Når noen krever deg for svar

Det hender at noen blir usikre når du gir uttrykk for synspunkter som fraviker fra det som har skapt deres trygghet. Tilhører du en bestemt gruppering kreves det av deg at du ikke trer utenfor den oppmerkede stien, men holder deg på trygg avstand fra synspunkter og meninger som er fremmedartede eller tilhører en annen sammenheng enn din egen.

Enkelte ganger kan slike rammer kjennes ganske begrensede og klamme.

I den siste tiden har noen stilt meg til ansvar. De krever av meg et svar. Hva om jeg ikke ønsker å tilfredsstille denne trangen etter å sette meg i bås? Hvorfor skal jeg stå til rette overfor andre som i utgangspunktet ikke vil meg noe godt? Skal jeg velge å svare for å tilfredsstille deres trang etter å få avklart hvor jeg hører hjemme så jeg slipper deres mas, og dermed også bli satt i bås eller unngå å bli satt i bås?

Et ord av Paulus har kommet til meg mens jeg har strevd med disse spørsmålene og problemstillingene:

'Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'. (Gal 1,10).

Det er virkelig et utfordrende ord. Når jeg leser evangeliene ser jeg også at Jesus ikke svarte på alt Han ble spurt om. Særlig ikke av de som var ute etter å sette Ham i bås. Han stilte dem gjerne et motspørsmål som ofte avdekket deres motiver for å spørre.

Svarer du som forventet er du i grunnen trygg. Da spørres det ikke mer. Da er du innenfor. Akseptert. Som en av oss. Da spiller det i grunnen ingen rolle om hvordan du lever, bare du svarer med de forventede ordene.

Men jeg vil gjerne vokse og modnes. Reflektere. Endre meg, om det trengs. Derfor velger å være sammen med mennesker fra andre sammenhenger enn mine egne. Lytte. Vurdere. Lære. Kanskje bli mer ydmyk i forhold til at verken jeg eller den tradisjonen jeg representerer ser alt. Noen av de jeg omgås levde for hundrevis av år siden. Jeg har funnet ut at flere av dem er milelangt unna noen av våre moderne teologer hva angår åndelig innsikt og erfaring. De er ikke overfladiske, men lodder djupt.

Jeg er trygg i min overbevisning og i mitt teologiske ståsted, derfor er jeg ikke redd for å møte andre som ser ting annerledes enn meg. Men en ting er jeg lei: de som krever av meg at jeg skal være som dem i alle ting, for å bli akseptert og regnet med.

Noen år nå har jeg dvelt mye ved Jesu ord: 'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere...' (Joh 14,27)

Noe og noen kan stjele den freden ved å flytte fokus fra Jesus til å bli anerkjent av andre. Men denne freden vil jeg strebe etter å beholde. Og da spør jeg meg til stadighet: Hva stjeler min fred?