Til minne om en forbeder

 Den hellige teologen Gregor skrev kjærlig om sin mor, den hellige Nonna (minnedag i går, 19. august): «Hvilken tid og sted for bønn har noen gang unngått henne? Hun ble tiltrukket av dette hver dag før noe annet, og hun hadde full tro på at bønnene hennes ville bli besvart.» Gjennom sin mors underverkende bønner fikk den hellige Nonnas ektemann Gregor den eldste et drømmesyn, forteller den yngre Gregor, «det virket som om han sang følgende vers av David: 'Jeg var glad da de sa om meg, la oss gå til Herrens hus' (Sal 121:1).» I sangen av salmen var selve ønsket om å gjøre det!» Hl Gregors omvendelse var uten tvil et resultat av hl Nonnas inderlige bønner.

Gregor den eldste dro til det første konsilet i Nikea, hvor han gjorde kjent sin omvendelse til Kristus og ble ordinert til presbyter og deretter biskop av Nazianzus og viet seg fullstendig til Kirken. Etter at den eldste biskopen Gregor ble 100 år gammel, kom den hellige Nonna nesten aldri ut av kirken, og forlot dette livet mens han var i bønn i kirken i år 374.

Fristelsens høyre eller venstre side

 Det er spennende å leve med Herren. Det er sikkert og visst, men det er ikke alltid lett å holde fokus og å være konsentrert om det man skal. Distraksjonene er mange. I Fadervår lyder en av bønnene: "Og la oss ikke komme i fristelse..." (Matt 6,13) Denne bønnen lever i meg til stadighet. Fristelser kan være så mangt. En koptisk munk som lever som eneboer oppe på Sinai-fjellet, fader Lazarus El-Anthony (bildet), skulle på forunderlig vis komme meg til hjelp for noen dager siden da jeg sto midt oppe i et veivalg jeg måtte ta. Fader Lazarus taler om fristelsens høyre og venstre side.

Jeg skal forsøke å sammenfatte: Et angrep fra den onde som kommer fra venstre side er gjenkjennbart. Djevelen frister oss med det vi vet er ondt. Vi er fullt bevisste om at det vi gjør er synd. Da står vi overfor et klart valg, og valget er ofte enkelt å ta.

Men enkelte ganger frister djevelen oss med ting som ikke nødvendigvis er å forstå som synd. Den eneste årsaken til at de er feil, er at de ikke er Guds vilje. Den onde kler den da som om det er vår vilje, eller som Guds vilje. Men det kommer fra den onde. Noen ganger kan den onde vri på noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er Guds vilje for meg. 

Fader Lazarus forteller at han en dag dro til Afrika på et oppdrag han hadde fått fra sin biskop. Han skulle drive med evangeliserings- og barmhjertighetsarbeid. Blant annet ble en gruppe på 70-80 spedalske nådd med evangeliet og døpt. Men fader Lazarus opplevde likevel at han mislyktes. Han kjente en djup uro, og brøt opp. Dette var ikke hans kall. Det var ikke noe galt med det han gjorde, men dette var ikke Guds fullkomne vilje med hans liv. Først når han dro tilbake til stillheten på Sinai-fjellet var han tilbake på hovedsporet.

"Bli på det stedet Gud har kalt deg," sier fader Lazarus og legger til: "Forlat det ikke. Du vil vite at du er på rett plass på grunn av den fred du kjenner når du er der. Før du finner den freden vil du være urolig. Når du finner den vet du at du er der du skal være. Ingen fred er mer vidunderlig enn når du befinner deg i Guds vilje med ditt liv. Det er en trygghet, en sikkerhet som verden ikke kan gi. Selv vakre ting Den Hellige Ånd gjør gjennom andre, behøver ikke være Guds vilje for deg."

Å velge Kristus er å velge alt

 Du kan få følge Jesus Kristus. Du kan få vie livet ditt til det eneste som er vesentlig. Du trenger ikke fordele din kjærlighet på ulike objekter, du kan få rette den bare mot ham. Hvilken befrielse og hvilken lettelse! 

Mange, ja dypest sett alle mennesker, drømmer om et helstøpt liv, og om en kjærlighet som er så total at den krever alle deres krefter. Vi vil ikke leve så splittet som vi faktisk gjør, vi vet godt at vi ikke har godt av det. Vi skulle ønske at livet vårt ble en bred og mektig elv der alt går mot ett eneste mål, der ingenting stritter imot.

Vi er skapt for en slik enhet og helhet. Vi har rett til å rette oss så totalt inn mot Kristus at alt annet kommer i skyggen. "For hans skyld har jeg tapt alt, jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus," sier Paulus (Fil 3,8). 

Men svikter vi ikke våre medmennesker og samfunnet når vi satser så ensidig på Kristus? 

Hvordan skulle vi kunne svikte menneskeheten når vi gjør alt vi kan for stadig mer å forene oss med ham som er selve menneskekjærligheten? Å utlevere seg selv til Kristus er å utlevere seg til kjærlighetens ild og bli tent av den. Når Kristus blir alt for deg, blir du gitt ut til frelse for menneskene, akkurat som han. 

Vær ikke redd for at verden skal gå glipp av noe fordi du helhjertet gir deg til Kristus! Velger du ham, så velger du alt på en gang. Han er jo til for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 248

Takknemlig for at Gud gjør alt

 Dine prestasjoner kan ikke gi deg liv. Det sanne livet får du gjennom troen og tilliten til Jesus. Alt det gode du gjør i livet ditt, er en frukt av din tillit til ham. "Uten meg kan dere intet gjøre" (Joh 15,5).

Hvis du virkelig tror, har ikke gjerningene dine lenger sitt utspring i deg. I stedet sier du sammen med Jesus: "Det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger" (Joh 14,10). Du er hans henders verk (Salme 8,4), ikke bare det du er, men også i det du gjør. 

Det gode som du gjør, er det Gud som gjør gjennom deg, takket være troen din. Det er ikke du som gjør noe for Gud. Det er han som gjør alt for deg, og derfor skal du alltid takke ham. Alt er hans.

Noen mennesker synes det er ubehagelig å stå i takknemlighetsgjeld til andre. Det er synd på dem. Takknemlighet er noe av det fineste i kjærligheten. Kan et menneske virkelig elske uten samtidig å være takknemlig for at den andre finnes?

Den aller største takknemligheten er i Gud selv. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd eksisterer takket være hverandre. De bøyer seg dypt for hverandre i grenseløs takknemlighet. Deres takknemlighet er deres lykksalighet.

Slik er det for deg også. Takknemligheten gjør deg glad og gir deg ny kraft. Troen din venter seg alt av Gud og overlater alt til ham. Dette er en ubeskrivelig kilde til takknemlighet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 328

Glede ved å finne igjen

 I Lukasevangeliet forteller Jesus lignelsen om den ene sauen og de nittini (Luk 15,3-7). Det er ikke sauen som leter etter hyrden, det er hyrden som leter etter sauen. Initiativet ligger hos hyrden, hos Gud. Og hyrden leter etter den bortkomne sauen til han finner den. Dette er grunnlaget for vårt håp, og det er et grunnlag som ikke kan rokkes. Det er håp selv om vi gir opp og mister håpet, for den gode hyrde gir ikke opp.

Når hyrden endelig finner sauen, lar han den ikke gå selv mens han følger etter den. Nei, han blir glad og legger den på skuldrene sine. Hvem vil ikke være en bortkommen sau? Ikke bare for å bli båret på skuldrene, men også for å gi hyrden en så stor glede. Hver gang noen finner noe som er borte, vekker det stor glede. Ikke bare hos finneren, men hos mange andre også. Jesus taler om gled i himmelen. Det blir en stor lykke når vi en gang får se hvordan alt har fått sin rette plass, og det for all evighet.

Vi spør ofte hvorfor Gud tillater synden og all den lidelsen som følger med. Hvorfor har han skapt menneskene slik at de kan synde og nesten ikke gjør noe annet? Her lar Jesus oss ane noe av mysteriet. Det ligger en helt spesiell glede i å finne igjen det som er blitt borte. Denne gleden er så stor at synden og all dens elendighet mister sin makt. Himmelen er en uendelig glede, den er en stadig overraskelse over Guds utrolige kjærlighet og barmhjertighet. Han leter selv etter det som er blitt borte.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 281

Jeg er et bønnesvar

 "Før ba jeg til Gud at han skulle mette de sultne, eller å gjøre det ene eller det andre, men nå ber jeg at han veileder meg til å gjøre det som er forventet av meg, det jeg kan gjøre. Før ba jeg om å få svar, men nå ber jeg om styrke. Før trodde jeg at bønn forandrer ting, men nå vet jeg at bønn forandrer oss og at vi forandrer ting."

- Mor Teresa av Calcutta. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Å leve i Guds rike

 "Når du lever i en kulturkrig-modus er det alltid en kamp å kjempe, alltid noe å ta stilling til og mennesker å frykte. 

Når du lever i Guds rike er det alltid en fremmed å ønske velkommen, en nabo å bli venn med, og en fiende å elske."

- Opprinnelse ukjent. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er alltid større

Matteus forteller at etter at Jesus har gitt mat til folkemengden, forlater han både folket og disiplene (Matt 14,22-23). Han trekker seg tilbake. Jesus viser seg og forsvinner, han gir seg til kjenne og skjuler seg etterpå. Det ser ut til å være typisk for Guds pedagogikk at han stadig lar lys gå over i mørke og mørke over i lys. Gud dypper deg i et varmt bad, men før du har fått tid til riktig å nyte det varme vannet, trekker Gud deg opp og dypper deg i et kaldt bad.

Veksling mellom varmt og kaldt stimulerer blodomløpet. Slik stimulerer Gud ditt åndelige blodomløp. 'Slå deg ikke til ro', sier han. 'Tro ikke at du kjenner meg helt og holdent fordi du har sett noe av meg. Det er mer å oppdage, mer å elske.' 

Evangeliene nevner ofte at Jesus drar over til den andre siden av sjøen. Det er ikke bare en topografisk detalj. Jesus trekker seg unna, han forlater menneskene, for at deres lengsel etter ham skal øke og for at de dermed skal forberedes til et nytt møte med Jesus.

Denne vekslingen mellom nærvær og fravær er naturlig og riktig, den inngår i Guds oppdragelse av deg og får deg til å vokse. Hvis du kunne forstå dette, da ville du ikke så lett få panikk. Og mye av det du synes virker gåtefullt i livet, ville bli klart.

Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 322
 

Ære av Faderen

 "Den som tjener meg skal få ære av Faderen," sier Jesus (Joh 12,26). Disse ordene overstiger vår fatteevne. At du skal ære Faderen, ser du kanskje som normalt. Men at Faderen skal ære deg, hvordan er det mulig? 

I religiøs sammenheng får vi ofte høre at hovmod er menneskets største last og synd. Og det er sant at når mennesket er hovmodig og prøver å handle uten Gud, fører det til mange andre synder. Men på en annen måte kan vi også si at menneskets største feil er mangelen på selvrespekt. De fleste lider nok mer av selvforakt enn av hovmod. Og egentlig er det bare t sider av samme sak: vi regner ikke med Gud.

Mennesket har en uendelig verdi, og Gud vil at vi skal være klar over det. Hvert øyeblikk blir vi skapt og nyskapt av Gud, og det er noe helt spesielt. Det viser at du har så stor betydning at Gud er interessert i deg hvert eneste øyeblikk. At Gud blir menneske og vil dø for deg på et kors, det gjør det enda mer tydelig hvor viktig du er i hans øyne. Og det at Gud vil regne deg som samarbeidspartner i arbeidet for verdens frelse, gir deg en utrolig verdi.

Selv bør du alltid tenke at du står med tomme hender framfor Gud. Men Gud gjør noe stort ut av det lille, unnselige du har.

Å få ære av mennesker kan lett føre til selvtilfredshet. Men den æren Faderen gir deg, fyller deg med sannhet og ydmykhet, så du ser at alt egentlig kommer fra ham.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 290

Et blikk på Jesus

«Lær mye om Herren Jesus. For hvert blikk på deg selv, ta ti blikk på Kristus. Han er helt nydelig. Slik uendelig majestet, og likevel slik saktmodighet og nåde, og alt for syndere, til og med den største av syndere! Lev mye i Guds smil. Sol deg i strålene hans»                                                                      

- Robert Mecheyne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen
 

Barnets herlige frihet

 Barn kan lære oss en sann bekymringsløshet. Et barn som lever i et miljø der det kan være seg selv, har ingen problemer. Barn bekymrer seg ikke for penger, mat eller klær. De ligner fuglene og liljene som Jesus snakker om. De regner med at de alltid kommer til å få det de trenger. Ingen ting må spares på. Alt brukes eller gis bort. Det kommer alltid til å være nok.

Barn lever i en herlig frihet. For dem  kan en liten, ubetydelig gave føre deg til den høyeste lykke, fordi den tas imot i nuet. Øyeblikkets glede blir ikke formørket av bekymring for en tung fortid eller en truende framtid. Barn lever i nuet, derfor har hvert øyeblikk en gave å gi, og de bruker hver eneste lille grunn til glede. Dette nærværet i nuet gjør også at barn ikke skiller mellom lek og alvor. Selve leken er det høyeste alvor. Barn ser ikke på feil som katastrofer, de regner med tilgivelse like selvfølgelig som de regner med å få mat hver dag.

Denne bekymringsløsheten blir gradvis borte etter som et barn vokser opp og blir voksen. Livet er fullt av 'problemer'. 'Ordet problem' er en moderne variant av de 'bekymringer' som Jesus sa vi ikke trenger å ha. Vår tid er problemenes tid, og kan ikke være annet. Alt blir jo så problematisk når man ikke vet at det finnes en Far som passer på oss.

Men hvis vi vender tilbake til Faderen, vender vi tilbake til barnets herlige frihet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 287

Uten Kristus intet håp

 "Ethvert budskap som beroliger mennesker som ikke vil kaste seg ned for Frelserens føtter, er løgn. Vi mennesker eier intet annet enn vår egen fortapelse og så tilbudet, redningsmannen, som stiger oss i møte. Vraker vi ham, da står vi uten stjerner i natten."

Biskop Per Lønning (bildet). Foto: Menneskeverd

Lance Lamberts profeti på Karmelfjellet i 1986 brennende aktuell

 Det vil ikke vare lenge før det vil komme over verden en tid med uovertruffen omveltning og uro. Ikke frykt; det er jeg Herren som ryster alt. Jeg begynte disse rystelsene med første verdenskrig, og jeg økte den kraftig gjennom andre verdenskrig. Siden 1973 har jeg gitt det en enda større drivkraft. I det siste stadiet planlegger jeg å fullføre det med å ryste selve universet, med tegn i sol og måne og stjerner. Men før det er nådd, vil jeg dømme nasjonene, og tiden er nær. Det vil ikke bare være ved krig og borgerkrig, ved anarki og terrorisme, og ved monetære kollapser at jeg vil dømme nasjonene, men også ved naturkatastrofer: ved jordskjelv, av mangel og hungersnød, og av gamle og nye pestsykdommer. Jeg vil også dømme dem ved å overgi dem til deres egne veier, til lovløshet, til kjærlighetsløs egoisme, til villfarelse og til å tro en løgn; til falsk religion og en frafallen kirke, ja, til en kristendom uten Meg.

Frykt ikke når disse tingene begynner å skje, for jeg avslører disse tingene for dere før de begynner for at dere skal være forberedt, og for at dere kan stå fast og overvinne på trengselens og ondskapens dag. For jeg har som mål at du kan bli et middel til å oppmuntre og styrke mange som elsker Meg, men som er svake. Jeg ønsker at mange gjennom deg skal bli sterke i Meg, og at mengder av andre kan finne Min [frelse] gjennom deg.

Og hør dette! Frykt ikke Kremls makt, heller ikke kraften til den islamske revolusjonen, for jeg planlegger å bryte dem begge gjennom [Israel]. Jeg vil ødelegge deres stolthet og deres arroganse og knuse dem fordi de har spottet mitt navn. På den dagen vil jeg hevne blodet til alle martyrene og de uskyldige som de har slaktet. Jeg vil helt sikkert gjøre dette for de har trodd at det ikke var noen til å dømme dem. Men jeg har sett deres veier, og jeg har hørt ropene fra de undertrykte og de forfulgte, og jeg vil bryte deres makt og gjøre ende på dem. Vær derfor forberedt på at når alt dette skjer, vil du få den siste store muligheten til å forkynne evangeliet fritt for alle nasjonene.

Midt i all uroen og skjelvingen, og i hjertet av alt, er Min menighet. I himmelen er hun knyttet til Meg i én Ånd, og jeg har bestemt henne til tronen. Du som er min elskede, som jeg har forløst og salvet – du er min. Jeg vil utruste og styrke deg, og du vil reise deg og gjøre store ting i Mitt Navn, selv midt i mørke og ondskap. For jeg vil åpenbare min kraft og min nåde og min herlighet gjennom deg. Ikke hold tilbake eller sett spørsmålstegn ved Mine veier med deg, for i all min omgang med deg har jeg alltid i tankene at du skal være en del av Min brud og regjere med Meg. Ikke glem at dette krever spesiell disiplin og trening. Så gi etter for Meg at jeg kan gjøre en gjerning i deg på den tiden som er igjen, for selv under all denne rystelsen planlegger jeg at bruden skal gjøre seg klar.

Og midt blant nasjoner på jorden, som syder av uro og konflikt, har jeg satt mitt [Israel]. Ja, Jeg sier Mitt [Israel], selv om de vandrer i ulydighet og overtredelse, i deres hjertes stahet, skilt fra Meg på grunn av vantro. Husk likevel alltid at jeg gjorde dem til fiender av evangeliet for deres skyld. Jeg, Herren, jeg selv blindet dem og forherdet dem, så frelsen kan komme til hedningene i fylde. Likevel er de fortsatt mine, elsket av Meg med en øm og en udødelig kjærlighet. De er mine slektninger og mine slektninger, og jeg elsker dem. Skal jeg gi dem opp for alt de har gjort mot meg, sier Herren? Likevel har jeg overgitt dem til sorg, til hjertekval og til vedvarende lidelse. Men jeg har aldri gitt dem opp. I alle deres lidelser var jeg plaget, selv om jeg verken reddet dem eller reddet dem fra døden. Likevel har jeg vært tilstede; Jeg, Israels konge, jeg har vært tilstede, selv om jeg ikke har lagt merke til og ikke tatt hensyn til, i alle deres lidelser. Det var ikke noe gasskammer, ingen massakre der jeg ikke var til stede. Men nå er tiden sannelig kommet da jeg skal ta imot dem, for jeg vil åpenbare meg for dem og med forundring skal de kjenne meg igjen.

For midt i disse dommene skal skarer på skarer bli frelst over nasjonene. Du vil neppe vite hvordan du skal bringe inn avlingen, men Min Ånd vil utruste deg for oppgaven. Og til Israel vil jeg også vende om på den dag, og jeg vil smelte forherdelsen som har rammet henne. Jeg vil gjøre deres blindhet til klart syn og rive bort sløret over deres hjerte. Da skal de bli forløst med hjerteskjærende glede, og det skal bli en kilde med nytt og oppstandelsesliv for hele de forløstes skare.

Frykt ikke for disse dager, for jeg har bestemt at du skal stå sammen med Meg og tjene Meg i dem. Frykt ikke, for jeg elsker deg og jeg vil beskytte deg og utruste deg. Jeg, Herren, vil salve deg med en ny salvelse, og du skal gjøre mine gjerninger og oppfylle mitt råd. Du skal stå for mitt åsyn, hele jordens Herre, og tjene meg med forstand og med kraft, og du skal regjere med meg i disse dager. Fremfor alt kaller jeg dere til å være forbedere.

- Lance Lambert (bilde), oversatt ttil norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Den skjøre stillheten

 "Det var ikke før profeten Elia ble stille, at han hørte Guds stemme. Gud høres som oftest i den skjøre stillheten. Ingen kan møte Gud uten å dra seg unna verdens støy og distraksjoner. La Herren Jesus være din attraksjon."

- Bjørn Olav Hansen, 7.august 2024

Hva vår tid trenger

 I endens tid vil mennesker bli frelst ved kjærlighet, ydmykhet og vennlighet. Vennlighet vil åpne himmelens porter, ydmykhet vil lede ham inn i himmelen, et menneske, hvis hjerte er fylt med kjærlighet, vil se Gud. 

-Hl.Gabriel Urgebadze/Oversatt av Bjørn Olav Hansen

En kjærlighet venter meg

  Hva som skal skje på den andre siden

når alt for meg senkes ned 

i evigheten - vet jeg ikke.

Jeg tror, jeg tror bare

at en kjærlighet venter meg.

Jeg vet jo at jeg da,

fattig og uten byrder, 

må svare for mitt liv.

Tenk ikke at jeg fortviler for det.

Jeg tror, å, jeg tror

at en kjærlighet venter meg.

Tal ikke til meg om de saliges

herlighet og lovsang

og ikke mer om engler.

Alt jeg kan tro, bare tro

er at en kjærlighet venter meg.

Nå når min stund er så nær

hva kan jeg si - bare le;

det jeg har trodd, det tror jeg alt mer

på terskelen til døden.

Jeg går mot en kjærlighet,

i en kjærlighet synker jeg mykt ned.

Dør jeg, så gråt ikke, 

det er kjærligheten som henter meg.

Om jeg frykter - hvorfor ikke?

Minn meg da enkelt på:

at en kjærlighet venter meg.

Han vil åpne meg

helt for sin glede, for sitt lys.

Ja, Far, jeg kommer til deg i vinden, 

som ikke vet hvor den kommer fra

eller hvor den farer hen. Mot din kjærlighet,

din Kjærlighet som venter meg.

Søster Alice-Amiee Marin av Jesusbarnet (1896-1976). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Gud får ha sine hemmeligheter

 Når Jesus i Markusevangeliet taler om Menneskesønnens komme, sier han at "den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen" (Mark 13,32). Dette overrasker oss. Hvordan er det mulig at Sønnen, som jo er Gud, ikke kjenner til det øyeblikket? 

Det er mulig fordi Sønnen frivillig har overlatt denne hemmeligheten til Faderen. Jesus utsletter frivillig sin egen vilje fullstendig, og dette betyr også at han ikke ønsker å vite stunden for sin egen lidelse og død, og heller ikke stunden for sin gjenkomst. Det finnes hemmeligheter som Faderen beholder for seg selv, i full forståelse med Sønnen. For Sønnen er det nok at Faderen vet. Det er som om Sønnen vil stå på vår side, det er som om han sier til oss: 'Bekymre dere ikke. Alt det dere gjerne vil vite, det vet ikke jeg heller. Det ligger gjemt hos Faderen. Han vet, og det er nok.'

Sønnen tar inkarnasjonen så alvorlig at han ikke vil ha innblikk i alle Guds hemmeligheter. Han gjør seg så ett med menneskene at han stiller seg på de ikke-vitendes side sammen med oss.

Mange ganger kan du bli grepet av angst foran en ukjent og truende framtid. Kanskje er du særlig urolig over uvissheten om tid og stund for det som skal skje. Da må du huske på at Sønnen er med deg, og at han står på din side. Prøv å overlate alt i Faderens hender, sammen med Jesus. Faderen vet alt. Og han elsker deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 351

Våg å skjelve

 Det finnes mennesker som bærer en dyp fred midt i de vanskeligste situasjoner. Men Gud krever ikke av oss at vi stadig skal kjenne oss modige og trygge. 

Jesus selv har vært redd og ropt ut sin nød og angst. Han venter ikke at vi skal møte våre smerter med overlegen likegyldighet. 

Det finnes et mot som er dypere og mer ekte enn det som overvinner all angst. Dette motet består å våge å tillate angsten, og utlevere seg forsvarsløst til den og gå tvers gjennom den. Det er et mot som sier: 'Jeg er ikke redd, jeg tør å skjelve.'

Vi har ofte feil oppfatning av hvordan et hellig menneske skal være. Vi forestiller oss at helliggjørelsen skal vise seg i en urokkelig selvbeherskelse som gjør mennesker i stand til å møte hver fornærmelse med et smil og løpe jublende mot martyrkronen. Men hellighet utelukker ikke redsel. I stedet for å danse seg fram til himmelen, kan man skjelve seg fram. Og det er ikke sikkert at det er mindre fullkomment. Gud har selv valgt å være svak og sårbar. 

Det er altså ikke galt å være redd for lidelsen. Men hvis vi stadig prøver å flykte fra alt som er vanskelig og krevende, flykter vi i virkeligheten fra den sanne gleden. 

Jesu lidelse har forvandlet lidelsens negativitet. Midt i smerten og angsten kan du finne ham.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 282

Gud lar deg vokse

 Så fint for oss mennesker at vi ikke er Gud! Vi ville ha ødelagt uendelig mye, så utålmodige som vi er. Det er ikke lett å luke bort ugresset uten å skade hveten samtidig. Som bonden i Jesu lignelse om ugresset i hveten sies det: "Da kommer dere til å rykke opp hveten sammen med ugresset. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer" (Matt 13,24-30).

På bondens åker er det lett å skille mellom ugress og hvete. Men slik er det ikke på verdens åker. Det er ikke mulig å dele menneskene inn i to kategorier, onde og gode. I gode mennesker finnes det alltid noe ondt. Slik vil det være helt til vi når vår endelige herlighet. Og i såkalte onde mennesker finnes det alltid noe godt. Det finnes egentlig ingen helt onde mennesker. Alle er skapt av en god Gud med en god hensikt, og ingen greier å utrydde dette fullstendig.

Også hos deg er det onde blandet med det gode. Noen ganger i livet stikker det onde hodet opp. Da kan det hende at du blir en byrde til skade for dine medmennesker, akkurat som ugresset i åkeren. Men Gud lar deg vokse. Med uendelig tålmodighet gir han deg stadig nye muligheter til å begynne på nytt. Hver morgen kan du begynne et nytt liv. Hvert øyeblikk kan du vende deg bort fra det onde og være god i stedet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 318

Om å fjerne Guds ord

 Nylig har jeg lagt merke til at folk forkaster deler av Skriften som forteller oss at visse tekster ikke gjelder oss eller at teksten ikke åpenbarer Guds hjerte. Det er et konsekvensvalg å ta. Å forkaste Guds ord er ikke noe nytt. Det har skjedd før i historien, med alvorlige konsekvenser.

Da Jeremia profeterte for nasjonen, ble budskapet hans skrevet på en bokrull. Den ble lest opp for noen av landets tjenestemenn. Da embetsmennene hørte budskapet: "så de på hverandre med skrekk" (Jeremia 36:16). De som leste bokrullen var redde for det de hørte og ba Jeremia gjemme seg. Embedsmennene tok med seg bokrullen til kongen for å få den lest opp for ham og hans embetsmenn.

Mens de leste ordene: «Hver gang Jehudi leste ferdig tre eller fire kolonner, tok kongen en kniv og skar av den delen av rullen. Han kastet den deretter i ilden, seksjon for seksjon, til hele rullen var brent opp. Verken kongen eller hans tjenere viste noen tegn til frykt eller omvendelse ved det de hørte. Selv når Elnatan, Delaja og Gemarja tryglet kongen om ikke å brenne bokrullen, ville han ikke høre på» (vers 23-24).

Da Jeremia hørte hva kongen hadde gjort, skrev han ordet om og sendte det tilbake til kongen. I tillegg til ordet var konsekvensene av kongens avgjørelse og for nasjonen som forkastet Guds ord alt fordi "De ville ikke lytte til mine advarsler" (vs. 31).

Vær forsiktig med hva du velger å avvise og forkaste fra Guds ord. Det vi fjerner fra hans ord kan være nettopp det vi trenger for å redde oss når usikre tider kommer, og forvirringen florerer.

"Gresset visner, blomsten visner, men vår Guds ord skal stå til evig tid" (Jesaja 40:8).

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)