Apostelmøtet i Jerusalem, del 1

Dette er noen refleksjoner jeg har gjort om Apostelmøtet i Jerusalem, som kirkehistorikeren Lukas beskriver for oss i Apostlenens gjerninger kapittel 15. Jeg går ikke inn på selve bakgrunnen og vedtaket som ble gjort, Disse refleksjonene handler først og fremst om selve møtet.

Den kristne forsamlingen er ennå ung når det holdes. Menigheten i Jerusalem, som ble dannet 10 dager etter Jesu himmelfart, var da og vil alltid være modermenigheten for kristenheten. Selv om Rom, Antiokia, Aleksandria og Konstantinopel skulle få stor betydning for den ekspanderende kristentroen, er og blir utgangspunktet Jerusalem.

Vi skriver år 48. Det er uro blant de kristne. Striden står om hvordan man skal forholde seg til omskjærelsen og Moseloven. Vi befinner oss i Antiokia. Det er fra denne denne menigheten, som besto av både jøder og hedningekristne, Barnabas og Paulus, sendess ut på sin første misjonsreise.

Et så stort og viktig spørsmål som handlet om omskjærelsen og Moselovens forhold til den kristne tro, måtte tas  opp med apostlene, de Jesus selv hadde utvalgt, til å være søyler i den kristne forsamlingen. Disse spørsmålene var ikke av en slik karakter at de kunne løses av noen husmenigheter i Antiokia.

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på APOSLENES OG PROFETENES grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus selv." (Ef 2,19-20)

Det er ikke Paulus, som enkelte hevder, som innkaller til apostelmøøtet i Jerusalem. Det går klart frem at det er menigheten i Antiokia, som gjør et vedtak om å sende utsendinger til Jerusalem:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem." (Apg 15,2)

Allerede fra begynnelsen av ser vi at viktige avgjørelser som angår den kristne forsamlingen fattes av menigheten.

Forsamlingen i Jerusalem stod i en særstilling. Årsaken var at Jerusalem på dette tidspunktet var en base for apostlene.

(fortsettes)

Ulven, Lammet og Løven

I går mens jeg var ute å kjørte og var alene i bilen kom denne setningen til meg. Jeg tror den er fra Herren:

'Bli ikke så opptatt av ulven, at du ikke ser Lammet og Løven!'

Man kan bli så opptatt av å passe seg for vranglære, for alt som er farlig, av å advare at man mister perspektivet.

Det er ikke ulven, som har det siste ordet, det er Lammet og Løven!

Det er en fare for å bli forført.
Vi har en motstander.
Det finnes falske profeter.
Vi skal være årvåkne.

Alt dette er sant.

Men.

Det er mulig å bli så opptatt av dette at man ikke ser verken Lammet eller Løven!

"Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret... Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet..." (Åp 5,5-6)

Er det noe den onde liker, så er det at all oppmerksomhet rettes mot ham.

En mann full av Den Hellige Ånd og tro

'En mann full av Den Hellige Ånd og tro.' Slik presenterer kirkehistorikeren og legen Lukas levitten Josef, som apostlene kalte Barnabas, som betyr 'formaningens' eller 'trøstens' sønn. I dag feirer vi hans minnedag.

Han var født på Kypros, og tilhørte den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Lukas forteller oss at han 'eide en åker', jfr Apg 4,37 og han måtte ha vært grepet av tanken om eiendomsfellesskapet som preget urkirken. Der hadde man alt felles, og Josef solgte derfor eiendommen sin, og la pengene han fikk for den 'for apostlenes føtter.' Dermed kunne pengene til det barmhjertighetsarbeidet de første kristne drev.

Det er interessant at apostlene så noe i livet til Josef som gjorde at de kalte ham med det samme navnet som brukes om Den Hellige Ånd: parakletos.

Josef var trøsteren, den barmhjertige. Han var hjelperen og oppmuntreren.

Derfor får han navnet Barnabas.

Når vi leser Apostlenes gjerninger, lærer vi Barnabas å kjenne. Han er en mann med hyrdesinn. Han ser mennesker. Det er han som plukker opp Saulus, når ingen anerkjente hans tjeneste, og fikk ham ut i tjenesten for Guds rike. Uten Barnabas ville Saulus aldri blitt Paulus.

