Hvilket himla liv!

'Ingen kan leve uten åndelige røtter. Eller djupe bånd av tilhørighet, akkurat de bånd som blir strukket og svekket når tempoet øker og alle konkurrerer med alle...

I 1975 ble 'Les fraternités monastiques de Jérusalem', en ny klosterbevegelse bestående av brødre og søstre grunnlagt, som hver dag drar hundretalls stressede og isolerte bybeboere til kirker i Paris, Brussel, Köln, Rom, Montreal... Der finner de et åndelig hjem. En kilde midt i ørkenen. En oase av indre skjønnhet mitt i støvet. Stillhet som drukner støyen...

Symbolet på denne lykksalige tilstand av samhørighet er ikke en hage, et tapt paradis i Eden, men en by: det nye Jerusalem. På 300-tallet, når den monastiske bevegelsen ble født, hadde de kristne begynt å bli en majoritet i samfunnet. Da trengte de mest voldsomt lengtende gudssøkerne å slite seg løs fra bylivet og sivilisasjonen for å dra ut i ødemarken ...

I vår tid begynner hittil ukjente profetrop å bli hørt på ulike steder i verden, som et symptom på den alt mer akutte isolasjonen og anonymiteten. Det har dukket opp nye former for ordensliv og kommuniteter i Frankrike, Italia, Sør-Amerika, USA ... De fleste er ikke blitt født for å utføre noe særskilt verk, som å åpne skoler eller sykehus, men helt enkelt for å skape fellesskap; ikke først og fremst for å hengi seg til botshandlinger og streng askese, men for å hjelpe hver og en til å finne seg selv ved å leve sammen med andre; ikke for å flykte fra verden men for å gi verden et hjem. Omkring disse monastiske fellesskapene knyttes ofte lekfolk og familier til en utvidet familie. Ikke noe profetisk tegn kan være like sterkt for vår tids rotløse mennesker.

Når den tidligere paven Benedikt XVI ble spurt om hvordan morgendagens kirke så ut for ham og hva som ga ham håp svarte han at den lå i nye former for fellesskap:

"Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer en minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne kommer til å bli kirkens salt ... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å bli formet i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede midt iblant oss."

Oversatt fra Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nye kommuniteter. Artos 2015. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Syster Sofie. Foto: Dagen.se

SISTE: Fire bibeloversettere brutalt myrdet

Sent søndag kveld kom det svært foruroligende meldinger fra Wycliffe bibeloversettere:

Fire bibeloversettere er myrdet av militante islamister på et ikke oppgitt sted i Midt-Østen. I følge Wycliffe fant angrepet sted på kontoret hvor de fire medarbeiderne arbeidet. To av bibeloversetterne ble skutt og drept med det samme, de to andre døde av skadene de ble påført da de ble mishandlet. Disse to reddet livet til hovedoversetteren ved å legge seg over ham mens de ble mishandlet av overfallsmennene.

De militante islamistene ødela også alt utstyret bibeloversetterne brukte i sitt viktige arbeid. Men de klarte ikke å ødelegge harddisken. På den finnes oversettelsesarbeidet til hele åtte språkprosjekter lagret. Dette er et stort takkeemne midt oppe i den grufulle tragedien.

Wycliffe ber om forbønn for ofrenes familier og for det viktige arbeidet de har drevet med. De oppfordrer oss til å be om at Gud kaller noen til å ta plassen til de myrdede bibeloversettene. Kontoret vil nå bli flyttet til et sikrere sted i Midt-Østen.

'Herren sier: En pluss en er lik en!'

Jeg har talt i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika i formiddag. På vei hjemover lyttet jeg til en CD med bibelundervisning av Gunnar Sameland. Han underviste om den profetiske tjenesten.

I løpet av talen forteller Sameland en historie som forteller oss noe om at Gud ofte bruker den som ingenting er. I forbindelse med et møte i Sverige for en del år siden opplever en kvinne at Gud sier noe til henne. Hun kvier seg for å reise seg for å gi dette ordet videre til forsamlingen. Hun er ikke vant med å gjøre slikt. Men hun drister seg likevel til å bringe det hun har hørt Herren si, videre.

Kvinnen reiser seg og sier: 'Herren sier: En pluss en er lik en'.

Det er ikke fritt for at folk som sitter i salen smiler.

Kvinnen setter seg, og både taleren og møtelederen rister på hodet og fortsetter møtet.

Det ingen vet er at det finner et ektepar i salen som sliter veldig med sitt ekteskap. De har følt at forholdet deres har knaket i sammenføyningene lenge, og det ser ingen hensikt i å gå videre. De vil skilles. Nå sitter de i salen og hører Herren si til dem: 'En pluss en er lik en'.

Begge opplever at Herren taler til dem personlig. De ser på hverandre og bestemmer seg der og da for å be Herren om hjelp i sitt ekteskap.

'De er fremdeles gift,' forteller Gunnar Sameland, 'og dette var mange år siden'.

La oss aldri forakte profetisk tale!

Hele huset ble fylt av duften

'Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter, og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften ...' (Joh 12,1-3)

Hva sløser du livet ditt på?

Sår og pakt

'Jeg ser mine egne sår i den sårede personen med en funksjonshemming. Den er også min skrøpelighet.

Ofte er vi i en pakt på grunn av våre sår. Vi er forbundet gjennom dem og det finnes et virkelig brorskap mellom oss fordi vi ikke lenger er satt på en pidestall'.

Jean Vanier. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Samtale weekend med Peter Halldorf - ledige plasser

6.-8 mai arrangerer den norske avdelingen av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby en samling på Johannesgården på Brøttum utenfor Lillehammer. Vi har noen få ledige plasser. Man behøver ikke å være medlem av kommuniteten for å delta. Dette er ingen retreat men en samling hvor preses for kommuniteten, Peter Halldorf (bildet), underviser og hvor det er god anledning for samtale. Tema for samlingen er: «Våre hjerter er hos Herren» - En helg om det skjulte livet med Kristus hos Gud

Mesteparten av lørdagen skal vi bruke i Kristi himmelfartskapellet på Eina, så dette er også en fin anledning til å bli kjent med det vakre bønnekapellet vårt. Her skal vi feire gudstjeneste sammen. Det hele avsluttes med en økumenisk gudstjeneste i Toten frikirke søndag.

Overnatting og mat og hele opplegget for 1.600 kroner pr person.

Er du interessert kan du ta kontakt med meg via bjornolav58@gmail.com Men vær rask! Det er få plasser igjen!

Vandrende Jesus-meditasjon

Denne uken har jeg praktisert det jeg vil kalle 'gående Jesus-meditasjon'! Vanligvis blir man anbefalt å gjøre den sittende og samle all konsentrasjonen om teksten som er utgangspunktet for meditasjonen, slik at man ikke lar seg distrahere av omgivelsene.

Her jeg bor har det vært noen helt fantastiske solskinnsdager - og varmt. Som en forsmak av våren. Derfor ville jeg la meg distrahere! Og la det vakre landskapet og solskinnet i ansiktet bli en del av meditasjonen.

I denne delen av fastetiden leser vi som tilhører kommuniteten i Bjärka Säby utvalgte stykker fra Evangeliet etter Markus. Jeg leser teksten først, og tar så med meg et vers eller en setning av et vers med meg på spaserturen min. Den spaserturen er ikke lang. Jeg kjører til et friluftsmuseum i byen hvor jeg bor og parkerer der. Så går jeg til en parkeringsplass like i nærheten. Det er noen hundre meter. Lenger klarer jeg ikke å gå. Jeg har ikke mer pust. Da må jeg stanse opp og hvile før jeg går samme vei tilbake.

Og jeg går sakte. Veldig sakte. Så kryper jeg inn i meditasjonsteksten, og blir en del av handlingen, og følger Jesus og Hans disipler inn i deres hverdager. Dveler ved noen av ordene i det verset eller den setningen jeg har tatt med meg på spaserturen min.

Det har vært veldig berikende. I bilen har jeg liggende notatboken min for anledningen. Så har jeg funnet meg en lun og varm plass hvor sola skinner og satt jeg inn til en av de gamle tømmerveggene på museet og skrevet ned det jeg fikk gjennom meditasjonsteksten. Så tar jeg meg en stund til å be over det jeg har lest, og så tilber jeg Herren. Det er de tre komponentene i Jesus-meditasjonen som Edin Løvås lærte meg for mange, mange år siden og som jeg har praktisert siden. Jeg kan ikke leve den foruten.

De tre komponentene er: Se (klyv inn i teksten du leser), be og tilbe.

Kanskje dette er noe for flere enn meg?

Carl Jung

'Carl Jung (bildet) sier i et av sine brev: Jeg har funnet at dere kristne er veldig gode mennesker.

Når dere ser noen, ser dere Jesus. Når dere ser noen som sulter, gir dere ham mat, for dere ser Jesus. Når dere ser noen naken, ser dere Jesus. 

Men det jeg ikke forstår er hvorfor dere ikke ser Jesus i deres egen fattigdom. Hva er det som gjør at dere ser Ham i en fattig utenfor døra men dere ser ikke den fattige som er på innsiden av dere'.

Jean Vanier. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

55 råd for det kristne livet

I dag er det et år siden den ortodokse presten Thomas Hopko (bildet) døde. Hans bøker og skrifter har hatt stor betydning for mange. Her er hans 55 råd for det kristne livet:

1. Vær alltid hos Kristus.

2. Be som du kan, ikke som du ønsker.

3. Følg en bønneregel du kan leve med som du holder disiplinert.

4. Be Herrens bønn (Fadervår) flere ganger om dagen.

5. Ha en kort bønn som du stadig gjentar når ditt sinn ikke er opptatt med noe annet.

6. Gjør noen djupe bøyninger når du ber.

7. Spis sunn mat som metter.

8. Hold kirkens fasteregler.

9. Bruk litt tid i stillhet hver dag.

10. Gjør barmhjertighetshandlinger i hemmelighet.

11. Gå regelmessig til liturgiske gudstjenester.

12. Gå regelmessig til skriftemål og nattverd.

13. Bli ikke opptatt av påtrengende tanker og følelser, men rist dem av deg når de kommer.

14. Avslør regelmessig dine tanker og følelser for en person du stoler på.

15. Les Bibelen regelmessig.

16. Les oppbyggelige bøker langsomt, litt nå og da.

17. Bruk tid på fellesskap med de hellige.

18. Vær en vanlig person.

19. Vær vennlig mot alle.

20. Hold ditt hjem ryddig og rent.

21. Ha en sunn og nyttig hobby.

22. Tren regelmessig.

23. Lev en dag og en stund ad gangen.

24. Vær helt ærlig, først og fremst mot deg selv.

25. Vær tro i det lille.

26. Utfør ditt arbeid, og gi slipp på det.

27. Gjør de vanskeligste og smertefulle tingene først.

28. Møt virkeligheten ansikt til ansikt.

29. Takk for alt.

30. Vær glad.

31. Vær enkel, gjemt, taus og liten.

32. Vend ikke oppmerksomheten mot deg selv.

33. Lytt når noen taler til deg.

34. Vær våken og oppmerksom.

35. Tenk og tal ikke unødvendig mye om saker.

36. Tal enkelt, tydelig, fast og direkte.

37. Fly fantasier, grubblerier og forsøk på å avdekke ting.

38. Fly kjødelige seksuelle fristelser med det samme de dukker opp.

39. Klag ikke, knurr ikke, og gnål ikke.

40. Sammenlign deg ikke med andre.

41. Søk ikke og forvent ikke verken berømmelse eller medfølelse fra noen.

42. Vi dømmer ingen for noe.

43. Forsøk ikke å overbevise noen om noe.

44. Ikke forsvar eller rettferdiggjør deg selv.

45. La deg bare binde eller begrense av Gud.

46. Ta imot kritikk med takknemlighet og prøv den kritisk.

47. Gi bare råd til andre om de ber deg om det eller når det er din plikt.

48. Gjør ikke for andre det de selv kan og burde gjøre selv.

49. Ha et daglig skjema for aktiviteter, så unngår du nykker og innfall.

50. Vær barmhjertig mot deg selv og andre.

51. Forvent ikke noe annet enn at du kan bli voldsomt fristet til ditt siste åndedrag.

52. Fokuser bare på Gud og lys, og ikke på mørke og synd.

53. Hold ut i dine egne synders og feilstegs rettssak i ro og fred, for du vet at Guds nåde og er større enn din egen urettferdighet.

54. Når du faller, reis deg igjen med det samme og begynn på nytt.

55. Skaff deg hjelp når du trenger det, uten frykt og skam.

Oversatt fra Gäst och Främling/Mikael Fälthammar/diakon i Den ortodokse kirke.

Det skjulte livet i Gud, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til John W. Folette. Første del ble publisert mandag 14.mars:

Vi må huske denne entydige og gripende sannheten: "Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd." (Joh 3,6) Dette er en sannhet som hvorpå alt sant kristent liv og åndelighet er bygd. Dette er helt grunnleggende.

Vi skulle ikke begrense utsagnet: "det som er født av kjøtt, er kjøtt" til å gjelde en funksjon ved vår kropp alene. Det er bare en del av sannheten, og er altfor begrenset. Alt som har sin begynnelse og er født ut fra sin kjødelige opprinnelse, vil for alltid forbli i sfæren av det jordiske, kjødelige. Dette kan ikke under noen omstendigheter bli åndelig, eller bære åndelig frukt.

På den andre siden er det slik at alt som er "født av Ånden" (alt som har sin opprinnelse fra og er født gjennom Ånden) er alltid åndelig både i sak og realitet. All slags tjeneste og verk av mennesker (selv om de kan ansees å være 'åndelig' av noen) er bare et naturlig og religiøst uttrykk. De har sin opprinnelse fra den gode, religiøse handling av det menneskelige vesen, og han gir uttrykk for det i form av tjeneste og gjerning. Men det kan aldri bli åndelig, og heller ikke kan de noen gang fortjene åndelig belønning. 

'Veiene' og 'metodene' til det naturlige menneske står i diamentral motsetning til 'veiene' og 'lovene' hva angår Ånden. Spørsmålet vi står igjen med til slutt er ikke: 'Er dette en sann tjeneste'? Det er heller et spørsmål om motiver og opprinnelsen til dens manifestering - det er et spørsmål om det er 'av Ånden' eller 'av kjødet'.

Dette er en dag hvor alt avdekkes og stilles fram. Mange kamper sees, høres og blir kjent. Dette er hva mennesket gjør, men ikke Ånden:

"Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere." (Joh 16,13-14)

Ånden avviker ikke fra, men fokuserer heller oppmerksomheten der den hører hjemme - på Herren Jesus. Hvis tjenesten virkelig er i Ånden, vil instrumentet være skjult. Selvutslettelse vil være atmosfæren. Hvor vanskelig og motvillig er ikke dette 'den adamittiske natur - når den kommer ut av hørsel, og ut av syne.

I en tid som denne hvor mennesket fremhever seg selv, blir vi ofte mistenksomme over hans motiver. I noen tilfeller tør man knapt å være litt høflig, for man kan da bli misforstått. Noen tenker kanskje at man forsøker å opphøye seg selv hvis man er høflig. Men Ordet forteller oss: 

"Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det." (Hebr 13,2)

Disiplene på vei til Emmaus var modige nok til å invitere Den fremmede til å gå med dem, og til å gå inn med dem i huset som var målet deres. Som et resultat av en enkel handling av godhet, fikk deres sultne hjerter del i en åpenbaring. Så mye av virkelig verdi henger ofte på en tilsynelatende bagatell. 'Lite er mye, hvis Gud er i det'. Frykt ikke for å adlyde Hans bud, de er ikke tunge.

Han søker forfriskning i dag. Kan du ikke gi Ham et enkelt måltid i dag - i det stille, skjulte sted i ditt hjerte? Men husk: Han kan ikke bære den formen du forventer. Han sulter ofte på grunn av den sønderknuste menneskeheten.

Han kommer i mange skikkelser. For å tilfredsstille den djupe hunger hos de trengende og tilfredsstille deres behov. I det Han gjør dette, kan du åpne en dør til en djupere åpenbaring av hvem Han virkelig er.

Å slippe å gå med maske

'Funksjonshemmede personer kan åpenbare for meg min ømhet. Men de kan også åpenbare min hardhet. De kan åpenbare for meg en verden av mørke inni meg og min kapasitet til å forvolde andre smerte som jeg ikke ønsker å innrømme eller vedkjenne meg.

Men oppdagelsen av mine egne sår, min egen sønderbrutthet, er en kilde til fred hvis jeg aksepterer det. For om jeg gjør det trenger jeg ikke å late som jeg er noe jeg ikke er.

