Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 4

Jeg skal forsøke å fortsette oversettelsen av artikkelen til Charles E. Moore om det kristne eiendomsfellesskapet. Første del av denne artikkelserien ble publisert tirsdag 9. februar, andre del den onsdag 10. februar og tredje del fredag 12. februar:

Det er interessant å merke seg at når vi sammenfatter det Lukas skriver så finner vi at han benytter seg av ufullkomne verb. Disse indikerer vanlige eller gjentatte handlinger. Det fantes pågående barmhjertighetshandlinger idet ulike behov oppsto. Siden det ikke fantes noen måte å produsere mat på i Jerusalem uten det som kunne kjøpes for penger, bidro de som hadde likvide midler i form av eiendom eller tilgang på andre eiendeler om ikke ble brukt til å skaffe tilveie den maten som trengtes og la disse i en felles kasse. Disse midlene ble som vi vet også brukt til å understøtte enker (og sannsynligvis også andre) som ikke hadde midler til å understøtte seg seg. 

"Om en troende kvinne har enker hos seg, skal hun sørge for dem og ikke belaste menigheten. Så kan menigheten sørge for de enkene som står alene." (1.Tim 5,16)

Det å dele, som også med bønn og brødsbrytelse, var ikke noe som skjedde nå og da, men hver eneste dag. 

Vi ser dette eksemplifisert i Barnabas (Apg 4,36-37) som selger en landeiendom. Legalt eide han denne eiendommen, men beholdt den ikke som noe privat. Eksemplet med Ananias og Saffira (Apg 5) er en nøyaktig antitese til Barnabas. Deres synd kan sammenlignes med Akans synd som er omtalt i Dom 7 (det samme ordet: 'ta tilbake' er brukt). Ananias og Saffira underslo (nosphio) fellesskapets eiendom. De solgte land i den hensikten å gi inntektene til menigheten, men de holdt tilbake det som ikke lenger var deres. Synden de gjorde var ikke først og fremst at de løy, med at de testet 'Herrens Ånd.'

Peter sa ikke til Ananias at han kunne slutte seg til det kristne fellesskapet uten å si fra seg hans private eiendomsrett. Hvordan kunne han, når Lukas skriver 'at ingen regnet det han eide som sitt eget; de hadde alt felles' (Apg 4,32) og at 'ingen regnet det de eide som sitt eget' og at 'alle de troende holdt sammen og hadde alt felles' (Apg 2,44) og så videre? Sa ikke Jesus til folkemengden: 'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33)?

Synden til Ananias var at han lot som han var en kristen via en forfalsket forsakelse. Dette er årsaken til at hans synd fikk så svære konsekvenser. Poenget både i Evangeliet etter Lukas og Apostlenes gjerninger er at som frivillig følger Jesus gir opp alt.

Avskaffelse av fattigdommen
I Apg 4,34 leser vi: 'ingen av dem led nød'. Urkirken var preget av en radikal fordeling gjort i kjærlighet og født av Ånden. Alle behov ble dekket. Ingen ble etterlatt i en tilstand av nød. Urkirken tok 5.Mos 15,4 på ramme alvor: 'Det skal ikke finnes noen fattige hos deg.'

Det økonomiske livet i urkirken ble markert mindre av hvordan behov ble møtt enn av det faktum at de ble møtt (Apg 4,35 og v 37;6,1;20,33-35;24,17 og Gal 2,10). Det Lukas beskriver er ikke noe mindre enn oppfyllelsen av Jesu løfte om at den som oppgir alt for Jesu skyld ikke ikke unnlate å motta hundre ganger så mye (Mark 10,29-31).

Radikal forsakelse og fullstendig avhengighet av Gud (f.eks Luk 5,11;14,33 og 18,22) fører til deling av alt. Alle har en andel i alt fordi alle gir opp alt.

(fortsettes)

Billedtekst: Den anabaptistiske Bruderhof-kommuniteten i Darvell i Robertsbridge i Storbritannia. Grunnlagt i 1971. Består av omlag 300 medlemmer. Medlemmene av denne bevegelsen lever i eiendomsfellesskap.