Så vanskelig det er å ta imot

Jeg synes det er vanskelig å ta imot. Det er mye lettere å gi. Men når jeg vegrer meg for å ta imot noe fra en annen, fratar jeg samtidig velsignelsen den andre kunne få ved å gi meg noe som han gjerne ønsker at jeg skulle få del i. Slik har jeg hatt det i mange år, ja, så lenge jeg egentlig kan huske. Jeg tror egentlig jeg ikke er alene om å ha det slik. Så jeg må øve meg til å bli flinkere til å ta imot.

Behovstrengende. Det er et litt merkelig og litt vanskelig ord. Vi vil jo gjerne være selvstendige og ikke være avhengig av andre. Nå er det blitt slik for mitt vedkommende at jeg er avhengig av andres hjelp til flere ting. Jeg har gått noen runder med meg selv for å akseptere at det er slik. Når jeg har dårlige dager, og det er mange slike nå, er jeg avhengig av at noen kan gå ved siden av meg og støtte meg, så jeg ikke faller. Det er utfordrende. Det krever faktisk litt mot å våge å være avhengig av andre. Vi lever i en kultur hvor det å være selvstendig er så viktig, og hvor vi er redd for å være svak. Men jeg har oppdaget noe viktig. Jeg er med på å frigjøre noe hos en annen av umåtelig verdi når jeg ber om deres hjelp. Pave Johannes Paul II, sa ved en anledning:"Ingen er så fattig at han eller hun ikke har noe å gi, og ingen er så rik at han eller hun ikke har noe å ta imot."

Men å ta imot er som sagt ofte vanskeligere enn å gi. Å gi er betydningsfullt. Det finnes ikke noe sant fellesskap uten at vi gir. Henri Nouwen sa ved en anledning:" Å ta imot er like viktig som å gi, for når vi tar imot viser vi giverne at de har gaver å gi. Når vi sier:"Takk, du har gitt meg håp. Takk, du har gitt meg en årsak til å leve. Takk, du har gjort det slik at min drøm blir virkelighet", hjelper vi den som gir til å se hvor verdifull gaven han har gitt er."

Jeg skal øve meg i å bli flinkere til å ta imot.