og praktisk bok om Jesusbønnens historiske og teologiske bakgrunn, og hvordan man kan bruke den i sitt hverdagsliv. Du kan kjøpe den her:

http://www.frihet.no

Når vekkelsen kom til Canada, del 3

Her fortsetter del tre av artikkelen til Bill McLeod (bildet) om vekkelsen i Canada, som jeg har oversatt:

I omlag et og et halv år før vekkelsen kom, pleide jeg å avslutte alle våre gudstjenester søndag kveld, med en halvtimes bønn om vekkelse. 30-40 mennesker ble som regel igjen for denne bønnens time. Lørdagskvelden pleide jeg å gå inn i kirken vår for å be, og jeg ba ved hver eneste stol for den som kom til å sitte der på søndagens gudstjeneste. Jeg husker at jeg foreslo for folk at når de takket for maten hver dag, skulle de ta ekstra tid til å be om vekkelse. Hadde jeg lagt hele denne bønnebyrden på folk med en gang, så hadde de ikke klart å bære den. Jeg gjorde dette over litt tid, når jeg følte at folk klarte å bære litt mer. Vi forberedte oss så godt vi kunne, men vi gjorde egentlig lite annet for å forberede oss for vekkelse, annet enn å be.

To år før vekkelsen brøt løs så delte jeg denne sterke byrden etter vekkelse med en misjonær som besøkte oss. Han foreslo at jeg skulle henvende meg til Ralph og Lou Sutera for å spørre om de kunne komme å holde møter. De kunne ikke komme før enn om to år. Deres møtekalender var full. Gud brukte disse ydmyke menneskene på en forunderlig måte i blant oss.

Møtene begynte en onsdag kveld og vi planla at de skulle vare en og en halv uke. På første møte hadde vi omlag 150 mennesker til stede, og flere responderte på innbydelsen.Vekkelsen var i gang. Da vi hadde kommet til lørdag var det helt fullt, og søndag fikk vi ikke inn flere folk. Vi tok kontakt med en kirke i nabolaget, og var der for to kvelder. Deres bygning huset 600 mennesker og vi var flere enn det allerede.

(fortsettes)