Omkring 10 ortodokse prester sonet sine dommer i tvangsarbeidsleiren ved Svetlaja-bukten i Russlands fjerne Østen. Bildet som følger artikkelen er fra en lignende leir i Jakutia. Dette var umenneskelige steder å oppholde seg. Iskaldt om vinteren, varmt og fuktig om sommeren.
Disse ortodokse prestene arbeidet som betjenter ved fengselssykehuset. Georgij Vins forteller at de var varmhjertede og sympatiske mot hans far, selv om faren var baptist. De klarte til og med å få ordnet det slik at også Peter Vins fikk arbeide ved sykehuset. Georgij forteller at hans far sendte ham et dikt til hans fødselsdag fra denne leiren. Her er noen linjer fra diktet:
Nå er du ufrivillig tvunget til
å lide for Guds navn,
men jeg ber deg om at du villig
må velge Kristi tornefulle vei.
Når barndommens gylne dager
er forbi, og du som ung mann
vender dine klare øyne
til dine drømmers land
så gi opp all din viljes kraft,
alle drømmer i ditt hjerte,
ditt liv og din lagnad, ukrenket -
for å sette alt inn i Hans tjeneste!
Litt av et dikt å sende sin sønn! Diktet forteller mye om farens ubetingede overgivelse til Kristus, og hans inderlige ønske om at sønnen skal følge i hans fotspor. Men det er slett ingen enkel vei han oppfordrer sin sønn til å gå. Han ber ham velge 'Kristi tornefulle vei'. Hvor mange skriver slike dikt til sine sønner i dag?
Georgij Vins skriver at 'en kristen har alltid en Svetlaya-bukt i Jesus Kristus'.
Dette ordet 'Svetlaya' betyr lys, klar. Og Georgij Vins fortsetter: 'Verken forfølgelsens stormer eller vantroens mørke kan ta fra ham hans lyse håp i Kristus'.
En tid satt også Peter Vins i ulike tvangsarbeidsleire i Nord-Ural. Han var blant annet med i en toglast med fanger til Usolye, som nå heter Solikamsk. Derfra marsjerte de hele 300 kilometer nordover til en av tømmerhogst-leirene i Russlands barskogsbelte. Et umenneskelig strev ble de utsatt for her.
Underlig nok - i 1967 kom også Georgij Vins til disse traktene. Som trosfange, han også. Som sin far ble hans transportert til Solikamsk. Deretter bar det - ikke til fots som faren - på åpne landsbyer med soldater og vakthunder - 200 kilometer videre nordover.
Mens Georgij kjører hans de gamle fangeveiene, tenker han på sin far. Kanskje han hadde gått langs den samme veien i 1930-årene. Både far og sønn måtte betale en svært høy pris for sin trosoverbevisning. I en av arbeidsleirene som Georgij satt i tenkte han på sin fars lenker og skrev dette diktet. Det er skrevet i 1967:
Dalene og åsene i Uralfjellene,
den grønne sjø av skoger.
Her lå din sti,
her døde din kjærlighet.
Du gikk gjennom storm og uvær,
og hørte hylet fra ville dyr,
men tidlig om våren bjerkens trær
hvisket: Stå fast, min sønn!
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar