Jeg befinner meg i en fase hvor jeg søker Guds plan for mitt liv akkurat nå. Vi lever i ulike faser og av og til må man realitetsorientere seg for å finne ut hvor Gud leder. Jeg har bedt Gud lede meg og har følt at Guds ledelse fører meg i en bestemt retning. Her om dagen ba jeg Herren om å gi meg et lite hint på om jeg var på rett vei, og at den retningen jeg følte det gikk var riktig. Jeg ba spesielt om dette en natt jeg lå våken. Dagen etter åpnet jeg eposten min, og der lå det en melding fra en kjær venn som hadde lagt ved 2 bilder til meg. Vedkommende befinner seg for tiden i Israel, og det ene bildet viste en vakker solnedgang over Genesaretsjøen. Men det var det andre bildet som fanget min oppmerksomhet. Det var bilde av et dørhåndtak og litt av en dør. Da visste jeg at det var rett det jeg hadde følt en stund. Et kall til å bruke mer tid for Herrens ansikt. Døren var et profetisk tegn på at det var en ny tid, og at jeg skulle åpne døren og gå inn i en ny fase av mitt liv med Herren.
En person som har betydd mye for meg, er den nå avdøde Vineyard-pastoren Brent Rue. På ulike måter har han hjulpet meg. Mot slutten av sitt liv var han opptatt av Abraham. Abraham ble faktisk kalt "Guds venn." Det er mye vi kan holde på med som er godt og sant, men det aller viktigste er den personlige relasjonen vi har med Herren. Den relasjonen vil jeg bruke tid på å ta vare på.
I 2005, i forbindelse ved at jeg skulle tale på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, ga Gud meg et spesielt ord fra profeten Hosea 2,14: "Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte." I den oversettelsen jeg brukte da, sto det:"å tale vennlig til henne." Det er tider da Herren kaller oss ut i ørkenen, slik at Han kan få vår udelte oppmerksomhet. Når Gud kaller oss ut i ørkenen, så skjenker Han oss egentlig en spesiell yndest. Det er egentlig en stor gave.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar