Når det er krevende å være norsk kristen

Gårsdagen synes jeg ble en krevende dag - på mange måter. Mest krevende var nok beskjeden som vi fikk fra Tyskland. Gode venner fra Mosul - på flukt fra IS - har bestemt seg for å reise til de kurdiske områdene av Nord-Irak. De orker ikke mer. I mange år søkte de beskyttelse i Norge, men fikk avslag gang på gang. Deres kirker var brent, deres Bibler ødelagt - men troen hadde de beholdt. Mens samtlige muslimer som var på det siste flyktningemottaket deres fikk opphold i Norge, fikk ikke dette paret det. De var de eneste kristne, og deres beskyttelsesbehov er hevet over enhver tvil. Men norske myndigheter visste bedre.

Jeg skammer meg over å være norsk statsborger når slike saker kommer fram i lyset. Da er det krevende å være norsk.

Det unge paret representrerer et av verdens eldste kirkesamfunn. En martyrkirke. Deres tro er levende og brennende. De deltok på våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet. Hun med sin vakre sang - på Jesu morsmål. Vi ba sammen, feiret Herrens måltid sammen og besøkte hverandre. De var som en del av vår lille familie. Så måtte de rømme - fra norsk politi - til Tyskland. Den blå-blå regjeringen ville ha dem ut av landet. Nå har de oppholdt seg i Tyskland en tid. Ventet og ventet - i håp om trygghet. Nå orker de ikke mer. Nervene er tynnslitte. I Nord-Irak venter familie - og utrygghet. IS er 15 kilometer unna. Det er krevende for dem - og det er krevende for oss.

Dette var bakteppet da jeg samtalte med noen om velsignelse av ikoner. Av og til synes jeg det blir trangt å være kristen i Norge. Og krevende. Alle disse meningene. Det faktum at vi norske kristne vet best. Og kjenner alles hjerter. Og har sannheten på vår side. Dette unge ekteparet fra Mosul, brennende for Jesus, kommer fra en kirke med ikoner. Skal vi avskrive dem? Kalle dem for frafalne og vranglærere? De sier ingenting om vår lunkenhet, våre kirkeskikker, ingenting om at vi reiser til fjells og feirer påske, mens de søker til sine kirker for å ta del i vår største kristne høytid. Selv når de er forfulgt. Ville vår tro holdt om vi ble forfulgt som dem? Er vår tro verd å dø for?

Men gårsdagen ble også krevende for meg selv på en annen måte. Søvnløse netter på grunn av store smerter, store begrensninger når jeg skal gå. I går kveld bestemte jeg meg for å ta del i gudstjenesten i Toten frikirke. En gripende og samtidig vakker gudstjeneste hvor vi fikk del i Jesu lidelseshistorie gjennom opplesning fra lidelsestekstene hos evangelisten Markus, og hvor vi sang pasjonssalmene - både nye og gamle. Det hele ble avsluttet med nattverd. Men så måtte jeg parkere noen hundre meter unna. Det ble for langt å gå. Med store smerter klarte jeg så vidt å komme meg innendørs. Det var krevende.

De onde dagene er krevende. Som gårsdagen. Men hva er vel våre plager å ligne med Ham som bar all verdens synd, som ble sonofferet, som ble forlatt av Gud, som led døden på korset? For ingenting å regne. Vi har aldri blitt forlatt av Gud.

Så selv om dagene er onde fortsetter livet. Jeg gleder meg til å feire gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet klokken 08.00 i morgen tidlig og til å preke i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika kl.11.00. Livet er ikke så ille likevel! Jeg har ikke tenkt å gi opp.