Vi følger utviklingen nøye, særlig etterat jeg møtte fader Paolo, noen uker før han ble kidnappet av IS i byen Raqqa 29.juli 2013. I bønnekapellet vårt henger det et kors som vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. Det minner oss om å be for våre forfulgte trossøsken i Syria.
Brevet, i min oversettelse, du nå skal lese er ført i pennen av Jens Petzold, som leder en lignende monastisk kommunitet som Deir Mar Musa, i Suleimania i Irak:
Brev til vennene av den monastiske
kommuniteten Deir Mar Musa,
påsken 2016
"Fra dypet roper jeg til deg, HERRE. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1-2/2011-oversettelsen)
La oss starte med denne bønnen, Herre, idet vi banker på Din dør, og vi trygler Deg om å hjelpe vårt folk og vårt land slik at vi kan komme gjennom denne mørke tunnelen, denne mørke og trange hatets korridor av dårlige hensikter som gjør våre hjerter harde og forurenser våre minner.
Vi ber Deg Herre om å gi oss et nytt hjerte, et nytt minne og et nytt liv slik at vi blir i stand til å overvinne våre begrensninger og våre svakheter og leve sammen i Din kjærlighet og på grunn av Din kjærlighet. Vi er slitne og det er krevende å bevege seg fremover på vår reise fordi smertene og lidelsene overgår vår evne til å holde ut. Vi trenger Din nåde som gir oss energi og styrke til å hjelpe andre til å leve og føle håpet.
Vi gjemmer oss ikke, kjære venner, det er ikke enkelt å være ansvarlige i tider som denne. Det er ikke lett å velge mellom det som er enkelt og de delikate tingene. Det vanskeligste av alt er å gi håp til mennesker i denne prøvelsens stund. Med Guds nåde er dette nøyaktig det vi alltid har forsøkt å gjøre, siden den syriske krisens begynnelse. Når vi ber for og med vårt folk, eller når vi arbeider eller vi bygger klosteret, forsøker vi å gi håp. Dette er vår måte å si at vi elsker livet, vi fortsetter å elske igjen og vi ønsker å bevege oss fremover til tross for alle vanskeligheter og all smerte.
Noen ganger er det vanskelig å snakke om Gud, spesielt i tider med djup sorg. På grunn av dette har vi følelsen av at Han er fraværende eller 'ikke i stand til' å stanse bølgen av ondskap i verden, og glemmer at Han respekterer vår frihet og ønsker å involvere oss i ansvaret for vår verden og for våre brødre og søstre. Kan vi egentlig forestille oss en tid uten Hans nærvær? Dette djupe ønsket om å ta del i våre liv og dele en relasjon med Ham, bestemte Han seg for å komme til oss. Fra unnfangelsens øyeblikk var 'Gud med oss' et faktum. Han er hele tiden med oss. Og vi forstår at vår rolle er å leve dette 'Gud med oss' - Immanuel - og hjelpe andre til å leve det.
Vi kan gjøre dette når vi går inn i oss selv, og leve omvendelsens liv slik at Hans inkarnasjon blir fornyet i oss og i de rundt oss. Gjennom denne renoveringen sikrer vi at denne inkarnasjonen vil skje, at den blir realisert. Vi hjelper den fram og vedblir å hjelpe til Jesus er inkarnert igjen og igjen iblant oss. Ved dette blir Gud alltid hos oss, nærværende, slik Han lovet oss: Jeg er med dere inntil verdens ende.
Dette er hva vi hele tiden har forsøkt å gjøre de siste fem årene. Vi ønsker å elske på best mulig måte, i enkelhet med våre midler, fordi inkarnasjonen og påsken for oss handler om å vise solidaritet med de fattige og trengende. Faktisk, på grunn av sin inkarnasjon iblant oss, har Gud bestemt seg for å vise full solidaritet og støtte oss og elske oss alle mer og mer.
(fortsettes)
Billedtekst: Fader Paolo forretter gudstjeneste i Deir Mar Musa klosteret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar