Forrige artikkel i denne serien ble publisert onsdag 2.mars, og handlet om Peter Vins, far til den mer kjente samvittighetsfangen, Georgij.
Den anglikanske presten Andrew White, er blitt kalt 'Presten fra Bagdad'. Etter å ha fått Multiple Sklerose (MS), fikk Andrew beskjed fra sin biskop at han måtte avslutte sin tjeneste som prest i lokal menighet et sted i Storbritannia. De mente Andrew ikke lenger kunne utføre sin prestegjerning med en slik sykdom. Andrews reaksjon var radikal: Hadde de ikke bruk for ham lenger i hjemlandet, fikk han reise til et sted hvor det virkelig var behov for en prest - til Bagdad for å bli prest blant de forfulgte irakiske kristne! Litt av et sted å reise for en som har MS!
Og utrettelig skulle Andrew White bokstavelig talt legge ned sitt liv for disse 'mine minste'. Uredd jobbet han dag og natt for å hjelpe, lindre, oppmuntre, bygge, rettlede og formane, den anglikanske menigheten i Bagdad. Med dødstruslene hengende over seg. Og med store utfordringer med hensyn til hans helse. Enkelte dager var han så syk at man trodde han måtte trekke inn årene. Men Andrew kom seg på beina igjen - og fortsatte. Inntil det ble for farlig og han måtte trekke seg ut av Bagdad og Irak.
Hva gjorde han da? Satte seg ned og slappet av. Nei, absolutt ikke. Nå har han hele Midt-Østen som sitt arbeidsfelt. Hele den lidende kirken. Han arbeider hele tiden. Er stadig på reisefot. Det vil si: av og til må han bruke rullestolen. Eller sitte når han preker.
Det er ingen tvil om at det koster. Det hender han kommer med oppfordringer om å be for ham. Da er dagene onde. Da sier kroppen stopp. Så går det noen dager og så er han oppe og går igjen.
Drivkraften? Kjærligheten til Gud og til Hans kirke. Til lidende brødre og søstre verden over. Selv om Gud ikke har helbredet ham, har Han ikke trukket kallet tilbake. Gud bruker svake mennesker, og den som ingen krefter har gir Han stor styrke!
Jeg kan ikke sammenligne meg med Andrew White. Men jeg lar meg inspirere av denne mannen. Av Hans lidenskap for Jesus. Gud har heller ikke trukket kallet Han en dag av meg tilbake. Når utfordringene med hjertet og lungene mine blir store, når smertene setter inn og jeg nesten ikke får puste, tenker jeg på Andrew White. Og så tar jeg en dag ad gangen og opplever at Gud på en forunderlig måte gir krefter som dagen min er. Verken han eller jeg har tenkt å gi opp. Det er ikke noe alternativ.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar