Cellene var kalde og våte og de måtte ligge rett på murgulvet. Mennene fikk et halvt glass vann og ingen mat. Dagen etter at de ble plassert i isolatcellene ble de lenket til døren med den ene hånden krysset over den andre. Lenkene ble så plassert så høyt oppe at de berørte gulvet såvidt med tærne. David Hofer har fortalt at han forsøkte å plassere toalettbøtta så nært inntil døra at han kunne stå på den og dermed mildne smertene i armene noe. Dag og natt sto de slik i stummende mørke. Av og til kom det fangevoktere med pisker med lærreimer på og de slo mennene både på armene og på ryggen. Etter fem dager fikk de fire mennene komme ut i luftegården. Da de skulle ha på seg jakkene klarte de ikke det. Armene var da så oppsvulmet og stive at det var helt umulig å få til.
De grusomme detaljene framkommer i brev de fire mennene skrev til sine koner. Det er gripende å lese disse brevene som nå er utgitt i bokform. Etter hvert som tiden går blir de fire mer og mer klar over at de aldri vil se igjen sin kone, sine barn og resten av fellesskapet. De utsettes for umenneskelig tortur. Likevel holder de fast ved troen og de oppmuntrer sine kjære om at de en dag vil se dem igjen i himmelen. De ber innstendig om at de må forbli tro mot Kristus gjennom all lidelsen. Det finnes en gripende tegning av en barnehånd som Michael Hofer fikk fra sin kone. Det er hånden til Mary som da bare var ett og et halvt år gammel. Michael skulle aldri få se henne igjen.
19. November 1918 blir de fire mennene overført til Fort Leavenworth. David Hofer har fortalt hvordan de måtte marsjere gjennom gatene til barakkene. Der ble de stående lenge utendørs i kulda før de fikk tildelt fengselsklærne. Michael og Joseph Hofer klaget over en skarp smerte i brystet rett etter at de hadde kommet fram, og de ble overført til sykestuen. David Hofer og Jacob Wipf ble nok en gang plassert i isolatceller.
Helsetilstanden til Michael og Joseph forverret seg raskt. David fikk tillatelse til å sende et telegram til familiene og ba de om å komme så fort som mulig. De ankom 28. november og fant både Joseph og Michael nesten ute av stand til å snakke. De var svært syke. Morgenen etter, når Josephs kone, Maria gikk for å se til ham oppdaget hun at han var død. Til å begynne med nektet fengselsvaktene henne å se ham. Hun insisterte og oppdaget til sin store fortvilelse at hennes mann var kledd i en militæruniform der han lå i kisten. Selv i døden krenket de ham. Noen få dager etter, 3. desember døde også Michael. David ble da satt fri for å følge sine to døde brødre hjem for å gravlegges. De amerikanske myndighetene mente at de to døde av spanskesyken som herjet. Deres familie og deres menighetsfellesskap er ikke i tvil om at den grusomme mishandlingen førte til deres død. De anklaget myndighetene for drap.
Jacob Wipf ble løslatt 11 måneder etter at han ble arrestert, i april 1919 akkurat tidsnok til å være med på såingen på gården hjemme.
De fire mennenes forbrytelse? Ikke noe annet enn at de var tro mot sin overbevisning. De ville ikke kompromisse når det gjelder å følge Jesu ord i Bergprekenen. Fram til dags dato har ikke amerikanske myndigheter beklaget eller bedt om unnskyldning for den grusomme mishandlingen de fire hutterianerne ble utsatt for. Familien Hofer har emigrert til Canada.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar