La deg bli elsket

'Jeg har en dyp visshet om at jeg har et hjem i Jesus, akkurat som Jesus har et hjem i Gud. Jeg vet også at når jeg blir i Jesus, hviler jeg med ham i Gud. Jesus sier: Den som elsker meg, skal min Far elske. (Joh.14,21)

Mitt sanne åndelige arbeid er å la meg selv bli elsket, fullt og helt, og stole på at jeg vil oppfylle mitt kall i den kjærligheten. Jeg prøver hele tiden å føre mitt vandrende, rastløse, urolige jeg hjem, så jeg kan hvile der, omsluttet av kjærlighet.'

- Henri Nouwen: Du er elsket, Luther forlag 2019, side 79.

Profetisk kunst

Gud er skaperen. Derfor har Han også lagt ned i menneskene skapende evner, på så mange ulike måter. Jeg tenker på hvor mye billedkunsten har velsignet meg. Både de som har naturlige talenter, og de som Gud har velsignet med en profetisk gave til å male og tegne.

Vi ser dette flere steder i Bibelen, både i forbindelse med etableringen av telthelligdommen og byggingen av Tempelet i Jerusalem. Gud påla både Moses og Salomo til å velge ut håndverkere og kunstnere som ikke bare hadde naturlige talenter, men som også hadde Guds Ånd. Noen ganger fikk de instruksjoner om hvordan ting som skulle brukes av prestene eller i telthelligdommen og tempelet, andre ganger måtte de ved Guds Ånd skape og forme det skulle brukes eller forskjønne disse stedene. Gud ville gjennom disse Herrens tjenere fremstille noe vakkert.

Vi ser et eksempel på dette i 2.Mos.31,1-6: 'Herren sa til Moses: Jeg har valgt ut Besalel, sønn av Uri, sønn av Hur, fra Judas stamme. Jeg har fylt ham med Guds ånd, med visdom og innsikt og med kunnskap og dyktighet i alle slags håndverk, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse, slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags håndverksarbeid. Til medhjelper har han gitt ham Oholiab, sønn av Ahisamak, fra Dans stamme. Jeg har gitt visdom i hjertet til alle som har forstand, så de kan lage alt det jeg har pålagt deg....'

Jeg merker meg at Besalel var 'FYLT MED GUDS ÅND'. Det er ingen tvil om at Den Hellige Ånd gav ham visdom og innsikt. Skulle det være annerledes i dag? Herren taler jo gjennom profeten Joel at Gud i endens tid skal ØSE sin Ånd over alt kjød. Det snakkes om syner og drømmer.

Jeg gledet meg over at vi til den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i år hadde med oss slike åndsfylte kunstnere som talte med penselen. Ikke minst ble jeg grepet av et maleri om en svær bølge av Guds herlighet som skyller inn over oss, om hjertehagen vår og vakre malerier som på en sterk måte viser Jesu lidelse på korset.

Jeg takker Gud for disse åndfylte kunstnerne som viser oss sider av Guds kjærlighet, Guds herlighet, Jesu lidelse og Jesu seierrike oppstandelse. Det er mange måter å be på - å male kan være en av dem. 'Alt hører dere til,' skriver apostelen Paulus.

Også billedkunsten.

Billedtekst: Et eksempel på profetisk kunst. Kristi brud og Løven av Juda

Kall eller fristelse?

'Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonius. Det var keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonius følte seg smigret. Dette må da vel være en vei som var åpnet av Gud? Å komme like inn i rikets hjerte og få gi åndelig veiledning til selveste keiseren. Det kunne jo få uante konsekvenser.

Men Antonius var ikke helt sikker. Skulle han reise eller la det være? Var det et kall eller var det en fristelse?

Hva skulle vi svare? Sveriges statsminister inviterer oss til en åndelig samtale, han vil ha våre råd på troens vei. Man kan vel ikke si nei takk til en slik invitasjon? Dette må jo være en dør som er åpnet av Gud?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonius til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få et råd. Han legger ut saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Om du reiser, svarer den enfoldige, skal du kalles Antonius. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonius.'

Peter Haldorf: Hellige røtter. Luther forlag, 2002, side 57-58

Fantastiske nyheter

I følge NRK NYHETER skal fader Paolo (bildet) være i live. Om dette er sant er det fantastisk. Han blir i følge kurdiske kilder brukt som forhandlingskort mellom IS og de kurdiske styrkene som omringer Baghouz, den siste landsbyen IS holder i Syria.

Fader Paolo Dall'Oglio, som er prior ble kidnappet av IS i Raqqa i 2013. Vi har bedt for ham siden da i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Jeg oppfordrer innstendig mine lesere om å be at ikke noe må tilstøte fader Paolo nå, men at han løslates uskadet.

Spennende dager i Drammen

Da er May Sissel og jeg installert på hotell i Drammen i forbindelse med pastor-og lederdagene til Det norske baptistsamfunn. Det er godt å være sammen med kollegaer og gode venner, for å dele liv og fellesskap. I år hadde jeg den store gleden og privilegiet å tale på åpningsmøtet. Jeg talte om lidelsens mysterium og Guds kjærlighetskyss. Etter at jeg hadde talt feiret vi Herrens måltid sammen. Alle som var med stilte seg i en stor sirkel og vi delte brød og vin med hverandre. Det knyttet oss enda nærmere sammen.

Vi gleder oss til dagene vi skal ha sammen. Over 300 pastorer og ledere er påmeldt til disse dagene, som holdes på Ambassadeur hotell. May Sissel og jeg skal delta som forbedere og sjelesørgere, og en av disse dagene skal jeg ha et seminar om tidebønnens gode rytme.

Billedtekst: Fra kveldsmøtet i Drammen baptistkirke. Møtet ble ledet av pastor Linda Aadne

Travelhet eller langsomhetens gode rytme

I det jeg nærmer meg fastetiden skal jeg 'hensynsløst elimenere travelhet fra livet mitt', for å låne et uttrykk fra den amerikanske filosofen og baptisten, Dallas Willard.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men du verden så nødvendig. C.S Lewis har sagt at 'travelheten er ikke bare av djevelen, den er djevelen.' Det stemmer godt med ordene fra profeten Jesaja 28,16: 'Den som tror, har ingen hast.' Eller som det heter på nynorsk: 'Den som trur, tek det med ro.' Den onde gjør jo det motsatte av Gud.

En av de store lærdommene jeg har tatt med meg siden jeg ble en kristen i 1972, er ordene fra Forkynneren eller Kohelets bok: 'Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen.'  Det stemmer på alle livets områder - også  på det åndelige!

Alt dette vi skal rekke! Det kan bli en forbannelse.

Mens alt går i hurtigtogsfart mister vi mer og mer av det forunderlige livet. Vi rekker rett og slett ikke å oppleve det. Vi verken sanser det, ser det, hører det, eller lever det.

'Hold opp! Kjenn at jeg er Gud,' skriver en av Korah-sangerne i Salme 46,11. Det kan også oversettes: Stans!

Fastetiden gir oss 40 dager til å stanse opp! Det er litt av en gave.

Selv har jeg måtte lære meg til å leve saktere på grunn av Parkinsons. Kroppen følger ikke med lenger. Det er saktere, for ikke å si, tregere morgener. Jeg kan ikke løpe lenger. Bevegelsene er saktere, jeg må hvile oftere. Men det er også en velsignelse i langsomhetens rytme. Jeg oppdager mer, legger merke til mer, og er mer til stede i eget liv.

Kristusmystikeren A.W Tozer og hans venner

Av og til kan det være sunt å le. Det er befriende  midt oppi alt gravalvoret. En av de mest rabiate motstanderne av kontemplasjon og Kristus-mystikk, som øver sterk og hard kritikk av sine meningsmotstandere, legger ut et sitat av A.W Tozer (bildet), og bruker det som bakgrunnsbilde på sin Facebook-profil og sprer samtidig ofte bilder av Tozer med et Tozer-sitat i sosiale medier. Og bra er det!

Men han som gjør dette er nok lykkelig uvitende om at A.W Tozer var en av sin samtids fremste Kristus-mystikere. Han hentet mye av sin inspirasjon fra nettopp Kristus-mystikere gjennom tidene. Det ser man tydelig når man leser en av hans mange bøker.

Den første biografien om A.W Tozer kom ut på engelsk i 1991, og er skrevet av James L. Snyder, som har et eget kapittel om dette. Det hører med fordi Kristus-mystikken utgjorde en så stor del av Tozers eget liv. Vekkelsesevangelisten  Leonard Ravenhill har sagt at ''Dr. A.W Tozer hadde en intimitet med Gud langt utover det noen andre jeg møtt har hatt."

Hvem var det så Tozer hentet inspirasjon fra?

James L Snyder skriver i sin biografi: "In Pursuit of God" med undertittelen: "The Life of A.W Tozer", følgende, her i min oversettelse: 'Tozer's lidenskap for Gud ledet ham til de kristne mystikerne. I hans levetid var deres skrifter ikke særlig populære, selv ikke blant presteskapet. Men Tozer oppdaget at disse store sjelene, som til tross for feil i deres teologi, var fullstendig forelsket i Gud. Hans egen Gudslengsel sto i gjeld til dem. Det som disse kristne mystikerne skrev ble vevd inn som sølvtråder og som gull inn i det han skrev. Han siterte dem, parafraserte dem, imiterte dem. Han pustet sammen med dem, han satte sin lit til deres støtte." (side 155-156)

"Disse menneskene", sa Tozer, "kjente Gud, og jeg ønsker å vite det de vet om Gud og hvordan de kom frem til denne kjennskapen." Tozer kalte dem 'Gudsvennene'.

Disse Gudsvennene var Julian av Norwich, som Tozer omtalte som 'sin kjæreste'. Hos henne fant han en djup, djup Gudslengsel. Andre var: Francois Fenelon, Nicholas Herman av Lorriane, Nicholas av Cusa, Meister Eckhardt, Frederick William Faber, Lorentitus av Oppstandelsen, og Madame Jeanne Guyon, bare for å nevne noen.

Ordet 'mystikk' skremte ikke Tozer. For ham betydde ordet ganske enkelt: 'å praktisere Guds  nærvær'.

Selv har jeg lest Tozer siden 1970-tallet. Han var en av de første kristne forfatterne jeg kom over.. Han er blitt en stor inspirasjonskilde.

To velsignede hendelser, del 2

Det var en sterk opplevelse å bli salvet og velsignet av Canon Andrew White i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud lørdag. Med hjelp av May Sissel klarte jeg å komme ut av rullestolen, og sammen knelte vi ned for at 'presten fra Baghdad' skulle velsigne oss. Vi fikk også med oss noen profetiske ord med på veien, men de hører med til det private rom.

Jeg angrer ikke på at jeg tok initiativet til å få Andrew White til Norge og til årets nasjonale bønnekonferanse. Det ble mange glade og takknemlige for. Vi trenger koblingen til den lidende kirken, og hva er da vel bedre enn å invitere en av de som har stått midt oppe i det med begge beina. Andrew White mistet 1000 av sine menighetsmedlemmer i Irak. De ble drept. Det gjør et sterkt inntrykk å høre ham fortelle om all lidelsen, men samtidig høre ham fortelle om martyrkirkens store kjærlighet til Jesus.

Det er kraft i Guds velsignelse.

Bakerst i Bibel 2011 står det noen ordforklaringer. Om velsignelse heter det:

"Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft."

Det sier altså de bibellærde.

En velsignelse er altså ikke bare ord. Vi får med oss noe. Noe formidles oss av Guds godhet. Da blir vi nettopp det: velsignet.

Og det var så godt å knele ned sammen med May Sissel. Vi bøyde kne for Kristus en dag på 1970-tallet. Vi bøyde kne når vi giftet oss i 1982. Vi bøyde kne når vi fornyet vårt ektekapsløfte etter å ha vært gift i 25 år. Og nå sammen som ektepar på Grimerud - og så bøyer vi stadig kne når vi ber.

For den teologien jeg har mest tro på er KNEOLOGIEN.

Foto: Linda Askeland

Jødehatets stygge ansikt

I forbindelse med karnevalsfeirngen i den belgiske byen Aalst i går dukket det grelle og stygge jødehatet frem igjen. Dukker som forestiller grådige jøder med pengepunger. Legg merke til at det også finnes mus med - her spilles det på alle de antisemittiske stereotypene fra tiden før nazismens jødeforfølgelser.

Dette foregår altså i dagens Europa.

Kilde: Jewish Telegraphic Agency

Guds vennskap og Norge - vår kristenarv

Jeg ble så grepet når min gode venn Håvard Sand delte ordene som innleder Gulatingsloven fra 900-tallet på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Disse ordene sitter i kroppen min:

"Det er opphavet til lovane våre at vi skal bøye oss mot aust og be til den heilage Krist om godt år og fred og om det at vi skal halde landet vårt busett og landsherren vår heil. Han vere vår ven, og vi hans, og Gud ven til oss alle."

Gulatingsloven er den eldste kjente og bevarte lovsamlingen i hele Norden. Dette er Norges åndelige arv. Gulatingsloven handler først og fremst om 'kristenretten', men den er noe mye mer enn det. Den er som et testamente om det gryende Norge, om det vårt land er bygget på. Og det er så sterkt å lese at dette handler om Guds vennskap!

Det handler om at vi som nasjon bøyer våre knær for Kristus og søker fred og Guds gode vennskap med Gud. Innledningen til Gulatingsloven burde finnes med i våre daglige bønner for vårt vakre og dyrebare fedreland. Måtte Norge bøye kne for Kristus.

At vi oppfordres til å bøye oss mot øst, handler om Jesu ord i Matt 24,27:

'For slik som lynet går fra øst og lyset like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.'

La oss leve med den forventningen vi også som de hadde som førte Gulatingsloven i pennen..

Billedtekst: Gulatingsloven. Foto: Wikipedia.

Til alle som ber for oss

Her er en liten oversikt over møter og seminarer jeg har denne måneden, slik at våre forbedere kan be mer konkret og målrettet for oss:

6.-10: Pastor- og lederkonferanse i Drammen for Det Norske Baptistsamfunn, hvor jeg skal tale på et kveldsmøte for pastorene og senere ha et seminar om tidebønnenes gode bønnerytme.

Søndag 17: Pinsekirken Kolbotn. Gudstjeneste kl.11.00

Tirsdag 19: Fastebetraktning i Gjøvik kirke
Onsdag 20: Fastebetraktning i Gjøvik kirke

23.-24: Bønneseminar Risør baptistkirke

Søndag 31: Toten frikirke. Gudstjeneste kl.11.00
Kl..19.00 Misjonskirken Betlehem Oslo. Tema: Hvordan be for syke.

Hva helsen angår så har jeg hatt bedre søvnkvalitet, men Parkinsons-sykdommen synes jeg har forverret seg. Jeg er mer rullestolavhengig. Mer ustø. Mer sliten. Dagene på bønnekonferansen på Grimerud ble spesielt slitsomme hva kroppen angår. Kjørinng til og fra. Ingen mulighet til å legge seg nedpå for å hvile, og mange timer sittende i rullestol. Søndag var jeg helt utslitt. Da var alt bare smerter.

Men det er det å få fortsette å stå i tjenesten som holder meg oppe, inspirerer meg, fordi vi møter så mange flotte mennesker. Det er en pris å betale men det er verdt det. Takk til alle dere som ber for oss, står sammen med oss og en stor takk til de menighetene som inviterer oss. Det er ingen selvsagt ting lenger at menigheter inviterer en Parkinsons-pasient i rullestol. Men vi er så glad for at noen våger det.

Be om visdom. Beskyttelse, særlig når vi er ute på reise. Be om krefter.

Foto: Erling Thu

To velsignede hendelser, del 1

Noen møter er gudfeldige. Møtet lørdag med bror Emmanuel og bror Nicolaus fra kommuniteten som ledes av fader Macarius, med tilholdssted i Phoenix i Arizona, USA, var det. En gudfeldighet. Det er spesielt å møte noen hvis livsveier krysses, som bærer på noen av de samme lengslene. Da kjenner man på en djup takknemlighet.

Jeg har hatt noen slike møter gjennom årene.
Det hele begynte med at jeg 'oppdaget' Østkirken tidlig på 1980-tallet. Det skjedde gjennom lesningen av Fjodor Dostojevskij's tre binds roman: Brødrene Karamasov. Når jeg kom til bind 2 og møtet med munken Sosima og Optina-klosteret, var det som en slags åpenbaring. Lesningen skapte en djup lengsel i meg etter Guds hellige nærvær, etter hellighet. I 1988 fikk jeg anledning til å besøke et ortodoks  kloster for aller første gang. Som god protestant hadde jeg alle piggene ute, men jeg ble overveldet av Gudsnærværet. Så begynte jeg å lese ortodoks teologi, og ble fascinert av en så annerledes måte å tenke på. Mens vestlig teologi er sentrert rundt Jesu lidelse og død, er våre ortodokse venner opptatt av Kristi seierrike oppstandelse. Dette er selvfølgelig veldig forenklet sagt, men det er noe her.

Så kom møtet med ørkenvekkelsen på 300-400 tallet, og ørkenfedrenes tankespråk. Mens kirken mer og mer ble institusjonalisert, skapte Den Hellige Ånd en tørst hos mange - både menn og kvinner - som søkte stillheten i ødemarken for å kunne be. Deres liv fordjupet tørsten hos meg selv. Jeg hadde begynt på en reise som hvor det ikke var noen retrettsmuligheter.

Når jeg så oppdaget det rike bønnelivet - ikke minst tidebønnene - og senere også kirkeårets gode rytme, og så betydningen av Herrens måltid, så var det utenkelig for meg å kaste dette overbord. Selv om dette ikke bare har vært lett. Det har gitt meg mange utfordringer, og ført til misforståelser og ikke minst sjikane på sosiale medier.

Jeg har valgt min vei og den har tross alt vært og er en velsignet vei å gå. Det har ført til at flere har problemer med å plassere meg noe sted, selv om de så gjerne vil det. Min vei er først og fremst bønnens vei, tilbedelsens vei, og jeg er takknemlig for den tradisjon jeg står i.

Derfor var det velsiget å møte bror Emmanuel og bror Nicolaus denne uken. Jeg er sikker på at det vil bli flere velsignede møter med dem fremover.

I morgen skal jeg fortelle om den andre velsignede hendelsen uka som var,

(fortsettes)

Er du reiseklar?

Om drøyt 40 dager kan vi ta fatt på den store påskefesten - Kristi seierrike oppstandelse. Påsken er høydepunktet i kirkeåret - eller Det hellige året - og forberedes gjennom årets aller viktigste fastetid - de 40 dagene før påske. Den vi kaller Den store fasten. For Det hellige året byr jo på flere faster.

'Når åpenbaringstiden går mot sin slutt, er tiden inne for å gjøre seg reiseklar,' skriver Peter Halldorf i boken: 'Hellig år' og legger til: 'Fasten nærmer seg. Foran oss ligger nå den tiden som kan gi oss tilbake vår åndelige helse. Langs tusen ulike veier søker kristne over hele verden gjennom påskefasten det tilfluktsted i Gud der livet finner  vern og legedom. Fasten gis oss for at hjertet skal begynne å gløde av lengsel etter sin kjæreste venn. Med glede og møye arbeider vi på vår frelse - den gjenvunne likheten med Gud - mens vi venter på påsken.' (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag 2012, side 87)

Men først skal vi feste!

Den egentlige fastetiden før påske omfatter altså 40 dager - fem uker som etterfølges av 'den stille uken' som kulminerer med påskenatt og så kommer den strålende påskedagen.

Med fastelavnssøndag - som er i dag - begynner nedtellingen. I morgen er det blåmandag, så kommer fetetirsdagen og så askeonsdag. Med fastelavnssøndag begynner oppstigningen til Jerusalem og Jesu lidelse. I prekenteksten for i dag heter det:

'Se, vi går opp til Jerusalem ...' Luk 18,31.

Vi hygger oss i dag med fastelavnsboller for å minne oss om at nå går vi inn i magrere tider med et enklere kosthold.

Ny velsignet dag på Grimerud

Gårsdagen ble litt annerledes enn de andre dagene på Den nasjonale bønnekonferansen. May Sissel og jeg var så heldige å bli invitert til lunsj hos Helge Brudeli og hans kone Solveig.  Der hadde vi gleden av få hilse på to norske munker, bror Emmanuel og Nicolaus, en novise som er bosatt i Phoenix, Arizona og tilhører en kommunitet som ledes av fader Macarius (Atef Meshreky). Denne kommuniteten er en del av Den amerikansk-ortodokse kirke. Det var et veldig spennende bekjentskap, og jeg ser frem til fortsettelsen.

Men her var også Mariasøstrene i Arneberg, Tom Anders Olsen og hans kone, Solfrid, som ledet 24/7 bønnneinitiativet på Grimerud og et iransk ektepar. Så godt å være sammen!  Helge Brudeli vartet opp med kjempegod selvlagret gresskarsuppe!

På konferansen fikk vi med oss to ting. Først en samling hvor vår gode arabiske venn Rania Seyegh, som minnet oss på et syn hun delte på Bønnekonferansen på Grimerud for noen år siden, om en vekt med glødene kull. Det var mer kull i den ene vektskålen enn den andre, og den der hvor det var minst kull var kullet i ferd med å slukne. Det måtte legges kull fra andre skålen til der hvor det var få, og ilden ble tent på nytt. Den gangen delte også Rania ut noen kullbiter fra Wales, og jeg var en av de som fikk en slik kullbit. Kullet skulle symbolisere vekkelsen fra Wales.

Det merkelige var at noen uker før Rania kom hadde jeg en drøm som var helt identisk med den Rania hadde litt senere. Jeg skrev drømmen ned på et ark og la det inn i Bibelen min. Det var derfor veldig spesielt å sitte å høre på Rania fortelle om sitt syn og sitte med arket med drømmen min i hendene. Synet og drømmen samsvarte.

Nå var det interessant å se tilbake på det som har skjedd i Norge siden den gangen. Det er en sterkene Gudslengsel og en sterkere bønneglød. Roy Godwin har vært her og vært en pådriver for å gjenreise et bønnealter i nasjonen.

Billedtekst: Rania ble tolket glimrende av Hanne Eliassen.

Etter møtet med Rania fikk vi med oss en bønnesamling med Åpne Dører ledet av Linda Askeland og Andrew White. Andrew fortalte hvordan man kan be for den lidende kirke og ga oss flere konkrete eksempler. Etterpå salvet han og ba for alle som deltok på denne samlingen. Det var en sterk opplevelse for alle sammen.

Etter samlingen med Åpne Dører var det tid for å ta farvel med Andrew White for denne gang. Det har vært en så stor glede og et enormt privilegium å ha ham her i Norge. Jeg var så heldig å få ham til å signere en bok han har skrevet, og som jeg kjøpte i fjor.

Velsignet dag på Grimerud

Det ble en velsignet dag på Grimerud i går, og så godt å møte så mange gode venner. Trivelig også med alle Facebook-venner jeg har møtt for første gang, og andre jeg er hilst på før.

Kveldsmøtet i går kveld med Canon Andrew White ble et møte med den legende. Andrew øste fra sitt spennende trosliv, delte varmt om sine egne opplevelser av Guds under og inngripen både i sitt og andres liv og erfaringer av Guds hellige nærvær. Noe lignende har vi nok ikke opplevd på den nasjonale bønnekonferansen tør. Andrew White er jo også så festlig og morsom, så latteren satt løst. Det er så mange deltagere på denne bønnekonferansen at det måtte til to rom ekstra med TV-overføring for uten fullsatt hovedsal.

Tidligere på dagen delte jeg talerstol med Erling Thu for første gang. Det ga mersmak, så dette håper jeg vi kan gjenta flere ganger!

Vi hadde felles seminar om våre keltiske trostrøtter og tidebønnenes bønnerytme. Vi delte seminaret i to deler, og tok hver vår del. Min handlet om våre keltiske trosrøtter og tidebønnenes jødiske arv, mens Erling snakket varmt om hvor velsignet det har vært for Solveig og Erling Thu å oppdage tidebønnene. Det har vært til  et ekteparet ber sammen tre ganger om dagen, og har skrevet bok for å hjelpe andre til å komme inn i denne gode bønnerytmen. Boken ble lansert på bønnekonferansen i går. Den er utgitt av Prokla Media. Jeg kommer tilbake med en anmeldelse av den senere.

Nå er det tid for å krype til køys. Klokken er passert midnatt og det er en ny dag på Grimerud i morgen.

Erling Thu taler inspirert og begeistret om å be Guds ord.

Fra mitt bidrag om vår keltiske kristenarv.

Fra kveldsmøtet med Andrew White.

Hjertelig møte med Andrew White

Endelig var dagen der! Dagen jeg har sett frem til lenge. I flere år har jeg fulgt virksomheten til den anglikanske presten Andrew White - bedre kjent som 'presten fra Baghdad - og vi har hatt løpende kontakt via personlige meldinger. Når vi så søkte Guds ansikt for årets nasjonale bønnekonnferanse, fikk jeg en klar innskytelse om å spørre arrangembrentskomiteen om vi ikke denne gangen skulle spørre ham om å være en av hovedtalerne. Men så var det dette med datoen, om den passet inn i et travelt møteprogram som Andrew White har. Som ved et under hadde han denne helgen ledig, og komiteen ga klarsignal. Nå gleder vi oss veldig til at han skal tale fredag kveld. Møtene streames via nettsiden til Ungdom i Oppdrag.

I går fikk jeg endelig møte han jeg har bedt for så lenge. For meg har Andrew White betydd mye for mitt kall og tjeneste. Andrew har MS,  jeg har Parksinsons. Begge sitter i rullestol.  Nå jeg har vært så sliten og mismodig at jeg ville gi opp, har jeg tenkt på Andrew! Klarer han, så klarer jeg! Midt  i vår kroppslige svakhet får vi oppleve at Herren forsatt bruker oss og har bruk for oss. Det er nåde over nåde!

Det ble et hjertelig møte hjemme hos to andre gode og kjære venner, Margareta og Alv Magnus. Andrew er en Guds mann med et veldig stort hjerte, og er så hjertelig tilstede. Jeg er så glad og takknemlig for denne Herrens tjener, som til tross for stor kroppslig svakhet har tjent Herren i noen av de farligste stedene i verden. Hans hjerte banker for den lidende kirke verden over.

Godt var det også å møte andre gode venner, som David Damian, født i Egypt av koptiske foreldre. Vi har også møtt hverandre noen ganger. Han keder bønnebevegelsen Watchmen for the Nations som de siste årene har ledet store samlinger rundt i verden kalt "Gatherings" hvor fokuset er å søke Guds ansikt og høre fra himmelen. Han har et spesielt kall til å forberede bruden på Jesu andre komme.

Men her var også flere andre kjære venner, som Rania Sayegh, israels araber bosatt i Nasaret og leder et bønnehus der. Rania arbeider spesielt for forsoning mellom jøder og arabere. Godt var det også å treffe igjen OASE's tidligere leder Asbjørn Simonnes og informasjonsleder i Åpne Dører, Linda Askeland,  Mgritt Brustad Wanda Frost, en av de nære medarbeiderne til David Damian sammen med det hyggelige vertsskapet Margareta og Alv Johan Magnus. Tilstede var også de to assistentene til Andrew White, som jeg dessverre ikke husker navnene på.

Billedtekst: David Damian

En uredd kvinne

Det gjorde både godt og vondt å lese intervjuet med Ragnhild Knudsen, enken etter Børre Knudsen, i Dagen i går. Den fem sider lange reportasjen sitter ennå i kroppen og sjelen min, og vil nok gjøre det i lang tid fremover. Og bra er det! Fordi Ragnhild Knudsen målbærer noe særdeles viktig i en tid som vår: kampen for fosterets rett til å leve.

Den kampen fører den vakre 80 års gamle damen, videre etter at ektemannen døde for omlag fem år siden. Og hun er modig! Hun taler biskopene i Den norske kirke midt imot. At de våger, sier hun, etter biskopenes siste utspill i abortsaken. Den kirken er ikke lenger hennes kirke, etter at den kastet både  hennne og hennes mann. I Bergens eldste sognekirke fra 1180, Mariakirken, ble Ragnhild døpt, konfirmert og viet. Da hun sto skulder til skulder med sin mann i abortkampen, var det for kirkens skyld, sier hun til  Dagens journalist.

Men kampen har kostet. Sporene sitter ennå i kroppen. Ragnhild Knudsen sliter med depresjon og angst. Og det kostet for Børre, mannen hennes, og barna. Den voldsomme og hatefulle motstanden, ryktene, løgnene. Hun forteller ærlig og sårbart om denne perioden av sitt liv. Blant annet om at hun fryktet for at noen skulle komme å gjøre barna hennes noe vondt, så hatefulle var nemlig motstanden mot det de sto for, Børre og Ragnhild.

Så mye vi har å takke dem for!

Ragnhild Knudsen fortelller også åpent, ærlig og sårbart, om sviket de følte, ikke bare fra kirkens ledelse, men også prestene og lekfolket. Da som privat sa at de støttet dem og saken, men som i det offentlige var tause.

Jeg håper mange tar seg tid til å lese dette viktige intervjuet.

Ragnhild Knudsen har ikke gitt opp kampen. Hun håper hun ikke står alene, men at folk våkner og kjemper videre for barnet i mors liv.

'Mange kristne har gitt opp abortkampen. Jeg stiller opp til intervju for at folk skal våkne for hva som er rett og galt, sier hun.''

Ragnhild Knudsen er modig nok til å ha Bibelen som høyeste autoritet.

Våre hjertesukk - vårt bønnespråk

Jeg ble så grepet i går når vi leste om Gregorius av Narek (951-1003) i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet. 900-tallet var en blomstringstid for den armenske kirke. Ifølge tradisjonen nådde budskapet om Jesus hit med apostlene Taddeus og Bartelomeus. I år 301 blir så Armenia det første landet som gjorde kristendommen til statsreligion. I forbindelse med denne blomstringstiden ble Gregorius født. Han er sønn av landets erkebiskop.

Hans mor døde mens han ennå var liten, og Gregorius blir oppfostret i det lokale klosteret. Her lærer han å lese og med stor iver gir han seg i kast med de store greske og syriske teologene. Han skrev hymner og bibelkommentarer og han blir en ivrig predikant. Det sies at språket hans var preget ev en poetisk skjønnhet og var rik på billedbruk. Leg og lærd kom gjerne for å høre på ham.

Men hva var det som grep meg så sterkt?

Jo dette: En dag kom noen av brødrene i klosteret og spurte: "Hva kan et menneske gi Gud som har skapt alt og omfavner alt?"

Gregorius tenker seg godt om. Det tar tid før han svarer. Når han kommer tilbake svarer han: "Sine hjertesukk!"

Ja, slik er det. Jeg kjenner på en djup glede over å kunne gi Ham dem. Det er også bønnens språk. Hjertespråket.

Bønnekrigere og stridende bønn, del 1

Det finnes hvilende bønn, og det finnes stridende bønn. Alt til sin tid.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den stridende bønnen, på bønnekampen og det å være en bønnevekter, en bønnekriger, en forbeder.

Epafras var en slik mann. Mektig i bønn. Vi leser dette om ham i Kol 4,12: 'Epafras, som er en av deres egne, hilser dere. Han er en Jesu Kristi tjener, som ALLTID STRIDER FOR DERE I SINE BØNNER, for at dere kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje.'

2011-oversettelsen bruker ordet 'kjemper'. Det greske ordet som er brukt er: Agonizomai.

Den sekulære meningen av dette ordet handler om å kjempe for seier i de offentlige sportslekene. Oversettes med kjempe eller bryte. Ordet kan også bety å holde ut i smerte, å utsette seg for enhver anstrengelse for å nå målet, som når man konkurrerer om en pris. Apostelen Paulus bruker dette ordet i Kol.1,29: "For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft."

Vi må ikke glemme at vi alle står i en strid. For en forbeder er denne striden kanskje mer reell og konkret enn for andre. Guds Ord sier: "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef.6,12)

Som vi ser av dette verset er fiendens angrep mot oss velorganisert. Den er på ingen måte tilfeldig. Stridende bønn er derfor en kamp mot disse maktene. Dette er godt illustrert i Daniel 10,12-13 og v.19: "Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste sto imot meg i 21 dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var blitt holdt tilbake der hos kongene av Persia...Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg er gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste."

Disse fyrstene og kongene er reelle åndsmakter som har kontroll i den åndelige sfæren, og hører med til det ondskapens hierarki som Paulus beskriver for oss i Ef.6,12. Det var mot disse åndskreftene epafras stred i sine bønner.

fortsettes

Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 2

11. november 1918 - dagen da den 1.verdenskrig avsluttes - tar innbyggerne i byen Burrton i Kansas helt fri og holder en stor seiersmarkering. Fem lastebiler fullastet av folk reiser fra Burrton til gården til Johannes Schrag som ligger i nærheten av Alta Mills for å forsøke å tvinge Johannes til endelig å kjøpe krigsobligasjoner.

Johannes Schrag hadde gjentatte ganger avvist å kjøpe det som ble kalt 'Frihetsobligasjoner', fordi han var av den overbevisning at å kjøpe disse var det samme som å gi sin støtte krigen, en krig han var en sterk motstander av. Johannes tilbød seg å støtte Røde Kors og Frelsesarmeen med en gave på 200 amerikanske dollars, men dette likte ikke mobben som var møtt opp. De krevde at Johannes skulle gjøre honnør for flagget og lede dem i en parade gjennom sentrum av Burrton, men han nektet.

Et flagg ble så forsøkt overrakt Johannes, men det falt i bakken, siden han ikke grep tak i det. Folkemengden forsøkte da å dytte Johannes og anklaget ham for å ha tråkket på flagget. Ei bøtte med gul maling ble helt over Johannes og de gned den inn i klærne hans, men Johannes gjorde ikke motstand.

Det gjorde mobben rasende. De ville henge ham i et tre i nærheten. Da grep Tom Roberts inn. Han var leder for Anti-hestetyv foreningen (!) og fikk bragt Johannes til fengselet i Burrton, mens de ventet på at sheriffen for fylket Harvey skulle dukke opp.

Innbyggerne i  Burrton ville stille Johannes for retten anklaget for spionasje. Nasjonal lov, som senere skulle bli erklært som grunnlovsstridig, gjorde det til en forbrytelse å vise manglende respekt overfor flagget.

Etter en høring i Wichita kunne en føderal dommer erklære at det ikke fantes nok bevis til at Johannes kunne bli dømt. Bevisene om at han hadde vist forakt for flagget holdt ikke fordi Johannes hele tiden hadde vært passiv ikke-voldelig under opptøyene på gården og alt han hadde sagt denne dagen var på sin tyske dialekt. Ingen av de tilstedeværende mobberne kunne tysk. Advokaten til Johannes forsøkte å overbevise ham om at han måtte gå til sak mot mobberne, men Johannes takket nei til dette. Han henviste til at det ville stride mot mennonitenes ikke-volds prinsipper.