Selv hadde han ingen ambisjoner om å stå i første rekke.

Barnabas er også der for å gi Markus Johannes, som Paulus røk uklar med, en fortsatt tjeneste i Kristi kropp. Han var også en av de nærmeste medarbeidere i apostelteamet til Paulus. Uredd, djerv, en Åndens mann.

Vi trenger slike som Barnabas i Kristi kropp i dag, ja, vi er i desperat behov av dem.

I følge tradisjonen forkynte Barnabas evangeliet i Roma og Milano, før han vendte tilbake til Kypros, der han led martyrdøden på begynnelsen av 60-tallet.

Hvorfor så taust om pinsen, pinsevenner?

Dette er skrevet i undring, ikke i kritikk. Denne pinsen har jeg vært innom Facebook-profilene til kjente pinsevenner og pinsekarismatikere som gjerne ytrer seg i sosiale medier. Jeg var interessert i deres synspunkter på pinsen. Jeg hadde forventet meg noen innsiktsfulle betraktninger om Åndens dåp, om tungetalens betydning, om kraftutrustningen. Men med få unntak, var det helt taust.

Ikke en linje, ikke et ord om pinsen.

Ikke et ord om en av kirkens største høytider, ikke et vitnesbyrd om deres egne erfaringer med Den Hellige Ånd.

Der er underlig.

Jeg merker forlegenhet rundt tungetalen i flere sammenhenger. Den er henvist til bakrommet i beste fall. Da er det mer snakk om tjenestegavene, hvem som er apostler og profeter. Når hørte vi noen tale sist om Åndens dåp?

Jeg er barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen. På 1970-1980 tallet var det mye snakk om Åndens dåp. Det var viktig at alle fikk gjøre seg erfaringer med Helligånden.

Så ble det taust.

Andre ting kom inn.

Blant annet fikk vi lederutviklingskurser og seminarer.

Men er Åndens gaver blitt mindre viktige?

Å leve for Ham

Gradvis holder jeg på å lære en djup hemmelighet. For det er nemlig slik at du kan vite noe med ditt hode, men det er også alt du vet! Noe ganske annet er å gjøre seg erfaringer, og kjenne noe med sitt hjerte.

Kunnskap er en ting, kjennskap noe annet.

Det går ann å ha mye kunnskap, men lite kjennskap.

Det er et ord fra Kolosserbrevet som har levd sitt eget liv i meg i lang tid nå:

'Alt er skapt ved ham og TIL ham.' (Kol 1,16)

At alt er skapt ved Kristus, har jeg forstått så lenge jeg har vært en kristen, det vil si i 47 år, ja, lenge før det. Det var det forunderlige skaperverket, skjønnheten, alle de vakre detaljene, som vitnet om Skaperen, som var med på å føre meg til tro.

Men det er først i de senere år at jeg har blitt klar over den andre delen av dette verset: 'til ham.'

Alt er altså skapt til Kristus, til hans ære. Jeg er altså skapt for ham. Hva er da sentrum i mitt liv? Hva får min oppmerksomhet? Om jeg skulle miste alt, og bare ha igjen Jesus, ville det tilfredsstille meg?En ting er å svare ja på dette spørsmålet med ditt hode, noe annet er å svare med hjertet.

Det er Teresa av Avila som har sagt:

'Husk at det er Giveren som er Gaven!'

Det er forskjell på å søke Hans hender og å søke Hans ansikt.

Hva søker vi?

Lever jeg for å tilfredsstille meg eller Ham?

Hvem er jeg til for? Ham eller meg selv?

Francis Chan alvorlig bekymret for den åndelige tilstanden i Vesten

Nylig møtte Ravi Zacharias og Francis Chan (bildet) hverandre i en paneldebatt. Begge er bekymret for tilstanden blant amerikanske kristne. Jeg vil tro de ville uttrykt den samme bekymringen med hensyn til den åndelige tilstanden i Norge.

USA er først og fremsr forbundet med begrepet 'frihetens land', men skal vi tro Zacharias og Chan, er det også 'latskapens land'. Mens kristne mange steder på jordkloden blir forfulgt for sin tro, og opplever de verste forfølgelsestider i modern tid, er amerikanske kristne distrahert og har ikke tid til å tilbringe tid sammen med Herren..

Chan er opptatt av at vi i Vesten stadig tøyer grensene og er opptatt av vår frihet, og hva vi har lov til og hva vi unner oss, mens Biblen sier at vi skal være årvåkne.

'Når vi skal be tenker vi på alt annet og bruker tiden vår til alt annet,' sier Francis Chan.

Gjelder dette bare amerikanere?
Ville det sett annerledes ut om vi ble forfulgt?
Hadde vi bedt med større iver? Vært tilstede på gudstjenestene?

Målet med mitt liv

"Min personige holdning er denne: Jeg står for vekkelse, enhet og bønn. Jeg arbeider for å gjenopprette helbredelse og forsoning mellom Guds barn.

Likevel, hvis det eneste Gud virkelig ville reise opp var en helt overgitt sønn ... en sønn som vil nekte å bli fornærmet, nekte å reagere, nekte å huse utilgivelighet, unansett hvem som bakvasker eller forfølger, - har jeg bestemt meg for å bli den sønnen.

Selv om jeg ikke har nådd målet mitt, så er ikke mitt primære mål vekkelse, men å gi deg glede, min Herre, Jesus Kristus."

- Francis Frangipane (bildet), amerikansk forkynner, pastor og bønneleder. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Frans av Assisi og pinsen

Det fortelles om Frans av Assisi at han en dag ble bedt om å tale for paven og hans kardinaler. Han pugget en preken utenat, som han hadde brukt mye tid til å forberede seg på.

Når han sto der midt i denne forsamlingen, med paven foran seg, og skulle fremføre denne talen, så full av gode formuleringer, fikk han plutselig hjernteppe. Han klarte ikke å få frem et eneste ord.

Han måtte innrømme dette foran både paven og kardinalene, i ydmyket og så påkalte han Åndens nåde.Plutselig strømmet ordene ut av ham, forunderlige ord, og de beveget disse høyttstående mennene, og de kom med en slik kraft, at det var tydelig for alle, at det ikke var Frans som talte, men Den Hellige Ånd.

Måtte vi alle ha den samme tro på Ånden.

Ånden med dunder og brak!

Den Hellige Ånd kan komme som 'en stille susen', 'lyden av skjør stillhet', som slagene av duevinger, eller som 'en stormende, mektig vind', som fyller et helt hus. Merk dere det!

Jeg kom til å tenke på det siste her om dagen, da det buldret og braket og regnet fosset ned. Slik var det på pinsedagen i Jerusalem, tenkte jeg. Det gikk ikke ubemerket for seg.

Den Hellige Ånd gjør akkurat som Han vil! Han et suveren.

Den som vil ha med Den Hellige Ånd å gjøre må være forberedt på det uventede.

'Og PLUTSELIG kom det en lyd fra Himmelen', heter det i beskrivelsen av pinsedagen i Jerusalem.

Merk deg det ordet: plutselig! 

'Vinden,' sa Jesus, 'blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra eller farer hen...'

Den Hellige Ånd kan ikke temmes.
Vinden er vill.

Hvor mye skade gjør vi vel ikke når vi forsøker å temme Den Hellige Ånd. Kontrollere Ham. Slukke Ham.

Slipp Den Hellige Ånd løs - og vekkelsen kommer! Bønnesvarene kommer! Helbredelser finner sted!

Men våger vi det? Det kan nemlig føre til at vi mister kontrollen! Våger vi det?

Velsignet pinse.

Viktig dag i Stortinget torsdag - la oss be

Torsdag 13.juni er et viktig dag å merke seg for de som kjenner et ansvar for å be for Norge. Da skal Stortinget behandle abortloven. Det vil si den delen som handler om det som så fint heter 'fosterreduksjon', men som ikke er noe annet enn drap på et annet foster.

Når KrF skulle gjøre sitt veivalg, het det at KrF hadde mye å hente på å gå til Arbeiderpartiet. Det gjaldt i så fall ikke abortloven. Nå markerer Arbeiderpartiet motstand mot innstramningen av fosterreduksjonen med å presse frem fulltallig stortingssal under avstemningen førstkommennde torsdag.

Det betyr at alle skal se hvem som stemmer hva. At Arbeiderpartiet ikke vil verne om fosterets rett til få leve, er det vel nå ingen tvil om. Jeg takker Gud for alle barna som får anledning til å leve.

La oss be for torsdagen, og spesielt for de stortingsrepresentantene som vil verne om et barns rett til å få leve.

Gode råd om bønnen og det åndelige livet

Jeg leser noen brev for tiden. De er skrevet av Johannes av Valamo (1873-1958), som her er avbildet. De siste årene av hans liv kom mange til ham for å få åndelige råd. Og han skrev brev. I de er det mye visdom å hente fra en mann som levde i bønn.

'I det åndelige livet finnes det ingen plass for å springe,' skriver han i et brev fra oktober 1939. Så legger han til: 'Det er en langsom daglig utvikling, i hvilket det kreves tålmodighet.'

Så anbefaler han å be Jesusbønnen:
'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg, en . synder.'

'Det er bra du ber Jesusbønnen. De hellige fedrene kaller bønnen dydenes dronning, for den drar til seg de andre dydene

Han legger til: 'Du ber Jesusbønnen hundre ganger morgen og kveld. Det holder for deg, bare du forsøker å være oppmerksom når du ber den.'

Så langt Johannes av Valamo.

Det er ingen ting som gir meg slik sjelelig og kroppslig ro og hvile som å be Jesusbønnen i en sakte rytme. Det er den bønnen jeg stadig vender tilbake til.

Jeg øver meg på langsomhetens gode rytme. Jeg haster ikke når jeg ber, men dveler ved ordene. Lar dem synke inn. Gjør pauser. Blir taus.

Stor internasjonal bønnekonferanse i Jerusalem i pinsen

Denne pinsen, fra 7.-9.juni, arrangeres det en stor internasjonal bønnekonferanse i Jerusalem, med tittelen: 'Jerusalem og avgjørelsens dal'.

Utgangspunktet er en fremtidig profetisk hendelse som er beskrevet av profeten Joel i Joel 3,7:

'... da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.'

Det er tredje gang denne konferansen holdes, og initiativtager er Global Prayer Call. Dette er en Israel-organisasjon grunnlagt av tyskeren Harald Eckert. Han er kjent blant annet for boken 'Israel, nasjonene og dommens dal', utgitt av Ebenezer Emergency Fund Norge.

Forbedere fra hele verden er ventet til denne konferansen i Jerusalem denne helgen. Blanr talerne er Rick Ridings, som jeg traff på en europeisk bønnekonferanse i Praha på 1990-tallet.

Nei, jeg er ikke pinsepastor

Avisen Dagen har gjort et intervju med professor Terje Hegertun og undertegnede i forbindelse med pinsen. Det var hyggelig, men i intervjuet tituleres jeg som 'pinsepastor'. Jeg gjorde journalisten oppmerksom på feilen ved gjennomlesning av manus, og fikk til svar at det visste han. Jeg regnet med at dette ville bli rettet, men så har ikke skjedd. Jeg er fremdeles ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Men selv om jeg ikke er pinsepastor, er jeg venn av pinsen! Og jeg har djup respekt for pinsebeveglsen, og takknemlig for å tale i mange av deres menigheter.

Hva skulle vi gjort uten pinsen?

Vi  trenger ikke mer menneskelig dyktighet. Den kan faktisk være til hinder. Vi trenger ikke et velsmurt maskineri. Vi trenger ILD! Tunger av ILD.

'Tenk hvordan det ville ha vært uten pinse,' skriver metodisten Stanley Jones, og henviser til disiplene som i frykt satt bak stengte dører, og svarer: 'Det ville ha vært håpløst... Den eneste kraft som formådde å føre dem utenfor de stengte dører og slippe dem og deres budskap løs på verden, var pinsen.' (Stanley Jones: Den Hellige Ånd og vi. Ansgar 1967, side 21-22.)

Denne pinsen er min bønn:
Kom Hellige Ånd! Kom!

Taize rystes av overgrepsskandale

Taize rystes i sine grunnvoller etter at fem tilfeller av seksuelle overgrep nå er kommet for dagen. Dette er en sorgens dag for mange av oss som har satt stor pris på det økumeniske klosterfellesskapet.

Det handler om fem overgrep begått mot midreårige mellom 1950-1980. Tre av brødrene har vært innbladet, to av dem er døde. Den siste lever fortsatt i Taize, men er fratatt alle oppgaver som har med barn og unge mennesker å gjøre. Det skal ikke være snakk om voldtekter, men det mildner ikke ofrenes lidelser for det. Sakene er anmeldt til pollitiet.

Overgrepene har væært kjent for ledelsen i Taize siden 2010. Det er ofrene selv som ikke har villet skulle bli kjent. De er alle blitt tilbudt profesjonell hjelp og støtte.

Hvert år besøker mellom 60.000-100.000 ungdommer Taize. Kommuniteten ble grunnlagt i 1940 av den reformerte pastoren Roger Schutz og består i dag av 100 brødre, både katolikker og protestanter. Kommuniteten ledes i dag av bror Alois.

La oss i dag omslutte ofrene i våre bønner, og alle medlemmene av Taize-kommuniteten som er i djup sorg over det forferdelige som har skjedd.

Billedtekst: Klosterkirken i Taize.

En tid for å tie

Det er mye visdom i å tie stille! Alt behøver ikke kringkastes. Man trenger ikke å kommentere alt. Du har sikkert opplevd som meg, at når du har fått noe fra Herren og bringer det videre, så er det ikke sikkert du får den reaksjonen som du hadde forventet. Du deler med begeistring det du har fått, og med det samme du deler det, angrer du på at du gjorde det. For den du deler det med skjønner ikke hva du snakker om. 

For det var jo aldri ment for ham eller henne.

Men for deg, eller for en annen tid.

Det er 'en tid til å tie, og en tid til å tale.' (For 3,7)

Vi har mye å lære av Paulus som ventet i 14 år med å fortelle at han hadde vært i den tredje himmel, jfr 2.Kor 12,1-4. Hvor lenge hadde vi ventet med å fortelle noe så spetakulært om noe ligende hadde skjedd med oss?

Bill Yount, en profetisk røst, jeg gjerne lytter til har sagt følgende, her i min oversettelse:

'Jeg hører Herren si til mange: Dra opp glidelåsen! Ellers vil du snakke deg ut av hva jeg har kalt deg til å gjøre.'

Hvordan skal Herren få utvikle fortrolighet mellom oss om vi snakker hele tiden, og deler det Han deler med oss?

I dag bøyer svenskene kne

I dag folder våre svenske trossøsken sine hender, eller de bøyer sine knær i 158 kommuner. Mer enn 207 offentlige bønnemøter avholdes. Sveriges nasjonaldag er blitt en nasjonal bønnedag. I flere år har jeg forsøkt å tenne interessen for vår egen bots- og bededag den siste søndagen i oktober. Interessen har vært lik null.

Men jeg gleder meg stort over den bønnens ild som er tent i vårt naboland.

Det er ikke det at det ikke bes i Norge, for det gjør det, men vi har ikke samme oppslutningen om en nasjonal bønnedag. Jeg ber om at vi må se en endring. Jeg holder på med å gjøre ferdig et bønneinitiativ for å gjenreise vår egen nasjonale bønnedag. Jeg har foreløpig ikke fått noen henvendelse om å tale noe sted på årets bots- og bededag, så om noen skulle ha lyst på å invitere meg så er det bare å spørre.

Foruten å be for Sverige, bes det også for den enkelte kommune, byer og bygder, for konge og regjering og myndigheter.

Så til alle mine bedende svenske venner: Gratulerer med dagen!

En underlig drøm

I natt hadde jeg en drøm som uroet meg. Jeg deltok på et ledermøte. Samtalene rundt bordene i et stort rom var høylydt. Det var mye latter og skrål. Noen av oss var samlet rundt et flygel. Samtalen  var dempet, støyen fra rommet gjør det vanskelig å høre hva som ble sagt.

Da spør en av disse lederne meg: 'Hva sier Herren til deg?'

Da hører jeg meg selv si: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Jeg sier det mens tårene renner og jeg hører meg selv gjenta ordene.

Så er jeg plutselig et annet sted.

I en ørken. Vinden uler. Men om jeg lytter hører jeg svt en stemme som roper: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Stemmen er knapt hørbar. Den blir borte i vinden. Så kommer den tilbake, for så å bli borte igjen. Men det er en røst som roper.

Så er jeg med ett tilbake i rommet og er inne i en samtale om hva Gud sier til oss nå, og jeg hører meg snakke om Gud som har øst sin Ånd ut, og mange har drukket av den. Men nå er det stille.

'Ingen taler i tunger lenger,' hører jeg meg selv si, før ordene sprekker i stille gråt.

Støyen rundt bordene tar nesten overtaket.

Røsten fra ørkenen er knapt hørbar.

Så hører jeg meg selv si til de rundt flygelet.

'Han skal døpe oss med Den Hellige Ånd og ild.'

Så våkner jeg med ordene:

'Han har sin kasteskovl i hånden og skal renske sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukke.' (Matt 3,12)

Nå noen timer etterpå sitter denne drømmen i kroppen.

Å leve et enkelt liv

Dette fortelles om den hellige Columba av Iona:

En dag fikk han besøk av en pilgrim mens han oppholdt seg i cellen sin på Iona. Pilgrimen så seg om i den sparsomme rommet og utbrøt:

'Hvor er møblene dine?'

Den hellige Columba svarte: 'Hvor er dine?'

'Å, jeg kan ikke ha med meg møbler, jeg er jo på reise,' sa den besøkende.

'Det er jeg også,' svarte Columba.

Bønnesvar

Vi kom i mål takket være stor gavmildhet og giverglede! Tirsdag 28.mai la jeg ut en forespørsel om noen kunne tenke seg å hjelpe en vankeligstilt kristen familie. Målet var 20.000-25.000 kroner. Det målet er nå nådd.

Det er en svært rørt og djupt takknemlig familie som takker så hjertelig for gaven. Det gjorde det mulig for dem å kunne få betalt husleien, strømmen og andre preserende utgifter. På grunn av sykdom har denne familien kommet i denne vanskelige økonomiske situasjonen.

For å kunne trygge denne familien i hvert fall frem til jul trenger vi noen faste givere. Om 30 personer ble med på et spleiselag og ga 100 kroner i måneden, så er vi i mål, eller 12 personer ga 250 kroner i måneden.

Dette vil bety enormt mye, ja utgjøre en forskjell. De første kristne hadde omsorg for de trengende, og det gir mening å hjelpe på en praktisk måte.

De som er interessert i å hjelpe kan bruke konto: 1604.04.04345 som er vår misjonskonto (White Fields Mission) eller vipse May Sissel: 99621281. Merk det med 'familie', så skal vi sørge for å formidle pengene.

Kvinne startet 2469 menigheter på 25 år

Stanley Sjöberg (bildet) forteller så gripende på sin Facebook-side om det som skjer i India, at jeg bare måtte oversette det til norsk og dele det med mine lesere:

"For 25 år siden fikk en ung kvinne en visjon om å engasjere seg for å nå byer ute på avsidesliggende øyer i Det indiske hav. Hun ville gi dem evangeliet og samtidig lære barna å lese og skrive. I dag snakket vi sammen på telefon og jeg fikk rapport om at 2469 forsamlinger hadde blitt grunnlagt de siste 25 årene. Og da var det mennesker som tidligere aldri hadde hørt om Jesus og fått kunnskap om Guds kjærlighet, forsoningens betydning og Bibelens budskap. Det er snakk om små forsamlinger med 15-30 personer.

Citykyrkans forsamling i Stockholm var med fra begynnelsen av denne virksomheten. Jeg var da forstander, men det var min kollega i samarbeidet, pastor Daniel Ciszuk, som sammen med en broder Olle Ågren, formidlet økonomisk hjelp og som oppmuntret til initiativ.

De siste ti årene har jeg vært engasjert ut fra Centrumkyrkan i Sundbyberg og vi har renovert og bygd på Bibelskolens lokaler, vi har gitt støtte til pionerer, enkle kirker som er blitt bygd, med mer.

Den kvinnen som leder akkurat dette arbeidet er en pastordatter som nå er i 45-50 års alderen. Jeg nevner ikke hennes navn her da hun skal inn i et område der hun risikerer sitt liv.

Gjennom henne har jeg også hatt regelmessig kontakt med Senyati - hun som ikke kan gå men som sleper seg frem på marken, og som går til områder som ingen andre har tenkt på.

Jeg har aldri møtt henne, men så henne en gang bakfra og opplevde Guds tiltale om å bli hennes støttepartner.