Jeg trenger ingen maske'.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når man kaller andres bønneliv for 'å leke kristendom'

Det er trist når man mangler elementær kunnskap og bruker denne manglende kunnskapen til å angripe kristne trossøsken. En av Norges fremste talsmenn for den nye nådelæren, har skrevet følgende kommentar på nettet:

"Det er så mye 'kristenreligion' som prøver å drepe sann kristen tro. Katolism, ortodoks måte å gjøre ting på og ikke minst tidebønn. Alt er kun rituale med lite liv, men når Guds nærværet og livet i Kristus blir borte må man ha erstatning for å leke kristendom."

Det er en veldig sterk uttalelse. Det forutsetter jo at denne mannen kjenner andres hjerte og deres indre liv, siden han så bombastisk kan uttale at de som ber på andre måter enn denne mannen gjør 'dreper kristen tro' og 'leker kristendom'.

Men la oss nå ta dette med tidebønn. Vet denne mannen i det hele tatt hva tidebønn er for noe? Neppe.

Tidebønn er en gammel bønnepraksis som vi har arvet fra jødene. Det handler om å be Guds Ord! I dette tilfelle Salmenes Bok. Kan noen med hånden på hjertet si at at det er galt å be Guds eget inspirerte og autoritative ord?

Leser man Det nye testamente finner man ut at denne bønnepraksisen - ved å be Salmenes bok til bestemte tider på døgnet - er jo noe både Jesus og apostlene praktiserte. Et eksempel:

'Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time'. (Apg 3,1)

Profeten Daniel ba tidebønner, bare for å nevne et eksempel fra Det gamle testamente.

Gjennom hele kirkens historie har det vært kristne som har bedt tidebønner. Og ikke bare blant katolikker eller ortodokse. Denne bønnepraksisen finner vi i alle kirkesamfunnene som oppstod i forbindelse med Reformasjonen. Ja, til og med blant anabaptistene finner vi denne bønnepraksisen.

'Alt er kun rituale med lite liv' og uten noe Gudsnærvær, skriver denne mannen! Det er kraftig kost og litt av en dom å felle over mennesker han ikke kjenner. Hva vet denne forkynneren egentlig om andres trosliv? Sannsynligvis ingen ting. Men stolt og freidig hever han seg over andres Gudserfaringer og bønneerfaringer og mener seg å vite at det er han som opplever liv og salighet, mens 'de andre' ja, de, de 'leker kristendom'.

Sannelig står det dårlig til blant de som forkynner denne nye nådelæren. De er rask til å være nådeløs og forutinntatt om andres trosliv. Det er trist. Veldig trist.

Selv har jeg bedt tidebønn i mange år nå og det har vært til stor hjelp og velsignelse i mitt kristenliv. Ikke minst har det å be Salmene hjulpet meg i perioder hvor jeg har manglet ord til å sette på vanskelige prosesser i eget liv.

Åndelige inspirasjonskilder, del 5: Andrew White

I serien 'Åndelige inspirasjonskilder' skal jeg nå presentere en som har fått stor betydning for meg de senere årene: Canon Andrew White (bildet).

Forrige artikkel i denne serien ble publisert onsdag 2.mars, og handlet om Peter Vins, far til den mer kjente samvittighetsfangen, Georgij.

Den anglikanske presten Andrew White, er blitt kalt 'Presten fra Bagdad'. Etter å ha fått Multiple Sklerose (MS), fikk Andrew beskjed fra sin biskop at han måtte avslutte sin tjeneste som prest i lokal menighet et sted i Storbritannia. De mente Andrew ikke lenger kunne utføre sin prestegjerning med en slik sykdom. Andrews reaksjon var radikal: Hadde de ikke bruk for ham lenger i hjemlandet, fikk han reise til et sted hvor det virkelig var behov for en prest - til Bagdad for å bli prest blant de forfulgte irakiske kristne! Litt av et sted å reise for en som har MS!

Og utrettelig skulle Andrew White bokstavelig talt legge ned sitt liv for disse 'mine minste'. Uredd jobbet han dag og natt for å hjelpe, lindre, oppmuntre, bygge, rettlede og formane, den anglikanske menigheten i Bagdad. Med dødstruslene hengende over seg. Og med store utfordringer med hensyn til hans helse. Enkelte dager var han så syk at man trodde han måtte trekke inn årene. Men Andrew kom seg på beina igjen - og fortsatte. Inntil det ble for farlig og han måtte trekke seg ut av Bagdad og Irak.

Hva gjorde han da? Satte seg ned og slappet av. Nei, absolutt ikke. Nå har han hele Midt-Østen som sitt arbeidsfelt. Hele den lidende kirken. Han arbeider hele tiden. Er stadig på reisefot. Det vil si: av og til må han bruke rullestolen. Eller sitte når han preker.

Det er ingen tvil om at det koster. Det hender han kommer med oppfordringer om å be for ham. Da er dagene onde. Da sier kroppen stopp. Så går det noen dager og så er han oppe og går igjen.

Drivkraften? Kjærligheten til Gud og til Hans kirke. Til lidende brødre og søstre verden over. Selv om Gud ikke har helbredet ham, har Han ikke trukket kallet tilbake. Gud bruker svake mennesker, og den som ingen krefter har gir Han stor styrke!

Jeg kan ikke sammenligne meg med Andrew White. Men jeg lar meg inspirere av denne mannen. Av Hans lidenskap for Jesus. Gud har heller ikke trukket kallet Han en dag av meg tilbake. Når utfordringene med hjertet og lungene mine blir store, når smertene setter inn og jeg nesten ikke får puste, tenker jeg på Andrew White. Og så tar jeg en dag ad gangen og opplever at Gud på en forunderlig måte gir krefter som dagen min er. Verken han eller jeg har tenkt å gi opp. Det er ikke noe alternativ.

(fortsettes)

En bønn av Irlands apostel

I anledning minnedagen for Irlands apostel, Hl.Patrick (385-461), i dag deler jeg med bloggens lesere det som kalles for St.Patricks brynje:

'Herre, jeg binder meg i dag til Din makt. Du holder meg, Du leder. Du vokter, lytter til min trang. Du lærer meg visdom. Ditt skjold verner, Ditt ord åpner min munn. Din hærskare forsvarer meg.

Kristus hos meg og i meg,
bak meg og foran meg,
ved siden av meg.
Kristus som vinner meg,
som oppreiser meg.
Kristus under meg og over meg,
hos meg i fred og i fare.
Kristus i hjertene til dem som elsker meg,
i ordene fra alle ukjente,
i ordene fra dem som står meg nær'.

Kilde: Bønnebok. Verbum forlag 2002, side 22.

IS utrydder ethvert spor av kristen tro i Mosul

I et forsøk på å utrydde den kristne tro fullstendig, brenner nå IS kristne bøker som de har samlet sammen fra kirker, klostre og kristne skoler i Mosul. Det gjelder spesielt bøker som har et kors på fremsiden.

Det er kurdiske kilder som melder dette. IS har også offentliggjort en video som viser dette.

I den regionen hvor dette skjer fantes det en gang tusenvis av kristne. Nå skal alle sporene etter dem viskes ut. Men det disse islamistiske terroristene ikke forstår er at de aldri klarer å fjerne Kristus. For det er Ham de forfølger. I Apostlenes gjerninger 9 hvor vi leser om Saulus som forfulgte de kristne, tok dem til fange og drepte dem, leser vi om hans møte med den oppstandne Kristus, som sier:

"Saul, Saul hvorfor forfølger du meg'. (Apg 9,4)

Slik er enheten mellom Kristus og Hans menighet at Kristus helt ut identifiserer seg med sitt lidende folk.

Vinnere og tapere

'Det finnes alltid vinnere og tapere; det er derfor vi har internasjonale fotballkamper. Vi må bevise at vi er best. Og, om vi ikke er best, befinner vi oss i en total depresjon.

Vi lever i en verden hvor mennesker er kuttet av fra hverandre og vår gruppe må bli best og bevise det.

Så vi ser ned på hverandre. 

På denne måten kan vi rettferdiggjøre det urettferdige og gjøre det mulig å stenge oss totalt ute fra ropet fra andre og rettferdiggjøre ulikheter'.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Svenske baptister den store taperen i samarbeidsavtale med Svenska kyrkan

De som forfekter et baptistisk dåpssyn er de store taperne etter at Svenska Baptistsamfundet, Metodistkyrkan og Missionskyrkan slo seg sammen og dannet Equmeniakyrkan.

Det hevder Peringe Pihlström som selv er pastor i Equmeniakyrkan.

Saken handler om en avtale som Equmeniakyrkan nå har inngått med Svenska Kyrkan. Svenska Kyrkan har i samtalene krevd absolutt tolkningsforrang når det gjelder dåpen, og Equmeniakyrkan har gitt sin tilslutning til det.

Biskopene i Svenska Kyrkan har krevd å få tydeliggjøre avtalene som inngås lokalt mellom menigheter. I en presisering fra disse biskopene heter det at forsamlinger innen Equmeniakyrkan som praktiserer det biskopene i Svenska kyrkan kaller 'gjendåp', 'skal ikke få inngå avtaler med forsamlinger tilknyttet Svenska kyrkan.

I et innlegg i den svenske Dagen skriver Peringe Pihlström om hvordan baptister, som har opplevd Svenska kyrkans diskriminering, opplever det språket som benyttes i den avtalen som er inngått.

Han skriver:

'En kirke med makt som Svenska kyrkan burde ha satt seg inn i hvordan deres vokabular fungerer' og henviser til bruken av ordet 'omdop' eller på norsk gjendåp.

'De burde vite at en baptistpastor ikke 'døper igjen. En baptistforsamling tilbyr ikke gjendåp'.

Så legger Pihlström til:

'Det virker ikke som om vi har beveget oss nevneverdig framover i dåpsspørsmålet de siste 200 årene i Sverige.

Du kan lese hele det leseverdige innlegget her:

http://www.dagen.se/debatt/baptisterna-ut-i-marginalen-1.701070

Jeg venter på den strålende påskedagen!

Jeg gleder meg til den strålende påskedagen! Finere dag enn den finnes ikke i kirkeåret.

Men jeg lever også med oppstandelsesgleden hele året, og det er spesielt et maleri av kunstmaleren, presten og sjelesørgeren, Haakon Sundal, som har fått så stor betydning for meg den siste tiden. Det er dette bildet du ser gjengitt her. Jeg kjøpte en kunstkalender for 2016 av Haakon Sundal før jul, og nå kan jeg glede meg over hans vakre bilder gjennom hele året.

Og spesielt dette. Kristus som stiger ut av gravens mørke og trer inn i morgengryet. Snart skal jeg lese påskeevangeliet på nytt. Som jeg gleder meg!  Jeg kjenner det sitrer i hele meg. I Kristi himmelfartskapellet feirer vi Kristi oppstandelse klokken 08.00 med festgudstjeneste.

Når man lever med en alvorlig sykdomsdiagnose som jeg gjør, med store helseutfordringer hver dag, så hender det at mismotet kommer. Og frykten.

Da henter jeg frem dette bildet av Haakon Sundal. Både fysisk, ved at jeg ser på kalenderen, men det er blitt en del av mitt indre bilde. Jeg kan når som helst hente det frem igjen og se det for meg: Kristus som har reist seg og som målbevisst vandrer mot den nye dagen! Og Ånden er med.

Han er alltid foran meg. Men ikke på avstand. Jeg ser meg selv vandrende bak ham. Ut av mørket, inn i lyset. Den Kristus Haakon Sundal har malt har en kjortel som er blitt farget av den kongeblå fargen. Den taler for meg om både Hans kongeverdighet og om himmelens skjønnhet. Han la av seg alt dette når Han steg ned til jorden og ble menneske. Nå har Han tatt på seg kongeverdigheten igjen - Han, Den oppstandne og himmelfarne Kristus, som sitter ved Allmaktens høyre hånd.

Og skal komme igjen som Kongernes Konge og Herrenes Herre.

"Men nå er Kristus stått opp fra de døde'. (1.Kor 15,20)

Åndskreftene som sto bak nazismen styrer fortsatt verden

'2. verdenskrig er over og det kan være at nazismen er overvunnet som politisk og militær størrelse, men den ånd som sto bak og som beveget seg gjennom den for å gjøre den hedensk og ødelegge en nasjon og nærmest hele den siviliserte verden... disse kreftene styrer fortsatt verden og venter på den neste muligheten til å blande seg inn i menneskenes gjøren og laden, mens kirken sover'.

Art Katz (bildet), messiansk jøde, forkynner, anerkjent profetisk røst, i en tale i Tyskland i 1986. Katz døde i 2007.

'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet'. (Ef 6,12)

Visjon

'Vi må først og fremst sette pris på vår egen kultur. Vi må ha vår identitet et sted; men så, når vi har oppdaget vår egen identitet, kan vi oppdage identiteten og skjønnheten hos andre.

Fremdeles har vi en visjon av verden hvor de som er på toppen er best og de som er på bunnen er verst'.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen