Pasjon

Noen vil kanskje hevde at det er litt malplassert å sitere diktet Pasjon av Ronald Fangen nå like før vi feirer jul. Det er feil tid på året. Men for de som opplever det Johannes av Korset kalte "sjelens mørke natt", så passer dette diktet rett inn i deres livssituasjon. I vår nærmeste familie er det noen som opplever dette akkurat nå. Forfatteren Ronald Fangen opplevde det mens han satt fengslet under krigen, og skrev nettopp dette diktet, som en frukt av sine sjelelige kvaler. Selv bruker jeg dette diktet som min bønn, i de periodene hvor jeg opplever sjelens mørke natt, eller er i vanskeligheter av ulik art. Bildet som følger bloggen i dag er et av de vakreste maleriene av Jesus jeg har sett, og jeg ville gjerne dele det også med deg. Men her er Pasjon av Ronald Fangen. Vanligvis siteres bare noen av versene, men her følger alle:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.

(Skrevet desember 1940)