Israel 70 år - et sterkt vitnesbyrd om Guds trofasthet og evige løfter

I dag kan Israel feire sitt 70 års jubileum som en moderne stat. Disse 70 årene er et eneste stort mirakel, og et tydelig bevis på at Gud holder hva Han lover og står bak sine løfter. Gjennom sine profeter har Gud gitt løfter om at jødene skulle få vende tilbake til sitt land, etter at de ble spredt til jordens fire hjørner i år 70 etter Kristus. De løftene har Han holdt. Om det var slik at Gud ikke holdt disse løftene til sitt folk, jødene, kan vi heller ikke være sikre på at Han holder de løfter Han har gitt oss! Men nå har Gud vist i 70 år at Hans løfter til Israels land og folk er evige og ubrytelige. Det er sannelig et stort takkeemne.

Omringet av fiender på alle kanter kjemper Israel fremdeles en kamp for å overleve. Truslene er mange. Fra islamister. Fra Hamas og PLO. Alle vil kaste jødene på havet og utslette staten Israel. Antisemittismen er voksende. Fordømmelsene fra nasjon etter nasjon massive.

Men Israel har også venner. Mange venner. Ikke minst blant evangelikale kristne. Venner som ber. Som taler vel om. Som står opp for Israel når det trengs. Israel er ikke alene.

Kirken har ikke hatt mye å skryte av når det gjelder jødene. Erstatningsteologien har ført til forferdelige lidelser for det jødiske folk. Den har representert en uren strøm. Men det har også vært en ren strøm gjennom kirkens historie. Heldigvis har vi eksempler på uredde kristne som har lest profetiene og holdt fast ved Guds utvelgelse av jødene som sitt demonstrasjonsfolk gjennom tidene, og løftet frem det profetiske ordet. Jeg er glad for og takknemlig for at jeg fører med i denne strømmen. Rett etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk kontakt med en klokker i Den norske kirke, som underviste frimodig i det profetiske ordet, og som hjelp meg til å se at Gud aldri noensinne har eller vil svikte sitt utvalgte folk. I alle år senere har jeg holdt fast ved det. Det har jeg ikke angret på.

I dag gratulerer jeg Israel med sine 70 år, og jeg ber om at Gud må velsigne dagen og fremtiden. Jødene er sannelig fremtidens folk, takket være Guds evige løfter til dem.

Ny lov kan føre til at evangeliske kirker blir stengt i det østlige Ukraina

Evangeliske kirker i det østlige Ukraina står nå overfor en mulig trussel om at deres kirkebygg vil bli stengt. De lokale myndighetene i Luhansk-regionen, som er kontrollert av separatister vedtok nylig en lov, som gir tydelige restriksjoner på hvordan kirker i dette området kan operere.

"Det vesentlige i den nye loven innebærer at menigheter forbys å holde gudstjenester, møter i små grupper eller i hjemmene. Det ser også ut til at de vil kreve at hver religiøs organisasjon må registrere seg på nytt innen august."

Det sier Joel Griffith som representerer Slavic Gospel Association til Mission Network News.

For å kunne bli registrert, må menighetene ha minst 30 medlemmer som bor permanent innenfor et spesifisert område. Hvis menighetene ikke oppfyller kravene, vil de bli oppfattet som illegale og dermed forbudt.

Loven som ble vedtatt i februar påvirker også den enkelte menighets virksomhet både innad og utad. Det innebærer blant annet at distribusjonen av religiøs litteratur, selv blant kirkene, er forbudt uten skriftlig godkjenning fra myndighetene.

Unionen av evangeliske kirker i det østlige Ukraina er svært bekymret over situasjonen. De er blant annet opptatt av at den nye loven kan brukes til å anklage menighetene for ekstremist og terror virksomhet og spionasje. Når lokale pastorer har spurt myndighetene om å klargjøre hva loven innebærer, har de ikke fått noe klart svar.

Joel Griffith sier i en kommentar at han har snakket med evangeliske ledere i det østlige Ukraina og sier at de vil forkynne evangeliet, koste hva det koste vil.

"De er opptatt av å adlyde Kristus. Han er den de bryr seg om først og fremst. Nå ser de etter måter å gjøre dette mest effektivt på."

Deler av det østlige Ukraina er svært farlig. Radio Free Europe/Radio Liberty kunne nylig rapportere at en familie på fire ble drept da en antitankmine eksploderte. Det er antatt at familien kjørte over minen og utløste dermed eksplosjonen. Familien ble rapportert savnet 7 april. Til tross for den store faren for å bli drept, enten av snikskyttere eller bomber, fortsetter de evangeliske kirkene sitt nødhjelpsarbeid som trengs sårt.

En gripende bønn

Kan jeg få dele noe svært personlig med deg, noe jeg har tenkt på i flere uker nå? Jeg var nettopp ferdig med å tale på en gudstjeneste i Brumunddal baptistkirke da Tom, en venn av meg med Downs syndrom grep ordet og ba høyt:"Gud, jeg er ikke så flink med ord som Bjørn Olav, men jeg takker deg for at du har grepet min hånd!"

Da kjente jeg tårene kom, og de kommer hver gang jeg tenker på Toms inderlige bønn. Tom har forstått noe helt vesentlig. Det er ikke vi som har grepet Guds hånd, men det er Han som har grepet vår hånd, og det er ikke viktig å være flink. Jeg tror egentlig vi er altfor flinke mange ganger, og skal klare det meste selv, og av og til er det også slik at vi tror vi må være kloke og flinke og få til ting for at Gud skal være glad i oss. Men Guds kjærlighet er ubetinget og ubegrenset. Han er like glad i oss alle slags dager. Både de dagene vi synes vi lykkes og de dagene vi mislykkes. Han er ikke mer glad i oss på søndager enn Han er det på mandager. Jakob skriver i sitt brev:"All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger."(Jak.1,17)

Jeg er glad for at Gud er slik. Med evig kjærlighet har Han elsket oss. Det er godt å vite når dagene er vonde og onde. Stadig ber jeg det som har blitt min bønn:"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."(Salme 31,6)

Be for Steve

Jeg vil gjerne oppfordre mine bedende venner om å be for Steve Saint i dag. Når disse linjene skrives, ved 16.30-tiden, skal Steve gjennomgå en hjerteoperasjon, hvor det blant annet skal settes inn en pacemaker. Steve Saint helsesituasjon er utfordrende for tiden. Han har, som bloggens lesere vet om, vært utsatt for en arbeidsulykke som har ført til at han delvis er lammet. Den siste tiden har han slitt med en infeksjon, men den er nå slått tilbake med antibiotika. Hans lege vil gjennomføre hjerteoperasjonen nå, fordi Steve er så svekket, blodtrykket høyt og han har pustebesvær.

Steve Saint er en av mine troshelter. Til tross for sin svært alvorlige helsetilstand lever han 100 prosent for Jesus, og tjener Ham med de små kreftene han har. Steve er sønn av Nate Saint, en av de amerikanske misjonærene som ble drept av hodejegere i Amazonas-jungelen på 1950-tallet.

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 4

Dette er fjerde og siste delen av artikkelen til Peter Hoover. Jeg kommer tilbake senere med flere artikler av han. Det er ikke sikkert alle bloggens lesere er like interessert i denne type stoff, men selv synes jeg kirkehistorie og særlig vekkelseshistorie er spennende.

Landsbyen Hircel var et hjem for mange anabaptister helt til midten av 1600-tallet. Kirken på bildet, tilhørende Den reformerte kirken ble reist med midler fra konfiskerte penger og landområder tilhørende anabaptistene som var forvist fra dette området på den tiden.

Feld bei Hirzel, like utenfor landsbyen Hirzel. Hans og Anna Huber levde her i dette som på tysk kalles "Streusiedlung," en samling med bygninger på en gård med marker som omkranser den. Gårdbrukerne arbeider sammen med hverandre. Kvinner og barn kan være sammen hele tiden. Hver familie har sitt eget hjem og økonomiansvar, men det anabaptistiske fellesskapet i Hirzel hadde felles kasse slik at de kunne støtte de familiene som hadde fedre i fengsel eller som var sendt ut av området som gallei-slaver.

Hovegbygningen i Feld bei Hirzel er nå blitt restaurant. Jacob Huber, som levde her, tilbragte en tid i fengsel på 1800-tallet - lenge etter at anabaptistene hadde forsvunnet - fordi han var uenig med den reformerte pastoren i Hirzel.

Gården Landis rett utenor Hirzel var hjemmet til Hans Landis som mistet livet i Zürich i 1614 fordi han ikke ville fornekte sin trosoverbevisning.

Baumann-gården som ligger like opp på høydedraget til Hirzel, tilhørte også anabaptister. Mange av oss Huber/Hoovers har giftet oss inn i Baumann-familien i årenes løp. Jeg har for eksempel en Baumann-tante og to Baumann-onkler i Canada, sammen med mange andre slektninger.

Eksplosiv husmenighetsvekst og gode nyheter fra ekteparet McClung til tross for alvorlig sykdom

I dag har jeg virkelig gode nyheter å dele med deg. Sally McClung, kona til den tidligere hovedlederen for YWAM International, Floyd McClung, forteller i et nyhetsbrev publisert i går, at 417 husmenigheter har blitt startet i et ghetto område i Øst-Afrika hovedsaklig blant tidligere prostituerte og flyktninger fra Sør-Sudan. Arbeidet de driver - The All Nations ministry - vurderer også å begynne arbeid for å nå flyktninger fra Rohingya-folket med evangeliet. Sally McClung kan også fortelle at de har vært med på å bygge et sykehus i Zambia i et område der det ikke finnes noe medisinsk hjelp å få i mange mils omkrets. I Zambia er det også blitt startet 17 husmenigheter for å ta seg av disippeltrening. Blant syriske flyktninger i Tyskland som har kommet til tro på Jesus er det startet mer enn 70 husmenigheter, og blant en unådd folkegruppe i India er over 120 mennesker kommet til tro på Jesus. Det arbeides nå med å plante husmenigheter blant disse. Det er snakk om en unådd folkegruppe som ikke har hatt noen kristne fra før. Navnet på folkegruppen holdes foreløpig tilbake da arbeidet som pågår er svært følsomt.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om ekteparet McClung. Som kjent for bloggens lesere ble Floyd svært alvorlig syk av en infeksjonssykdom for en tid tilbake. En tid sto det om livet. Han har kommet seg noe, men er ikke frisk. Helsetilstanden hans er stabil og har egentlig vært uforandret en lang periode. Vinteren er på vei i Sør-Afrika der ekteparet McClung bor. Sally ber oss om å be at Floyd slipper å få influensa.

Sally forteller at hun har vært igjennom fire operasjoner det siste året, og to ulike typer med cellegiftbehandling. Hun er nå kreftfri og holder på med å gjenvinne sin helse.

"Vi har virkelig fått strukket oss denne tiden med så mange prøvelser. Gud har vært med oss for hvert steg vi har tatt,"skriver Sally McClung og takker for all forbønn, omtanke og økonomisk støtte ekteparet har fått.

Nye arrestasjoner av kristne i Iran

20 kristne ble nylig anholdt av sikkerhetspolitiet iIran. 19 av dem skal være satt fri, etter avhør. Den siste, Aziz Majidzadeh, sitter fortsatt fengslet.

Det opplyser Kiarash Alipour, som er talsmann for Artikkel 18, en organisasjon som arbeider for religionsfrihet i Iran.

Flere av de 20 som ble arrestert er blitt fratatt flere av sine personlige eiendeler. Det er foreløpig ingen informasjon om hva som har skjedd videre med Aziz Majidzadeh. Man vet ikke hvor han sitter fengslet, og i hvilken tilstand han befinner seg i. De 20 var sammen når det iranske sikkerhetspolitiet slo til.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 3

Vi tenker vel at vi lever i en tid med mye støy, og det er sant. Omgivelsene våre er fulle av all slags lyd som påvirker oss. Det er ikke lett å finne rom for stillheten, som er den absolutte forutsetningen for å høre Guds stemme. Men vi er ikke alene om å ha det slik. I 1.Mosebok leser vi følgende om Isak :"Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund."(1.Mos.24,63. Norsk Bibel ).  Når vi leser evangeliene ser vi også at Jesus selv til stadighet søker ut i ødemarken for å være alene med sin Far. Allerede fra 300-tallet begynner menneskene i store skarer å søke seg ut i ørkenens stillhet for å møte Gud, enten som eremiter eller i monastiske kommuniteter, der bønnen og stillheten ga karakter til det daglige livet.

Det som begynte i den syriske og egyptiske ørkenen på 300-tallet, forplantet seg til Middelhavsområdet. Vi vet ikke sikkert, men det kan ha vært eremiter på Athos allerede på 400-tallet. Det vi vet er at det fantes noen som levde på Athos år 668 og år 685, og de levde et monastisk liv.

Mange av de tidlige eremitene var nok særegne individualister. Men deres sterke Gudslengsel var djupt forankret i den kristne tradisjonen, hvor Jesus Kristus er det åndelige livets sentrum, og man forenes med Ham når den daglige eukaristien blir båret fram. Men det er kanskje en ting som mer enn noe annet fyller hverdagene til munkene og gir en særegen rytme til dem og det er Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss." Enten det nå var alene i munkecellen eller i klosterfellesskapet fulgte man også tidebønnenes rytme og i den stadige lesningen av den hellige Skrift. Også eremiten som ikke lever i det daglige klosterfellesskapet er forenet med alle mennesker i deres forbønn for verden.

Men bønnen hører også sammen med arbeidet. Munkene på Athos skiller ikke mellom det timelige og det åndelige. Alt er en enhet. Alt er egentlig åndelig. Munkene har sine arbeidsoppgaver enten det er på kjøkkenet, i smia, i potetåkeren eller i andre praktiske oppgaver som hører til det å leve i kloster. Det er ikke noe unntak for eremitene. Noen maler ikoner, andre produserer bønnesnorer til bruk når man ber Jesusbønnen.

Men i alt bestreber man seg på å bevare stillheten.

fortsettes.

Strålende bibelformidling og påskeglede!

I dag hadde May Sissel og jeg den store gleden av å høre bibelfortelleren, forfatteren og pilegrimsvandreren Anne Kristin Aasmundtveit i Toten frikirke. Med djup innlevelse, troverdighet, varme og várhet formidlet hun fortellingen om påskens store drama: Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var en sterk opplevelse. Jeg satt å tenkte på at det kanskje var slik de første generasjoners kristne fikk del i evangeliene. Ikke som skreven tekst, men som muntlig formidling. Anne Kristin's mann, forfatteren og ikonmaleren Sven Aasmundtveit medvirket også. Han sang kjente og kjære salmer mellom de ulike 'aktene' i Anne Kristin's formidling. Disse to betyr så mye for meg.

Det var godt å være tilbake i Toten frikirke og feire gudstjeneste denne søndagen. Spesielt hyggelig var det å få dele gleden med iraneren Afshin Hosseini og tyske Thekla Holmes som ble vigslet som diakoner. De er virkelig rette personer til denne tjenesten. Toten frikirke er sannelig blitt en flerkulturell menighet.

Godt var det også å få feire Herrens måltid sammen. Det er alltid godt. Kirken var fullsatt, så det tok sin tid, men hva gjør vel det når man samles rundt Herrens bord!

Mot slutten av gudstjenesten var det barnevelsignelse, en heller sjelden begivenhet i en menighet som praktiserer barnedåp. Et etiopisk barn og dennes foreldre ble bedt for og velsignet. Og etter gudstjenesten var det kirkekaffe, før en gruppe iranere fikk bibelundervisning i kirkesalen, og en gruppe etiopiske kvinner fikk bibelundervisning i kjelleren.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 2

Athos fostrer bedere, profeter, hellige menn. Slik har det vært i over 1000 år. På ulike tungemål har bønner steget opp til Nådens trone. Hver natt fra midnatt til daggry ber munkene her med hele sin sjel og feirer den hellige liturgien i over 100 kirker og kapeller. Stopp litt og tenk over det du nettopp har lest! Hvor finner vi et slik sted lignende dette?

Athos har aldri opphørt å fascinere. Hellas er jo en turistmagnet. Men de som kommer til Athos kommer ikke først og fremst for å beskue den vakre naturen - selv om her er vilt og spektakulært. Mange dras hit av helt andre årsaker. Til den talende stillheten, til Gudsnærværet. Her tilbringer et par tusen munker sitt liv i bønn, stillhet og praktisk arbeid. De har det til felles at de tilhører Den ortodokse kirke og livnærer seg på dens rike liturgiske og åndelige tradisjon. Ikke minst på Jesusbønnen.

Du finner ikke maken noe sted. Her fødes ikke noe menneske, men de fleste som bor her avslutter sine liv her, og finner sin grav her blant mange andres. Til Athos kommer nemlig ingen kvinner, de har ikke adgang. Det er heller ikke lett å komme hit som turist. Du må ha invitasjon, og er du ikke ortodoks, så er det enda vanskeligere. Men i sekel etter sekel har Athos - Det hellige fjellet - hatt en helt spesiell dragningskraft på unge menn som vil gi sine liv helt og holdent til Gud.

Athos er den nordligste av de tre vikene på Khalkidiki i den nordøstlige delen av Hellas. De to andre er: Kassandra og Sithonia. Vi snakker om en halvøy - det finnes veiforbindelse hit, men den er ikke for folk flest, kun for de som arbeider på vingårdene her. De andre må komme med båt. Her på denne halvøya finnes det et tyvetalls klostere, og et stort antall monastiske fellesskap av ulike slag. Blant annet eneboersteder.

De mest utilgjengelige traktene finner vi i sørvest. Det er her vi finner eneboerstedene eller eremitstedene som kan ligge helt opp til 800 meters høyde. Der kan vi den dag i dag støte på munker som tilbringer hele døgnet i stillhet og bønn. Mennesker som kommer hit kan fortelle at himmelen er så nær, som om det bare var en flortynn hinne mellom himmelen og jorden.

Noe annet som særpreger Athos er at landskapet stort sett er upåvirket av mennesker. Her finnes ingen saueflokker, geiter eller kyr, ganske enkelt fordi munkene ikke spiser kjøtt. Her er det få mennesker med livsstilsykdommer som hjerte - kar eller kreft. Munkene blir gjerne gamle, veldig gamle. Et annet karakteristisk trekk er at skogen dekker 90 prosent av overflaten. Athosfjellet er kjent for sine store kastanje og eikeskoger. her finner du også sypresser, pinjetrær og vakre almer. Opp til 450 meters høyde råder middelhavsklima. Høyere opp blir det kaldere, med tåke og nedbør i form av regn og snø. Særskilt den sørvestlige delen er svært utilgjengelig, med bratte stup og djupe raviner.

fortsettes

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 1

Jeg befinner meg for tiden på reise. Langt avgårde faktisk. Neida, jeg har ikke beveget meg så veldig langt fra sofaen, men i tankene kan du reise langt, veldig langt. Det er befriende å reise slik. en reise uten særlig besværligheter. Faktisk har jeg hatt lyst til å reise hit lenge, men etter at jeg ble syk er nok denne reisen helt urealistisk.

Men i flere dager har jeg vært på Athos (bildet). Athos er som en øy i tidens hav. Å komme dit er som å ferdes bakover i tiden. Så er da også tidsbegrepet her helt annerledes. Her følges fremdeles den bysantinske tiden. I mer enn et millennium har denne øya først og fremst vært bønnens øy. Uavbrutt har bønner steget opp for Herrens trone, blandet med den hellige røkelsen som apostelen Johannes forteller at Herren legger til våre bønner. Hellige bønner er velduftende.

Reisen til Athos har ført til at jeg har blandet min stemme sammen med stemmene til de bedende munkene på denne hellige øya. Stemmer som har lytt gjennom seklene. de har blandet seg med stemmene til de som forretter gudstjenester på Athos den dag i dag. Jeg har tenkt på ordene fra Hebreerbrevet:

"Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen."(Hebr.12,22-23)

Dette blir større og større for meg: når vi feirer gudstjeneste gjør vi det ikke alene, men sammen med hele den himmelske festforsamlingen. Tiden opphører. Vi er i et evig nu. Når vi feirer gudstjeneste deltar vi i den lovsang som evig pågår i himmelen. Himmel og jord trer inn i en nær og inderlig forbindelse med hverandre.

I tiden fremover skal jeg fortelle litt mer om reisen til Athos. Athoshalvøya har aldri opphørt å fascinere. Jeg vil la deg møte hellige bedere som har bodd der, enten i klosterfellesskapene eller som eneboere under det mektige stjernestrødde himmelhvelvet.

fortsettes.

Foto: YouTube

Den lidende Frelser, del 2

Her fortsetter artikkelen til A.B.Simpson.

1.Den lidende

Mange detaljer hører med til dette tragiske bildet.

1. Det første er hans ringe fødsel. "Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over."(Jes.53,2).

Denne store "smertenes mann" begynte sin tjeneste, under de mest ringe forhold. Han ble født av en jomfru med en sky av vanære over sitt navn. Hans lodd var fattigdom. Hans vugge en krybbe. Hans hjem var Nasaret, og selve byens navn sto for alt som var foraktelig, da "Natsar" betyr en tørr kvist, et rotskudd av tørr jord. Det synes ikke å ha vært noe naturlig tiltrekkende i Jesu Kristi person hva angår det ytre menneskelige. Han var en motsigelse av alle kjødelige idealer, og en skuffelse for all menneskelig stolthet.

2. Han ble forkastet av sine egne. "Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for, han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe." (Jes53,3).

Hvilken bitter skuffelse var det ikke for Moses, da han med stor entusiasme og patriotisk hengivenhet kom til sitt folk, beredt til å tre frem imot deres undertrykkere og så erfare, at de ikke synes noe om hans tjeneste, og ikke kunne forstå hans ærende. "Jesus kom til sine egne, men hans egne tok ikke i mot ham." Dette måtte være en av Hans djupeste livssorger, å være seg bevisst den sterke kjærlighet, som gjorde at Han ofret seg selv for sitt folk, og deres manglende evne til å forstå Ham, ta i mot Ham og la seg frelse av Ham.

Fortsettes.

Våger vi å gå Guds vei kan det komme til å koste

Når man har med Gud å gjøre, hender det at man må foreta noen valg som får konsekvenser. "Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh.3,8) Det er hva Jesus sier om Den Hellige Ånd og livet med Ham. Skal vi være med på det Gud gjør, hender det at vi må bryte opp, være villige til å betale noen omkostninger, og det er ikke sikkert at alle liker eller setter pris på det vi gjør. Det er ikke sikkert alle forstår eller vil forstå det vi gjør. Prisen kan bli høy, men velsignelsene desto større. Det er Corrie Ten Boom som har sagt: "Når Gud kaller deg, skal du ikke snu deg for å se om noen følger etter deg."

En som var villig til å betale prisen, og som ikke ville gå glipp av det Gud holdt på med, var den danske pinsevennen Alfred Lorenzen (bildet). I går var det ganske nøyaktig 30 år siden han døde, bare 49 år gammel. Vi feiret hans gode minne i forbindelse med gudstjenesten i Kristi Himmelfartskapellet i går kveld.

På 1970-tallet var Alfred Lorenzen pastor for en pinsemenighet i København, og en av lederne i den danske pinsebevegelsen. Det var åndelig vår i lufta. Jesusvekkelsen brakte med seg begeistring og nytt liv, og en fornyelse av Åndens gaver. Merkelig nok, mens flere av de historiske kirkesamfunnene åpnet seg for dette, var det skepsis å spore blant pinsevennene. Alfred Lorenzen var forutseende nok til å forstå at dette var noe Gud sendte og derfor ville han ha det! Koste hva det ville! Motstand ble det, og det kom til et punkt hvor pinsepastoren var villig til å bryte med pinsebevegelsen, fordi han ville ha det Gud ville gi ham.

Slik ble det ikke. Alfred Lorenzen forble i pinsebevegelsen. Han påvirket, ikke bare dansk pinsebevegelse, men langt utover sine egne rekker. På 1970 og 80-tallet var han en av de mest markante og innflytelsesrike ledere innen den skandinaviske pinsebevegelsen. En etterspurt og høyt skattet forkynner. Mange satte pris på hans lavmælte og grundige bibelundervisning. Lorenzen bygget broer og arbeidet for enhet kristne imellom.

Av og til synes jeg Gud har god råd når Han henter hjem kristne i sin aller beste alder. Slik også i Alfred Lorenzen's tilfelle. I lengre tid hadde han vært plaget med hodepine, men fra han fikk vite at han hadde en svulst på hjernen til han døde, 12 april 1988, gikk det bare et døgn. Han ble begravet fra Helligåndskirken på Strøget i København. En kortesje ble ført gjennom Københavns gater som om han skulle ha vært en statsmann. Det var han da også. Alfred Lorenzen var en verdig ambassadør for Guds rike. Selv vil jeg for alltid huske hans gedigne undervisning om forbønnens tjeneste.

Foto: Ekumeniska kommuniteten.

Spennende Dostojevskij symposium i Sverige neste år

Vi er mange som gleder oss stort til januar neste år. Da arrangerer tidsskriftet Pilgrim og Johannesakademiet et Fjodor Dostojevskij symposium i tiden 25.-27.januar 2019. Det vil bli holdt på Nya Slottet Bjärka-Säby, utenfor Linköping i Sverige.

Det endelige programmet foreligger ikke før 15 juni, men det er mulig å melde seg på allerede nå. Det kan du gjøre til følgende adresse: anmalan@tidskriftenpilgrim.se

En av foredragsholderne er den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams. Ellers medvirker kjente størrelser som: Per-Arne Bodin, Jayne Svenungsson, Elena Namli, Jan Erixon og Samuel Rubenson.

Dostojevskij er en betydningsfull kristen forfatter. Det var gjennom hans forfatterskap, etter at jeg hadde lest "Brødrene Karamasov,"at jeg selv fattet interesse for Østkirken. Det skjedde tidlig i mitt kristenliv, på 1970-tallet. Siden har forfatterskapet til Dostojevskij fulgt meg i alle år etterpå.

En hund, en katt, en protestant og en katolikk

Jeg liker Mark Twain (bildet). Det er jeg nok ikke alene om. Hvem har vel ikke latt seg fascinere av beretningen om Tom Sawyer og Huckleberry Finn? De hører med til barndommens klassikere. Mark Twain hadde en skarp iakttagerevne, og det var ikke vanskelig å leve seg inn i historiene hans. Prøv å les ham som voksen og du vil få enda større utbytte av det. Ikke minst kaller han på smilet og latteren.

Sitatet jeg vil dele med deg i dag er både morsomt og tragisk, og gir grunn til stor ettertenksomhet.

Mark Twain forteller oss om et eksperiment. Han plasserte en hund og en katt i samme bur, for å kunne se om de kunne komme ut av det med hverandre. Det gjorde de, så derfor puttet han også inn en fugl, en gris og en geit. De klarte seg også bra sammen etterhvert. Så satte han inn en baptist, en presbyterianer og en katolikk: snart var det ikke et levende vesen igjen der inne.

Så langt Twain.

For det første tror jeg vi vil bli overrasket over hvem vi kommer til å møte i himmelen. Dernest over hvem som ikke er der. Vi trenger alle å være litt ydmyke på egne og andres vegne. La oss lete etter Kristi bilde i hverandre.

Den lidende Frelser, del 1

Hva er vårt aller største behov? Utvilsomt dette: å se Jesus! Helligåndens fremste oppgave er å vise oss mer av Jesus.

Jeg oppholder meg for tiden i Jesaja.53, profetien om den lidende Herrens tjener. Nylig kom jeg over en artikkel skrevet av Albert Benjamin Simpson (bildet), bedre kjent som A.B.Simpson (1843-1919). Amerikansk vekkelsesforkynner og oppbyggelig forfatter. Artikkelen omhandler Jesaja.53, og jeg skal gjøre et forsøk på å oversette den til norsk. Det litt gammelmodige språket har jeg bevart til en viss grad, for å yte forfatteren størst rettferdighet. Artikkelen er nemlig skrevet et år før han døde. I år er det altså 100 år siden den ble skrevet, men den er like aktuell.

"Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå.....min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld." (Jes.52,14-15 og 53,11).

Kapittel 53 hos Jesaja burde begynne med det fjortende verset av kapittel 52, da det hører med til det fullkomne bildet, som her tegnes for oss av den lidende Messias.

Jødiske skribenter har prøvd hardt for å få dette kapittelet til å passe på Israel som nasjon, for å forsøke å bevise at det ikke handler om en person som lider; men etter å ha anvendt alle mulige tolkninger vil den fremstillingen ikke klare å overbevise den fordomsfrie leser, men tvinge ham til å gjenkjenne det vansirede ansiktet til den lidende "Sorgens mann." Han var det byttet som skulle ofres, denne syndens og satans overvinner - han er ingen ringere enn mannen fra Galilea og mannen fra Golgata, som da tidens fylde kom ble åpenbart i verden og oppfylte hvert eneste av disse forutsigelser i sin egen person, og ved sin lidelse og død.

Profeten begynner kapittel 53 med en klage og bebreidelse mot den likegyldighet og vantro som forkastet hans betydningsfulle budskap og nektet å anerkjenne Herren arm. Deretter skildrer han Frelserens lidelser, og den frukt som skulle spire fram av Golgatas blodbestenkte grunn.

Fortsettes.

Når troen og helbredelsen blir et umenneskelig krav

Jeg tenker mye på de som ikke får det til, de som sliter med alle kravene, selvpålagte og kravene som legges på dem av andre om at de må tro mer og bekjenne riktig.
Det gjelder særlig dem som er syke, men også alle de som føler at de ikke har fått orden nok på livet sitt. Det er så mye fortvilelse, tap, angst og slitasje hos så mange. Så har du de som faller. Noen klarer å reise seg, andre klarer det ikke. Så finnes det de hvor hele trosprosjektet havarerer.

Det er lett å glemme at vi er mennesker. Det er en fare og en tragedie når troen blir en prestasjon.

Jeg har merket meg hvor vanskelig det er å snakke om tro, sykdom og helbredelse. Det ligger liksom under at man må bli helbredet. Blir man ikke det, er det noe galt et sted, helst hos den som er syk. Jeg har også merket meg at noen føler seg nærmest truet når man fortsetter å være syk, selv etter at man er blitt bedt for. Det er som om det at man ikke blir helbredet, gir helbredelse et dårlig rykte og svekker troen på den. Noen er også veldig redd for at man stiller spørsmål og lever med undringen. I noen miljøer kan man ikke stille spørsmål i det hele tatt. I de miljøene er det et uttrykk for vantro. For en tid tilbake stilte jeg noen spørsmål ved en helbredelsespredikants teologi. Hos noen vakte det sterke reaksjoner. I deres øyne burde man ikke stille spørsmål, og en person, en forkynnner, satte til og med i gang en bønneaksjon for å støtte helbredelsespredikanten. Årsaken var at vedkommende syntes han ble så urettferdig behandlet. Jeg har undret meg mye over dette i etterkant. For meg er dette et misbruk av bønnen. Det er en måte å manipulere på, en form for motbønn, hvor man bruker bønnen for å uttrykke sine egne trosoppfatninger og meninger. Jeg velsigner gjerne helbredelsespredikanten det er snakk om, men jeg reagerer sterkt når bønn brukes på en slik måte. Ingen av oss sitter med svaret på lidelsens gåte. Det må være lov å stille spørsmål, uten at den som stiller dem skal "bekjempes" med bønn.

Men jeg har også tenkt på en annen ting: på apostelen Peter. Det er han det er bilde av i dagens bloggartikkel. Jeg har tenkt på hvor menneskelig Peter var. Det forteller evangeliene oss om, og han innrømmer til og med i et av sine brev, at det var ikke alt Paulus skrev som han forsto. Søndagen som var, handlet om Peters fall og gjenopprettelse. Livet gikk istykker for Peter. Han sviktet når det gjaldt. Likevel reiste Herren ham opp igjen, og Peter fikk en svært betrodd tjeneste i urkirken.

Jeg skulle ønske vi alle fikk lov å være mennesker og at vi alle ble mer menneskelige. Troen er ingen prestasjon. Den er en gave. Det er nåden som bærer meg.

Hoover- familiens spennende troshistorie, del 3

Kirken du ser på bildet - Kappel am Albis - har tilhørt Den reformerte kirke i Zürich siden reformasjonstiden. På 1530-tallet braste katolske og protestantiske hæravdelinger sammen i to slag. Det vil si, i det første slaget nektet soldatene å kjempe. De satte seg alle ned, delte melk og brød, og dro hjem. Men sørgelig nok klarte deres religiøse ledere å overtale dem om å kjempe den andre gangen . I dette slaget ble Huldrych Zwiengli og mange andre protestantiske ledere drept. Hans Huber, som levde like i nærheten av Mettmenstetten, sammen med sin svigersønn Adam Neff, kjempet sammen med protestantene fra Zürich. Etter at katolikkene tok det protestantiske flagget til fange, kjempet Adam Neff heltemodig med sin øks for å få det tilbake. Hans svigerdatter og mange av hans etterkommere slutter seg senere til den anabaptistiske bevegelse og lever i dag i Pennsylvania, Ontario, Virginia og mange andre steder i kristne fellesskap som finnes der.

Gården Boden, som du ser omtrent midt på dette bildet, og som ligger rett øst for Kappel am Albis, tilhørte Jacob og Anna Huber tidlig på 1600-tallet. De tilhørte et lokalt anabaptistisk fellesskap i Hirzel, ledet av Hans Landis.

Til høyre på bildet skimter vi bygningene tihørende Feld bei Hirzel, hjemmet til Hans og Anna Huber, også de anabaptister. Hans satt fengslet i mange år for sin tro. Hans kone og hennes søster Vreni, og deres barn, klarte å flykte.

Familiene til Hans og Esther Zemp, Dean og Tanya Taylor, Peter og Susan Hoover og Roland Zuberbühler utenfor gården Boden i Hirzel, som ligger like i nærheten av Kappel am Albis i Kantonen Zürich, i 2013.

Fortsettes.

Feirer du dåpsdagen din?

Våre venner som følger den julianske kalenderen, feiret 1.påskedag sist søndag. Helt siden den tidlige kirkens dager, var 1.påskedag den store dåpsdagen i kirken. Katekumener, det vil si dåpskandidater, ventet gjerne på denne dagen for å la seg døpe, på bekjennelsen av sin tro på Kristus som sin Frelser og Herre. Å bli døpt denne dagen hadde en sterk symboleffekt. Denne dagen feiret man Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Når apostelen Paulus underviser om dåpen i Romerbrevet, knytter han dåp, død og oppstandelse sammen:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble begravet med Han da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." ( Rom.6,3-4 ).

Nå er det ikke min mening å starte noen ny dåpsdebatt, men jeg vil spørre deg om du feirer din egen dåpsdag? Det er ikke mange jeg kjenner som gjør det. Vi feirer vel helst vår fødselsdag. Men kanskje det er en ide å markere dagen da man ble døpt? Dåpen er jo en engangshendelse, men det skjedde jo noe avgjørende viktig den dagen vi lot oss døpe. Kanskje denne dagen kunne brukes til å fordjupe oss i dåpens sterke innhold og betydning. I enkelte kirker brukes 1.påskedag til å fornyesitt dåpsløfte.

Neste år er det 40 år siden jeg ble døpt. Jeg husker dagen godt. Det var 25.september 1979. Det var kaldt, og det var enda kaldere i Mjøsa denne dagen! Jeg husker at jeg hadde på meg en islender for å dempe kuldesjokket, når en god venn av meg, John Noble fra England, døpte meg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Datoen for dåpsdagen min har jeg notert på forsatsbladet i Bibelen min, sammen med andre viktige datoer for mitt livs vedkommende. 40 års jubileet neste år, skal markeres på Sveastranda som er stedet hvor jeg vadet ut i Mjøsa for å la meg døpe.

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 2

Sannheten, så langt vi kjenner til, er at Huber / Hoover familien kommer fra Zürcher Weinland, et grøderikt bondeland mellom byen Zürich gjennom Winterthur til sjøen Constance der Bodensee. På 1100-tallet begynte noen bønder som leide jord, å bruke ordet Huber på tysk, som familienavn. Huber betyr leietager. Hans Huber fremstår i kirkebøkene som en kirkeleder for Embrach i Weinland og familien spredte seg ganske raskt til nabobyene, Andelfingen ( se tegningen ), Neftenbach og andre.

På slutten av 1300-tallet, hadde medlemmer av Huber familien spredt seg over hele Kantonen Zürich, og noen av dem til området rundt Regensberg, som det er bilde av her. Cunrad Huber tilbragte en tid i fengsel her, sannsyligvis fordi han var uenig med den føydale herren om administrasjonen av området. Men hans far og brødre, Cunrad senior, Uli, Hans, Heinrich med flere kausjonerte for ham.

Uli Huber og familien hans, arbeidet for søstrene som tilhørte kommuniteten Fahr, som hadde tilholdssted langs elven Limmat. Dette var på 1300-tallet. På 1400-tallet, flyttet familien til Rudolf Huber mye lenger sørover, helt til de kom til Meierhof i Mettmenstetten ( se bilde over ). Meierhof var det administrative senteret til en gård, som den benediktinske kommuniteten i Pfeffers eide.

Familiene til Cunrad og Jacob Huber, levde ikke så langt unna Mettmenstetten på et sted som er kjent som Schweikhof ( bildet ). Deres etterkommere har arbeidet på denne gården helt opp til moderne tid. Schweikhof, er en krøtterfarm som tilhører cistercienserne i Kappel am Albis, som ble etablert på 1100-tallet.

Fortsettes.

Venner som minner oss om sannheten

Iblant overveldes vi slik av sorgen at vi ikke lenger kan tro på gleden. Livet synes ikke å være noe annet enn et beger fylt til bredden med krig, vold, fremmedgjøring, ensomhet og endeløse skuffelser.

Ved slike tilfeller trenger vi venner som minner oss om at knuste druer kan gi velsmakende vin. Det kan være vanskelig å tenke seg at noen glede kan komme ut av sorgen, men når vi steg for steg følger venners råd, selv om vi ikke ennå kan ta til oss det de sier, finner vi en dag gleden som synes tapt, og sorgen blir til å leve med.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 1

I dag har jeg gleden av å presentere en ny og spennende troshistorie, skrevet av Peter Hoover, til glede for alle som er interessert i vekkelseshistorie. Jeg har valgt å oversette denne artikkelen fordi jeg finner innholdet svært interessant. Det er mitt håp at flere evangeliske kristne kunne bli mer interessert i sine egne røtter. Dessverre er det ikke så mange av dem. Fordi vi ikke kjenner våre egne røtter, blir vi ikke bare historieløse, men vi står også i fare for å la oss drive med av trender i tiden. 

Her er artikkelen til Peter Hoover. Fordi den er så lang, har jeg valgt å dele den opp i små stykker. Den kommer til å bli publisert fortløpende i dagene som kommer:

Bildet viser Herbert Hoover (1874-1964), amerikansk president i en vanskelig tid, som vokste opp i en kveker-bosetning i West Branch, Iowa.

Bildet viser barndomshjemmet til Herbert Hoover i West Branch. Hans foreldre, Jesse og Hulda Hoover hadde tre barn: Theodore, Herbert og Mary. Faren arbeidet som smed, og begge døde unge, i 30 årene. Hulda hadde kommet til Iowa som en ung jente, sammen med sine kveker-foreldre fra Norwich, Ontario, Kanada.

Tvers over veien for Hoover-familiens hjem i West Branch, sto forsamlingslokalet til kvekerne. Dette var stedet forsamlingen de tilhørte kom sammen.

Under oppveksten til Herbert, holdt kvekerne seg helt og holdent til en enkel livsstil, og på grunn av deres kjærlighet til Jesus, ville de ikke ha noe å gjøre med vold eller krig.

Noen av mine forfedre var kvekere, og når jeg vokste opp trodde vi at vi alle sammen hørte til den samme Hoover-familien som de som bodde i West Point, Iowa. Men det var feil. Fullstendig feil. Vi er ikke i slekt med de folkene i det hele tatt. Hvordan fant vi ut av dette?

Gjennom nylig utført DNA-testing, ble det krystallklart hvem som er hvem, og hvor vi kommer fra. Har dette noen som helst betydning? Ikke mye, hvis det bare dreide seg om familierelasjoner. Men alt forandrer seg med det samme det blir spørsmål om det evige liv. Er vi virkelig bundet sammen, åndelig, gjennom Kristi blod til Ham? Eller har vi, som i vårt tilfelle, bygget vår sak på antagelser?

Må Herren hjelpe oss slik at vi klart og ærlig kan evaluere hvordan det står til med oss! Og så, hvis vi kjenner Sannheten, la oss følge den.

Fortsettes.

Brennaktuelle antologier om Israel og Bibelen

Denne våren har jeg medvirket i to antologier, begge utgitt av Hermon forlag, og som Sten Sørensen har vært redaktør for. Den ene: "Israel - et Guds tegn i moderne tid" er utgitt i forbindelse med Israels 70 års jubileum, som er nært forestående. Her har jeg bidratt med kapittelet: Antisemittismens røtter og rotsystem, hvor jeg avdekker antisemittismens mørke historie og kirkens skyld. I denne boken medvirker også Hans Fredrik Grøvan, Mark Wootton, Leif S. Jacobsen, Svein E. Andersen, Alv Johan Magnus. Gordon Tobiassen, Ragnar Hatlem, Hallgrim Berg, Dag Øyvind Juliussen, Terje Berg, og baptistpastoren i Nasaret, Saleem Shalash. Dette er en bok for alle som er opptatt av Israels historie og rett til å overleve, og de bibelske profetiene.

Den andre boken er: Bibelen - bøkenes bok. Her har jeg skrevet et kapittel om Bibelen og bønnelivet. Jeg skriver om hvordan vi kan bruke Bibelen når vi ber, og tar for meg Bibelens egen bønnebok, Salmene, de såkalte teofaniene, men også de bønnene som kongene, profetene og apostlene ba. Jeg skriver også om Åpenbaringens lovprisninger, om tidebønnene og om en velprøvd og slitesterk måte å bønnelese Guds ord på, kjent som Lectio Divina.

I denne boken medvirker også Espen Ottosen, Thomas Åleskjær, Arnfinn Clemetsen, Jarle Waldemar, Øyvind Gaarder Andersen, Leif S. Jacobsen, Pål Helmersen, Alv Johan Magnus og Øivind Benestad. Dette er en særdeles viktig bok i en tid hvor det settes store spørsmålstegn ved Bibelens autoritet og troverdighet. Den bør leses av alle som er glad i Bibelen. Kjøp gjerne et ekstra eksemplar og gi bort til noen som du kan tenke deg å velsigne. 

En stor takk til Sten Sørensen og Hermon forlag, for at jeg fikk anledning til å bidra i disse brennaktuelle bøkene.

Om å være og tale profetisk

"Å være profetisk handler ikke om å søke overnaturlige erfaringer, eller søken etter "ord", tale til skarer av beundrende etterfølgere eller bygge store tjenestestrukturer for å hove inn penger og influere massene.

Det handler om å søke den djupeste intimitet med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det handler om Herrens hjerte og tale nøyaktig fra djupet av dette hjerte - og bare når Herren forløser dette ordet. Det fordrer et stille sted med Ham, som ikke kveles av folkemengdene og alle konferansene.

Vi profeterer, ikke fordi det er morsomt, og ikke fordi vi trenger å gjøre det og ikke fordi noen bestiller det, men fordi Han ber oss om det - og bare når Han sier det."

- R. Loren Sandford (bilde).  Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

La oss be om en ny nedrustningsavtale

Jeg har vokst opp med den kalde krigen, men har også opplevd tøværet og diverse nedrustningsavtaler. Det ble med ett lettere å puste og ga håp om en fremtid uten et heseblesende våpenkappløp, og år med fred.

Slik skulle det ikke bli. Med ett er vi dratt inn i en tid hvor det skal rustes opp - og det er ikke måte på. Medlemslandene i NATO er bedt om å øke sine forsvarsbudsjetter. Forsvarsbudsjettene i vesten skal radikalt opp. Russland fremstilles som den store aggressoren vi å verne oss mot.

Av og til kan det være interessant å se på tall. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI har offentliggjort en oversikt over hvor mye hvert enkelt land bruker på forsvaret av sine land. Tallene er fra 2016.

Russland bruker omlag 500 milliarder årlig på sitt forsvar av det veldige russiske riket. Det er mindre enn hva Frankrike og Storbritannia bruker hver for seg. USA bruker ti ganger så mye på sitt forsvar som Russland gjør. Som en "kuriositet" kan det nevnes at Kina bruker drøyt tre ganger så mye på sitt forsvar som det russerne gjør.

I de senere årene har Russland opplevd at NATO stadig har utvidet sine grenser og har rykket dem mer og mer inn på livet. Det har skjedd samtidig med at NATO ruster opp og Russland har opplevd stadig flere straffetiltak fra vesten. For å si det forsiktig kan man jo undres på hvem som er den aggressive parten, og hva man egentlig ønsker å oppnå med dette. Fredsskapende er ikke det rette ordet. Joda, russerne har vist muskler med tanke på Krim-halvøya, og det finnes russiske separatistgrupper i Ukraina, men så langt har ikke Russland truet noen vestlige land. Så har vi giftskandalen i Storbritannia. Ennå er det ikke ført noe bevis for at Russland står bak. Det viser seg at 9 andre land har tilgang på denne nervegiften.

"Salige er de som skaper fred,"sa Jesus. La oss be om at vi på ny kommer til forhandlingsbordet, og kan ruste ned og ikke ruste opp.

Godhet og raushet

May Sissel og jeg har møtt så mye godhet, spesielt de siste månedene. Snille, rause, gode mennesker har kommet med ved for at vi ikke skulle fryse, andre har ringt, mange har bedt og mange har ringt oss. så er det de som har støttet oss økonomisk og gitt oss oppmuntringsgaver og vakre blomster.Og så er det alle de som har sendt oss mange gode tanker. Vi kjenner på djup takknemlighet.

Jeg har også møtt så mange snille og gode leger, sykepleiere, fysio- og ergoterapeuter. Den måten de har møtt meg på har betydd mye. Fordi jeg er på et rekonvalesenthjem  på dagopphold to dager i uken, er jeg så heldig å møte drosjesåfører fra mange forskjellige nasjonaliteter.  Så mange omsorgsfulle mennesker det finnes!

Det er virkelig mye å være takknemlig for.

Jeg er blitt minnet om noen ord fra Romerbrevet:

"Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne men ivrige. vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med å hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet." ( Rom.12,10-13 )

Dette er virkelig praktisk kristen tro. Kjærligheten har fått bein og armer. Det har May Sissel og jeg fått erfare, takket være dere våre gode venner. Takk, takk! Gud velsigne dere.

Til alle våre bedende venner

Nok en gang må vi henvende oss til dere for å be om forbønn. Bjørn Olav har noen svært utfordrende dager. Han er mye svimmel, sannsynligvis på grunn av blodtrykksfall. Anfallene kommer plutselig, og det oppleves veldig skremmende og slitsomt. Kan dere be om at disse anfallene opphører? Vi vet ikke om det har sammenheng med Parkinsons sykdomen.

Det er May Sissel som skriver bloggartiklene om dagen. Bjørn Olav dikterer dem. Vi forsøker å oppdatere den hver dag. Dessverre har vi ikke kapasitet til å svare på eposter med det samme, så dere må ha litt tålmodighet med oss før dere får svar. Bjørn Olav tar ikke telefoner, men send gjerne en sms om du vil ha tak i ham eller ta kontakt med May Sissel.

Takk for alle som viser omsorg. Det setter vi stor pris på. Dette er sårbare dager.

Å være ydmyk og trygg

Når vi ser på stjernene og lar tankene vandre til de mange galaksene, kjenner vi oss så små og ubetydelige at alt vi gjør, sier eller tenker virker helt meningsløst. Men om vi kikker inn i sjelen og lar tankene vandre inn i de endeløse galaksene i det indre livet, blir vi så store og verdifulle at alt vi gjør, sier eller tenker får stor betydning.

Vi må hele tiden se til begge sider for å bli ydmyke og trygge, humoristiske og alvorlige, lekne og ansvarsbevisste. Ja, mennesket er veldig liten og veldig stor. Det er spenningen dem imellom som holder oss åndelig våkne.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et sterkt bønnesvar

Jeg befinner meg i en fase hvor jeg søker Guds plan for mitt liv akkurat nå. Vi lever i ulike faser og av og til må man realitetsorientere seg for å finne ut hvor Gud leder. Jeg har bedt Gud lede meg og har følt at Guds ledelse fører meg i en bestemt retning. Her om dagen ba jeg Herren om å gi meg et lite hint på om jeg var på rett vei, og at den retningen jeg følte det gikk var riktig. Jeg ba spesielt om dette en natt jeg lå våken. Dagen etter åpnet jeg eposten min, og der lå det en melding fra en kjær venn som hadde lagt ved 2 bilder til meg. Vedkommende befinner seg for tiden i Israel, og det ene bildet viste en vakker solnedgang over Genesaretsjøen. Men det var det andre bildet som fanget min oppmerksomhet. Det var bilde av et dørhåndtak og litt av en dør. Da visste jeg at det var rett det jeg hadde følt en stund. Et kall til å bruke mer tid for Herrens ansikt. Døren var et profetisk tegn på at det var en ny tid, og at jeg skulle åpne døren og gå inn i en ny fase av mitt liv med Herren.

En person som har betydd mye for meg, er den  nå avdøde Vineyard-pastoren Brent Rue. På ulike måter har han hjulpet meg. Mot slutten av sitt liv var han opptatt av Abraham. Abraham ble faktisk kalt "Guds venn." Det er mye vi kan holde på med som er godt og sant, men det aller viktigste er den personlige relasjonen vi har med Herren. Den relasjonen vil jeg bruke tid på å ta vare på.

I 2005, i forbindelse ved at jeg skulle tale på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, ga Gud meg et spesielt ord fra profeten Hosea 2,14: "Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte." I den oversettelsen jeg brukte da, sto det:"å tale vennlig til henne." Det er tider da Herren kaller oss ut i ørkenen, slik at Han kan få vår udelte oppmerksomhet. Når Gud kaller oss ut i ørkenen, så skjenker Han oss egentlig en spesiell yndest. Det er egentlig en stor gave.

Fortsatt god påske!

Når 2.påskedag er over, er nok påsken over for de fleste, men ikke for den som lever med kirkeårets rytme. I følge kirkeåret, befinner vi oss nå i påsketiden. Påsketiden begynner påskenatt og slutter pinsedag kveld. Det er 40 dager fra påskedag til Kristi Himmelfartsdag og det er 50 dager fra påskedag til pinsedag. Perioden fra påske til pinse omfatter 6 søndager. Så det gir absolutt mening å ønske hverandre god påske! Noen vil sikkert riste litt på hodet, og tro at vi roter litt med tiden, men egentlig burde vi bruke tiden fram til pinse med å fordype oss i oppstandelsesmysteriet. Den strålende påskedagen kaster et forunderlig lys inn i vårt liv og våre hverdager. La det lyset skinne på oss.

I den tidlige kirken ble tiden fra påske til pinse, sett på som en sammenhengende fest. Dette er ikke tid for faste, men for å slippe den yrende gleden over at Jesus lever, og har trampet på døden.

Om jeg kunne få anbefale deg noe, så ville det ha vært å finne fram tekstene i Det Nye Testamente, som handler om oppstandelsen og følgene av den.

Fortsatt god påske!

Bror

Bror. Det er et av de vakreste ordene jeg kjenner. I en tid hvor det nærmest er et hysteri rundt titler, om man er apostel eller profet, eller hva det nå måtte være, er det herlig befriende å bare være en bror. Finnes det egentlig noe større? Kan jeg være noe mer? Jeg tror ikke det.

Johannes, kalte seg en bror når han skriver ned sine akopalyptiske visjoner:"Jeg, Johannes som er deres bror..."( Åp.1,9 ) En bror, så forklarer han hva en bror er for noe:"og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus....."

En bror er en som deler livet med en annen, ikke fraværende, men nærværende. En som tar del i våre trengsler, ikke som tilskuer, men som medvandrer. Ikke fra sidelinjen, men som identifiserer seg med den andre. En som ikke hever seg over den andre, men er likestilt i Kristus.

Godt vennskap er dyrebart. Det kan ikke kjøpes.

En bror er også en som har del i Guds rike på samme måte som du. Du er ikke noe mer enn han. Jeg kjenner på djup takknemlighet fordi jeg har venner, ja, brødre i så mange ulike kirkesamfunn. Vi kan være uenige i visse teologiske spørsmål, men er han en bror i Herren, er han også min bror.

Det er når man er sammen som brødre at man hjelper hverandre til å holde ut.

Vennskap i hjertets skyggeland

Det finnes et skyggeland i hjertet som vi ikke selv kan se. Selv om vi vet en hel del om oss selv - om begavelse og svakhet, ambisjoner og forhåpninger, motiver og styrke - forblir visse deler av oss i bevissthetens skygge.

Dette er positivt. Vi kommer alltid delvis å være skjult for oss selv. Andre, spesielt de som elsker oss, kan ofte se bedre i vårt skyggeland enn oss selv. Hvordan vi ses og oppfattes av andre skiller seg fra hvordan vi ser og oppfatter oss selv. Vi kommer aldri helt å forstå hva vi betyr i våre venners liv. Dette er nåde, en nåde som maner oss til ydmykhet, men også til djup tillit til de som elsker oss. Det er i hjertets skyggeland som sant vennskap fødes.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

John Loren Sandford hjemme hos Herren

Nå er de begge hjemme hos Herren: John Loren Sandford døde natt til 30. mars, 88 år gammel. Paula, som døde for noen år siden, fikk 61 år sammen som ektepar. De var begge pionerer innen gjenopprettelsen av den profetiske tjenesten vi ser i vår tid. De fikk også bety mye for  å løfte fram sannheten om at Jesus også helbreder våre indre sår.

Det skjedde ikke minst gjennom de bøkene de skrev. En bok, som er blitt en klassiker, er "The Elijah Task". Den boken har vært med på å forme mitt eget kall og tjeneste. Boken har undertittelen: "A Call to today's Prophets and Intercessors", og handler mye om nødvendigheten av at Gud bygger karakter hos den som skal tjene Ham. Boken fikk en oppfølger i 2002: "Elijah among us". I begge bøkene legger John Loren Sandford et bibelsk grunnlag for hvordan den profetiske tjenesten fungerer i den nye pakt.

I 2003 kom "Prophets, healers and the emerging church", som ekteparet skrev sammen. Boken er et tilbakeblikk på det spennende livet de to har levd. Her skildrer de sin barndom og oppvekst og den tjenesten de opprettet i 1974, Elijah House.

Både Paula og John Sandford var virkelige pionerer i Guds rike. Solide mennesker med stor integritet, en djup innsikt i Guds ord og en ydmykhet i den tjenesten de fikk stå i helt opp i høy alder. Nå er de begge hjemme hos Herren. De vil bli djupt savnet.

Bildet er fra You Tube og fra en film sønnen laget om ekteparets siste leveår sammen. Filmen er svært gripende og anbefales.

Du finner den her:

https://www.youtube.com/watch?v=rhGS0lAWMiM

Strategisk forbønnsoppdrag for EU og Bulgaria

Forbedere fra 15 europeiske land møttes i Bulgarias hovedstad, Sofia, nylig. Bulgaria har for tiden ordførervervet i EU, og forbederne ville be strategisk inn i de beslutninger EU står overfor i tiden fremover.

Det er 23'de gangen at forbedere fra Europa kommer sammen på denne måten. De møtes hvert halvår for å be for det landet som til en hver tid har ordførervervet. Blant bønneemnene denne gangen fantes følsomme politiske spørsmål som fosterdrap, aktiv dødshjelp og Israel.

De 40 forbederne ble delt inn i grupper som dro til ulike strategiske plasser i Sofia, hvor de foretok en bønnevandring. Ved en anledning fikk de be for en av ministrene i parlamentet. En hel dag var også satt av til at forbedere, spesielt fra Øst-Europa, fikk dele sine erfaringer med de andre fra undertrykkelsen under Sovjet-regimet.

Den siste kvelden deltok forbederne på en gudstjeneste i en av kirkene i Sofia. Kvelden ble avsluttet med at 15 av forbederne uttalte den aronittiske velsignelsen på sitt eget språk over Bulgaria og Sofia.

Berøringen som helbreder

En berøring taler ordløse ord om kjærlighet. Vi får så mye berøring når vi er små. Og så lite berøring når vi er voksne. Men i et vennskap , gir ofte berøringen mer liv enn ordene. En venns hånd, som stryker oss over ryggen, en venns armer som hviler på vår skulder, en venns fingre som tørker bort tårene våre, en venns lepper som kysser pannen - dette gir virkelig trøst. Slike stunder av berøring er hellige. De gjenoppretter, de forsoner, de gir trygghet, de tilgir, de helbreder.

Alle som rørte ved Jesus, og alle som Jesus rørte ved ble helbredet. Guds kjærlighet og kraft gikk ut fra Ham ( se Luk.6,19 )

Når en venn berører oss med en kjærlighet som er uten krav, er det Guds kjærlighet som kommer til oss og berører oss, det er Guds kraft som helbreder oss.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ny revidert Bibeloversettelse

Det Norske Bibelselskap melder at de nå jobber med en ny revidert utgave av Bibelen 2011. I denne nye reviderte utgaven til det bli en del endringer av nummereringen av versene. Joh 3,16 vil nå bli Joh 3,18, for eksempel. Versinndelingen med nummer er fra ca 1550 og Det tyske Bibelsselskapet har nå gjort funn som krever en revidering.

"En revisjon er blitt absolutt nødvendig," sier Hans Johan Sagrusten i Bibelselskapet.

Navigatørene i Norge har protestert. De vil nemlig få store problemer fordi mange av dem har memorert bibelvers gjennnom årene, og må nå begynne helt på nytt.

Det er usikkert når den nye oversettelsen kommer, men Bibelforlaget skriver i en pressemelding at de ikke har tenkt å gjøre samme endringer med sin bibeloversettelse.

"Vi tar vare på den gamle bibeltradisjonen," sier Svein E. Andersen i Bibelforlaget, som utgir Bibelen Guds ord.

Kristus er oppstanden!

Sammen med våre trossøsken i den verdensvide kirke, hilser vi hverandre på denne strålende påskedagen: Kristus er oppstanden! Og vi svarer: Ja Han er sannelig oppstanden!

Alt er forandret i og med Kristi død og oppstandelse. Dette er troens grunnvoll.

Som mange av bloggens lesere vet, har jeg en stor kjærlighet til Russland. Mens julen for mange protestanter, er selve midtpunktet, er påsken det russisk-ortodokse kirkeårets sentrum. Den 5 uker lange store fasten før påske, er en mer intensiv forberedelsestid innfor påsken, enn advent er det for oss innfor Kristi fødsel. Det er jo helt fantastisk, men søndag heter på russisk "voskresenie," som rett og slett betyr oppstandelse. Hver eneste søndag er jo i praksis en liten påskedag, en feiring av Kristi oppstandelse. Men russerne blir påminnet dette hver eneste søndag, gjennom det faktum at denne ukedagen bærer navnet oppstandelse. I den russisk-ortodokse morgengudstjenesten søndag, leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen, og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom selve gudstjenestefeiringens utforming intensivt bevisstgjort Kristi oppstandelse, og tekstene som omhandler Kristi oppstandelse løftes hele tiden fram i de troendes bevissthet.

Og enda mer på denne dagen, dette er selve festenes fest, hvor kirken feirer Kristi seierrike oppstandelse. I den ortodokse kirkes påskeliturgi, heter det:"Med døden nedtrampet Han døden og til dem i gravene ga Han liv." Det stemmer godt overens med den preken Peter holder 50 dager etter påskedagen. på pinsedagen i Jerusalem."Døden var ikke sterk nok for å holde Ham fast."

Vidunderlige påskemorgen! Gravnattens mørke er brutt. Lyset fra den tomme graven, klarer ikke noe slags mørke å overvinne, selv ikke dødens mørke. I dag stemmer jeg i et rungende Halleluja!