To velsignede hendelser, del 2

Det var en sterk opplevelse å bli salvet og velsignet av Canon Andrew White i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud lørdag. Med hjelp av May Sissel klarte jeg å komme ut av rullestolen, og sammen knelte vi ned for at 'presten fra Baghdad' skulle velsigne oss. Vi fikk også med oss noen profetiske ord med på veien, men de hører med til det private rom.

Jeg angrer ikke på at jeg tok initiativet til å få Andrew White til Norge og til årets nasjonale bønnekonferanse. Det ble mange glade og takknemlige for. Vi trenger koblingen til den lidende kirken, og hva er da vel bedre enn å invitere en av de som har stått midt oppe i det med begge beina. Andrew White mistet 1000 av sine menighetsmedlemmer i Irak. De ble drept. Det gjør et sterkt inntrykk å høre ham fortelle om all lidelsen, men samtidig høre ham fortelle om martyrkirkens store kjærlighet til Jesus.

Det er kraft i Guds velsignelse.

Bakerst i Bibel 2011 står det noen ordforklaringer. Om velsignelse heter det:

"Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft."

Det sier altså de bibellærde.

En velsignelse er altså ikke bare ord. Vi får med oss noe. Noe formidles oss av Guds godhet. Da blir vi nettopp det: velsignet.

Og det var så godt å knele ned sammen med May Sissel. Vi bøyde kne for Kristus en dag på 1970-tallet. Vi bøyde kne når vi giftet oss i 1982. Vi bøyde kne når vi fornyet vårt ektekapsløfte etter å ha vært gift i 25 år. Og nå sammen som ektepar på Grimerud - og så bøyer vi stadig kne når vi ber.

For den teologien jeg har mest tro på er KNEOLOGIEN.

Foto: Linda Askeland