De siste månedene er jeg blitt gjort oppmerksom på to stygge tilfeller hvor en pastor og en sjelesørger har brutt taushetsplikten. I det ene tilfellet har vedkommende gitt videre et brev fra konfidenten til den personen som konfidenten har skrevet og som kun var ment for denne pastoren. I det andre tilfellet er innhold i en sjelesørgrisk samtale delt med andre.
Det er dessverre ikke første gang jeg hører om dette. I begge disse tilfellene handlet det om en frikirkelig sammenheng, og uten å påstå at det er verre der enn i Den norske kirke - det har jeg nemlig ingen forutsetning for å si - så undrer jeg meg om alle frikirkelige pastorer er klar over det ansvaret de har når noen betror seg til dem. Enkelte blir jo innsatt i en pastortjeneste uten noen som helst formell utdannelse av noe slag. Og hva angår sjelesorgtjenesten så er det jo ikke det å være sjelesørger noen beskyttet tittel. Det kan hvem som helst kalle seg.
Vi er nødt til å komme dette uvesenet til livs! Det som betros oss i en samtale enten det er som prest, pastor eller sjelesørger, skal bli hos oss og ikke komme videre til andre. Det er uhørt når noe bringes videre fra en samtale enten det skjer muntlig eller skriftlig. Vi må til livs trangen etter sladder og baktalelse i kristne sammenhenger.
Bringes noe fra en personlig samtale hos en prest, pastor eller sjelesørger videre til andre bringes denne tjenesten i Guds rike i vantry og den tillit som må være der mellom den som betror seg og den som blir betrodd ødelegges - kanskje for alltid.
Det er noe å tenke på for alle som står i denne tjenesten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar