fredag, desember 08, 2006

Troshistorie, Kirken, Bibelen og Symbolum Apostolicum



I går skrev jeg om den store betydningen det har vært for meg å skrive ned min egen troshistorie. Dette har blant annet hjulpet meg til å finne ut hvem jeg er, og hva jeg tror. Det har vært en viktig prosess, som har pågått siden 1988, og denne prosessen er i ferd med å føre meg tilbake til mine trosrøtter. Høsten det året stiftet jeg for første gang bekjentskap med den ortodokse kirke, noe som utfordret meg veldig i min frikirkelige virkelighet, og påståelighet. Her fantes det et liv og en tradisjon, en liturgi og en bønnens atmosfære jeg ikke hadde opplevd noe annet sted til da. Jeg ble en kristen i 1972, og er et barn av den såkalte Jesusvekkelsen. En vekkelse preget av Jesusbegeistring, evangeliseringsiver, og et radikalt kristenliv. Etterhvert kom jeg med i en husmenighet, og denne ble mitt åndelige hjem i 10 år. Dette ble 10 viktige år, og noen av de aller beste jeg har hatt, når det gjelder det å kunne leve livet med Jesus, sammen med nære venner. Men det skjedde altså noe i 1988. Da ble det sådd noe som senere skulle spire, og skape omveltninger i mitt trosliv. Gud hadde allerede på det tidspunktet lagt ned i meg en lengsel etter autentisk kristent liv. Og denne lengselen skulle bare bli sterkere og sterkere med årene. Jeg ble en ivrig bibel-student, noe som førte meg til teologiske studier. Lenge var jeg opptatt av det reformatoriske prinsippet: Skriften alene, men de senere årene har vist meg at dette prinsippet, så viktig det enn er, ikke er helt holdbart. Det nye testamentes skrifter, inspirerte som de er av Guds hellige Ånd, er blitt til i en kirkelig vikelighet. For meg, med min protestantiske bakgrunn, ble det en åpenbaring den dagen jeg forstod at Kirken kom før Skriften.

Vel vitende om at en del av mine protestantiske venner vil finne dette utsagnet problematisk, skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener. Kristus etterlot seg intet skriftlig materiale, med unntak av de brev Han sørger for blir skrevet til menighetene i Lille-Asia, slik de er gjengitt i Åpenbaringsboken. Men Han etterlot seg en levende Kirke. Kirken har bevart Hans ord. I begynnelsen ble det gjort muntlig, men etter hvert fikk den muntlige tradisjonen også en skriftlig form. En lang tid løp den skriftlige og den muntlige tradisjonen parallellt. Så - etter 300 år, fastsatte Den Hellige Ånd, gjennom Kirken Den Hellige Skrifts endelige sammensetning, det vi kaller for kanon. Det er slik at uten denne kanon er det ingen Bibel, og uten Kirken ville det heller ikke ha vært noen kanon.

Bibelen er for meg Den Hellige Skrift. I sin helhet et resultat mellom Ånd og legeme, Gud og menensker, et verk av Gud og i sammenheng med det jødiske folk, og av Kirken, den er også et ytre uttrykk for Kirkens indre liv. Bibelen er for meg Guds evige, uforanderlige og evig gyldige ord. I Den Hellige Skrift finner Kirken de sannheter, som er Kirkens liv og som den verner om, som sin dyrebare eiendom. Den har utgått fra Kirkens eget sentrum, og fra første til siste side handler den om Sannheten og Livet, som er Kristus.

I den sammenheng jeg har tilhørt de senere år, er det blitt sagt: Vi har ingen annen trosbekjennelse enn Bibelen. Det er mulig at det var fyldestgjørende å si det for en del år siden. Da visste, i hvertfall noen, hva det betydde. Så er ikke tilfelle i dag. Nå kan det bety hva som helst. Derfor har jeg lært å sette pris på, mer enn noensinne, den kirkelige tradisjon som våre tre trosbekjennelser utgjør: Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske. Da jeg var en ung kristen, forstod jeg ikke betydningen av dette. Noe av det jeg skammer meg over, er at jeg i min umodenhet og i mitt hovmod, avviste dem, nærmest latterliggjorde dem, slik jeg også gjorde med Luthers lille katekisme og bøker i troslære. Hva skulle vi med dem? "Bibelen alene", sa jeg og tenkte at det holdt. I dag takker jeg Gud for at noen var forutseende nok til å ta opp kampen for den kristne tro, i møte med vranglæren, og kunne slå fast hva sann, bibelsk tro er for noe. Det gir disse tre trosbekjennelsene klart og tydelig uttrykk for. Disse tre forteller oss hva bibelsk kristen tro innebærer. Derfor blir jeg trist i dag når jeg møter mennesker, lik meg selv, som snakker nedsettende om trosbekjennelser og troslære, og som i sin åndelighet snakker om at de har Den Hellige Ånd og trenger ikke slikt.

I Judas brev kan vi lese følgende: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert." (v.3) Denne kampen er viktigere enn noensinne!

5 kommentarer:

Anonym sa...

Kan du være så snill å sitere den Nikenske og den Athanasianske trosbekjennelsen ?
Jeg er i en prosses hvor jeg prøver å nyorienterer meg i det kristne landskap og dine betraktninger tiltaler meg på dypet. Jeg orker ikke mer "lettvindt" kristendom hvor alt står og faller med hvor sterk tro jeg kan prestere.

Bjørn Olav sa...

Den nikenske trosbekjennelsen fra Nikea år 325 og Konstantinopel 381 lyder slik:

Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på en, hellig, allmen og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

Den athanasianske trosbekjennelsen lyder slik:

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer en Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For en person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er en, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. Og likevel er det ikke tre evige, men en evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men en uskapt og en umålelig. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men en allmektig. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men en Gud. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men en Herre. For likesom den kristne sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer. Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født. Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født. Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men går ut fra dem. Altså er det en Fader, ikke tre fedre, en Sønn, ikke tre sønner, en Hellig Ånd, ikke tre helligånder. Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten. Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten. Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske. Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske: Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er menenske av sin mors vesen, født i tiden, fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød, lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom. Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to,men en Kristus, en, ikke ved en forvandling av guddommen til kjød, men ved manndommens opptagelse i Gud, i det hele en, ikke ved en sammenblanding av vesen, men ved personens enhet. For likesom den fornuftige sjel og kjødet er ett menenske, således er Gud og menneske en Kristus, som led for vår frelse, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faderens høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde. Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men den som har gjort ondt, til den evige ild. Dette er den felles kristne tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig.

Det er ulike oppfatninger om hvem som har ført denne trosbekjennelsen i pennen. Navnet knytter bekjennelsen til Athanasius fra Aleksandria, som kjempet mot vranglæren til Arius på 300-tallet. Andre vil ha det til at det er Ambrosius (339-397) som er forfatteren. Ser man på denne bekjennelsen er den veldig tidsaktuell hvis vi tenker på innflytelsen som New Age representerer.

Gud velsigne deg i din videre vandring. Du er hjertelig velkommen til å skrive til meg via bolahans@online.no. Jeg har taushetsplikt.

Anonym sa...

En bekjennelse jeg liker, er Kalkedonbekjennelsen (451), som jeg dessverre ikke har foran meg i norsk språkdrakt. På engelsk lyder den:

Therefore, following the holy fathers, we all with one accord teach men to acknowledge one and the same Son, our Lord Jesus Christ, at once complete in Godhead and complete in manhood, truly God and truly man, consisting also of a reasonable soul and body; of one substance with the Father as regards his Godhead, and at the same time of one substance with us as regards his manhood; like us in all respects, apart from sin; as regards his Godhead, begotten of the Father before the ages, but yet as regards his manhood begotten for us men and for our salvation, of Mary the Virgin, the Godbearer one and the same Christ, Son, Lord, Only-begotten, recognized in two natures, without confusion, without change, without division, without separation; the distinction of natures being in no way annulled by the union, but rather the characteristics of each nature being preserved and coming together to form one person and subsistence, not as parted or separated into two persons, but one and the same Son and Only-begotten God the Word, Lord Jesus Christ; even as the prophets from earliest times spoke of him, and as our Lord Jesus Christ himself taught us, and the creed of the Fathers has delivered to us.

Dette er en "krevende" bekjennelse, men viktig, opplever jeg. Jeg drømmer av og til om om et menighets-, inkl. gudtstjenestefellesskap som ivaretar et sunt karismatisk anliggende, samtidig som man ikke bare (1) som menighet resiterer de ulike bekjennelsene (deriblant Kalkedonbekjennelsen), men at (2) de ulike leddene, inkl. deres historiske bakgrunn, forkynnes over.

Anonym sa...

Nå mener jeg ikke å spamme forumet ditt, Bjørn Olav, men jeg fant den norske oversettelsen av Kalkedonbekjennelsen:

I troskap mot de hellige fedre lærer og bekjenner vi samstemmig den éne og samme Sønn, vår Herre Jesus Kristus, fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet,

sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og et legeme,
etter sin guddom av samme vesen som Faderen, etter sin menneskelighet av samme vesen som oss, lik oss i alt uten synden.

Vi bekjenner at han før alle tider er født av Faderen etter sin guddom,
og i den siste tid, for oss og til vår frelse,
er født av jomfru Maria, Guds mor, etter sin menneskelighet.

Vi bekjenner den éne og samme Kristus, Sønn, Herre, enbåren,

som erkjennes i to naturer, uten sammenblanding og uforvandlet, uoppdelt og uten adskillelse. Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver natur bevares i sin egenart, og begge går sammen til én person og én hypostase,
ikke delt eller kløvet i to personer, men den éne og samme Sønn og énbårne, Gud Logos og Herre Jesus Kristus, som profetene lærte om i gamle dager og Herren Jesus Kristus selv gjorde det, og som fedrenes bekjennelse har overgitt det til oss.

Bjørn Olav sa...

Takk for innspillet med disse viktige ord,Geir. De er veldig kjærkomne.