
"Liksom lyset viser oss alt og ikke behøver noe annet lys for å bli sett, så viser Gud oss alt, men behøver ikke noe lys der vi kan se Ham, for Han er til sitt vesen lys," skrev en av ørkenens store åndelige skikkelser, Evagrios av Pontos (346-399). Vi skal i denne artikkelen gå til kildene for å se hvordan Jesus ble oppfattet i den tidlige kirken. En av den gamle Kirkens vakreste liturgier, har vi først og fremst den hellige Basileios av Caesarea (330-379) å takke for. Basileios kom fra provinsen Kapadokia dit han vendte tilbake etter studier i Konstantinopel og Athen og en åndelig pilegrimsreise til Egypt, noe som kom til å få en avgjørende betydning for hans liv. Han ble på 370-tallet biskop i Caesarea hvorfra han øvet et markant lederskap i Kirken i hele Lille-Asia. Basileios ble klosterlivets arkitekt i Østkirken. Han beskriver frelseshistorien på følgende måte: "I din barmhjertighet har du besøkt (menneskene) på mange måter - du har sendt profetene, du har utført store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått deg nær... Du har gitt oss lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde hadde kommet talte du til oss gjennom din egen Sønn..." Omkring år 70, bare noen år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får kirken i Antiokia en ny forsamlingsleder, Ignatius (30-107) . Han er den viktigste skikkelsen i den gruppen som er blitt kalt for de "apostoliske fedre". Dette var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. De hadde selv vært disipler av apostlene og deres fortrolige, og stod dermed i en umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. I sitt brev til magnesierne skriver biskop Ignatius: "Det finnes en eneste Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er hans ord som har fremkommet av stillheten."
Det finnes en tekst fra den jødisk-kristne tradisjonen, som er forfattet på 100-tallet og som tilskrives en person ved navn Salomo, som viser oss hvordan Jesus åpenbarer for oss Guds menneskelige ansikt. Ordene til denne Salomo er så blendende vakre. Hør bare: "Hans kjærlighet til meg har brakt hans storhet på kne. Han er blitt som jeg for at jeg skal ta imot Ham, Han har blitt som jeg for at jeg skal ikle meg Ham. Jeg er ikke redd når jeg ser Ham, fordi for meg er Han barmhjertighet. Han har tatt min natur for at jeg skal forstå Ham og mitt ansikt for at jeg ikke skal vende meg fra Ham."
Irenaeus av Lyon(130-200) var en disippel av biskop Polykarp, som igjen var en av disiplene til apostelen Johannes. Irenaeus er fremfor alt kjent for sin kamp mot sin samtids gnostikere, som han skriver om i sitt verk Mot heresiet. Altså mot vranglærerne. Han betonte på en kraftig måte betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til samlingen av de nytestamentlige skriftene. Denne Irenaeus skriver: "Hvordan skulle menneskene kunne komme til Gud om ikke Gud hadde kommet til menneskene? Hvordan skulle mennesket kunne befri seg selv fra sin fødsel til døden om hun ikke fornyes ifølge troen gjennom en ny fødsel, som Gud storslagent tilbyr henne takket være jomfrufødselen?"
Irenaeus skriver videre: "Guds ord ble menneske, og Guds Sønn ble en menneskesønn for at menneskene skulle tre inn i fellesskap med Guds ord og adopteres som Guds Sønn. Vi kan jo ikke få del i udødeligheten om vi ikke blir nært forent med Den udødelige. Hvordan skulle vi kunne forene oss med udødeligheten, om den ikke hadde blitt hva vi er, slik at det dødelige menneske kan oppslukes av udødeligheten og vi blir adoptert som Guds barn?"
Hvilken arv Kirkens fedre har gitt oss! Ta godt vare på den!