Langfredag i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 1945

 Langfredag 1945, som var den 31.mars det året, bare kort tid før 2.verdenskrigs slutt, dør Maria Skobtsova i gasskammeret i konsentrasjonsleiren i Ravensbrück. Den ortodoke noeen har gjemt jødiske barn. Hun ble arresterrt av Gestapo i februar 1943. På langfredagen i 1945 tilbød hun seg å ta plassen for en jødisk medfange som skulle henrettes den dagen. Hennes åndelige reise hadde ført henne fra revolusjonære sosiallistkretser i bolsjevikenes Russland til det man må kalle et særdeles uvanlig og ukonvensjonelt monastisk liv i Paris. 

I 77 Rue de Lourmel i Paris skapte hun et klosterliv sammen med fader Lev Gillet, bedre kjent som 'en munk fra Østkirken, som var åpent mot verden. Fader Lev, som delte hennes visjon, bodde i samme huset som Maria og betjente det som kspellan i mange år. Huset i 77 Rue de Lourmel var både suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum, hvor det daglig ble feiret en ortodoks gudstjneste. Her tok man imot de fattige og arbeidsløse, dette ble et sted for russiske innvandrere, tidligere kriminelle og unge, protituerte jenter, samtidig som det var en møteplass for kunstnere, filosofer, intellektuelle og for åndelig søkende. Stedet var elsket av mange, mistrodd og kritisert av noen.

Før jeg presenterer noen flere biografiske fakta om Maria Skobtsova, la meg si noe om hvordan hun så på menneskene rundt seg. Slik burde vi nemlig alle se våre medmennesker, uansett hvem de enn måtte være. Dette er hennes egne ord, i min oversettelse:

'Når man med sin egen åndelige verden vender seg til en annens åndelige verden møter mennesket den sanne Gudskunnskapens forferdelige og inspirerende hemmelighet. Ikke fordi man møter kjøtt og blod, ikke følelser eller stemninger, men Guds sanne avbilde i mennesket, Guds inkarnerte ikon i verden, en avglans av Gudsinkarnasjonen og Gudsmenneskelighetens avglans. Og mennesket må vilkårsløst og uten forbehold akseptere denne fryktelige Gudsåpenbaring og bøye seg innfor Guds avbilde i sin bror. Og kun når hun kjenner, ser og forstår dette, blir en annen hemmelighet åpenbart for henne, som vil kreve hennes mest anstrengende kamp, hennes største asketiske inspirasjon. Hun kommer til å se hvor fordunklet, og forvrengt av den onde kraften dette Guds avbilde er. Hun vil se menneskets hjerte, der djevelen fører en uopphørlig kamp med Gud, og på grunn av denne kjærligheten til Guds avbilde som river hennes hjerte i stykker, vil hun kjempe mot djevelen, for å bli Guds redskap i denne forferdelige og altoppslukende gjerning. Hun kommer til å bli det om hele hennes tillit rettes mot Gud og ikke mot seg selv, om hun ikke har forfinede selviske ønsker, men om hun lik David tar av seg våpenrustningen og bevæpner seg kun med Guds navn og kaster seg ut i kampen mot Goliat'.

Om du har tid foreslår jeg at du leser denne teksten en gang til - og dveler ved den en stund. Dette inneholder nemlig en djup sannhet, den sannheten som Maria Skobtsova kaller 'forferdelig'. Ikke i betydning av noe grusomt, tvert om. Hun bruker ordet i den betydningen David bruker ordet i Salme 139,14-16:                                                                                                                                          

'Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet...'

Hvordan skal vi leve ut evangeliet på en troverdig måte? Hvordan skal evangeliet kunne kroppsliggjøres i dag?

Det er her Maria Skobtsova kommer inn. Som en reddende engel.

Metropolit Anthony Bloom skriver blant annet dette om henne, her i min oversettelse:

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner - i disse ord ligger hele evangeliets ideal og der finnes den eneste evangeliske livsveien. Slik levde moder Maria... Blant oss var hun en utfordring, en anstøtsstein. Hun tok på seg og viste i sitt liv - Korsets dårskap - Den guddommelige kjærlighetens dårskap - en delaktighet i denne fremmede og samtidig helt til døden elskede verden. Hun kunne, når hun gikk i sin Herres og Mesters fotspor elske 'forgjeves' og 'uten resultat'; elske mennesker som hadde gått under, som var håpløse tilfeller, som 'det i hvert fall ikke kunne bli noe av', slike som 'det ikke blir noe folk av selv ikke i graven', bare fordi de hørte sammen med henne. Moder Maria levde i medlidenhet, ansvarsfullt bærende sitt kristne navn - en motsigelse som sliter i stykker sjelen og kjødet: i kjærlighet for Kjærlighetens skyld, i det hun gir sitt liv for Guds rikes sannhet. Hennes bilde kommer til å bli lysere og lysere, hennes åndelige betydning kommer til å vokse for oss alle etter hvert som vi forstår den endelige betydningen av den inkarnerte og korsfestede Kjærligheten'.

Selv ba hun:

'Jeg er ditt budskap, Herre.
Kast meg som en brennende fakkel
i natten, slik at alle må se og forstå
hva det innebærer å være Din disippel'.

Maria Skobtsova ble født i Riga i 1891 og fikk navnet Elizaveta Yurievna Pilenko. Etter å ha vært gift to ganger, fikk hun et radikalt møte med Jesus, og ble nonne. Da tok hun navnet Maria etter Guds mor.

Sammen med fader Dimitri reddet hun mange jøder, blant annet ved å gi dem dåpsbevis som ortodokse kristne.